Om venner som man kanskje kunne vært foruten

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er 27 år og har de siste årene fått en del nye venner. I løpet av de samme årene har jeg forandret meg en del, blitt mer voksen og blitt bedre kjent med meg selv. Dette gjør at jeg etterhvert har fått et annet perspektiv på de jeg har rundt meg.

Jeg er rimelig kresen når det gjelder hvem jeg velger å bruke tid sammen med. Det må være mennesker som interesserer meg, som kan balansere det å gi og å ta og som jeg har god kjemi med.

De vennene dette innlegget handler om har egoistiske tendenser, setter pris på å fremheve seg selv, tar nok mer enn de gir, stjeler av min energi og kommunikasjonen mellom oss er egentlig ikke så veldig bra. Vi er ganske ulike. Jeg føler meg nesten litt som en fisk på land blant dem. Vi har hatt mye moro, men jeg har følt i det siste at jeg ikke har noe behov for å kontakte dem. Litt av grunnen til at behovet har forsvunnet er nok at jeg gradvis har kommet nærmere andre i livet mitt som har de kvaliteter jeg ser etter hos venner. Relasjonene føles som natt og dag.

Disse andre vennene innrømmer jeg at jeg nærmest har vært avhengig av, ettersom jeg ikke har hatt så mange andre, og jeg tror nok jeg har klamret meg litt til dem. Som sagt har vi gjort mye sammen, og hatt det veldig mye moro, men jeg klarer ikke føle at jeg på noen måte er "glad" i dem.

Vi har ganske mange felles venner og kjente, så det blir nok ikke aktuelt å på en måte "eliminere" de bort fra livet.

Jeg tror jeg er ute etter en slags bekreftelse at det er OK å redusere kontakten med folk man ikke føler seg særlig vel med, på tross av at man har lang historie sammen. Min beste barndomsvenninne har jeg i dag minimal kontakt med, og føler at det er kanskje litt merkelig? Kanskje er det meg det er noe galt med? At jeg selv er i stadig forandring, noe som gjør at relasjonene mine endrer seg også?

Mange tanker....

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er 27 år og har de siste årene fått en del nye venner. I løpet av de samme årene har jeg forandret meg en del, blitt mer voksen og blitt bedre kjent med meg selv. Dette gjør at jeg etterhvert har fått et annet perspektiv på de jeg har rundt meg.

Jeg er rimelig kresen når det gjelder hvem jeg velger å bruke tid sammen med. Det må være mennesker som interesserer meg, som kan balansere det å gi og å ta og som jeg har god kjemi med.

De vennene dette innlegget handler om har egoistiske tendenser, setter pris på å fremheve seg selv, tar nok mer enn de gir, stjeler av min energi og kommunikasjonen mellom oss er egentlig ikke så veldig bra. Vi er ganske ulike. Jeg føler meg nesten litt som en fisk på land blant dem. Vi har hatt mye moro, men jeg har følt i det siste at jeg ikke har noe behov for å kontakte dem. Litt av grunnen til at behovet har forsvunnet er nok at jeg gradvis har kommet nærmere andre i livet mitt som har de kvaliteter jeg ser etter hos venner. Relasjonene føles som natt og dag.

Disse andre vennene innrømmer jeg at jeg nærmest har vært avhengig av, ettersom jeg ikke har hatt så mange andre, og jeg tror nok jeg har klamret meg litt til dem. Som sagt har vi gjort mye sammen, og hatt det veldig mye moro, men jeg klarer ikke føle at jeg på noen måte er "glad" i dem.

Vi har ganske mange felles venner og kjente, så det blir nok ikke aktuelt å på en måte "eliminere" de bort fra livet.

Jeg tror jeg er ute etter en slags bekreftelse at det er OK å redusere kontakten med folk man ikke føler seg særlig vel med, på tross av at man har lang historie sammen. Min beste barndomsvenninne har jeg i dag minimal kontakt med, og føler at det er kanskje litt merkelig? Kanskje er det meg det er noe galt med? At jeg selv er i stadig forandring, noe som gjør at relasjonene mine endrer seg også?

Mange tanker....

Har hatt det ganske likt selv og jeg har bare sakte men sikkert tatt mindre kontakt opp gjennom og nå ses vi ved sjeldne anledninger. Det er bare sånn som skjer, er det ikke? Tror ikke situasjonen din er så unormal. Alle forandrer seg opp gjennom, og man vokser fra hverandre.

[Barcelone]

Jeg hadde ei venninne jeg ALLTID vanket med på skolen. Fra 1-9 klasse. Da vi ble litt eldre så droppet vi kontakten fordi vi var på helt forskjellige planeter og hadde overhode ingenting til felles lenger. Det var litt rart, men hadde vært enda rarere å skulle holde kontakten bare fordi vi hadde kjent hverandre så lenge. Men så for et par år siden fant hun meg på facebook og vi tok opp kontakten igjen. Vi har ikke veldig mye kontakt, men nå bor vi jo i forskjellige byer så det er ikke så veldig rart. Nå snakkes vi med jevne mellomrom og det er veldig koselig.

Synes ikke du skal opprettholde kontakt med noen du ikke føler behov for å ha i livet ditt. Er det meningen så finner dere sammen igjen senere og hvis ikke så har dere bare vokst fra hverandre.

[Gjest AnonymBruker]

Fordelen med venner (kontra familie) er jo at de kan man velge. Stjeler de energi fra deg og det generelt ikke gir deg noe å være sammen med dem, ser jeg overhodet ingen grunn til å bruke tid på dem. Har latt flere vennskap/bekjentskaper "dø hen" av samme grunn.

Fordelen med å bli eldre og mer moden er jo også at man etterhvert lærer å sette pris på det som tilfører noe positivt i livet, og at det er helt naturlig (og nødvendig) å være selektiv og ta hensyn til egne behov i så måte. Vi har en tilmålt tid her på jorden, for å være litt i det filosofiske hjørnet, hehe. Best å bruke minst mulig av den på noe vi verken ønsker eller må.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har erfaringer av at noen venner er der for alltid og noen forsvinner litt etter litt. Jeg har en del som jeg ikke snakker med uten om når jeg treffer på de. Det ble slik naturlig og jeg mener at man merker hvem som er sine ekte venner og ikke. Jeg har mangen forskjellige venner og ikke er alle jeg trodde jeg kom til å bli venn med. Jeg er så lei falske venner som spiller og når jeg ikke er der snakker stygt om meg. Merker det når de snakker om andre venner til meg.

[Gjest brutal_mann]

Drit i å bruke tid på mennesker du finner meningsløse. Dere har ikke noe å tilføre hverandre.

[MissStiles]

Det samme har skjedd hos meg. Har blitt mer voksen og man har vokst fra hverandre. Jeg tar mindre og mindre kontakt med de personene dette gjelder. De gjør det samme med meg. Men når de tar kontakt, forventer de full oppmerksomhet. Det liker jeg ikke.

[Gjest lisa]

Enig i at man trenger ikke ha kontakt med folk som tapper en for energi og der ingenting er toveis. Man skal ha en slags balanse i vennskap, der hygge og nytte er sånn noenlunde fordelt.

Jeg har også oppdaget etterhvert hvem som jeg kan ha et relativt godt vennskap med og ikke.

Det har også slått meg at man "bruker" folk til forskjellige oppgaver og i forskjellige sammenhenger. Det er ingen man kan bruke til alt, og heller ikke jeg selv er brukandes til alle funksjoner, for å si det sånn.

For å ta noen eksempler. Noen er morsomme å ha omgang med kun en lørdagskveld. Det er de som får opp stemningen og som får folk til å le og kose seg. Men det kan godt hende at en slik person ikke har interesse av å lytte til dine personlige problemer eller komme med gode råd.

Jeg har også ei mailvenninne, som jeg kan betro meg til og hun forteller ting om seg selv som hun ikke forteller til andre. Vi har med andre ord en veldig god kommunikasjon akkurat på det feltet.

Andre igjen, treffer jeg kanskje bare en gang i året, til sommerlunsj eller førjulsmiddag. Vi er vel enige om at vi er så forskjellige at noe mer lar seg nesten ikke gjøre. Men vi er gode venner når vi treffes. Litt overflatisk samtale, riktignok, men noen ganger så er det greit også.

De vennene, eller heller bekjente, som jeg har størst problemer med, er de som aldri gir lyd fra seg, men plutselig så vil de komme på ei ukes ferie og bo hos meg. Og som regel har de bestilt billett allerede når de ringer. Hvis noen har råd her, lytter jeg gjerne. Det skjer ikke ofte, men har skjedd et par gg de siste årene.

Noen ganske få har jeg bevisst kuttet ut, dvs jeg har latt kontakten renne ut i sanden. Og det var i såkalte vennskap der jeg følte meg utnyttet.

Ser i ettertid at jeg gjorde helt riktig i å kutte dem ut. Noen ganger må man bare gjøre det. Og heller bruke tid og energi på vennskap der man føler at man har en sunn kommunikasjon.

[Sommersol]

Dette er vel ganske vanlig. Det kan være mye som spiller inn her, livssituasjon, modning, interesser osv osv. Det jeg synes er viktig er at dette sjelden har noe med ekte venner å gjøre. De er ikke mindre ekte fordi om man har mindre felles og derfor ikke trives like godt i hverandres selskap som før.

Jeg hadde ei kjempegod venninne som jeg holdt sammen med i over ti år. Så fikk jeg barn. Hun fortsatte singellivet, og vi hadde svært lite felles. Vi hadde rett og slett ingenting og snakke om når vi møttes. Det endte derfor med at forholdet "ebbet" ut. Men jeg vil ikke kalle vennskapet jeg hadde med henne, mindre ekte enn det jeg har nå med min venninne som jeg traff da jeg fikk barn, og derfor hadde mer felles med.

Jeg har ikke så mange råd, men når en ikke trives så godt i hverandres selskap, vil dette ofte merkes og kontakten vil vel kanskje automatisk bli minimal. Det er vel kanskje ikke noe poeng i å lage ett "brudd" I små doser kan jo kanskje disse vennene fremdeles være gode og ha?

[Gjest AnonymBruker]

De vennene, eller heller bekjente, som jeg har størst problemer med, er de som aldri gir lyd fra seg, men plutselig så vil de komme på ei ukes ferie og bo hos meg. Og som regel har de bestilt billett allerede når de ringer. Hvis noen har råd her, lytter jeg gjerne. Det skjer ikke ofte, men har skjedd et par gg de siste årene.

Noen ganske få har jeg bevisst kuttet ut, dvs jeg har latt kontakten renne ut i sanden. Og det var i såkalte vennskap der jeg følte meg utnyttet.

Hvis det er slik at de aldri gir lyd fra seg ellers, så har du vel ingenting å tape på å være direkte når de ringer og sier de kommer på besøk? De faller jo inn under det du skriver sist her, vennskap der du føler deg utnyttet.

Er bare å si "nei takk, men jeg har andre planer den uka, det var jo synd".

[Gjest Carleigh-Ann]

Kjenner meg igjen her. Vi var en stor gjeng som hang sammen på videregående, men av disse 15 er det bare 4 jeg fortsatt har nær kontakt med. Jeg har liksom vokst fra de andre, mange er etablert med mann og barn og det er ikke jeg, så har ikke noe å bidra med når de kakler om bleier og melkespreng. Derfor prioriterer jeg de 4 som er mine aller beste venner, som jeg vet jeg kan stole på uansett.

Det er mange folk man møter gjennom livet, men det er vanskelig å finne virkelig gode venner.

[Gjest AnonymBruker]

Kanskje er det meg det er noe galt med? At jeg selv er i stadig forandring, noe som gjør at relasjonene mine endrer seg også?

Mange tanker....

Jeg er i en slik sitasjon selv.

I begynnelsen syns jeg det var vemodig, men etter hvert som jeg så på det og fikk et perspektiv over alt og meg selv, så så jeg at dette er faktisk noe JEG SELV ønsker.

Jeg ønsker disse vekk i fra mitt liv (uten dramatikk), fordi jeg vil utvikle meg i riktig retning (den som er riktig for meg).

Med disse på slep ville de nok lagt mye brems på min utvikling her i livet.

Noen føler jeg er egoitiske, noen føler jeg er overfladiske, og noen føler jeg jeg bare er venn med fordi jeg til tider ikke hadde noen andre.

Jeg syns en stynd dette var skikkelig vemodig, men da jeg så det slik jeg mener det er, så er det bra for selvsagt vil jeg en dag utvikle nye vennskap, og selvsagt vet jeg at jeg og kan ha dårlige trekk, men jeg vet at det å kutte ut og rydde opp i fortiden gjør plass til min nye og så utrolig mye bedre fremtid, med masse venner og godt selvskap.

Jeg trakk og bare ut noe av innlegget ditt, for jeg tror det er veldig vanlig å føle sånn i vår alder.

Hilsen Marthe

[Gjest lisa]

Hvis det er slik at de aldri gir lyd fra seg ellers, så har du vel ingenting å tape på å være direkte når de ringer og sier de kommer på besøk? De faller jo inn under det du skriver sist her, vennskap der du føler deg utnyttet.

Er bare å si "nei takk, men jeg har andre planer den uka, det var jo synd".

Noen ganger ser man ikke skogen for bare trær, snakker om meg selv nå. Og neste gang det skjer, så skal jeg være kvikk med å si at jeg har andre planer.

Til mitt forsvar, så har dette skjedd før jeg fikk sukk for meg, men i ettertid ser jeg at det er et mønster her.

(Håper ikke dette var altfor mye offtopic.)