"Karantene-tid"

[Gjest Anonymous]

Vi er begge nettopp separerte og elsker hverandre høyt. Vårt forhold har vært skjult i over et år.

Jeg har to barn på 4 og 6 år, han har barn som nettopp har flyttet hjemmefra.

Vi er jo i en form for "karantenetid", og bør naturligvis gå forsiktig frem i forhold til barna.

Det har resultert i at vi fortsatt holder forholdet hemmelig overfor de fleste andre rundt oss.

Dette er jo til tider ganske frustrerende ettesom vi nå har lyst til endelig å ha et normalt kjæresteforhold.

Hvor lenge mener dere at vi bør vente før vi kan gå turer, spise ute, gå på fester sammen, ja rett og slett være sammen offentlig??

Og på hvilket tidspunkt er det naturlig å informere fraseparerte ektefeller, venner og familie.

[Gjest Anonymous]

Dere tar sikkert mer hensyn enn mange, mange andre, ved i det hele tatt å pålegge dere selv "karantenetid". Viktigheten av å gjøre alt til sin tid, og i riktig rekkefølge er selvfølgelig alfa omega, særlig for større barn som forstår mer.

Når det gjelder barna tror at møtet med en ny 'pappa' vil være like vanskelig nå, som om 2 eller 3 år. De små barna har ingen forestilling om tid i den forstand, men må forsone seg med bruddet før de kan forholde seg til en ny partner. Du kjenner best dine egne unger, og har sikkert en formening om hvor følelsene deres ligger i landskapet.

For større barn er det viktig at de ikke ser den nye partneren som direkte årsak til bruddet. Det har dere også unngått ved å holde det hemmelig i et år. Ved i tillegg å poengtere overfor dem at det nye forholdet var noe som kom uavhengig av skilsmissen, blir det lettere å forholde seg til. (Uansett om det er sannheten eller ikke) Barn er veldig solidariske med foreldrene, og kan nekte seg selv å få et godt forhold til en ny partner i frykt for å såre mamma eller pappa.

Jeg har ikke noe svar på spørsmålet ditt, men anbefaler deg å ha følerne ute når det gjelder barna. Litt fisking rundt temaet kan hjelpe deg til å ta en avgjørelse.

Lykke til :D La Flaca

[Gjest Anonymous]

Takk La Flanca!

Å være fornuftig er ikke alltid enkelt. Vi har et brennende ønske om å være sammen hele tiden. Nå kan det jo hende at akkurat det roer seg litt nå når vi har alle muligheter åpne.

Gleder meg i hvertfall til å endelig kunne planlegge tiden vår, og disponere den slik vi vil.

Tror det er viktig som du sier at hans barn ikke føler at jeg var skyld i bruddet mellom foreldrene. Det er fornuftige oppvakte jenter så jeg håper inderlig at vi kan opparbeide oss et godt forhold i fremtiden.

Mine barn er jo ganske små, så det er sikkert enklere for dem å akseptere en ny mann i livet vårt.

Jeg bekymrer meg nok altfor mye om hva alle andre skal mene om forholdet vårt. Hadde jeg bare klart å ta en dag om gangen.....

[Gjest gjest31]

Personlig synes jeg at det er alt for tidlig med et nytt forhold, når man nettopp er separert!

Seperasjon er jo en "tenkepause" overfor sin X i grunnen eller?

Venter selv på min seperasjon, men er lagt i fra klar for å få nye mennesker inn i barnas liv og mitt. De er 3 og 6 år.

Selv ville jeg blitt lite interessert i å pleie noe kontakt med min fraseparerte part om det ble en ny der. Ser på det som temmelig horete å finne en ny så tidlig etter bruddet..

[Gjest Anonymous]

Hvorfor er du så redd for å være alene? Hvorfor ikke gå litt sakte frem denne gangen? Det er jo til fordel både for deg og barna. Er det så viktig å kaste seg halsbrekkende inn i et nytt forhold før skilsmissen er et faktum?

Mulig at dere to "trøster" hverandre. :trøste: Og at dere vil velge andre partnere når det har gått en tid. Dette fenomenet er visst ganske alminnelig har jeg hørt...........Nok en god grunn til å være sikker og rolig før du foretar deg noe drastisk, som vil påvirke flere mennesker rundt deg!

[Gjest Anonymous]

Som jeg skriv i innlegget mitt så har jeg hatt et forhold til denne mannen i over et år. Vår kjærlighet til hverandre spilte nok en stor rolle når vi tok standpunktet og brøt ut av våre ekteskap. (Jeg separerte meg fire måneder før han). Jeg er ikke redd for å være alene, men vi elsker hverandre og har bestemt oss for å dele fremtiden sammen.

Skjønner overhodet ikke hva som kan være horete i en slik situasjon. Vi prøver å ikke "kringkaste" forholdet vårt, men det kan til tider være slitsomt å ikke ha anledning til å være sammen i offentlighet.

Det er jo heller ikke til å unngå at flere og flere vet om forholdet vårt.

Vi tok ikke ut seperasjon for å ha en "tenkepause", og ingen av våre ektefeller forventer at vi skal finne tilbake til hverandre.

Det viktigste nå er å finne en balansegang i hovedsak overfor barna våre.

[Gjest Kane]

Ikke vet jeg hva du bør gjøre og ikke gjøre - men jeg hadde vært forskiktig dersom deres respektive ekser ikke visste at grunnen til at ekteskapet røk var en annen person.

Da er det greit å vente med å la dem vite at der er en annen. Det skaper for mye smerte for dem det gjelder - og det er vel strengt tatt ikke nødvendig.

Men - om de visste, da er jo saken helt annerledes. Da er det jo alt oppe i dagen, og da behøver man jo ikke skjule seg for verden - man har tatt sitt valg.

Jeg er ikke sikker på om jeg da ville valgt å følge en karantenetid - ikke for andres skyld.

Dessuten kan man vente med å la barna få en ny å forholde seg til på heltid - ved å presentere den nye som en god venn, en man vil lære bedre å kjenne og som man er glad i. Da får de tid til å se hvordan denne persomen er uten å måtte velge "pappa"

Jeg har vært der - jeg var ærlig med min x-mann fra første stund, det var et helvete. Både for ham og medg og vår sønn, så jeg har en anelse om hva du gjennomgår.

Nå har jeg vært samboer på ny i syv år og gift i snart fire år, grunnen til at vi ikke giftet oss før var min sønn og hans far. Det ble rett og slett for mye for min x å takle og det lot han gå ut over meg via vår sønn.

Man kan ikke forutse alt, men jeg tror at ærlighet varer lengst selv om den smerter andre til tider.

"What goes around comes around"

Men du vet ; "den som venter på noe godt venter ikke forgjeves"

:blaruss:

[Gjest Anonymous]

Deilig å endelig få svar fra noen som har lignende erfaring.

Jeg har valgt å ikke fortelle alt til min X, men har nå fortalt ham at jeg har møtt en mann som jeg vil bli bedre kjent med.

Det er ikke noe problem for oss å ta det rolig med hensyn til de små barna.

Det er nok mer hans store barn og X, som er den største kneiken. Vi har muligens vært feige og laget det litt vanskelig for oss selv når vi har valgt å holde dette hemmelig så lenge. På den annen side så tror jeg vi har spart oss for det helvete som du har vært igjennom.

Ettersom flere av våre bekjente og venner etterhvert har fått kjennskap til forholdet vårt så varer det vel ikke så lenge før stormen bryter løs....

[Gjest Anonymous]

Hei..

Er i omtrent i samme situasjon som deg. Flytta for 4 mnd siden fra min samboer gjennom 18 år. Forholdet var over før jeg flytta, venta bare på å finne meg ei leilighet i nærheten pga barna som er i skolealder. Han var denne tiden bortreist på jobb, så det var ikke noe stort problem.

Møtte i denne tiden min nåværende "kjæreste" som jeg etterhvert er blitt veldig glad i. Men jeg sliter også med å føle meg frem om når vi kan vise vår kjærlighet offentlig.

Han har ikke vært i noe skikkelig forhold de siste 2 år, og er klar som et egg for å vise hele verden at vi to er sammen. Jeg vil jo egentlig det jeg også, men samtidig så er det noe som holder meg igjen. Tror nok det er min x som er det største problemet. Vil liksom ikke strø salt i sårene hans.

Vi forsøker å være gode venner min x og jeg. I går var jeg innom der for å hente noe barna hadde lagt igjen der. Drakk kaffe, og han legger ikke sjul på at han mener jeg har gjort helt feil. Han vil ha meg tilbake. Han spurte så om jeg hadde funnet meg en ny. Vanskelig å svare når jeg ser han sliter. Men sa da til ham at jeg hadde nå truffet en som jeg femdeles var på "bli kjent stadiet" med. Ser jo det gjør vondt. Men samtidig føles det litt godt at han nå vet det.

Når jeg og kjæresten er ute sammen, tar han mange ganger hånden min. Liker det godt å kjenne hånden min i hans, men samtidig er jeg livredd for å treffe de feile folka. Synes de det er for tidlig. bla...bla...bla...

Ikke enkelt det der. Ungene våre har truffet oss, og den andres unger.. Dette har gått veldig bra.

Vi får bare gi det tid, så skjer det etterhvert. Men som du sier selv. Når noen vet, baller det fort på seg til at plutselig alle vet..

Lykke til uansett med kjærligheten deres..