En datters historie...

[Betina]

Tårene triller ned over kinnene mine. Et virvar av følelser farer rundt i kroppen. Defor må jeg bare skrive ned alt jeg tenker og føler. Ja, se der ja...etter en setning hiksgråter jeg sånn at jeg ikke ser tastaturet.

Pappa kom på besøk denne uken. Han bor i utlandet og det er vanligvis vi barna som må besøke ham. Mamma døde da jeg var ganske liten, og etter hennes død ble hun nesten aldri nevnt og det og snakke om henne ble et tabu. Jeg har jobbet lenge med å normalisere mamma, og kan endelig gå på graven uten at jeg knekker sammen. Nå er det bare godt.

Denne uken sa plutselig pappa de ordene jeg har drømt om å høre hele livet: "Jeg trenger å gå på graven til mamma. Kan du bli med?"

Det skulle gå 22 år før jeg fikk gå til graven sammen med pappa. Når vi nærmet oss merket jeg at han ble mer og mer stille. Da vi parkerte bilen sa han: "Jeg vet ikke hvordan jeg kommer til å reagere". Vi ruslet rolig mot kirkegården, og da vi nådde porten knakk han helt sammen. Han gråt og gråt. Klemte hånden min og sa: "Lets do this".

Mammas grav ligger helt nederst av kirkegården, under et nydelig bjørketre. Da han så graven og leste det navnet han aldri nevner, falt han ned på kne og gråt enda mer.

Det merkelige var at jeg gråt ikke noe særlig da. Jeg husker jeg tenkte: "Se her mamma. Her er vi begge to. Er det ikke fantastisk?"

Vi satte oss på den lille benken like ved, pappa hikstet og gråt om hverandre. Han har alltid vært en mann med et hjerte av stein og viser aldri følelser. Han snudde seg mot meg med tårevåte øyne og sa: "Betina, syns du det er vondt og se din far gråte?" Jeg smilte og sa: "Nei. Det er faktisk utrolig godt og se at du og kan være menneske."

Dette høres jo ut som en ganske god historie. Men etter mamma døde fikk jeg raskt en stemor, som kan sammenlignes med Askepott sin. Og siden jeg ikke hadde noen mamma å forholde meg til har jeg alltid vært ei pappa-jente.

Problemet er at jeg mister ham sakte men sikkert til alkoholen. Jeg vet ikke min arme råd lenger. Har prøvd å snakke med ham, håpe at det skal gå seg til osv osv

I dag kjenner jeg ham ikke igjen. Jeg kan ikke ha en normal samtale med ham uten at han har et glass med alkohol i forann seg. Han er rastløs når han ikke får drikke, han er irritabel, flyr i taket for ingenting, lukter konstant alkohol, klarer ikke å følge med i samtaler eller huske hva som blir sagt. Han kler seg som en uteligger og bryr seg ikke om utseende. Jeg er rett og slett flau over å gå sammen med ham.

Jeg er sint, rasende, lei meg, skuffet og livredd! Jeg vil så gjerne ha tilbake pappaen min. Jeg skriker, slår og sparker i veggen, brøler, ber til Gud (av alle ting). Men det hjelper ikke. Jeg er så redd for at han skal dø, men på en annen side håper jeg det skjer ham et eller annet slik at han kan få øynene opp på hvordan han ødelegger seg selv.

Jeg har ikke lyst å bli foreldreløs i en alder av 24 år! Jeg elsker pappaen min og vil vite at det er han som skal følge meg opp kirkegulvet en gang. Jeg vil vite at han skal være der for mine barn og skjemme dem bort slik mine besteforeldre gjorde.

Nå bare fosser tårene. Lurer på hvor mange tårer man har inni der....

Kjære, kjære pappa. Du skal vite det at hvis du vil ødelegge livet ditt på denne måten.........så er det IKKE greit.

Endret 12. juni 2010 av Betina

[Capricorn]

Uff, vet nesten ikke hva jeg skal si. Har bare lyst å gi deg en varm klem. Alkoholproblemer i familien er et utrolig vanskelig tema. Jeg kjenner meg igjen og vet hvor frustrert du er. Ingen barn, verken voksne eller små, burde slite med at mor eller far drikker. Jeg har i voksen alder gjemt flasker mange ganger. Samtalen har jeg tatt når personen er edru, men det nytter ikke. Det er en annen tråd her med noen linker om alkoholmissbruk. Har ikke fått lest alt selv ennå, men vil sette meg litt mer inn i det. Tror jeg trenger noen råd fra fagfolk.

Faren din har det helt sikkert grusomt selv. Han vet nok ikke hvordan han skal takle sorgen. Noen blir så overveldet av følelser at de ikke klarer å sortere dem og tyr til rus som kan hjelpe der og da, men som egentlig bare gjør det verre på sikt. Han har nok kommet seg inn i en ond sirkel. Jeg tror ikke du alene kan få han ut av den.

[Betina]

Tusen takk for varme og støttende ord capricorn!

Det varmer veldig oppi alt kaoset!

[Gjest AnonymBruker]

Dette var hardt å lese, da jeg også har en far som har forandret seg mye etter mamma døde. Men situasjonen din virker noe mer alvorlig enn hvordan ting har gått her.

Gir deg en klem, jeg, jeg har igrunn ikke så mye trøstende å si. Hvis min far hadde tydd til flaska slik at han hadde forandret seg helt så ville jeg også vært sint. Og jeg ville mest trolig latt han få høre det med en gang.

Men det er igrunn ikke så enkelt heller. Han mistet jo også en god venn og jenta si. Det er klart sånt gjør vondt, og vi alle takler ting på vår måte. Men alkohol er aldri løsningen. Har du prøvd å nå fatt i ham før han begynner å drikke, og prøvd å fortelle ham hvor mye drikkingen hans skader deg? Prøv å få hjelp hos andre, kanskje noen onkler eller tanter eller venner av faren din - kanskje en psykolog som kan fortelle deg hvordan gå frem hvis du ikke vet hvordan?

Lykke til, jeg håper det ordner seg!!