Ber om råd om forholdet til verdens beste mann

[Gjest Trådstarter]

forelskelsen har roet seg ned og forholdet har nådd litt lengre enn ett år.

da jeg har vært borte fra han kjenner jeg ikke en voldsom tomhet (som så mange fint liker å kalle det), fordi jeg vet jo at vi møtes igjen om 1 uke eller 2. Når jeg da ser han kan jeg lett felle en tåre, og blir så glad for å se han. se ansiktet hans, smilet hans, bare alt. Selv om jeg ikke har tenkt på han konstant, når jeg var borte.

Det er annerledes når han er borte ifra leiligheten. Da blir jeg mer trist, i og med at i den senga ligger jeg alltid med han, og han mangler i alt som skjer.

Det er mer ''jeg har lyst å tilbringe livet mitt sammen med han'' - enn ''jeg kunne aldri klart å leve uten han''

Hele forholdet vårt er så og si perfekt. I det mener jeg -krangler nesten aldri, med mindre det er små ubetydelige krangler. Sier ALT til hverandre. Han er min største trøst når jeg blir lei meg, og min største glede å gjøre ting med(ferie, resturant, bare sitte å bable med osv.)

Men likevel er jeg redd det ikke er nok.

Utrolig rart. Man får det man alltid har ønsket seg, så tar man det forgitt.. Jeg vet jeg kommer til å angre om jeg går fra han! Ikke fordi jeg er redd for å være alene, eller redd for å ikke finne meg en annen , eller lignende. det er ikke tilfellet.

gir han meg for mye kjærlighet? Han elsker meg så høyt. Jeg mister han aldri. Jeg forelsket meg i en fyr som ville ha meg - men var ikke avhengig av meg. Jeg føler et press. Umulig å forklare.

Må bare ha det HELT klart at jeg er ikke sammen med han fordi jeg syns synd på han, jeg har følelser for han og blir i forholdet fordi JEG trives med han. Men føler alt for ofte at noe ikke strekker seg dit det skal. Og det er en helt forj*velig følelse. Jeg hadde dumpa gutten om jeg bare hadde hatt venne-følelser for han. men hvem vet, hva om jeg plutselig bare får vennefølelser for han tilslutt? Men det er noe der, som jeg føler etter alle de skikkelig pratene jeg har hatt med han. noen ganger kan jeg bare gråte når jeg tenker på alt jeg og han har opplevd sammen, og hvor ubeskrivelig mye han betyr for meg. Jeg blir livredd hvis han kommer mye forsent uten å si fra (en smule overbeskyttende?).

Jeg har en stor følelse om at hvis jeg mister han en dag, sitter jeg igjen med et knust hjerte - selv om jeg ''liker'' selv å tro at jeg ikke MÅ ha han i livet mitt for å klare meg.

Det jeg egentlig vil fram til: vet noen hva som kan være ''galt''? Jeg flørter ikke, og har ikke lyst på andre gutter. jeg kan ærlig innrømme at jeg er med en gutt med verdens fineste utseende - med en enda finere personlighet.

Jeg er konstant usikker. Og jeg vet ikke hvorfor.. For i bunn og grunn så er han verdens beste som jeg ikke vil miste. Men glemmer det så ofte..

[Gjest Gjest]

Hva med å slutte å analysere så mye og bare leve livet mens det er her. Noen kan jo tenke ting ihjel. Er du en av dem?

Nå har du en fantastisk mann som du ønsker å dele livet med i motsetning til en helt annen og ukjent (sikkert en fullstendig motsetning til kjæresten din = badboy-psykopat?) som du ikke kan leve uten. Egentlig et enkelt valg, eller?

[Gjest TS]

Det kan veldig godt hende jeg er en av dem, ja. Men jeg klarer ikke å slutte med det. Utrolig plagsomt.

jeg vil jo absolutt ikke være med en psykopat, men jeg har hatt min fortid med badboys ja, noe som bare gjør meg mer sikker på at jeg vil ikke være med en utro drittunge som er aggressiv/manipulerende osv. det er virkelig ikke det jeg vil ha. Men noen ganger når man får alt det man vil ha, tar man det forgitt.

Men uansett vet jeg at jeg tenker for mye, men jeg klarer ikke å slappe av. Noen ganger tenker jeg '' betyr det her noe, må jeg høre på dette, ånei stress stress stress'' og noen ganger skjønner jeg ikke selv hvorfor jeg overdriver.

[Gjest TS]

MEN overdriver jeg? eller er det noe som ikke stemmer her? eller , ja jeg over driver alt er jo så bra, han betyr så mye for meg. jeg elsker å sovne ved siden av han og våkne ved siden av han. MEN gør jeg alltid det? hm , er det noe som ikke strekker til her.. Ånei eg holdte på å legge en plan ''uten'' han, jeg luftet med en dum tanke, hvorfor det , jeg vil jo ikke det, helt seriøst. Nå ble jeg redd her. uff hva skjer. JEG BLIR HELT GÆRN.

Jeg bestemmer meg om og om igjen for å slutte å tenke på det her, MEN KANSKJE JEG MÅ TENKE PÅ DET? kanskje ikke ikke kan overse sånne tanker?

Dette er utrolig slitsomt. hvorfor kunne jeg ikke bare være en enkel person. som bare tok ting slik som det kom. de som er slik missunner jeg alt for sterkt.

[Gjest AnonymBruker]

Du høres slitsom ut. Glad jeg ikke har deg som venninne. Huff. Få deg en hobby. Begynn å les.

[Gjest *smak*]

Hva med å få deg en hobby som du kan konsentrere deg om? Ikke bra med sånn grubling fordi du finner som regel ikke svar. For meg høres det ut som du har lite å ta deg til.. Stemmer det? (Innlegget er godt ment)

[Gjest Gjest]

Hva i all verden er det du vil ha råd om da?

Det var ikke så veldig forståelig det du skrev syns jeg. Ingen knagg å henge noe på!

[Karry]

Enig med andre her, dette ble litt rotete å svare på. Og så har jeg en følelse av at du ikke er helt oppriktig med deg selv her?

En normalsituasjon er at forelskelse går over. I noe annet. Det er en kjemisk reaksjon som ikke kan ha evig varighet, så på et tidspunkt vil alle oppleve at forelskelsen gir seg. Da kan det gå over i ett av to- enten den følelsen du beskriver om at du ønsker å leve livet sammen med vedkommende og virkelig oppriktig kjenner at det er sånn du føler det.

Eller så kjenner man at når den store forelskelsen har lagt seg så er det faktisk ikke et forhold som har en fremtid. Det kan være hundre grunner til det, og her er det viktig at du lytter til deg selv og ikke hva andre måtte mene. Av typen han er kjekk, bra jobb, at han elsker deg osv. Kjærligheten er brutal sånn, og man kan fort bli vurdert som en utakknemlig kyniker (det ser du fort av tilbakemeldinger av typen vær glad han ikke er voldelig eller psykopat etc. Det er jo ikke på det nivået vi er). Og i en slik situasjon kan man føle sorg og tristhet som du beskriver, og det er jo fordi man blir lei seg og fortvilet over noe som glipper og tross alt en person man er glad i gjerne.

Og det er i denne overgangen du står nå tenker jeg?

Jeg kan utfra egen erfaring si at jeg har vært i et ekteskap hvor jeg virkelig alltid tvilte. Den tvilen skulle jeg ha lyttet til, men jeg hadde heller ikke forelskelsen i bånn.

Så har jeg et forhold som riktignok ikke rakk å vare så fryktelig lenge, men jeg visste det var mannen i mitt liv, tvilte ikke på mine egne følelser for han noen gang. Men jeg rakk ikke komme over i den "stabiliseringsfasen" du er ved nå.

Jeg tror mye handler om forventninger for din del. Har du særlig med erfaringer fra før? Hvis du tror at du alltid vil leve med bobler i magen og forelskelsesfølelsen så er jeg redd du vil bli skuffet igjen og igjen. Det er få forutn tror jeg å oppleve det i mange år. Og så er det sånn at i starten så går alt av seg selv, man er høy på forelskelse, men etterhvert så må man jo faktisk legge litt initiativ og innsats i forholdet for å holde det varmt. Gjør man ingenting så forsvinner også følelsene.

Du får nesten prøve å se litt på vinklingene og hvor det er du tror at du befinner deg. Å slutte å tenke er helt umulig.

Og hva er det du egentlig savner?

Lykke til!

[Karry]

MEN overdriver jeg? eller er det noe som ikke stemmer her? eller , ja jeg over driver alt er jo så bra, han betyr så mye for meg. jeg elsker å sovne ved siden av han og våkne ved siden av han. MEN gør jeg alltid det? hm , er det noe som ikke strekker til her.. Ånei eg holdte på å legge en plan ''uten'' han, jeg luftet med en dum tanke, hvorfor det , jeg vil jo ikke det, helt seriøst. Nå ble jeg redd her. uff hva skjer. JEG BLIR HELT GÆRN.

Jeg bestemmer meg om og om igjen for å slutte å tenke på det her, MEN KANSKJE JEG MÅ TENKE PÅ DET? kanskje ikke ikke kan overse sånne tanker?

Dette er utrolig slitsomt. hvorfor kunne jeg ikke bare være en enkel person. som bare tok ting slik som det kom. de som er slik missunner jeg alt for sterkt.

Men du skal jo være deg og ha et selvstendig liv også! Du kan jo ikke over tid leve helt symbiotisk med din kjære? De fleste opplever etter den sterke forelskelsesfasen at de har oppgitt mye av egne interesser og aktiviteter og har et behov for å være litt seg selv igjen. Hvorfor skal alle planer inneholde kjæresten din?

Men et annet spørsmål du kan stille deg er ift sommerferien. gleder du deg til å finne på noe med han? Eller har du mest lyst til å legge egne planer som ikke involverer han? Vær ærlig

[Frøken Smilla]

Det er mer ''jeg har lyst å tilbringe livet mitt sammen med han'' - enn ''jeg kunne aldri klart å leve uten han''

Hele forholdet vårt er så og si perfekt. I det mener jeg -krangler nesten aldri, med mindre det er små ubetydelige krangler. Sier ALT til hverandre. Han er min største trøst når jeg blir lei meg, og min største glede å gjøre ting med(ferie, resturant, bare sitte å bable med osv.)

Men likevel er jeg redd det ikke er nok.

Det jeg egentlig vil fram til: vet noen hva som kan være ''galt''? Jeg flørter ikke, og har ikke lyst på andre gutter. jeg kan ærlig innrømme at jeg er med en gutt med verdens fineste utseende - med en enda finere personlighet.

Men hva mer ønsker du deg, da?

Selv tror jeg at de sunneste forholdene er de der man vet at man KAN leve uten den andre, fordi man da ikke har gjort seg avhengig av et annet menneske for å overleve, men at man ikke VIL leve uten den andre. Er ikke de tingene du ramser opp de viktigste, da? Å ha en man vil dele alt med?

Jeg får, som Karry, en følelse av at du kanskje ikke er helt oppriktig med deg selv. Er det virkelig sånn at han er den du vil dele alt med? Eller vil du dele alt med _en_? Jeg tror du må finne ut av det (for eksempel med å tenke på sommerferien, som ble foreslått her), og så ta det derfra.

Lykke til!

[Gjest AnonymBruker]

Første jeg tenker er at du er forelsket i forelskelsen. Vet om mangen som brenner seg på det og går fra kone/kjæreste og finner fort ut hva man hadde. Virker som du har føleser for han, du ser ikke et liv uten han. Har du tenkt på hva du savner? Hva som kan være årsaken? Kanskje du har dårlig selvtilitt? Bare spørr jeg for jeg har det litt på samme måte, men vi har ikke vært sammen mer en 10 mnd og kontrastene fra starten er veldig store og pga lite sex får jeg utrolig mangen rare tanker og føleser, men jeg har brennt meg før og vet at gresset som ofte ikke er grønnere på den andre siden.

Jeg kunne kanskje fått en med mer sex lyst, men ikke alle de andre gode kvalitetene han har. Det ble slutt mellom meg og min eks mann pga store kommunikasjonsproblemer og jeg er veldig glad for å ha en mann som kan snakke om ting og ellers er han en skikkelig god gutt.

Håper du finner ut av hva det kan være og ta vare på deg selv og nyt livet sammen med din kjære om det er det du ønsker. Livet er for kort til å kaste det bort på noe du ikke tror vil vare i fremtiden.

[Havbris]

Jeg får ikke helt tak i hva du ønsker fra oss her på forumet, men jeg tror at det første du burde gjøre er å finne ut av hva slags forventninger du har til et varig forhold. Hvordan tenker du at mennesker som har levd sammen i mange år, har det? Når den berusende forelskelsen er over og forholdet ikke lenger drives av følelser alene, så må en aktiv vilje kobles på. Vilje er ikke en følelse men en tanke. Det vil si at man ikke hver dag kjenner følelsen av kjærlighet som mest fremtredende 24 timer i døgnet, man tenker ikke på den hele tiden og det blir ikke nødvendig å ta temperaturen på forholdet hele tiden, slik jeg opplever at du gjør.

De parene som lever godt sammen i mange år, lever med en stilltiende kontrakt om en kjærlighet som kommer til uttrykk gjennom bl.a glede ved å være sammen, respekt og omtanke for hverandre. Det er ingen rus - det er en måte å leve godt sammen på.

[-milla j-]

Jeg tror jeg forstår hva du mener her. Du er usikker på om du er der du vil være i forholdet, men det finnes ikke et universelt svar på det. Noen er usikker hele tiden de er sammen med noen - er det det rette for dem osv. - noen vet med sikkerhet at de er akkurat der de skal være. Det gjelder nok ikke bare forhold, men også andre deler av livet. Det er vel bare sånn vi er laget. Jeg kan være veldig usikker selv om kjæresten forteller meg tusen ganger at han ikke skal noen steder. Der ligger likevel en usikkerhet jeg ikke blir kvitt rett og slett fordi jeg har med meg følelser fra tidligere som ikke har noe med ham å gjøre. Det tar tid. At du ikke savner ham så mye som du tror du burde gjort trenger ikke å bety at han ikke er den rette for deg. Det betyr kanskje at du egentlig er så sikker på forholdet at du ikke trenger å bekymre deg. Samtidig som du har gått fra forelskelse og videre til noe annet.

Kanskje du bør prøve å ta en gjennomgang av forholdet deres og følelsene dine og hvorfor de er der. Det høres ut som om dere har et fint forhold, men som de fleste av oss (spesielt jenter) så driver vi med analysering og tolking og det fører ikke noe sted. Det er rett og slett en sak som krever trening. Jeg har gått gjennom mange slike perioder. Er i en akkurat nå men jeg forsøker å være ærlig mot meg selv og kalle en spade for en spade. Jeg er sammen med en herlig fyr som jeg elsker og jeg skal ikke holde det mot ham at jeg har hodet fullt av tanker som ikke kommer fra noe virkelig. Jeg vet at jeg elsker ham, vet at jeg trives med ham, vet at jeg gjerne vil bo sammen med ham og det er nok for meg. Han elsker meg tilbake, er en god kjæreste og jeg håper jeg er det for ham også.