Hvordan kurere treningsnarkomani?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har endelig erkjent at jeg er blitt sykelig opptatt av trening...Jeg “må” trene/gjøre noe aktivt hver dag, hvis ikke føler jeg at dagen er bortkastet/blir sur på meg selv og klarer ikke la være å tenke på at jeg ikke har fått trent..

Det ideelle for meg er å starte dagen med en joggetur, 30 minutter er minimum, og holder aldri på lengre enn 1 time. Slenger på en styrkeøkt a 40 min 2 ganger i uken også. Det er ikke om å gjøre å trene lengst mulig eller noe slikt, det er bare det at jeg gjør noe som er tingen. Bruker veldig mye tid på å planlegge kommende uker og hvordan treningen skal legges opp. Som sagt 2 ganger styrke i uken og kondisjonsøkter hver dag som består i forskjellige tidsintervaller på flate og i bakke, meterintervaller på romaskin, og vanlige rolige joggeturer. + Mage/rygg-øvelser hver kveld, får kjempedårlig samvittighet hvis jeg ikke gjør det, men fornøyd med meg selv om jeg tar feks 20 rep av 5 øvelser, så er ikke så veldig mye som skal til før hjernen er fornøyd og kan slappe av.

MEN; selvfølgelig så prøver jeg å gjøre så mye ut av det som mulig. Det er bare minimumskrav jeg har i hodet mitt, jeg prøver å fullføre feks.30 min mage/rygg, få løpeturen til å vare i ca.50 min, etc....

Jeg elsker følelsen etter endt treningsøkt, da føler jeg at jeg har vært flink og kan ha god samvittighet. Med en gang det skjer forandring i planene mine blir jeg helt ukonsentrert og klarer ikke tenke på noe annet. Når skal jeg få skvist inn treningen? Hvor tidlig må jeg stå opp for å rekke forelesning kl.08 hvis jeg skal få løpt først? Det verste er når morgentreningen går i vasken og jeg tenker det at jeg trener heller senere i dag, feks om ettermiddagen eller kvelden. Har prøvd det et par ganger, men da klarer jeg ikke tenke på NOE annet enn at jeg har noe ugjort som jeg må gjøre. Selv om jeg vet at jeg har tid til det om kvelden så får jeg ikke ro på meg før jeg har trent, rett og slett.

Jeg merker også at jeg har begynt å fortelle hvite løgner til dem rundt meg. Før elsket jeg å skryte over at jeg hadde trent kjempetidlig eller veldig bra etc..Nå merker jeg at jeg prøver å kamuflere treningen min, jeg vil ikke at noen skal vite at jeg har trent. Jeg unngår visse veier på forskjellige løperuter i tilfelle hvis jeg treffer på venner jeg vet bor i nærheten, og om det kommer frem for venner eller familie at jeg har trent bagatelliserer jeg hele seansen om at “nei det var bare 30 min” (sannheten er kanskje at det var 50 min) eller at jeg ikke tok noe i, at det var ueffektivt, at jeg gikk nesten hele veien osv.....Jeg blir også veldig redd av tanken på at de kanskje tror at jeg trener og trener for å gå ned i vekt (noe som jo selvfølgelig er helt sant!), uten at de ser at jeg faktisk klarer det + å innrømme at en ikke er fornøyd med seg selv er ikke så veldig fristende... (Info; -10kg på 14mnd, det går sakte men sikkert nedover faktisk, ønsker at min nye livsstil skal vare livet ut..). Prøver også å legitimere for meg selv at hallo det er jo veldig mange som trener hver dag, og før da jeg var aktiv i sport hadde vi treningsprogram med 8-9 økter i uken, så det så. Men kanskje litt overkill for en mosjonist som jeg vil kalle meg selv for nå:-)

Men; UÆ. Det er ikke kjekt å ha tvangstanker om treningen! (Selv om jeg trives kjempegodt med selve treningen og har det jo utrolig bra med meg selv, trening gjør meg lykkelig – det er bare den trangen til at jeg måååå gjøre det og all tankevirksomheten bak det.) Hva kan jeg gjøre. Gruer meg veldig til ferien, jeg vet at jeg “må” trene. Det viktigste for meg er at jeg ikke sliter ut kroppen min, på papiret trener jeg jo ganske hardt med flere intervalløkter i uken + at på de rolige joggeturene mine har jeg nesten like høy puls som på intervalløktene (fordi jeg har dårlig kondisjon).

Hva jeg i utgangspunktet vil med treningen er å gå ned i vekt, få bedre kondisjon og bli sterkere. Mye av årsaken til at jeg føler jeg må trene ligger jo selvfølgelig i ønske om vekttap, men nå som jeg endelig har blitt kvitt litt så er det sunn livsstil som teller mest. (selv om jeg ikke er i en sunn livsstil med dette problemet hengende over meg.)...Jeg ønsker å trene resten av livet mitt, det er ikke noe jeg bare gjør nå fordi jeg er inne i en fase. Jeg har alltid vært aktiv iløpet av mine 22 leveår....

Er det noen der ute som er eller har vært i samme situasjon? Håper det ikke bare er meg. (Forresten nå som jeg har brukt tid på å skrive dette innlegget så har jeg hatt i hodet mitt at neste gjøremål for kvelden det er – ja du gjettet riktig: mage/rygg!)

Og ps kan gjerne hende dette innlegget hører hjemme under psykisk helse men jeg prøver meg her.....

[tineline]

Uff, dette var som å lese om meg selv for noen år tilbake. Jeg satt med denne trenings- og sunnhetsmanien i 7 år, før jeg klarte å sakte komme meg ut av det. Hos meg begynte det med at jeg tok av 10 kg på å ha kyssesyken, og dermed var jeg plutselig blitt tynn for første gang i mitt liv. Jeg begynte dermed å trene manisk for å ikke bli den lubne jenta i klassen igjen, og til slutt lå jeg et par år på 47 kg, noe som er lite selv for meg som bare er 162 høy.

Mot slutten trente jeg to til tre ganger om dagen, og spiste bare slankemat. Unnskyldningen min for å trene så mye, var at jeg da skulle kunne spise hva jeg ville, men det var bare den offisielle unnskyldningen. Det var i virkeligheten angsten for å gå opp i vekt, selv det minste lille kilo, som skremte meg til å trene kroppen halvt i stykker. Ingen reagerte noe særlig, alle var bare imponert over at jeg hadde så god treningsdisiplin. Jeg kjenner spesielt godt igjen at man skjuler treningen, jeg var veldig privat om mine treningsrutiner, og kunne ikke trene foran kjæresten, for eksempel. Fortsatt faller dette meg tungt for brystet, men nå er jeg altså kurert!

Løsningen for meg var å komme meg til psykolog. Han fortalte meg at man faktisk ikke trengte å planlegge dagen sin i detalj, hvilket jeg vanligvis gjorde på følgende måte (eksempel):

Morgenyoga

Frokost (nøye planlagt på forhånd)

Sykle til universitetet (1 mil)

Lese

Lunsj (nitidig planlagt og laget klar dagen før)

Lese

Sykle hjem (1 mil oppoverbakke)

Middag (nøye planlagt)

Trene styrke/kampsport eller lignende.

Tv-tid

Osv....

Det var et hardt regime, og jeg fikk mange vrangforestillinger etterhvert, som at sykkelturen hver dag var bare transport og en ekstra bonus i form av trim, så det var dermed også nødvendig med en treningsøkt om kvelden. Jeg trente kampsport 5 ganger i uka, og attpåtil på diverse appartur jeg hadde hjemme i stua (elipsemaskin, styrkeapparat osv). Var veldig koselig hjemme i stua mi, kan du tro!

Vel, psykologen tipset meg om at for folk flest, er ikke hverdagen et regime. Det hjalp! Jeg begynte sakte, men sikkert, å gi meg selv fri én dag i uka. Det var hardt, men jeg klarte å visualisere treningsmengden min på en enkel måte for å hjelpe: Jeg fant fram en månedskalender, krysset av hver eneste dag jeg hadde trent, alle økter, og når måneden var over, og det selv med 4 treningsfrie dager var 28-30 kryss i kalenderen, var det enklere å se at jeg ikke kom til å legge på meg med det aller første. Etter noen måneder trappet jeg opp til to treningsfrie dager i uka.

Samtidig påla jeg meg selv ufrivillige begrensninger, men det var spesielt for min egen situasjon: Jeg gikk med på et prosjekt om kneskader, hvor mitt ene kne skulle opereres og det andre trenes opp med en helt spesiell form for trening. Skaden (hopperkne) kom av min overdrevne trening i alle årene, og nå bestemte jeg meg for å være med på prosjektet, slik at treningen dermed begrenset seg selv. Jeg hadde ikke mulighet til å trene kondisjon effektivt i et halvt år, men skulle i stedet sykle lett, lett på ergometersykkel for å øke bevegeligheten. Det var knapt så jeg fikk puls i det hele tatt! I tillegg trente jeg styrke for overkroppen, men skjønte at det ikke var lurt (mht restitusjon) å trene dét mer enn 3 ganger i uka. Gradvis ble dette en vane for meg, i og med begrensningene med knærne. Og vet du hva? Jeg gikk ikke opp i vekt! Det vil si, jeg har ikke veid meg på MANGE år, jeg skjønte fort at det ikke var nyttig. Men jeg økte ikke i klesstørrelse, enda jeg hadde mer enn halvert treningen.

Til sist ble jeg vegetarianer, noe som i seg selv innebar en kostomlegging og at det ble viktig å spise mye meieriprodukter og nøtter osv. Dermed måtte jeg droppe den maniske slankekosten (som på den tiden besto av en omtrent fettfri diett) for å i det hele tatt få i meg riktig næring. Vegetarianismen var i utgangspunktet idealistisk motivert, men det var en god bieffekt at jeg måtte bytte spisemønster.

Det aller siste som tippet meg over til en normal livsstil, var at jeg studerte et år i England, hvor treningsstudioet var nitrist. Det var så grått, og de spilte så inni hampen dårlig trance-musikk, at jeg ikke orket å gå dit mer enn to ganger i uka. Og den rutinen har jeg beholdt! Nå trener jeg to til tre ganger i uka, spiser normalt og koser meg i helgene. Jeg har en hang til å glippe når jeg stresser, og da får jeg stort behov for å trene masse og spise ekstra sunt. Imidlertid forsøker jeg å la disse tankene ligge, og gjør ikke noe med det, selvom jeg plutselig syns jeg ser mistenkelig tjukk ut rundt magen. Dagen etter kan jeg gjerne se at det hele bare var innbildning.

Nå er ikke min vei ut av spiseforstyrrelsen (som man nok i dag ville kalt ortoreksi) nødvendigvis brukbar for deg, men tipset med kalenderen kanhende fungerer for flere enn meg? Dessuten tror jeg på å ta det gradvis, samt tvinge seg til å bryte mønsteret litt og litt. Husk at du har en knalldisiplin allerede - hva med å kanalisere denne inn i å tvinge deg selv til å ta treningsfri eller gjøre noe annet? Nå kan du sette disiplinen inn på å bli kvitt manien. Men det er godt mulig at en psykolog vil si noe annet, og jeg råder deg uansett til å ta kontakt med en. Det er så kjedelig å leve slik, når man må planlegge treningen inn i alle dager, når man må sørge for at man får trent også på ferie, og ikke kan ta en spontan pizzakveld med venner uten å ta en treningsøkt når man kommer hjem klokken tre på natten (jada, undertegnede har selvsagt gjort nettopp dét).

Det er flott at du har skjønt at det er blitt et problem for deg. Det forsto jeg også tidlig, men oppsøkte ikke psykolog før det var gått 6 år. Det var dette som satte i gang normaliseringsprosessen hos meg, enda det tok vel to år å komme seg helt fram til normale rutiner. Gi det tid, men begynn nå! Og vet du - man kan få den deilige følelsen etter trening ved KUN å ligge på sofaen også.

Lykke til, jeg tror du klarer det hvis du bare vil.

[Chanel.No5]

Veldig bra svar her, kan ikke tenke annet enn at det hjelper TS å lese en annen person sin egen erfaring og måten hun kom seg ut på! Enig med det at å oppsøke en psykolog er veldig lurt!