Forelskelse

[Strenge Frk.Gerd]

Husker du "sommeren da du var 14, 15, 16" , naiviteten, de store følelsene som man trodde skulle vare for evig og alltid? Det skulle kanskje ikke så mye til for å forelske seg heller.. Det kunne være noe med smilet, krøllene, at man likte samme type is og digga samme poplåt.

Men etterhvert som man blir eldre så blir man mer skadeskutt og naivitetens slør rives bort som et plaster, gang på gang på gang.

Hva har gjort utslaget for at du har forelsket deg opp igjennom årene?

Har det vært spesifikke ting, eller en diffus følelse om at det bare "er noe ved den personen" man blir varm av?

Har du fallt for noen uten å forstå helt hvorfor?

Fortrenger du forelskelser hvis visse aspekter ved vedkommende gir et inntrykk av at det ikke er en fornuftig match?

Kortere oppsummert: Hva faller du for?

[Gjest komplisert]

Oh... Jeg vil si jeg har fallt for typen "bad boys" om og om igjen.

Når en spiller ett spill, føler han er helt uoppnåelig, til han faktisk viser seg og være intressert - er da jeg blir redd og stikker....

Var vel mest i tenårene dette da..

Møtte min første store kjærlighet for 2-3 år siden, vi fallt for hverandre når våre øyne møttes!

ubsekrivelig og syk følelse!!

Vi har vært mye frem og tilbake, å det er desverre nå slutt.

Men båndet mellom oss er fremdeles sterkere enn noensinne, så jeg håper vi skal klare og jobbe oss gjennom denne "kneika" også! Jeg elsker han av hele mitt hjerte, å det er når eg ikke vil gi opp at det er ekte kjærlighet mene nå jeg :)

Hva med deg?

[minni123]

De rolige, sjenerte, gode og annerledes guttene er nok de jeg faller mest for.

[Hoppetaujenta]

En jeg gjenkjenner noe av meg selv i.

[Steinar40]

Det er umulig å se bort ifra at utseendet er viktig ettersom det er førsteinntrykket. Men jeg kan faktisk ikke si akkurat hva jeg kunne falle for før jeg ser henne. Et stillbilde blir for statisk og kan dessuten gi helt feil inntrykk.

Personkjemien er minst like viktig som utseendet, og i mitt tilfelle har jeg alltid reagert positivt på ei jente som er åpen og kontaktsøkende og litt livlig. Men ikke altfor kontaktsøkende eller livlig selvfølgelig.

Husker jeg kunne bli avstandsforelsket bare basert på utseendet som tenåring.

Men det skjer aldri lenger. Jeg kan like utseendet til ei dame, men blir altså ikke forelsket bare av den grunn. Så man forandrer seg helt klart på dette området med årene. Det blir rett og slett vanskeligere å forelske seg. Har sikkert noe med hormonnivået å gjøre, samt at man får litt bedre vett etterhvert hehe

Og jeg har nå lært meg til å vurdere alle aspekter, og da ikke minst de praktiske. Det meste må nok stemme brukbart først.

Endret 13. juni 2010 av Steinar40

[Gjest AnonymBruker]

De jeg har vært sammen med i voksen alder har jeg ikke vært forelsket i, egentlig. Så jeg lurer på om jeg har mistet evnen.

[Ella_Grey]

Jeg faller for forskjellige ting, udefinerbare ting, følelsen en person gir meg. Jeg faller for en godhet, en evne til å bry seg... Og ofte faller jeg for menn som er smart, på et eller annet vis.

Jeg faller aldri for det perfekte, for det perfekte føles ikke ekte - og på noen måter skremmer det perfekte meg.

Jeg har falt for noen uten å forstå hvorfor, men ved å se tilbake på det så skjønner jeg at jeg så sider av meg selv i han, på mange måter. Men jeg så også sider som gjorde at jeg valgte å kvele det før det ble noe av.

[sebra]

han siste jeg var forelsket i falt jeg for fordi:

-Vi klikka fra første stund

-Vi hadde det morsomt sammen

-Vennene mine kom veldig godt overens med han. De digga han og han digga de.

-Vi er like føler jeg, vanskelig og forklare

-Det var bare noe med han som fikk meg til å føle at han var the one.

Men så gikk det en stund og jeg fikk han ut av systemet, og jeg skjønte at jeg hadde vært blind for mye.

[I.am.me]

Har bare falt sånn ordentlig for èn person, og det var p.g.a høyden, stemmen og smilet. :rødme:

[Steinar40]

De jeg har vært sammen med i voksen alder har jeg ikke vært forelsket i, egentlig. Så jeg lurer på om jeg har mistet evnen.

Interessant. Når du altså ikke har vært forelsket, hva har du da egentlig følt for vedkommende? Og hvorfor har du vært i sammen med han?

Endret 14. juni 2010 av Steinar40

[Gjest brutal_mann]

Husker du "sommeren da du var 14, 15, 16" , naiviteten, de store følelsene som man trodde skulle vare for evig og alltid?

Var nok mer fokusert på å få tafset på enn å forelske seg i. Men var alt for høflig og velloppdratt til å benytte meg av muligheten når den var der. Og som oftest visste jegikke, eller forstod ikke, at muligheten for å tafse på neon var tilstede.

Det skulle kanskje ikke så mye til for å forelske seg heller.. Det kunne være noe med smilet, krøllene, at man likte samme type is og digga samme poplåt.

Men etterhvert som man blir eldre så blir man mer skadeskutt og naivitetens slør rives bort som et plaster, gang på gang på gang.

Skadeskutt og skadeskutt. Totalt ødelagt er vel mer riktig å si...

Hva har gjort utslaget for at du har forelsket deg opp igjennom årene?

Første gang jeg var forelsket var jeg 12, og forstod det ikke selv. Men mer lyst å sei ei jente uten klær hadde jeg nok aldri hatt.

Har det vært spesifikke ting, eller en diffus følelse om at det bare "er noe ved den personen" man blir varm av?

Andre gangen var det sinsykt bra klinings på et dansegulv som gjorde utslaget. Jeg synes synd på den dama den dag i dag. For jeg kvelte henne med oppmerksomhet...

NUmmer tre, og den første jeg med hånden på hjertet kan si at jeg har elsket aner jeg ikke hvorfor jeg falt for. Men noe sier meg at det var første gangen i mitt liv jeg trodde at jeg kunne bidra med noe her i verden. Så feil kan en ta...

Nummer fire. Aner ikke hvorfor jeg endte opp med å elske denne dama. Men husker ennå det skundet det gikk opp for meg hvor mye hun betydde for meg.

Har du fallt for noen uten å forstå helt hvorfor?

Fortrenger du forelskelser hvis visse aspekter ved vedkommende gir et inntrykk av at det ikke er en fornuftig match?

Kortere oppsummert: Hva faller du for?

Herfra og ut... Tja... Jeg er såpass ødelagt at jeg bekjemper mine følelser så godt det lar seg gjøre. Jeg prøver å unngå å falle for noen. Jeg forteller meg selv intenst og hele tiden at enhver kvinne her i verden har bedre ting å ta seg til fore enn å gidde å ofre en kalori på undertegnede. Gjennom et halvlangt liv har en blitt mentalt slått og sparka såpass mange ganger at en er fullstendig dessillusjonert. Slik sett fortrenger jeg alle, spesielt de som virkelig viser seg å være en fornuftig match. Samt at jeg legger totalt lokk på mine følelser og avslører ingenting for den som står i fare for å virkelig bety noe for meg. Den personen vil være den siste i verden til å få vite noe som helst.

[Gjest nemorosa]

Jeg kan uten problemer sette opp en liste over krav, men det har til syvende og sist ingen/svært liten innvirkning på hvem jeg faller for. Etter at det ble slutt med eksen var mitt største krav å finne noen som ikke røyket..men tror du ikke jeg nå har blitt interessert i en som røyker likevel?

Alt for mange av mine single venninner(og enkelte mannlige venner også) har slike lister, der ethvert punkt må være oppfylt før en date i det store og hele skal kunne finne sted. Jeg klarer ikke å la være å tenke på alle mulighetene de går glipp av med denne skyhøye barrieren "drømmemannen(/kvinnen)" må over for å i det hele tatt bli vurdert!

Norge hadde vært et mye koseligere land å bo i hadde folk klart å overse noen av "feilene" og gått på den daten likevel. Det hadde også blitt enklere for menn(og kvinner) å tørre å invitere på date i utgangspunktet. Jeg har som 23-åring til gode å bli spurt på date, uten at jeg ser ut som noe takras fordi om; og jeg tenker nok det er fordi de fleste av de som kunne ha sett på meg som aktuell ikke tør av frykt for at jeg mener de ikke når opp. Dette resulterer da i at jeg må ta saken i egne hender, noe som forøvrig er helt ok hadde det bare ikke vært hele tiden

[Steinar40]

Jeg faller aldri for det perfekte, for det perfekte føles ikke ekte - og på noen måter skremmer det perfekte meg.

Det finnes ingen som er perfekte. Ingen som er i nærheten av det engang.

[Karry]

Jeg faller for personligheten, og det kan nok se ut til at det er gjenkjennelige trekk som gjør det, i kombinasjon med egenskaper jeg trenger å balanseres på. Men jeg faller ikke så lett, og må være i modus for det. Tidligere var det nok lettere å fokusere på det ytre, nå overrasker det meg oftere hvor lite det viser seg å bety for meg.

Jeg har vel opplevd skuffelser som alle andre. Og siden jeg nå er singel så har vel da egentlig alt endt med skuffelser sålangt hvis rett skal være rett . Og noen ganske dårlige valg underveis.

Forelskelser da jeg var tenåring er følelsesmessig helt lik nå synes jeg, men jeg er modigere nå. Står jo ikke og beundrer noen på avstand, er tøffere sånn sett. Våger og prøver mer. Er mer ærlig og oppriktig, vet mer om meg selv. Og ja, jeg kan merke om en match ikke er god selv om jeg er forelsket. Men jeg har hatt store problemer med å avbryte selv om jeg har visst det måtte til og faktisk også om jeg går inn i noe som følelsesmessig er feil.

Skjønner godt de som beskytter seg selv mer og mer for ikke å bli skuffet igjen. Brutal Mann høres jo ut til å ha krøpet inn i en virkelig lang tunnel uten utgang

Men....jeg synes at kjærligheten når man først opplever den er en så strålende oppfinnelse at jeg heller få ha litt dårlig hukommelse... kommer til å ta sjansen på nytt og på nytt. Forhåpentlig opplever jeg noe som virkelig er gjensidig bra og varig en gang, jeg tror på det iallefall.

[Cata]

Oi, nå ble jeg rent mimrete her. Jeg har aldri falt for noen spesiell egenskap tror jeg, eller - jeg har ikke "lett" etter den egenskapen. Men fellesnevneren for de fleste av mine (avstands)forelskelser var vel at de var blant de "snille" og skoleflinke guttene som oppførte seg noenlunde bra og som hadde en litt rolig og pålitelig væremåte. Og så har de fleste hatt humor av typen gode replikker/ordspill.

Utseendemessig har jeg falt for litt av hvert. Både lyse og mørke og tynne og litt kraftigere. Der har jeg åpenbart ikke noen spesielle preferanser selv om jeg (hittil) ikke har falt for noen som har vært skikkelig feit. Men det kan jo være rene tilfeldigheter.

Har ved et par anledninger falt for gutter/menn som jeg forsto veldig godt ikke ville passe for meg i det lange løp og da satte jeg meg ned og ventet til forelskelsen gikk over. (Det var ikke noe spesielt galt med noen av dem, men jeg skjønte at deres personlighet neppe ville matche min over lengre tid så det var like lurt å stoppe forelskelsen før den fikk utviklet seg.)

[Gjest brutal_mann]

Norge hadde vært et mye koseligere land å bo i hadde folk klart å overse noen av "feilene" og gått på den daten likevel. Det hadde også blitt enklere for menn(og kvinner) å tørre å invitere på date i utgangspunktet. Jeg har som 23-åring til gode å bli spurt på date, uten at jeg ser ut som noe takras fordi om; og jeg tenker nok det er fordi de fleste av de som kunne ha sett på meg som aktuell ikke tør av frykt for at jeg mener de ikke når opp. Dette resulterer da i at jeg må ta saken i egne hender, noe som forøvrig er helt ok hadde det bare ikke vært hele tiden

Eller at norske kvinner ikke hadde vert så utrolig ondskapsfulle om en mann som ikke falt i deres smak skulle ha baller nok til å forsøke seg på en date... Det er et veldig utrivelig klima kjønnene i mellom i dette landet. Såpass utrivelig at det nesten er merkelig at 100% nordmenn overhode produseres.

Det er ikke lite dritt en mann skal tåle å få slengt etter seg i løpet av enkurtiseringsfase. Enskal gjennom flere titals til dels stygge avvisninger før en får noe som kan ligne på et positivt svar. I de snaue 40 årjeg har bodd i dettelandet vil jeg si at Nordmenn har gått fra å være kalde og reserverte til uhøfflige og frekke. På grensen til direkte slemme.

[Gjest nemorosa]

Eller at norske kvinner ikke hadde vert så utrolig ondskapsfulle om en mann som ikke falt i deres smak skulle ha baller nok til å forsøke seg på en date... Det er et veldig utrivelig klima kjønnene i mellom i dette landet. Såpass utrivelig at det nesten er merkelig at 100% nordmenn overhode produseres.

Det er ikke lite dritt en mann skal tåle å få slengt etter seg i løpet av enkurtiseringsfase. Enskal gjennom flere titals til dels stygge avvisninger før en får noe som kan ligne på et positivt svar. I de snaue 40 årjeg har bodd i dettelandet vil jeg si at Nordmenn har gått fra å være kalde og reserverte til uhøfflige og frekke. På grensen til direkte slemme.

Det kan virke for meg som at du har en tendens til å falle for drittsekk-kvinner, slik vi ofte faller for menn som behandler oss dårlig b.m. Kanskje på tide å se seg om etter andre typer damer? Jeg synes også du er forferdelig generaliserende hva "norske kvinner" angår, jeg hadde aldri vært ondskapsfull på noen måte om noen hadde invitert meg på date - tvert imot smigret uansett om dette var en jeg kunne tenke meg en date med eller ikke! Og dette nekter jeg å tro at jeg er alene om.

[Karry]

Det kan virke for meg som at du har en tendens til å falle for drittsekk-kvinner, slik vi ofte faller for menn som behandler oss dårlig b.m. Kanskje på tide å se seg om etter andre typer damer? Jeg synes også du er forferdelig generaliserende hva "norske kvinner" angår, jeg hadde aldri vært ondskapsfull på noen måte om noen hadde invitert meg på date - tvert imot smigret uansett om dette var en jeg kunne tenke meg en date med eller ikke! Og dette nekter jeg å tro at jeg er alene om.

Enig. Du finner vel Brutale kvinner da? Det er kanskje det du ber om?

[Ella_Grey]

Det finnes ingen som er perfekte. Ingen som er i nærheten av det engang.

Ingen er perfekte, nei. Og det er dels det som gjør de "perfekte" skremmende - de skjuler feilene sine så godt.

En annen ting er at jeg kan nok ikke, og dels gidder ikke å leve opp til det perfekte liv de prøver å skape seg :gjeiper:

[Gjest brutal_mann]

Det kan virke for meg som at du har en tendens til å falle for drittsekk-kvinner, slik vi ofte faller for menn som behandler oss dårlig b.m. Kanskje på tide å se seg om etter andre typer damer? Jeg synes også du er forferdelig generaliserende hva "norske kvinner" angår, jeg hadde aldri vært ondskapsfull på noen måte om noen hadde invitert meg på date - tvert imot smigret uansett om dette var en jeg kunne tenke meg en date med eller ikke! Og dette nekter jeg å tro at jeg er alene om.

Det har du nok rett i. Skal overhode ikke påberope meg evner til å finne velfungerende empatiske kvinnfolk. Men det er da heller ikke grenser for hvor mye dritt en mann kna bli utsatt for i løpet av en helg på byn. ("På byn" er forøvrig et tilbakelagt stadie for undertegnede.) Det er veldig mange rett og slett ufine avvisninger hver eneste helg, på hvert eneste utested. Og nei, da snakker vi ikke om dritings og tafsende mannsgriser, men om normal menn som tar initiativ til en dans eller en prat. Utsgan som "Jeg sattser nå høyere enn det (deg)", "Kan du finne neon på din egen høyde", "Tror du jeg er billig", "Flytt deg ellers så får jeg typen min til å gi deg juling" ellerrett og slett himling med øynene får en blir vendt ryggen med tisking og hvisking mellom to venninner før det ler seg nesten ihjel...

Alt dette uten at en har kommet med uanstendige forslag, tafset på noen eller omtalt dem i negative ordelag på noe som helst vis. Dette er hva menn gjennomgår hver enste helg, hele året, hele livet. Er det rart vi til slutt gir totalt faen og ikke forventer annet en bli pissa på?