Selvskading

[Gjest Far til gutt13]

Etter årevis med runder hos advokater, meklinger og krangling så fikk jeg endelig en samværskontrakt vedrørende guttungen nå i vår. Har er i dag tenåring, bor i en annen by enn meg, og er nok veldig preget av en meget ustabil oppvekst. Det har vært tøft, men håpet om at rettferdigheten skulle seire til slutt fikk oss til å kjempe.

Dessverre så endte det ikke så rosenrødt som vi håpet.

Guttungen var egentlig sikker på at han skulle få flytte til meg, men ble veldig skuffet når det visste seg at det ikke gikk. Han fortalte alle som ville høre at det største ønsket hans var å flytte til meg, og sakkyndige leste det opp høyt og tydelig for dommeren, men allikevel så var det ikke nok. Selv om skolen har gitt bekymringsmelding til barnevernet vedrørende moren så var det ikke nok. Det eneste som faktisk skjedde var at alle snakket om hvor vondt moren hadde det og hvordan man kunne hjelpe henne!?

Hadde det vært snakk om en engangsepisode eller et innfall guttungen hadde så ville jeg muligens vært enig, men dette har pågått i årevis, og vil fortsette til han er 18 år og vel så det. Da er han ikke barn lenger og barnevernet kan klappe seg selv på skulderen og fortelle seg selv at dem i det minste prøvde. Jeg trudde at dem skulle verne om barnet, og ikke de voksne, men jeg har nok misforstått.

Uansett så har følgende blitt ganske alvorlige. Da han var hjemme hos meg sist nå så la jeg tilfeldigvis merke til at han hadde skadet seg selv. Oppover den ene armen så var det sikkert et dusinvis kutt som han hadde påført seg selv. Jeg er nå mildt sagt vettskremt! Vi var hos min mor da vi så det og selv om vi begge har erfaring etter å ha jobbet innenfor psykiatri så ble vi ganske målløse og redde.

Vi prøvde å snakke med ham om det men han var helt østers. Han ville ikke si hva som gjorde at han skadet seg eller hvordan vi kunne fikse det. Det eneste han ville si var at han mente at det ville bli bedre dersom han flyttet til meg. Dersom jeg fortalte det til mamma så ville det bare bli verre sa han.

Jeg ba ham innstendig om å ikke gjøre dette igjen og at jeg skulle gjøre alt jeg kunne for å hjelpe ham, men da måtte han finne noen å snakke med.

Han ønsket ikke å snakke med noen, men jeg kjenner min sønn såpass at jeg vet at han tror ting går over dersom han ikke sier noe til noen. Å diskutere dette med hans alkoholiserte, psykotiske mor kommer ikke på tale.

Etter at han hadde reist med flyet så ringte jeg min bestekompis som selv har opplevd en del lignende og vi ringte til alarmtelefonen for barn og unge for å høre hvordan jeg skulle gå frem. Dem anbefalte meg å ta kontakt med barnevernet i den kommunen han bodde og jeg fikk telefonnummer videre. Jeg er skeptisk til å ringe barnevernet da dem ikke har hjulpet noe særlig til nå og jeg er meget usikker på om deres fokus vil ligge hos moren eller hos barnet i denne saken. Uansett så ringte jeg og forklarte situasjonen. Dem anbefalte krisehjelpen på legevakten, men jeg synes ikke det var noe spesielt godt råd. For det første så er det en måned til han kommer igjen (ferie), og for det andre så virker det litt fremmed på en måte. Jeg spurte om jeg kunne snakke med helsesøster på skolen angående dette og det mente dem ville være en god ide. Ettersom moren allerede hadde sak med barnevernet så håpet jeg at dem kanskje ville ta tak i dette men det ønsket dem tydeligvis ikke.

Jeg skal derfor ringe helsesøster på skolen der i dag og høre litt med henne om hun kan snakke litt med ham og kanskje finne ut hvordan vi skal hjelpe ham. Ettersom jeg aldri har møtt noen på skolen så er jeg veldig usikker på hvem jeg kan stole på der, men jeg får ta en prat med henne og høres det bra ut så spør jeg om ikke hun kan ta en prat med ham. Jeg er veldig redd for at dersom dette blir taklet galt så vil det bli enda verre. Det er veldig mange som tror at dem eier hele vettet når det gjelder slikt og det er slike jeg er redd for å treffe på.

Det er helt jævlig å vite at min sønn er i annen by og bor i et mildt sagt ustabilt hjem og driver med selvskading uten at jeg kan ta tak i dette på en skikkelig måte. Jeg kunne godt tenke meg å reise til ham og være med ham på det møtet med helsesøster, men tror at han kanskje har lettere for å snakke med noen andre enn meg og moren.

Dersom noen andre har opplevd noe lignende så gi gjerne råd.

[tettra]

Kjapebra at dere har fanget opp dette. Prosessen har begynt. Selvskading er et rop om hjelp.

Ønsker dere allt godt!

[Gjest Gjest]

Kopiert fra barneombudet.no:

"I Norge har vi en lov som heter barneloven. Den sier at fra du er 7 år så skal du få si hva du mener om hvor du vil bo. Den sier også at far du er 12 år så skal det tas spesielt godt hensyn til det du mener. Du kan være med å bestemme.

Hvis du er 12 år gammel, og hvis du føler deg moden for det, kan du også bli invitert til en samtale med familievernkontoret der du bor."

Jeg kan ikke se hvordan barneloven har blitt holdt i denne situasjonen. Det høres ikke ut som at din sønn har blitt hørt i det hele tatt!

Jeg vil bare rose deg for det du allerede gjør for han! Men husk å samtidig ikke legge for mye press på han. Jeg er selv selvskader, og for meg var helvete løs når foreldrene mine fant det ut. Da var jeg 15. De skulle helt utav det blå være støttende og "prate med meg", etter 15 år uten et eneste ord om hvordan jeg har hatt det (de lukket øynene for mobbing i maange år) - det klarte jeg ikke. Bare ikke gi opp! Når sønnen din skal på vgs kan han søke skoler i nærheten av deg slik at han _må_ flytte (det ER ulovlig for foreldre å hindre skolegang.), men dette kan faktisk ikke vente.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Logger meg ut for denne.

Angående selvskadingen! Ikke reager med vantro når du ser det. Ikke bli overhysterisk, ikke skrik til han. Snakk rolig med han. Spør gjerne om det er noe han vil fortelle deg. Vær klar på at du støtter han, og er fryktelig glad i han. Er du hysterisk, eller reagerer med redsel kan det få han til å bli verre. Hvis han gjør dette på grunn av moren sin, så trenger han en foreldre som støtter han!

Hvis du tenker på å ta kontakt med barnevernet må du trå varsomt, og ikke dra en forhastet konklusjon. Jeg syns helsesøster høres ut som et fint sted å starte.

[dee26]

jeg har selv vært selvskader fra jeg var 13 og mange år utover, jeg ble dratt frem og tebake te både pykologer, helsesøstere osv...

dette ble en mere påkjenning på meg en det som var fra før....

alt jeg egentlig trengte var en person som ikke maste på meg og tok meg på alvor, og ikke så ned på meg uansett hva jeg hadde å si, jeg har oppvokst i en famile med mye forkjellig alt fra alkohol te pykisk utabilitet, og dette preget og til dags dato preger meg ganske mye..

ut i fra hvordan jeg selv har opplevd ting så ikke press han til å snakke med noen vis han ikke vil, la han heller bestemme hvem han vil snakke med, og vis at du er der for han, noe som tydelig vises at du er her gi han litt "rom" og så kommer det nok sakte men sikkert ut hva som ligger bak selvskadingen

lykke til videre

[Gjest AnonymBruker]

Jeg kjenner så inmari godt igjen det du skriver her, for vi har nettopp hatt en runde med 14-åringern i denne familien, da vi oppdaget at h*n drev med selvskading. Vi har vært heldige, for h*n driver ikke lenger med selvskading (vi sjekker jevnlig), men det var en prosess for å komme dit, og vi hadde litt panikk i begynnelsen vi og. Det er ikke sikkert vår måte å takle det på fungerer for dere, men jeg kan nå forteller litt om hva vi gjorde:

For det første så leste vi oss opp om selvskading på internett.

Deretter konfronterte vi (la oss kalle 14-åringern "S") med det.

Vi sa at vi hadde oppdaget det og ville vite hvorfor S gjorde det. S ville ikke fortelle ("stum som en østers" ja). Så prøvde vi å snu spørsmålet på andre måter: hva tenker du når du gjør det? hva utløser det? hva trenger du for at du skal klare å slutte? ønsker du å slutte? osv. Tror vi stilte det samme spørsmålet ("hvorfor gjør du dette?") på ørten forskjellige måter - med ro, og vi forsøkte å ikke framstå som om vi anklaget S eller at det var noen form for angrep. Vi fikk beskjed om å holde oss unna, at det ikke angikk oss, og at h*n ikke ville snakke om det, og at h*n kunne fikse det selv. Vi fant også fort ut at S ikke så på dette som et stort problem, og derfor ikke helt forsto hvorfor vi var så stressa (vi fikk en del "hvis jeg ville tatt livet av meg så hadde jeg gjort det for lengst" slengt etter oss). Men vi ga klar beskjed om at vi ikke kom til å slutte å bry oss, at vi kom til å fortsette å følge opp dette, og at h*n hadde to valg: h*n kunne velge å være med på å bestemme hvordan dette skulle løses, i samarbeid med oss, eller vi kunne kontakte noen andre som skulle hjelpe oss (og dermed ville h*n miste mye av "valgfriheten"). Vi prøvde å fremstille dette på en måte slik at det hørtes ut som om vi ønsket å behandle S som en voksen - og ikke som en trussel om å ta fra S alle valg.

Selv om S etterhvert begynte å snakke med oss fikk vi egentlig aldri noe ordentlig svar på hva som utløser det, men vi fikk S til å tenke over (tror vi) hva (og hvorfor) S driver med (dette). Vi prøvde også å si at vi ønsket at S skulle tenke over det, at hvis S fikk veldig lyst til å kutte seg igjen så ville vi helst at S skulle komme og snakke ut med oss - fortelle oss hva S tenkte og hvorfor S hadde disse følelsene, og så skulle vi høre på og se om vi kunne hjelpe til. Det tok noen uker før S begynte å åpne seg og prate om hva som plaget S, og vi fikk bare vite litt og litt hele tiden.

S ville som sagt egentlig ikke ha noen form for hjelp - verken av oss eller av psykologer eller noe som helst. S var helt og holdent overbevist om at h*n kunne klare dette alene, og kunne stoppe når som helst. Vi "konfronterte" en del av disse tingene også - blant annet at S "kunne stoppe når som helst", men at det ikke virket som om S hadde noe ønske om å stoppe selv om h*n sa at h*n hadde det. At S snakket som en "narkoman" (altså en med avhengighet, noe vi forklarte) fordi mye av diskusjonen gikk på hvordan S skulle skjule selvskadingen, ikke hvordan S skulle slutte med selvskadingen, det gikk på hvor deilig selve følelsen etter kuttingen var - ikke hvilke følelser (eller mangelen på dem) som gjorde at h*n fikk lyst til å kutte seg, osv.

Samtidig så spurte vi hvem andre som visste om det, og det viste seg etterhvert at S hadde noen venner som visste om det, og at helsesøster visste om det. Vi forklarte for S hvorfor vi var så redde for det S gjorde, hvorfor vi ikke bare kunne "holde oss unna og la S fikse det selv" - fordi vi er voksne, ansvarlige for ham, bryr oss, ser at det går "gærne veien" osv. Jeg aner ikke hvor mye som nådde inn til S. Jeg kan si helt ærlig at h*n på utsiden ga totalt blanke i det vi sa om at vi brydde oss og at vi var ansvarlige. S var (og er) totalt overbevist om at h*n er voksen nok til å fikse ting selv. MEN en ting ble vi til slutt enige om: h*n skulle ta livet sitt i egne hender, snakke med helsesøster og få råd om hvordan h*n skulle slutte, og vi skulle sammen snakke med helsesøster og bli enige om at alt h*n sa der skulle være fullstendig taushetsbelagt (vi prøvde å forklare konseptet, men S var veldig skeptisk til om vi snakket sant, eller om helsesøster ville sladre). Det viktigste vi ble enige om var at helsesøster skulle ringe oss, eller vi henne, og så lenge hun informerte om at h*n møtte opp for å prate, og at ting gikk i riktig retning så skulle ikke vi foreta oss noe - vi skulle la h*n håndtere det "selv". (Hva vi ikke informerte om (og ikke hadde bestemt oss for) var hva som ville skje hvis helsesøster kom til å informere om at det ikke ble noen bedring). S virket positiv til dette, og hvis ikke jeg tar helt feil så sluttet h*n med å kutte seg selv like etterpå.

Av praktiske ting så fjernet vi samtidig også alle kniver i huset - bortsett fra kjøkkenting som vi har oversikt over, og gikk jevlig gjennom rommet, klærne og sekken til S for å se etter kniver. Når S informerte oss om at h*n hadde sluttet så krevde faren å få se med jevne mellomrom at dette var tilfelle. Det ble godtatt.

Det viktigste, slik vi ser det, er at 14-åringen vår nå er helt overbevist om at h*n har bestemt seg for å slutte - og klarte å slutte - på egenhånd (uten vår hjelp ja ). Jeg tror dette var veldig viktig for vår "lille voksne" som ikke trengte noen "store" å støtte seg på i det hele tatt. Hele veien ga vi valg (som, helt ærlig, egentlig ikke var valg, men mer av arten "du kan få bli med og bestemme, eller vi kan ta fra deg all medbestemmelsesrett", bare formulert annerledes, mer som "vi vil gjerne lytte til deg"...), og hele veien sa vi at vi var villige til å la S få prøve å slutte selv først, selv om vi følte at vi fikk en OK kontroll på situasjonen slik vi gjorde det.

Jeg vet ikke hva vi ville gjort hvis det hadde fortsatt, men det måtte nok uansett ha involvert hele familien på en eller annen måte - ikke 14-åringen alene.

[Gjest Far til gutt13]

Tusen takk for svar.

Det var akkurat slike svar jeg håpet på av andre som hadde erfaring med lignende.

Jeg må innrømme at jeg ikke ringte helsesøster i går. Jeg ble sittende på jobb og søke opp informasjon om selvskading og er ikke blitt noe mer beroliget. I ren frustrasjon så skrev jeg en mail til barneombudet om at jeg var ytterst skuffet over at systemet i denne saken har sviktet så sterkt.

Etter at jeg var ferdig med jobben og dagen så var det for sent å kontakte helsesøster. For å være helt ærlig så er jeg vel litt redd for at jeg treffer en type helsesøster som skal løpe inn og fikse dette i en fei. Som dee26 sier så har jeg ikke lyst til at han skal havne i en evig runddans med psykologer og helsesøstre. Det som jeg tror er best er at han finner noen fortrolige som han kan snakke med, men jeg vil i det minste ringe helsesøster og snakke med henne i dag. Skulle det være nødvendig så reiser jeg opp til skolen og snakker med dem.

Da vi fant det ut så tok vi det veldig rolig. Jeg forsikret ham flere ganger om at han var klar over hva han betydde for oss og at han kunne si hva han ville til meg. Vi har altid hatt en meget godt forhold så jeg ble litt forskrekket over dette men jeg tror jeg klarte å holde roen. Hadde han bodd hos meg og jeg kunne fulgt ham opp skikkelig så ville det vært så meget meget bedre. Dette er en gutt som ble forsikret av meg om at systemet fungerte men at det bare ville ta litt tid. Når støvet nå har lagt seg etter alle rundene med sakkyndig, advokater, prosesskrift og gud vet hva så er det ingen som hørte på ham. At han klarer å takle dette der han bor ser jeg på som lite sannsynlig.

Men når det er sagt så tror jeg at han er villig til å snakke om det. Jeg må bare finne den riktige personen som han kan snakke med og som kan veilede ham litt. Jeg tror at han har en følelse av at han sliter med noe som ingen kan fikse fordi han selv ikke ser noen løsning. Sier tusen takk til svar og det AnonymBruker hadde å fortelle og syntes det virket som en god vei å gå.

Jeg løftet akkurat blikket litt nå og jeg har et bilde av han og meg her på jobben som er tatt av oss i et sømmebasseng i syden. Han er 6 år gammel, holder rundt meg og smiler til kameraet. Det var hans første tur til syden og vi hadde en helt fantastisk tur. Vi har fått lov til å reise til syden to ganger av moren. I fjor så hadde vi bestilt billetter og var klare til to uker i syden der vi hadde leid eget hus, men det stoppet moren 3 dager før avreise. Det er en av dusinvis med episoder der hun har sabotert for oss. Jeg burde kanskje skrive en bok en gang om de siste 13 årene, men jeg er redd ingen ville trodd meg.

Jeg tror ikke min sønn helt kommer til å forstå hvor mye han betyr for meg før han selv får unger og jeg håper inderlig ikke at det blir for sent.

GjestGjest sitere noe fra barneloven her og det betyr dessverre svært lite. Min sønn var svært klar på hva han ville og han var da 12 år men det var ingen som hørte på ham. Jeg fikk inn en sakkyndig for at noen skulle faktisk sette seg ned å snakke med ham, men etter 4 måneder og 70 tusen brukt så kom hun frem til at han burde bo hos moren. Ikke fordi at det var bedre der men fordi skolen hadde et bra opplegg. Min sønn forklarte alle at han brydde seg ikke om skolen der og ville flytte uansett. Han gruer seg nå til sommerferien og villle heller være på skolen for da slapp han i det minste å være hjemme.

Han har gitt all klar beskjed men dessverre så kan han ikke bestemme, ikke før han er 18 år.

Advokaten min sier at dersom han fortsatt vil flytte når han er 14,5 - 15 år så er det neppe noen dommer som vil nekte ham, men vi må uansett innom en dommer for å få det i orden.

[Gjest Gjest]

Hei!

Vanskelig problemstilling dette. Datteren min har hatt samme problemet. Med en far som hun følte seg presset til samvær med. Faren har voldsproblemer og er ikke en kjærlig og omsorgsfull far. Hun ble henvist til Bup for behandling for traumer da hun var 13, etter vonde opplevelser med faren. Hun kuttet seg på underarmen. Mange kutt, men ikke så dype at de måtte sutureres. Bup prøvde å prate med henne om det en gang. Da gikk hun derfra. De prøvde ikke flere ganger. Bup mente at vi bare måtte overse det. Ikke prate om det. Ikke gjemme kniver. La henne få kutte seg. Og ta henne med til legevakta hvis sårene ble så dype eller blødde så mye at hun trengte å sy sårene eller behandling for blodtap. Dette varte noen år. Nå er hun over 18. Hun har ingen kontakt med faren. Hun kutter seg ikke mer. Eneste som minner om denne tiden er arr på innsiden av underarmen. Hun har et godt liv i dag. Hun er et løvetannbarn som har klart seg selv om hun har opplevd mye fælt. Du skal vite at det kan gå bra til slutt, selv om man frykter at barnet aldri skal oppleve å bli voksen.

Det er helt forferdelig å se hvordan den andre forelderen kan gjøre livet til et helvete for barnet. Men det er ingenting man kan gjøre for å beskytte barnet. Du har gjort alt du kan. Jeg gjorde alt jeg kunne. Jeg kjempet virkelig for å hjelpe. Men jeg fikk ingen hjelp. Det eneste jeg kunne gjøre var å gi henne masse kjærlighet og et best mulig liv da hun var hos meg. Hva som skjedde da hun var hos faren kunne jeg ikke gjøre noe med.

Jeg vil advare deg mot å ha for stort håp om at hjelpeapparatet kan hjelpe deg. De kunne ihvertfall ikke hjelpe oss. Du kan gjerne prøve, kanskje du er heldigere enn oss, men ikke ha for store forventninger.

Håper det snart ordner seg for sønnen din.

[Gjest Gjest]

Kanskje du kan få noen råd ved å lese om selvskading?

http://www.psykopp.no/product_info.php?products_id=367&osCsid=0a0221bdaf36a219ebac103794e4dd01

[Gjest Gjest]

Kanskje du kan få noen råd ved å lese om selvskading?

http://www.psykopp.no/product_info.php?products_id=367&osCsid=0a0221bdaf36a219ebac103794e4dd01

Hvis sønnen din er motivert for å slutte kan kanskje en arbeidsbok være til hjelp for han?

http://www.psykopp.no/product_info.php?products_id=54&osCsid=0a0221bdaf36a219ebac103794e4dd01

[Gjest Gjest]

Jeg må bare si at jeg synes anonymbruker sine råd er helt grusomme. Var selvskader selv fra jeg var 12. sluttet i rundt 17årsalderen. Og det at foreldrene mine la seg opp i alt og skulle snakke om det gjorde situasjonen verre for min del. Endte med at jeg flyttet ut som 15åring og har den dag i dag ikke spesielt mye kontakt med de. Det ble for mye, tror jeg. Bare å svare på et høflighetsspørsmål som "hvordan går det?" eller "hva har du gjort i dag da?" var ubehagelig, for det minnet om ekle samtaler om selvskadingen. Skal sies at jeg aldri har hatt så godt forhold med de, og at det virker som at du trådstarter har et forhold med din sønn som gjør til at han kanskje vil prate med deg om det. _VÆR DER_ for han, og vis at du vil hjelpe han (f,eks med å få omsorgen for han). Han sier jo selv at han tror det hadde blitt bedre av å flytte til deg, og da har han jo allerede startet prosessen med å åpne seg (du vet en del av hva som utløser det, selvom du ikke vet det i detaljer).

[Gjest AnonymBruker]

Og det at foreldrene mine la seg opp i alt og skulle snakke om det gjorde situasjonen verre for min del.

Du var selvskader i 5 år. Hvordan ble det verre at foreldrene dine ønsket å hjelpe deg med å slutte? Tror du at du ville fått noe bedre forhold til dem hvis de valgte å overse selvskadingen og la deg fikse det selv? Ville du blitt boende hjemme da? Hvis du ser tilbake på den tiden, hva synes du egentlig at burde blitt gjort?

[Gjest Gjest]

Du var selvskader i 5 år. Hvordan ble det verre at foreldrene dine ønsket å hjelpe deg med å slutte? Tror du at du ville fått noe bedre forhold til dem hvis de valgte å overse selvskadingen og la deg fikse det selv? Ville du blitt boende hjemme da? Hvis du ser tilbake på den tiden, hva synes du egentlig at burde blitt gjort?

hm kanskje jeg ikke fortalte nok, når jeg skrev innlegget?

Jeg var veldig selvstendig når jeg var ung. Skulle alltid gjøre alt selv! Når jeg var 14-15 og de fant det ut, så hadde jeg allerede snakket med helsesøster, og bestilt legetime helt selv, for å be om henvisning til bup. Så, når jeg fikk hjelp fra lege og bup, så synes jeg det var helt forferdelig at de konstant overvåket meg. Følte at de skulle vite alt, og ville presse ting ut av meg. Dette fungerer nok for noen - men ikke for meg, for det førte nok til at jeg dyttet de så langt unna som overhode mulig! Det eneste som var "trygt" for meg på den tiden, var å kunne være hjemme. ingen visste noe, ingen skulle vite noe, og alt var helt normalt. Ingenting å være redd for! Etter at de fikk vite om det og reagerte så hysterisk, så ble jeg redd for å være hjemme også. Jeg følte at alt som var trygt og godt ble revet bort fra meg, om du skjønner?

Må forresten legge til at jeg IKKE klandrer de for dette i dag. Mine psykiske problemer er et ikke-tema, fordi jeg selv ønsker dette. Å snakke om det med mine foreldre blir for ubehagelig og vondt, fordi den gamle følelsen om at det blir utrygt kommer tilbake igjen. JEG hadde heller ikke visst hvordan jeg skulle reagere visst det var jeg som fant ut at barnet mitt skadet seg. Jeg hadde blitt like livredd selv! Ikke fordi jeg noen gang skadet meg fordi jeg ville dø o.l, men fordi jeg vet konsekvensene av det, og jeg vet at tankene bak det er vonde!

Forøvrig ble også barnevernet blandet inn, da de reagerte så kraftig at jeg ble mye verre. At en voksen person fortalte de hva jeg ønsket, og hva de burde og ikke burde gjøre, gjorde det bedre. Etter noen mnder fikk jeg være mer i fred, men skaden var allerede gjort.

Igjen: denne metoden fungerte ikke for _MEG_, og i _mine_ øyner synes jeg metoden høres ille ut. Men på denne tiden hadde jeg allerede et forferdelig dårlig forhold med mine foreldre. Det fungerte for deg anonymbruker, og det kan godt fungere for sønnen til TS. Det tror jeg at det _kan_ gjøre, fordi det ser ut til at han har et noenlunde godt forhold med faren, til tross for at han har hatt mindre kontakt enn foreldre og barn som bor sammen hele tiden har.

Håper dette besvarte noen av spørsmålene dine, uten at det ble for mye skravling om alt og ingenting

[Gjest AnonymBruker]

Ta kontakt med legen, som henviser hanv idere til BUP. De kan være til mye større hjelp enn en helsesøster som ikke har den utdannelsen for å takle noe slikt. Du skla være glad for at du har oppdaget det så tidlig som du har, for i de fleste tilfeller går det lang tid før foreldre oppdager slike ting.

Reis til hjembyen hans, omd et er det som må til for å hjelpe. Sykemeldt deg (regner med at du er fristrert og i psykiske ubalsne, og ta tak i dette problemet. Tviler påa t barnevernet kan gjøre så mye, men kanskej de får gjort noe om BUP kommer på banen. Da kan du forlange et møte med barnevernet og BUP, der BUP kan fortelle det din sønn vil at de skal fortelle. Og beklageligvis må det av og til gå så alngt, før barnevernet gjør det de skal. Når BUP er inne i bildet, vil nok barnevernet håndtere saken annerledes

[Gjest AnonymBruker]

Takk for svar, det var faktisk veldig greit å se hva du tenker, spesielt fordi jeg føler at vi faktisk tok hensyn til en del av de tingene du nevner her.

Når jeg skrev innlegget så skrev jeg det som en forelder som snakker til en annen forelder: med andre ord så la jeg vekt på kontrollfølelsen vi foreldre føler at vi må ha i denne situasjonen for å ikke gå rundt med konstant panikk, og for det andre så kan situasjonen vår på en måte sees på som et kompromiss der både barnet og foreldrene er fornøyde med løsningen, selv om jeg la det fram på en måte som om vi styrte det hele.

I vårt tilfelle ble løsningen at S fikk forsøke å fikse det selv, med hjelp av helsesøster, men den eneste måten vi kunne "la" S gjøre dette selv var ved at helsesøster ringte oss og informerte om at S faktisk møtte opp til timene. S klarte derfor å slutte uten vår konstante hjelp og overvåkning, men en del av avtalen oss i mellom var at vi skulle få sjekke at det faktisk var tilfelle at S ikke kuttet seg selv lenger. Det er noen måneder siden sist vi følte at vi trengte å sjekke nå. Grunnen til at vi så etter kniver var fordi S informerte oss noe hovent at vi hadde så mange kniver i huset at vi ikke la merke til om ting ble borte og at det derfor var enkelt å kutte seg med de. Logisk nok måtte vi jo gjøre noe med dette problemet aller først...

I tillegg så hadde vi mange av de samme tankene som du har satt fram her. Vi har holdt en helt normal tone og spurt hvordan S har det og hva h*n har gjort - slik vi alltid gjør. Vi har ikke fulgt opp spesifikt med spørsmål om kuttingen, følelser eller noe relatert til det. Vi informerte S om at h*n kunne komme til oss og prate om det når h*n var klart, og bortsett fra det så hadde vi bare den første praten.

S kom selv og fortalte oss at h*n ikke lenger følte et behov for å kutte. I samme slengen fikk vi vite en del om hva som hadde skjedd rundt tiden når h*n begynte med å gjøre det, for S hadde faktisk brukt tid på å finne ut hva h*n tenkte. Som sagt så kunne ikke alt videreformidles til oss, men vi fikk i hvert fall et bilde av hvordan S ser på ting. S er forøvrig også en veldig selvstendig person

Nå har det seg slik at bestevenninnen min også kuttet seg selv da vi var ungdommer, så jeg ble ikke redd eller hysterisk når vi fant ut at S gjorde det. Vi var også ganske sikre på at en eller annen gang ville S slutte av seg selv - og at det ikke er livsfarlig som sådan at h*n kutter seg, men samtidig så kan man ikke som forelder stå på sidelinjen og se på dette. Som venn kunne jeg heller ikke det. Det er for meg en del av det å bry seg

Men jeg er enig i det du sier, og jeg skrev også innledningvis at vår metode ikke nødvendigvis vil fungere for far til gutt 13, men jeg tenkte det kanskje var et sted å begynne. Og som sagt skrev jeg det fra en forelders synspunkt, som uten tvil er annerledes enn synspunktet til en som har vært der selv.

[Gjest Gjest]

Ja såklart blir synspunktet helt annerledes Jeg hadde nok blitt redd selv, som sagt, og det er ikke noe en skal ignorere fullstendig. Selvskading trenger ikke bety at personen ikke vil leve, men det trenger ikke å bare være fordi personen syns det er "kult" eller trenger oppmerksomhet. Det kan være et skrik om hjelp, følelser som på en eller annen måte må ut, og ja.. Jeg har selv hørt fra en psykologspesialist at mange psykologer og leger nærmest frykter selvskading, fordi det blir så komplisert. Det er så mange ulike grunner til _hvorfor_, og så vanskelig å vite nøyaktig hva som er riktig for personen. Det er ikke alltid selvskadingen som må ta slutt - det er følelsene BAK den som må taes tak i.

Foreldrene mine hadde absolutt ingen erfaring om dette, og det var kanskje det som gjorde det ekstra skummelt? De snakket i langtifra en rolig tone, men virket mer desperate, og kom med utsagn som "jamen, du MÅ fortelle oss hva som plager deg. Vi VIL bare hjelpe, men du er NØDT til å snakke om det". Istedenfor å legge fram et forslag om at jeg kunne komme til de når det var noe, så ble det slik at jeg _måtte_ det for å få lov til å gå. Det var langtifra en rolig tone. Og når du forklarer i det siste innlegget at dere f.eks snakket i en helt normal tone, så får jeg et helt annet syn på fremgangsmåten deres Jeg forstod det slik at hun fikk være med å velge hvordan hun ville ha hjelp også, og at dere bare fulgte opp slik at dere visste at hun holdt avtalen (for det er jo det det blir. en avtale mellom dere). I mitt tilfelle hadde alt og alle blitt kontaktet før jeg visste om at foreldrene mine visste det. Jeg fikk ikke valget, selvom jeg allerede hadde kontaktet lege og helsesøster (helsesøster sa ingenting om at jeg hadde vært der, og legen min sa heller ikke til min mor at jeg allerede hadde bestilt time, selvom jeg fikk snakke med han på telefon på forhånd slik at han visste hvorfor. Begge disse forstod nok hvor selvstendig jeg hadde _BEHOV_ for å være).

Jeg kan forstå at for mange foreldre er det kjempeskummelt. Og selvfølgelig har man et behov for å ha en viss kontroll, istedenfor å gå rundt å være konstant urolig. Det kan jeg forstå også - nå. Men jeg forstod det ikke den gang, og følelsene sitter nok fortsatt litt igjen. Kanskje fordi det ble så feil (for meg), i en så sårbar situasjon at det ikke går an å glemme det med en gang.

Noen år senere så ser jeg på foreldrene mine på en litt annerledes måte. Jeg vet at til tross for at det ble feil for meg, så ville de jo bare hjelpe. Og jeg gjorde det nok sikkert ikke lettvint for de heller! Vi misforstod oss. De hadde et stort behov for kontroll, men det hadde jeg også. Jeg har alltid vært opptatt av å ha full kontroll selv, uten andres innblanding. Hadde ikke foreldrene mine reagert i det hele tatt, så kunne jeg nok sittet her i dag og tenkt at de ikke brydde seg og ikke tok meg på alvor.

Så sånn til sist vil jeg bare si at jeg tror jeg misforstod deg veldig i første innlegget ditt _jeg_ forstod det slik at dere hadde presset "informasjon" ut av henne, og overvåket hvert lille skritt hun tok (satt litt på spissen). I ditt siste innlegg ser jeg at hun i stor grad fikk velge selv hvordan hun ville gå frem, og det blir en helt annen sak Håper du ikke ble støtt av innlegget mitt. Jeg vil på INGEN måte antyde at du er en dårlig mor og har gjort noe veldig galt eller noe, for det synes jeg IKKE.

[Gjest AnonymBruker]

Selvskading er ikke selvmordsforsøk eller et tegn på at man ikke vil leve, sånn som så mange tror, men ofte det motsatte, man er blitt så nummen at man vil KJENNE at man faktisk lever!

[Gjest hare]

selvskading kommer jo i mange former. spiseforstyrrelse, utagerende sexliv, overdreven alkohol/narkotikabruk - og så da denne type selvskading.

det er jo også forskjell fra person til person - og felles for dem alle er vel at de sier de ikke vil ha hjelp, men trenger det.

jeg kjenner flere som har vært selvskadere, og de har veldig ulike forklaringer og begrunnelser for det.

noen hadde et harmonisk familieliv men kaotisk indre liv, og andre kombinerte begge to.

felles er vel at man ikke ønsker å dø, man gjør noe som er synlig(en relativt tydelig statement fremfor eksempelvis å kaste opp mat i skjul), og man får en slags respons av å kjenne på smerten.

noen forklarer at de gjorde det for å faktisk kjenne smerte, det var et slags "kick", og andre sier det var for å døyve indre smerte.

jeg tror ikke selvskading forsvinner over natten fordi man endrer bosted e.l, mange lever jo på samme måte uten å drive med selvskading.

trøsten kan jo kanksje være at jeg ikke kjenner noen selvskadere nå lengre, de gjorde det kun i tenårene og "vokste" det av seg etterhvert som de fikk ordnet litt opp i sitt indre.

men som foreldre hadde jeg nok "krevd" at barnet gikk til en psykolog for å snakke med en utenforstående om hva enn det er som er årsaken. hadde selvsagt fremlagt dette som et tilbud og ikke straff. jeg hadde heller ikke krevd at barnet skulle slutte med selvskading, men heller forsøkt å visse et ønske om at vedkommende skal få muligheten til å ha det bedre.

om de bruker den timen på å være stille, snakke om tull, snakke om familie eller etterhvert kanksje snakke om de reellt underliggende årsakene får være opp til barnet.

men nå ser ikke jeg på bruk av psykolog etc som et tegn på at man er syk, det er mer et sted hvor man kan få litt klarhet i ting som er vanskelig.

ville ikke hauset det ekstremt opp uansett tilfelle.

[Gjest AnonymBruker]

Hjemme hos meg har ting aldri vært bra. Først etter 17år fikk jeg opp ord som psykiske overgrep, forskjellsbehandling, mishandling, banket gul og blå.

Da jeg var tolv begynte jeg med selvskading. Som 14 åring gikk jeg til min mor og fortalte det her, ga henne alt av blader. Det var klart jeg trengte hjelp. Eneste hun sa "ja, jeg vet at du gjør det iblant." Hun hjalp meg ikke i det hele tatt.

Dette fortsatte til noen mnd etter jeg ble 17 og fikk meg kjæreste og flyttet hjemmefra.

Nå idag hender det fortsatt at jeg kjenner følelsen etter å skade meg selv, men jeg gjør det aldri.

Til Gjest_Far til gutt13_* jeg syns det er utrolig bra at du tar det så alvorlig! Kunne ønske noen hadde hjulpet meg den gangen.