Presset nok ett mannebein ut av bildet...

[Gjest Catharina]

Møter nye såkalte kjæreste emner, noen blir kjærester og noen kommer ikke så langt... Fordi jeg presser de ut!

Ved mistenksomhet, press på ting de ikke er klar for, for mange spørsmål og liten tillitt til hva de svarer...

Nå har jeg mest sannsynlig gjort det igjen! Han var glad i meg, interessert i å bli kjent med meg, tilbringe tid med meg... mens jeg på min side aldri synes nok er nok. Han burde vist mer interesse for meg, han burde prioritert meg mer... tanker om at han umulig kan være så interessert som han sier... osv osv osv...

Og så begynner jeg å "kjøre" de med alt det pisse over her... helt til de sier stopp nå gidder jeg ikke mer!

Gjort det før, og nå har jeg mest sannsynlig gjort det igjen..

Han sier nå at han vil roe ting ned, betraktlig ned!!! I mine ører betyr det at det er "slutt". Han sier at når skal du høre på hva jeg sier og ikke legge mer i det enn det er? At han vil ta det roligere pga all kranglingen som har vært.

Vel... jeg sliter, og jeg blir nesten kvalm av meg selv, for nå sitter jeg her og synes synd på meg selv og er deprimert, og det for ting jeg for det meste har stelt i stand selv...

Hvordan forholder jeg meg til han nå da? Og hvordan takler jeg meg selv? Hm, angtaglivis burde jeg ikke innvolvert meg med noen så lenge jeg er sånn. Men hvordan skal jeg greie å endre et mønster da uten at det er noen i andre enden?

Saklige råd mottas med stor takk :-)

[Pjukset]

Å som jeg kjenner meg igjen. Jeg har sabotert hva som trolig kunne vært starten på mange forhold, med min egen usikkerhet og paranoia. Men det var ikke før min siste eks sa "herregud da, det virker som du gjør alt i din makt for å sabotere det vi har, jeg skjønner ikke at du ikke ser det sjøl".

Åpenbaring. Jeg tok tak i meg sjøl og gravde etter årsaken(e) til mønsteret. Ingen lett oppgave, og det jobbes fortsatt med. Jeg kan ikke si noe om det har hjulpet siden jeg fortsatt jobber med de tingene, og at jeg ikke har vært aktiv på mannefronten. Men jeg skjønner nå hvorfor jeg har hatt mønsteret, fått et forhold til meg selv, og tror det blir steike bra når jeg kommer meg på markedet igjen.

Jeg tror at når man først har identifisert at man har et problem, så har man kommet langt. Kanskje du vet hva som er årsak til mønsteret også?

[Gjest Catharina]

Da har jeg tatt første skrittet da, iallefall. Jeg ser at jeg har ett problem. Eksen din kunne sagt det samme til meg. Det er som om jeg leter ett feil. Ting som kan bli problem. Blir så grusomt utsikker og full av paranoia som du sier.

Jeg har de siste dager snakket mye med en eks som virkelig kjenner meg godt. Som jeg selvfølgelig presset ut! Han påstår at alle mine såkalte frykter i forhold til han ikke var riktig, bortsett fra en av de. Jeg presset og presset til han ikke orket mer.

Frykten for å bli sviktet er en del av årsaken til mønsteret. Akkurat som om jeg leter ett forsikringer som ingen kan gi meg. Heller ikke jeg kan det! Hvorfor er det så farlig å blottlegge seg og risikerer at bli sviktet? Det kan jo skje alle.. og vi overlever det jo...

Dette er så vondt og det er vondt å se hvordan jeg ødelegger ting som kunne vært bra...

[Gjest Micka]

Jeg skjønner at dette sliter på deg, at du blir utmattet og deprimert. Det er lett å stå på utsiden og si at sånn og sånn skal det gjøres, men jeg kan ihvertfall si noe om hvordan jeg ser det.

Det positive er at du har møtt/møter flere kjæresteemner - det finnes dem som aldri finner noen.

Det kan være at du innerst inne er redd for å sippe folk for nært innpå deg og at du ubevisst skyver dem fra deg.

Ellers er trikset å være tålmodig, eller å skynde seg langsomt. Å slappe av, samtidig som du ikke helt slipper ham av syne. Kanskje han har behov for å ta initiativ. Da må du (dessverre, kanskje) forholde deg litt passiv en periode, men være imøtekommende når han tar kontakt. Du får bare holde hodet kaldt, og finne på noe å gjøre som får tankene dine litt bort fra problemtankene.

Håper det ordner seg!

[I Grosny]

Møter nye såkalte kjæreste emner, noen blir kjærester og noen kommer ikke så langt... Fordi jeg presser de ut!

Ved mistenksomhet, press på ting de ikke er klar for, for mange spørsmål og liten tillitt til hva de svarer...

Nå har jeg mest sannsynlig gjort det igjen! Han var glad i meg, interessert i å bli kjent med meg, tilbringe tid med meg... mens jeg på min side aldri synes nok er nok. Han burde vist mer interesse for meg, han burde prioritert meg mer... tanker om at han umulig kan være så interessert som han sier... osv osv osv...

Og så begynner jeg å "kjøre" de med alt det pisse over her... helt til de sier stopp nå gidder jeg ikke mer!

Gjort det før, og nå har jeg mest sannsynlig gjort det igjen..

Han sier nå at han vil roe ting ned, betraktlig ned!!! I mine ører betyr det at det er "slutt". Han sier at når skal du høre på hva jeg sier og ikke legge mer i det enn det er? At han vil ta det roligere pga all kranglingen som har vært.

Vel... jeg sliter, og jeg blir nesten kvalm av meg selv, for nå sitter jeg her og synes synd på meg selv og er deprimert, og det for ting jeg for det meste har stelt i stand selv...

Hvordan forholder jeg meg til han nå da? Og hvordan takler jeg meg selv? Hm, angtaglivis burde jeg ikke innvolvert meg med noen så lenge jeg er sånn. Men hvordan skal jeg greie å endre et mønster da uten at det er noen i andre enden?

Saklige råd mottas med stor takk :-)

Nå kan du forholde deg til gutten som en venn. En venn som er glad i deg og vil deg vel, og som ser mange av de svarene du leter etter. Snakk med han skikkelig, få han til å hjelpe deg med å se problemene, og legg opp ett treningsprogram for å trene de bort. Skriv ned alt, og se etter hvert om du kan begrense eller fikse ting punkt for punkt.

Du kan være en av de som sliter med med sjalusi og sjalusibasert mistro. Det er nok vanskelig å komme rundt, men man må jo egentlig bare tørre å ta sjansen på at alt en partner sier er sant(men forsikre seg mot å gå på trynet økonomisk). Går det så går det, nyt det så lenge det varer.

Når du har ryddet bort 20% av problemene dine har du kommet langt, og er inne i en god prosess.

Ikke glem at du allerede nå har veldig mange fine egenskaper, og at du faktisk er ett hakk bedre enn mange av oss andre siden du tar tak i saker og ting og jobber mot framgang.

Endret 10. juni 2010 av I Grosny

[Gjest Catharina]

Det sliter ja, spesielt siden jeg ser at jeg har forårsaket at ting er som de er nå. Jeg lar meg påvirke av venninner som mener at ting burde vært kommet lenger osv osv. Isteden for at det er en sak mellom han og meg.

Ja, jeg har vanskelig for å slippe folk innpå meg. Denne eksen som jeg har pratet litt med, er vel han som har kommet meg nærmest. (og han måtte jobbe for det gitt :-))

"Ellers er trikset å være tålmodig, eller å skynde seg langsomt. Å slappe av, samtidig som du ikke helt slipper ham av syne. Kanskje han har behov for å ta initiativ. Da må du (dessverre, kanskje) forholde deg litt passiv en periode, men være imøtekommende når han tar kontakt. Du får bare holde hodet kaldt, og finne på noe å gjøre som får tankene dine litt bort fra problemtankene."

Vet at det er greia nå. MEN det er så utrolig vanskelig!!

[Gjest Catharina]

Nå kan du forholde deg til gutten som en venn. En venn som er glad i deg og vil deg vel, og som ser mange av de svarene du leter etter. Snakk med han skikkelig, få han til å hjelpe deg med å se problemene, og legg opp ett treningsprogram for å trene de bort. Skriv ned alt, og se etter hvert om du kan begrense eller fikse ting punkt for punkt.

Du kan være en av de som sliter med med sjalusi og sjalusibasert mistro. Det er nok vanskelig å komme rundt, men man må jo egentlig bare tørre å ta sjansen på at alt en partner sier er sant(men forsikre seg mot å gå på trynet økonomisk). Går det så går det, nyt det så lenge det varer.

Når du har ryddet bort 20% av problemene dine har du kommet langt, og er inne i en god prosess.

Ikke glem at du allerede nå har veldig mange fine egenskaper, og at du faktisk er ett hakk bedre enn mange av oss andre siden du tar tak i saker og ting og jobber mot framgang.

Tusen takk til deg og dere som kommer med gode råd. Jeg gikk på trynet økomomisk også sist.. Gjør ikke det igjen!!

Jeg håper jeg kan endre meg, og at det ikke er for sent med han her. At jeg klarer å dra ting inn igjen.. men tror det kan ta tid ja.. om det går..

Men som ei anna sa, jeg er jo heldig som møter kjæresteemner :-)

Må bare slutte å ødelegge de!

[Gjest Micka]

Uff, ja, jeg vet det er vanskelig å slappe av. Men går det bedre hvis du tar det litt og litt. Du trenger ikke å slappe av fullstendig med en gang - sånn hele tiden. Bare bestemme at i kveld prøver jeg en halv time uten å tenke på problemener. Eller ti minutt, alt etter hva som passer deg. Så prøver du mer og mer. Jeg har vært der, og vet det er vanskelig å konsentrere seg om noe annet. For meg hadde det hjulpet å fordype meg i krim-litteratur, eller svare på spm her:) For deg er det kanskje noe annet som fungerer som tidsfordriv.

[Gjest Catharina]

Litt og litt er et godt råd. Akkurat nå høres til min av gangen ut som nok :-) hehe.. Ah, så ille.. Men det er som du sier, jeg må koble ut og fokuserer på noe annet enn dette.

Litt og litt... Det er faktisk veldig god støtte her inne :-) Kjenner at svarene dere er gode å få. Smiler faktisk litt :-)

[Gjest Gjest]

Se på det som sjokolade.

Om du røsker av papiret og stapper i deg fort som f. Så blir du kvalm. Og tom.

Om bretter papiret pent og omhyggelig til side, litt av gangen. Og nyyyyyter en og en bit forsiktg med største ærbødighet. Så varer den leeeeeenge...Og du har alltid plass til mer..

[Kala]

Men som ei anna sa, jeg er jo heldig som møter kjæresteemner :-)

Må bare slutte å ødelegge de!

godt sagt!

Det er det samme med meg å. Det gir meg vel en slags kontroll over "muligheten" for at jeg kan bli såret. Latterlig, jeg veit. I tillegg er det slitsomt å være på defensen i et forhold som involverer intimitetssonen min. Det hindrer meg fra å være meg selv og hindrer meg fra å virkelig komme nær andre.

Men jeg jobber med det, og syns jeg er flink! Det hjelper å ikke tillate seg selv å synke hen i tankevandringer, spessielt på mindre gode dager, da hjelper det å sette hjernen sin i arbeid; tetris.. kabal.. kryssord.. Noe som krever all din oppmerksomhet. I tillegg kan det hjelpe på å fokusere på å la seg oppsluke av det man gjør.

Yeah right, easy as that! Jeg veit, men man vet i grunn ikke om noe er umulig før man har gjort det

Foksuer på NÅ-tiden, alt annet er i grunn ikke interessant!

[Gjest Gjest]

Man får være glad når de ikke har gærne eks koner!

[Gjest Micka]

godt sagt!

Det er det samme med meg å. Det gir meg vel en slags kontroll over "muligheten" for at jeg kan bli såret. Latterlig, jeg veit. I tillegg er det slitsomt å være på defensen i et forhold som involverer intimitetssonen min. Det hindrer meg fra å være meg selv og hindrer meg fra å virkelig komme nær andre.

Men jeg jobber med det, og syns jeg er flink! Det hjelper å ikke tillate seg selv å synke hen i tankevandringer, spessielt på mindre gode dager, da hjelper det å sette hjernen sin i arbeid; tetris.. kabal.. kryssord.. Noe som krever all din oppmerksomhet. I tillegg kan det hjelpe på å fokusere på å la seg oppsluke av det man gjør.

Yeah right, easy as that! Jeg veit, men man vet i grunn ikke om noe er umulig før man har gjort det

Foksuer på NÅ-tiden, alt annet er i grunn ikke interessant!

Interessant. Jeg prøver meg selv på "present moment"-teknikker. Hjelper å få ut av hodet tanken på personer som faktisk ikke er tilstede akkurat hvor jeg er og i akkurat dette øyeblikk.

[Gjest Grubler for mye]

Det er forbanna vanskelig å slutte med ødeleggende tanker. Kjæresten min var på byn med venner i går og jeg har titusen millioner idiotiske tanker om at han hadde med seg en dame hjem i går. Hvorfor har jeg det? Jeg vet at han blir veldig full når han drikker og det er egentlig den eneste grunnen. For jeg tror ikke at han vil være utro. Problemet mitt er at jeg tror det verste uansett og det må jeg slutte med ellers blir jeg GAL. Jeg vet om problemet mitt og prøver å gjøre noe med den men det er satans vanskelig når jeg har sittet hele natten og grublet. Faen. Hvorfor er vi slik? Vi må slutte, alle sammen. Vi bare ødelegger for oss selv.

Hvis det viser seg at jeg egentlig er synsk og han HADDE med seg en dame i natt får jeg heller ta det derfra. Hvis ikke (eller jeg ikke avslører ham) får jeg heller sette meg ned og ta en alvorlig gjennomgang av mine tankemønstre. Tror det siste blir mest aktuelt. Egentlig.

[Gjest brutal_mann]

Det er forbanna vanskelig å slutte med ødeleggende tanker. Kjæresten min var på byn med venner i går og jeg har titusen millioner idiotiske tanker om at han hadde med seg en dame hjem i går. Hvorfor har jeg det? Jeg vet at han blir veldig full når han drikker og det er egentlig den eneste grunnen. For jeg tror ikke at han vil være utro. Problemet mitt er at jeg tror det verste uansett og det må jeg slutte med ellers blir jeg GAL. Jeg vet om problemet mitt og prøver å gjøre noe med den men det er satans vanskelig når jeg har sittet hele natten og grublet. Faen. Hvorfor er vi slik? Vi må slutte, alle sammen. Vi bare ødelegger for oss selv.

Hvis det viser seg at jeg egentlig er synsk og han HADDE med seg en dame i natt får jeg heller ta det derfra. Hvis ikke (eller jeg ikke avslører ham) får jeg heller sette meg ned og ta en alvorlig gjennomgang av mine tankemønstre. Tror det siste blir mest aktuelt. Egentlig.

Jeg har akkurat samme tankemønster. Dog, jeg har aldri tatt feil...

[Aerius]

Du har kommet langt når du selv innser at du har et problem.

Jeg tror du trenger tid, god tid. Ikke forhast deg. Du trenger tid til å bli trygg nok til å stole på at du ikke blir sviktet. Du er ikke alene om å være redd for å bli såret (igjen), men det gjelder å holde slike tanker mest mulig for seg selv, og ikke slite ut partneren sin med de, for da vil du ødelegge alt.

Du må lære å bli kjent med personen før du involverer deg for mye, og du må la han bli kjent med deg uten å være kritisk og lage krangel fordi du er usikker.

Alle fortjener en sjanse til å vise at de ikke er den du frykter, men gir du ikke den sjansen, men gyver løs fordi oppe i hodet ditt så tror du uansett at du blir sviktet, ja da vil du sitte igjen alene.

Du må tørre å ta sjansen på å bli kjent, men ta det sakte og forsiktig.

[Gjest Catharina]

Du har kommet langt når du selv innser at du har et problem.

Jeg tror du trenger tid, god tid. Ikke forhast deg. Du trenger tid til å bli trygg nok til å stole på at du ikke blir sviktet. Du er ikke alene om å være redd for å bli såret (igjen), men det gjelder å holde slike tanker mest mulig for seg selv, og ikke slite ut partneren sin med de, for da vil du ødelegge alt.

Du må lære å bli kjent med personen før du involverer deg for mye, og du må la han bli kjent med deg uten å være kritisk og lage krangel fordi du er usikker.

Alle fortjener en sjanse til å vise at de ikke er den du frykter, men gir du ikke den sjansen, men gyver løs fordi oppe i hodet ditt så tror du uansett at du blir sviktet, ja da vil du sitte igjen alene.

Du må tørre å ta sjansen på å bli kjent, men ta det sakte og forsiktig.

Det går veldig fint i starten. Da er jeg meg selv, alt går som en drøm. SÅ... begynner "han" å komme litt under huden på meg. OG da starter jeg! :-/

Da starter jeg "presset" og kjører på helt til han ikke gidder mer. Presset er av forskjellig karakter etter hvem det er.

Dermed ender jeg opp uten ett forhold nok engang!

Jeg blir nok innvolvert for fort. Og når jeg får følelser så trenger jeg forsikringer på at han ikke kommer til å såre meg. Men ingen kan få det av noen. Skjønner jo det i teorien :-)

Hvordan kan jeg stoppe dette da? Eller holde det igjen følelser og press?

[Gjest Grubler for mye]

Du må rett og slett bare øve deg!!!

Kjæresten min ringte i går og avga "rapport" om hva de hadde gjort ute og han hadde kost seg men kunne ikke jeg komme bort til ham litt for han savnet meg?

Jeg valgte å ikke konfrontere ham, hadde det vanskelig lenge men klarte å holde kjeft. Og da alt ordnet seg til det beste fikk jeg roen igjen. Jeg håper bare det går bedre neste gang, og at det til slutt blir en slutt på mønsteret jeg har laget meg. Hvis jeg ikke lærer å stole på ham vil det ikke vare. Og da får jeg det ikke noe bedre enn om jeg holder munnkurven på.

[Gjest Jente 26]

Skjønner godt hvordan du føler det. Tror ofte at vi jenter (spesielt hvis vi føler oss usikre på oss selv) trenger MYE bekreftelse - på at vi er bra nok (både utseendemessig og personlighetsmessig), på at gutten er interessert og virkelig bryr seg. Og ja, vi kan nok fort virke litt intense, slitsomme og overanalyserende. Men så er jo det en del av det som gjør oss så interessante og sjarmerende, eller hva? :gjeiper:

Jeg tror at hvis du er ærlig om hvordan du har det fra et ganske tidlig stadium, så vil gutten forhåpentligvis være litt mer tålmodig. Det gjelder nye potensielle kjæresteemner, og for så vidt han du føler at du har drevet bort nå...hvis han virkelig bryr seg om deg vil jeg ikke tro at han gir slipp på deg så lett. Uansett kan det kanskje være lurt å bruke litt tid på å fokusere på deg selv i stedet for gutter akkurat nå. Det skulle jeg ønske at jeg hadde gjort selv, jeg tror det er et mye bedre utgangspunkt å gå inn i et forhold dersom man har brukt tid og energi på å bygge opp egen selvtillit og føler seg litt mer trygg på seg selv. Da slipper man å være avhengig av at kjæresten hele tiden skal gi en bekreftelse. Men - det der er kanskje litt lettere sagt enn gjort...

Uansett - det ER utrolig skremmende å stille seg selv overfor muligheten for å bli såret (spesielt hvis man har blitt såret før), så du er ikke alene om dette! Men man må jo bare fortsette å prøve.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen! Har ikke tall på hvor mange forhold jeg har ødelagt med denne forferdelige usikkerheten.

Det går strålende i starten, men så snart jeg blir så knyttet til han at jeg blir sårbar, så begynner jeg å presse på!

Jeg skal liksom skjule at jeg er usikker og sjalu, for da blir jeg jo enda mer sårbar, og istedenfor å si det som det er, så hoper sjalusien og redselen seg opp, og kommer til uttrykk gjennom at jeg presser han til forpliktelse o.s.v.

Jeg snakker også med venner, og de er jo særdeles subjektive, og mener selvsagt at han burde gå med på alle mine krav.. Grusomt er det å ha det sånn. Det er egentlig ikke mye vondt i meg, jeg mener ikke å være slik. Jeg VIL ikke være slik. Og bestemmer meg hver gang et forhold tar slutt av samme grunn, at ALDRI mer skal jeg ødelegge det med dette, men det skjer igjen..

Jeg har ikke så mange råd til oss, annet enn at jeg vet at neste gang så skal jeg være ærlig å si det som jeg er, at jeg er usikker. Så får jeg håpe det er en mann som kan ha tålmodighet med meg og nok kjærlighet til å forstå..