Strenge, religiøse foreldre

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har veldig strenge religiøse foreldre, kristne. Og jeg vet ikke snart hva jeg skal gjøre mer. Er 21 år, og vet jeg kan bestemme selv og sånn, men føler jeg ikke kan skuffe dem. De blir sint bare jeg sitter på en gutt til skolen eller noe.

[Gjest goodtwin]

Flytte hjemmefra?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har veldig strenge religiøse foreldre, kristne. Og jeg vet ikke snart hva jeg skal gjøre mer. Er 21 år, og vet jeg kan bestemme selv og sånn, men føler jeg ikke kan skuffe dem. De blir sint bare jeg sitter på en gutt til skolen eller noe.

Når så mange viktige personer i vårt tidlige stadium av livet, forteller oss noe over lang tid, kan vi lett ende opp med å tro at de har rett. Hvor mange av våre egne lærere og oppdragere oppfordret oss til å lytte til våre hjerter, istedet for og lytte til dem?

Nei, følg hjertet ditt du vennen min, og start med og verdsette deg selv som et unikt og frittstående individ.

[I.am.me]

Kjære deg, ikke gå rundt heletiden å tenk på om du skuffer foreldrene dine hvis de virkelig er glad i deg, hadde de ikke ville at du skulle gå rundt å bekymret deg heletiden. Lev livet og gjør det du vil gjøre. Du er som alle andre mennesker, verdt å ha det gøy. Man kan ha det gøy, men være kristne samtidig - noen bare trekker den litt for langt. Det står ingensteder i bibelen at du ikke kan sitte på med en gutt hjem fra skolen hehe.

[Gjest goodtwin]

får du dårlig samvittighet om du sitter på med en gutt, fordi du vet at foreldrene dine ikke liker det? eller er det hvis de finner ut at du har sitti på med en gutt at det blir problemer?

isåfall er det jo greit å tenke på å flytte hjemmefra (om det ikke er gjort alt) sånn at de ikke har kontroll på samme måte.

Jeg skjønner litt hva du mener. Jeg har nemlig akkurat blitt samboer med verdens herligste fyr. Mamma og pappa har ikke noe i mot det, for de er klar over at samfunnet er litt i forandring. Derimot er alle vennene mine + søsteren min sterkt i mot det jeg har gjort, og det er jo ikke akkurat noe jeg setter pris på, men det er MITT liv og jeg tror nok jeg har tatt det riktige valget, selv om det ikke er så gøy å føle at man står helt alene i venneflokken..

Ellers er jeg i gang med en slags miljøforandring,for jeg orker ikke å være like mye med de som "dømmer" meg for det valget eg har tatt.. men nå er det jo lettere å få seg nye venner enn å få seg nye foreldre da...