Har du noen gang gjort noe mot et barn du angrer på?

[Gjest AnonymBruker]

Enten om du har jobbet med barn eller selv har barn; har du noen gang gjort noe du angrer på mot barnet?

Jeg sitter å tenker tilbake på den tiden jeg var ung og jobbet med barn og tenker at jeg faktisk var altfor ung for å jobbe med barn. Men jeg ble satt til å ta vare på et barn som hadde et voldsomt temperament og sa mye stygt. Jeg hadde ingen kunnskap om hva slags handling jeg skulle ha gjort dersom det var en som var litt ut av kontroll ol. Jeg husker jeg mistet meg selv helt og ble så sinna på dette barnet(som sagt var HELT ut av kontroll selv, og gjorde ALLTID det motsatte av det de voksne sa. Men dog ingen unnskyldning for min del) hvor jeg tok barnet i armen å lukket han innpå et rom å sa han måtte roe seg med en relativt streng og høy stemme. De dagene jeg tenker på den handlingen jeg gjorde der, får jeg helt vondt i hjertet mitt.

Hva tenker denne gutten om meg idag? Husker han hvordan jeg ser ut? Jeg får rett og slett skikkelig vondt inni meg, men vet at dette var et engangstilfellet og jeg elsker barn av hele mitt hjertet og ville aldri ha gjort dem noe vondt. Det var bare at jeg hadde en skikkelig dårlig dag og jeg mistet meg selv helt. Jeg er ingen hissig person og er som regel alltid rolig og blir omtalt som hun stille og blide kvinnen, men jeg husker dagen min kjempe godt da det var masse vondt som hadde skjedd i mitt liv den siste tiden. Men vet at jeg burde ha handlet helt anderledes. Hvem er det som stenger et barn inne på et rom? uff.. jeg måtte få det ut etter så mange år..

[Gjest Gjest]

Enten om du har jobbet med barn eller selv har barn; har du noen gang gjort noe du angrer på mot barnet?

Jeg sitter å tenker tilbake på den tiden jeg var ung og jobbet med barn og tenker at jeg faktisk var altfor ung for å jobbe med barn. Men jeg ble satt til å ta vare på et barn som hadde et voldsomt temperament og sa mye stygt. Jeg hadde ingen kunnskap om hva slags handling jeg skulle ha gjort dersom det var en som var litt ut av kontroll ol. Jeg husker jeg mistet meg selv helt og ble så sinna på dette barnet(som sagt var HELT ut av kontroll selv, og gjorde ALLTID det motsatte av det de voksne sa. Men dog ingen unnskyldning for min del) hvor jeg tok barnet i armen å lukket han innpå et rom å sa han måtte roe seg med en relativt streng og høy stemme. De dagene jeg tenker på den handlingen jeg gjorde der, får jeg helt vondt i hjertet mitt.

Hva tenker denne gutten om meg idag? Husker han hvordan jeg ser ut? Jeg får rett og slett skikkelig vondt inni meg, men vet at dette var et engangstilfellet og jeg elsker barn av hele mitt hjertet og ville aldri ha gjort dem noe vondt. Det var bare at jeg hadde en skikkelig dårlig dag og jeg mistet meg selv helt. Jeg er ingen hissig person og er som regel alltid rolig og blir omtalt som hun stille og blide kvinnen, men jeg husker dagen min kjempe godt da det var masse vondt som hadde skjedd i mitt liv den siste tiden. Men vet at jeg burde ha handlet helt anderledes. Hvem er det som stenger et barn inne på et rom? uff.. jeg måtte få det ut etter så mange år..

Syntes du høres ut som en helt vanlig kvinne som handler i affekt...

[Hera]

barn kan være slemme de og, noen trenger en ekstra fast hånd. jeg mener ikke vold, men det er ingen unger som har vondt av en fast hånd rundt armen og en tur til skammekroken.

jeg har møtt en del unger som rett og slett er skikkelig ufordragelige, og jeg svarer tilbake med samme mynt. tilogmed fått noen til å grine og kalle meg slem, men har da spurt: "jammen du sa jo så mye stygt til meg, og da må du tåle å få det samme tilbake."

de bruker å tenke seg om litt om da :D

jeg tror ikke du handlet så veldig mye annerledes enn andre hadde gjort:)

[Gjest Gjest]

barn kan være slemme de og, noen trenger en ekstra fast hånd. jeg mener ikke vold, men det er ingen unger som har vondt av en fast hånd rundt armen og en tur til skammekroken.

jeg har møtt en del unger som rett og slett er skikkelig ufordragelige, og jeg svarer tilbake med samme mynt. tilogmed fått noen til å grine og kalle meg slem, men har da spurt: "jammen du sa jo så mye stygt til meg, og da må du tåle å få det samme tilbake."

de bruker å tenke seg om litt om da :D

jeg tror ikke du handlet så veldig mye annerledes enn andre hadde gjort:)

Det er sant at mange barn ikke oppfører seg, og at man kan være fristet til å sette barn på rommet. Men det stemmer ikke som du sier at barn ikke tar skade av å bli satt i "skammekroken". Det kommer an på hvordan det gjøres. Barnepsykologer mener iallfall i dag, at barn aldri skal settes på rom for seg selv. Man kan godt si bestemt fra til barna, og be dem sitte på et spesielt sted, men aldri alene og aldri lukke dør. Man bør da heller la dem sitte i en annen del av rommet hvor den voksne er, og bes om å holde seg i ro.

Men, det er ikke alltid å være så "perfekt" i praksis, og alle kan gjøre dumme ting, som man angrer på. Til TS: du må huske på at du var ung, og ikke visste bedre. Før var dette helt vanlig behandling av barn også, så mange av oss som er foreldre i dag, har blitt behandlet på denne måten selv som barn, selv om det frarådes nå. Jeg tror nok at du tenker mer på dette enn det barnet gjør. Du må uansett tilgi deg selv, det er ikke så mye annet å gjøre nå. Du gjorde ditt beste. Jeg vil også si at den som hadde deg ansatt i en slik jobb, hvor du ikke taklet det (man kan ikke ha en "dårlig dag" når man jobber med mennesker), så da mener jeg det var like mye ansvar hos de som var dine arbeidsgivere, som burde hjulpet deg til å behandle barn slik de burde behandles. Men hvem vet, kanskje mente de at dette var måten man skulle behandle barn på?

Jeg syns nettopp av de grunnene du selv beskriver her, at det er viktig at de som tar vare på barn er folk som er utdannet til dette, og som vet hvordan man mener barnet er best tatt vare på.

[Gjest AnonymBruker]

Det er mye man gjør når man er ung og dum. Jeg jobbet i barnehage en periode og jeg forgudet noen av barna, og har så dårlig samvittighet ovenfor de jeg ikke likte. Jeg gjorde ikke noe slemt med de, de fikk kos de også og oppmerksomhet. Men med den ene ungen, f.eks. hun sikla hele tiden. Det bare rant og rant og hun lukket aldri munnen. Det var ikke noe galt med henne, men jeg klarte aldri å bry meg om henne som de andre barna når jeg ble full av sikkel hver gang jeg tok i henne. De andre barna siklet jo aldri, selv ikke de som var yngre.

Jeg liker ikke at jeg på en måte forskjellsbehandlet de i tankene, men føler meg sikker på at barnet ikke hadde det noe "verre" av at jeg ikke likte henne like godt. For hun satt ofte hos meg, kanskje oftere enn de andre innimellom.

Det var også en gang jeg tok en av de andre guttene hardt i armen, for han var virkelig det mest umulige barnet man kan tenke seg. Moren sa det til og med selv, at om han ikke hadde vært så pen så tror hun ikke hun hadde holdt ut. Fikk vondt i meg etter at jeg tok han litt hardt i armen, men han så bare på meg og roet seg, gråt ikke og han var ikke annerledes ovenfor meg etterpå.

[Gjest Gjest]

Vi gjør feil. Vi gjør alle feil. Og vi skal være glade over at vi tenker over de feilene og angrer etterpå. For det er det ikke alle som gjør. Og de som ikke gjør det... de blir aldri bedre mennesker. Ei heller bryr de seg mye om andre. Og de får heller ikke oppleve den glede det er å være glad på andres vegne.

Så vi skal være glad for at vi trass alt angrer.

Jeg selv begynte på folkehøyskole i Sverige, innenfor omsorgsfag. Da min gamle lærer fra barneskolen og jeg fikk litt kontakt. Noe som var moro, for henne hadde ikke jeg sett på år og dag. Hun inviterte meg med til en dag på skolen hennes. Uten noe om og men, bare slengte meg med. Det var moro, men nok så uvant. Jeg ante i det hele tatt ikke hva jeg skulle gjøre. Men prøvde å hjelpe noen av barna som rekte opp hånden. Men husker jeg spurte ei jente, "nei, det er vel ikke riktig?", i en litt sur tone. Ikke fordi jeg var sur, men pga min usikkerhet. Og det er rart med det, ikke var jeg ond eller slem, men det sitter brent fast i meg likevel.

Hun må ha oppfattet meg som streng som fy. Og jeg tenker, om jeg bare hadde lagt til litt usikkerhet når jeg sa det, "mnei, det er vel ikke helt riktig? Prøv på ny igjen du. =)", så hadde jeg hørtes langt i fra så streng ut.

[Gjest anonym]

Enten om du har jobbet med barn eller selv har barn; har du noen gang gjort noe du angrer på mot barnet?

Jeg sitter å tenker tilbake på den tiden jeg var ung og jobbet med barn og tenker at jeg faktisk var altfor ung for å jobbe med barn. Men jeg ble satt til å ta vare på et barn som hadde et voldsomt temperament og sa mye stygt. Jeg hadde ingen kunnskap om hva slags handling jeg skulle ha gjort dersom det var en som var litt ut av kontroll ol. Jeg husker jeg mistet meg selv helt og ble så sinna på dette barnet(som sagt var HELT ut av kontroll selv, og gjorde ALLTID det motsatte av det de voksne sa. Men dog ingen unnskyldning for min del) hvor jeg tok barnet i armen å lukket han innpå et rom å sa han måtte roe seg med en relativt streng og høy stemme. De dagene jeg tenker på den handlingen jeg gjorde der, får jeg helt vondt i hjertet mitt.

Hva tenker denne gutten om meg idag? Husker han hvordan jeg ser ut? Jeg får rett og slett skikkelig vondt inni meg, men vet at dette var et engangstilfellet og jeg elsker barn av hele mitt hjertet og ville aldri ha gjort dem noe vondt. Det var bare at jeg hadde en skikkelig dårlig dag og jeg mistet meg selv helt. Jeg er ingen hissig person og er som regel alltid rolig og blir omtalt som hun stille og blide kvinnen, men jeg husker dagen min kjempe godt da det var masse vondt som hadde skjedd i mitt liv den siste tiden. Men vet at jeg burde ha handlet helt anderledes. Hvem er det som stenger et barn inne på et rom? uff.. jeg måtte få det ut etter så mange år..

Jeg tror du har flink-pike-syndrom.

Du ønsker å være den snille, flinke og blide dama som blir elsket av alle. Men det du gjorde mot dette barnet stemmer ikke med idealbildet du har laget for deg selv. Du oppdaget at du ikke er en Stepford-wife, men et ekte menneske.

Kom over det.

I et øyeblikk var du ekte og ga en unge en ekte konsekvens som ikke var bygd over en tilfeldig valgt teori om hva som er mest mulig terapeutisk. Du fulgte et menneskelig instingt, og satte en naturlig grense for sosial adferd som den ungen forhåpentligvis fortsatt husker.

Lev med det.

[Gjest AnonymBruker]

TS her.

Takk for gode svar fra alle. Jeg vet at det er menneskelig å feile og at det kanskje ikke er så ille å ta et barn hardt i armen og sette ham på et rom som å slå eller gjøre noe annet vondt. Men likevel så er jeg livredd for at ungen skal huske meg som hun slemme heksa som satte meg innpå et rom fult av vogner, bøtter og spader. Men likevel så har jeg lært en del av det fordi jeg vet at jeg tråkket over grensen min over hvordan man skal takle et barn som er hysterisk. Jeg har aldri, da mener jeg er aldri tatt tak i et barn senere, og jeg har jobbet MYE med barn.

[Gjest AnonymBruker]

barn tåler faktisk en del. og altfor mye psykologi prat, gjør heller det som faller seg naturlig. det har mennesker gjort i all sin tid, og jøss se! folk har greid seg allikevel :D :D

[Chiyo]

Jeg er 20 og da jeg gikk i barnehagen vr lillebroren min litt rampete en gang og de satte han på en stol mitt i rommet for at han skulle skamme seg. Hn hylgren og jeg som store søster fikk helt vondt inni meg og prøvde å redde han. Folk gjør feil. De som jobbet i min barnehahe var godt voksne også.

Men en tur innpå et rom tror jeg ikke gjør skade. Ble selv slengt inn på et rom på barneskolen og den som fikk roet seg ned var læreren. Hun var pottesur da hun tok meg i armen og låste meg inne på et rom og kom tilbake blid og fornøyd for å hente meg. Personlig syns jeg det var bare morro. ; )

[Gjest AnonymBruker]

Jeg slo min 13 år gamle datter i annsiktet med knyttneve èn gang. Sprakk leppa hennes og hun ble kraftig forslått/blå. Aldri mer.

[I.am.me]

Jeg slo min 13 år gamle datter i annsiktet med knyttneve èn gang. Sprakk leppa hennes og hun ble kraftig forslått/blå. Aldri mer.

Det er bare helt galt.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg slo min 13 år gamle datter i annsiktet med knyttneve èn gang. Sprakk leppa hennes og hun ble kraftig forslått/blå. Aldri mer.

[Gjest AnonymBruker]

En gang hvor jeg ble altfor sinna og eksploderte til de grader ved å rope høyt og dro barnet inn på rommet og smalt igjen døren etter meg i det jeg gikk ut.

[Gjest Airi Chikako]

Jeg har opplevd verre ting enn det da jeg var barn, uten at jeg føler meg spesielt dårlig behandlet.

Edit: Verre enn det TS skriver om i åpningsinnlegget altså!

Endret 25. juni 2010 av Airi Chikako

[Gjest AnonymBruker]

Det er bare helt galt.

Skrev da ikke at det var riktig heller.

[Gjest AnonymBruker]

Huff ja...

En gang når jeg var 10-12 år tenker jeg, skulle jeg passe et par unger med en venninne. Ikke passe dem på den måten, men gå tur med vogna ikke langt fra hjemmet osv. Jeg husker at en av ungene gråt og surmulte en del, og en gang så husker jeg at jeg kløp henne i overarmen. Jeg tenker jo nå i ettertid at...Halo, stakkars barn, var kanskje redd for meg og jeg var ikke akkurat gammel selv.. jeg får vondt inni meg selv å tenke på det. Tenker også kanskje hun hadde blåmerke og at moren trodde noe slikt hadde skjedd? jeg vet ikke.. Har bare vondt av å tenke på det.

[Gjest norah]

Jeg slo min 13 år gamle datter i annsiktet med knyttneve èn gang. Sprakk leppa hennes og hun ble kraftig forslått/blå. Aldri mer.

at det aldri mer kommer til å skje er jeg nå ikke så helt sikker på.....

det er stor forskjell på å ta noen for hardt i armen etc, og på en knytteneve med så kraftig slag.

det er jo en total mangel på selvkontroll......

jeg ser forøvrig ingenting galt i å beordre en særdeles vanskelig unge inn på et rom i en kort tdsperiode så lenge man ikke stenger fysisk døren, og går inn etter relativ kort tid for å ordne opp igjen.

har lest endel pedagogiske anbefalinger på området, og ingen sier noe om at de må være i samme rom.

det de derimot har påpekt er at man skal gi tydelig advarsel, og at rommet må være kjedelig. (rommet med leker er jo bare gøy).

ok, et rom med bare rot var jo ikke ideellt, men det er garantert glemt.