Å stole på han igjen

[Gjest gjest]

Forventer ikke å få fasitsvar ved å skrive inn på nettforum, men er så fortvilet at det kunne vært greit med noen tilbakemeldinger. Saken er at jeg var sammen med en mann i et ett år. Vi datet et halvt år før vi ble offisielt sammen, men jeg anså oss som sammen. Vi rotet ikke med andre i denne perioden, og grunnen til at han ikke ville gå offentlig var at han nettoppp var ute av et langt forhold, og ville ta ting rolig. Det var greit for meg, som nettopp var kommet ut av forhold selv.

I perioden før vi ble sammen hang han mye med venninner. Var mye kos, klem og sitte på fanget. Jeg ville ikke blande meg oppi, men kuttet han ut en periode på grunn av dette. Ble veldig usikker på han når han holdt på sånn. Det ble da slik at vi etter hvert fortsatte å møtes, og han tonet ned denne merkelige fjortisoppførselen sin. (joda, han er over 30...).

Var spesielt ei jente som han har hatt sex med flere ganger før meg som var vanskelig å forholde seg til. Når jeg stod ved siden av, og de sto og strøk på hverandre følte jeg meg dum. Og dette har jeg fortalt, og han har kuttet det ut, og hadde minimalt kontakt med henne etter at vi ble sammen. Jeg har ingen grunn til å tro annet enn at han snakker sant.

Ble slutt etter ett år sammen. Han var rastløs, nedprioriterte meg og jeg var generelt litt usikker på han fremdeles. Enn om han var like "flørtete" av seg når jeg ikke var der? Må legge til at han er utrolig snill, sjenerøs og morsom. Vi har hatt det helt fantastisk sammen og jeg er hundre prosent sikker på at han ikke har vært utro.

Men fikk etter hvert vite at han hadde møtt denne venninnen som han hevdet han ikke hadde kontakt med på byen en gang, og hadde visst tatt på og flørtet med henne. Dette kom frem etter at det ble slutt, men i en periode hvor han kom krypende tilbake og angret seg og alle kortene skulle på bordet. Det hadde ikke skjedd noe mer, men han synes tydeligvis hun er rimelig deilig (noe han selvfølgelig nekter for).

Problemet mitt er at jeg ikke aner hvordan jeg skal forholde meg til han nå. Han kom krypende etter en måned. Han var tynn, pjusk og ikke til å kjenne igjen. Han la seg langflat, og fortalte at han hadde tatt så feil. At jeg var kvinnen i hans liv, og at han innså hva han nå ville. Han ville flytte sammen, etablere seg, og sa for første gang at han elsker meg. Han har vel egentlig grått sammenhengende i en måned nå, og er så lei seg for at jeg ikke greier å tro på han. Jeg på min side greier liksom ikke å glemme at mens jeg satt hjemme i god tro på at vi hadde et perfekt forhold, var han rastløs og litt flørten på byen med hun han vet jeg er usikker på (med god grunn tydeligvis). Han har skrevet titalls sider med brev da det var slutt om hvor mye han savner meg, og at han vil tilbake. Han sier han er villig til å gjøre hva som helst, og at jeg skal vite at selv om han flørtet med henne, har det aldri skjedd noe fysisk, og det har heller aldri vært noen følelser tilstede.

Vil så gjerne tro han, men føler på et vis at han har vært utro da han gikk bak ryggen min på den måten. Trodde jo vi hadde det så fint... Så jeg veksler mellom glede over at vi kan bli sammen igjen, skam pga alle venner og familie over å evt. ta han tilbake, og frykt for at han innerst inne er en drittsekk. Det er helt umulig for meg å vite om han er en flørten player, fordi han behandler meg så utrolig bra når vi er sammen. Han er typen til å lage julekalender, kjøpe med yndlingssjokoladen og bli med på kjedelig shopping. Han gir altså ingen tegn på at han mistrives, og jeg hadde ingen mistanke om at han var så flørten. Trodde dette kun var i nysingelperioden hans, før vi ble sammen. Og at han skjønte at dette var uakseptabelt.

Langt og muligens uoversiktlig innlegg. Håper noen har noen synspunkter, for jeg sliter i alle fall.

[minni123]

Jeg for min del tror antagelig han angrer bittert. Og du nesten stole på dine egne følelser. Vil du ha han tilbake? Elsker du han? Hvis du gjør det ville i alle fall jeg prøvd å stole på han. Jeg skjønner også at du er redd. Men i alle fall bør du nok ikke tenke på hva alle andre skal si, men stole på deg selv.

[Gjest ts]

Takk for svar!

Jeg vet ikke om jeg elsker han. Jeg var vel i ferd med å gjøre det da vi var sammen... Men i perioden det var slutt rakk jeg å komme meg ett stykke videre. Hvem vil vel være sammen med en merkelig mann som flørter med unge jenter og nedprioriterer en? I dag er han klar på at jeg ikke gjorde noe galt, og at det var han som var usikker på om dette var det rette. Han kom ut fra et langt mislykket forhold som i tillegg var litt voldelig. Han innrømmer at han tok meg for gitt, var redd for å binde seg. Trodde ikke han kom til å angre seg på avgjørelsen om å gjøre det slutt, så jeg har vært svært åpen om en del episoder som ikke var helt bra i forholdet, og jeg er ganske sikker på at venner ikke vil forstå. Men det et jo klart at man forteller det negative (for å overbevise seg selv) når det er slutt. Skulle jeg fortalt alt det positive, ville jeg jo knekt meg selv totalt. For det er utrolig mye bra. Gode samtaler, felles drømmer og humor, vi koser oss masse sammen, går mye og lange turer og har det generelt bra. Har ikke møtt en så interessant og spennende mann som han før. Og jeg er straks 30 selv, så føler behov for å finne en å etablere seg med. Har aldri bodd med noen eller hatt et langvarig forhold før. Begynner å bli litt viktig for meg, og er derfor redd for å satse på feil mann.

[minni123]

Du burde kanskje sette opp en liste med det negative og det positive - og ta en prat med han...? Kommunikasjon er stikkordet i mange slike sammenhenger som dette. Fortell han hva du føler, hva du er usikker på.

[Gjest ts]

Jeg har allerede skrevet en liste, det har vi forresten gjort begge to. Uavhengig av hverandre viste det seg. Og jeg kom nok bedre ut av det enn han. Og tro meg, jeg er ikke redd for å fortelle hva jeg føler og tenker. Men det virker som vi stanger hodet mot veggen. Kommer liksom ikke noe lenger. For jeg forteller at jeg er redd for å bli bedratt, at jeg er mistenksom og usikker. At han har knust selvtilliten min, og at jeg nå sliter med mindreverdighetskomplekser. Er dette noe å starte et "nytt" forhold med?

Han på sin side gråter, og trygler meg om å forstå at han nå er så sikker, at han elsker meg, at han synes jeg er nydelig, at han vil etablere seg med meg og at han aldri har følt noe sånt for noen andre før. Og det kan godt hende han mener det, nå i alle fall, men jeg har blitt så mistenksom. Før var det helt greit om han dro ut på byen, nå er jeg engstelig. Jeg føler for å lese meldinger og vite hvem han har vært med og hva han har gjort. Jeg har generelt en lav (altfor lav) terskel og har det ganske vondt. Og dette er nå, mens han er skikkelig oppsatt på å være med meg hele tiden, sender masse meldinger og jobber ordentlig for at dette skal gå. Det må jo bare være et spørsmål om tid før han går lei av min negative holdning og skepsis, og kanskje ikke orker mer.

[minni123]

Uff, jeg skjønner det er vanskelig. Vet ikke helt hva jeg skal si, jeg har aldri vært oppi noe lignende selv, beklager

[I Grosny]

Mange menn kan tiltrekkes å få lyst til å klappe mange kvinner. Det er helt normalt. For slike menn (de fleste), er det bare en ting som kan stoppe dem. De må bestemme seg. Det funker å bestemme seg, og det er faktisk veldig trygt.

Slik jeg leser innlegget ditt, så tror jeg han ikke hadde bestemt seg ordentlig i begynnelsen av forholdet deres. Ville ikke offentliggjøre, og slikt. Han hadde ikke bestemt seg for ett livsløpsforhold, og heller ikke bestemt seg for å holde tilbake småklapping på andre kvinner.

Nå ser det ut som om han har bestemt seg. Og har han bestemt seg, så kan du være trygg.

[Gjest ts]

Joda, han sier han har bestemt seg. Funnet den "rette" (altså meg), og at det er utgjør hele forskjellen.

Problemet mitt er at vi alltid har hatt åpen dialog. Brukte lang tid før vi ble sammen, og vi har snakket mye sammen om flørting. Jeg har fortalt hvor trasig det var at han flørtet så mye før vi ble sammen, og spesielt med denne jenta. (som han aldri fikk. hun var ikke intr. på den måten, men tydeligvis keen på den bekreftelsen hun fikk av han). Det er derfor ekstra vondt at det skjedde. Har i tillegg fått tilbakemelding fra ei i hans vennekrets etter at det ble slutt, om at han har flørtet sånn med andre jenter også, mens vi var sammen. Og at hun har hatt vondt av meg, fordi hun følte jeg fortjente så mye bedre. Men hun har vært redd for å si noe, fordi hun ikke syntes det var hennes rolle og blande seg. Og hun er livredd for at han skal finne ut at hun har sagt noe. Men hun var oppriktig, og hun mente at han ikke var til å stole på. Dette sitter selvsagt i bakhodet, men jeg kan ikke fortelle han om dette.

I går kveld var han på fest med jobben, og jeg hadde det mildt sagt jævlig vondt. Snakket med han om det, og han forsikret meg om at han selvsagt aldri vil gjøre noe galt igjen, og at det er meg han vil ha... bla bla bla. Endte med at jeg sov 13 timer, men masse mareritt og våknet opp med en elendig innstilling i dag. Har blitt så usikker og redd. Før tenkte jeg liksom ikke så mye over det. Vi hadde det jo så bra. Mye kos, bra sex, skravlet, lo, hadde det så bra på alle plan. Tenkte at grunnent til at jeg evt. var litt usikker bare var innbildning, mitt problem, siden jeg slet litt med de der venninnene før vi ble sammen. Og han forsikret meg jo at han var ferdig med det... Og så holdt han jo på fremdeles.

Føler meg i en helt låst situasjon. Jeg vil gå videre, enten den ene eller andre veien. Kan ikke ha det sånn. Men aaaaner ikke hva jeg skal gjøre.

[Krill]

Jeg tror hjertet ditt forteller deg hva du er klar til og hadde du vært klar for å gå videre med han, så hadde du visst det..

Det er noe med når man mister så skjønner man hva man hadde.. Hvorfor måtte han trekke det så langt, når dere hadde snakket så mye om det på forhånd?

Bruk tid og kjenn godt etter!

Klem til deg

[Gjest brutal_mann]

Kun idioter tar tilbake vinglepettere som dette.

[Gjest ts]

Heh, du kaller deg ikke "brutal" for ingenting... Vel kanskje ikke noe poeng i å gå rundt grøten. Er igrunn enig!

Mitt problem er at det ikke er så enkelt å gå videre. Jeg er redd for å angre meg! Han legger seg tross alt langflat, trygler, gråter og påtar seg all skyld. Er jeg altfor stolt og steil som ikke greier å tilgi en som tross alt aldri har vært utro? Han sa at han nok har flørtet uskyldig i fylla, men at han aldri har vært fysisk eller psykisk utro. Allikevel er dette et stort overtramp i fht. tillit jeg/vi prøvde å opparbeide da vi var sammen.

[Gjest ts]

Vel, det var det... Fikk i alle fall bekreftet at jeg må gå videre uten han...

[I Grosny]

Vel, det var det... Fikk i alle fall bekreftet at jeg må gå videre uten han...

La han seg hos feil dame i natt?

Jeg holder med deg, og ønsker deg lykke.

Hvis han er en rundflørter, og du vil ha endamesmann, så er det jo bra at ting blir avklart nå. Da slipper du mer av den vonde usikkerheten.

Gled deg over at du kommer deg videre.

[-milla j-]

Finn deg en mann som kan bli DIN mann og ikke en som ikke vet hva han vil men prøver seg frem. Herlighet heller, tror du han kommer til å forandre seg? Bare for deg?

Det tror ikke jeg.

Ser du har svart at du går videre uten - håper du kommer deg fort videre!

Endret 21. juni 2010 av -milla j-

[Gjest ts]

Av frykt for å bli gjenkjent tør jeg ikke å skrive hva som hendte. Men ja, han endte opp i feil seng. Etter å ha forsøkt å berolige meg som var overnervøs da han skulle ut med jobben! Sykt sykt sykt!

Jeg er helt knust! Han sendte mld til meg like før det skjedde, og skrev hvor glad han var i meg:( Hvordan kan ett menneske trygle om tilgivelse, og love at han skal gjøre hva som helst for at jeg skal stole på han igjen, og så gjøre noe så totalt idiotisk? Hr så mange spm nå... Vet ikke om jeg skal ta kontakt for å få svar, eller om jeg skal la det gå...

[Wildlily]

Hmmm... Dere er sammen igjen altså? eller rettere sagt var sammen igjen? Og han klarer ikke ha litlekaren innenfor bokseren? Jeg ville kuttet tvert og tatt det vonde som den forferdelige smerten det er. Det varer heldigvis ikke evig, og du virker som en flott jente som fortjener en som forguder deg OG klarer å ha litlekaren inne i bokseren.

[Gjest ts]

Jeg skal komme meg videre ja. I dag har jeg og bestekompisen bare sett film, jeg har grått masse og er helt kvalm.

Skjønner ingenting!!! Han har virkelig kjempet hardt for å vinne meg tilbake, vi har snakket mye sammen, vært på reise sammen og han har møtt igjen foreldrene mine. Han har sagt at han var villig til å gjøre hva som helst for at jeg skal stole på han igjen. Dette gir absolutt ingen mening... Det skjedde i påvirket tilstand på natta, og de hadde ikke sex. men nesten.

Skal snart snakke med han. Må vite hva som skjedde. Prøve å få noen svar. Og så skal jeg komme meg videre. Men gruer meg til det.

[Shinana]

Det er virkelig bra at han avslørte seg før dere gikk inn i et forhold sammen på nytt.

Tror han bare var ute etter å vise for seg selv at han skulle klare å gjenerobre deg på tross av den usikkerheten han hadde vært årsak til.

Fortell han med klart språk hva du synes om han, og sørg deretter for å være ferdig med fyren.

Endret 21. juni 2010 av Shinana

[Gjest ts]

Mitt problem er at jeg ikke greier å hate han. Er ikke engang sint... Vi snakket sammen lenge i går, og han har vært til legen i dag. Han var helt knust, og vil nå få undersøkt seg selv. Han sier at han ikke greier å forklare det, og at det ikke var snakk om klining eller noe annet. Han fulgte en kollega hjem (bor samme vei), og ble med opp på do og ett glass vann. De hørte litt musikk, og sovnet på sofaen. Plutselig våknet han med at han klådde på henne. Hun kastet han ut, og han tuslet hjem.

Vi gråt som barn i telefonen i går. Det hele er uvirkelig. Han sier at han fremdeles elsker meg, og at han skal få sjekket om han har en eller annen form for schizofreni når han drikker. Han forteller at han ikke er sånn, at han ikke kjenner seg igjen, og at han ikke kan fatte at det går an å være så selvdestruktiv. Jeg vet at alle rundt meg synes jeg skal løpe for livet, som faktisk var det jeg gjorde bokstaveligtalt da dette kom ut.

Jeg er så ødelagt nå Har ikke tall på hvor mange timer vi har gått tur, sittet i sofaen eller ligget i senga og pratet om tillit, felles fremtid, og grått, ledd og han har sagt at han skal gjøre hva som helst. Dette gir ingen mening i det hele tatt... Nå skal han sykmelde seg en periode, og trygler meg om å ha kontakt. At jeg skal kunne ringe eller møtes om jeg har det tungt. Om det så er for å kjefte og si at jeg hater han... At han er så skamfull ovenfor meg, og min familie. Han ber meg si unnskyld til dem for å utsette meg for dette.

Hvordan i h**** skal jeg greie å gå videre og komme meg gjennom dette? Vi har jo brukt en hel måned på å finne tilbake til hverandre. Vi har vært på ferie sammen nå nettopp, og det var helt perfekt. Jeg GREIER ikke å forstå det!!!