Barn med foreldre med ulike nasjonaliteter

[Gjest AnonymBruker]

Er det noen som har gode erfaringer og tips å komme med?

Foreldre er fra 2 ulike vest-europeiske land, og snakker mest engelsk med hverandre, men lærer hverandres språk på siden.

Hvordan er det med barn og språk? Blir det bare surr hvis mor snakker norsk alene med barnet, og engelsk når far er i nærheten? Hva med når barn og far er hos svigerforeldre og snakker det andre språket?

[Gjest Gatemiksen]

Jeg har vokst opp med norsk far og tysk mor. Vil egentlig si at det har vært 95% positivt.

Mamma gikk inn for å lære seg norsk umiddelbart etter at hun flyttet hit, og hun snakket vel egentlig BARE norsk med pappa etter tre uker. Mildt sagt imponerende av damen, men hun er nå sta av seg...

Da jeg var riktig liten, blandet jeg ofte norsk og tysk, på sjarmerende småbarnsvis. Etterhvert lærte jeg forskjellen, selv om vi bare snakket norsk hjemme. Vi var ofte i Tyskland i en måned av gangen før jeg begynte på skolen, og sånn lærte jeg begge språkene.

Akkurat det har vært en enorm fordel senere, for jeg har utviklet et godt språkøre, og tok feks til meg engelsk på null komma ingenting.

Ulempen med å ha en familie hvor den ene parten er utenlandsk, er jo selvsagt at man har halve familien et godt stykke unna. Mamma og pappa hadde sikkert satt pris på å ha flere besteforeldre her hjemme til å avlaste seg, og det er nå alltid et savn å ikke kunne besøke familien der nede så ofte. Men jeg prøver å dra ned en gang i året, og vi snakker mye på telefonen.

[Gjest AnonymBruker]

Barn er utrolig lærevillig, og for de aller fleste vil ikke det å lære flere språk være et problem. Min erfaring er at i 3-4 års alderen har de fleste det klart om hvilket språk de skal snakke til den enkelte. Men det som kan skje er at barnet blir litt senere til å prate...

[Arkana]

Jeg har fransk mor og norsk far og det er utelukkende positivt. Ingen forvirring språkmessig.

[Piper]

Er det noen som har gode erfaringer og tips å komme med?

Foreldre er fra 2 ulike vest-europeiske land, og snakker mest engelsk med hverandre, men lærer hverandres språk på siden.

Hvordan er det med barn og språk? Blir det bare surr hvis mor snakker norsk alene med barnet, og engelsk når far er i nærheten? Hva med når barn og far er hos svigerforeldre og snakker det andre språket?

En kamerat av meg er gift med en dame fra Isreal, hun snakker hebraisk med barna, han snakker svensk med de, og så har de lært engelsk også siden foreldrene snakket det seg i mellom. De har altså blitt trespråklige, noe de har hatt stor fordel av i skolen. Barn lærer fort, og selv om det kan høres rotete ut i begynnelsen, når de blander språkene, klarer de fort å lære å skille språkene fra hverandre.

Har en venninne som har en sønn som er tospråklig, der hun er norsk og faren engelsk. farenb or ikke i Norge, og derfor har min venninne bestemt seg for at barnet skal lære engelsk gjennom henne, så nå snakker hun bare engelsk med han. Han er nå 6 år gammel, og snakker han med henne er det på engelsk, og snur rett om om noen snakker norsk til han. Han blandet litt i begynnelsen, men nå skiller han språkene veldig bra, og kommuniserer like bra på begge språkene. men så moren vært opptatt av at han skulle lære engelsk, og har derfor kjøpt mange engelske barnebøker, dvd-er fra england osv.

[Gjest AnonymBruker]

Barn er flinke til å skille mellom språk, og dersom man vil at barnet skal lære alle språkene bør de brukes konsekvent. Med en gang barnet oppfatter at ett språk brukes mer eller av flere enn de andre språkene vil de ofte fokusere på det, siden de intuitivt anser det som viktigst å lære.

Det meste jeg har vært borti er firespråklige barn. Da har far snakket kun sitt språk, og mor kun sitt eget språk, i tillegg til at de har hatt ett tredje språk seg imellom. Så har språket resten av samfunnet eller skolen snakker kommet inn som det fjerde språket.

[Gjest Gatemiksen]

Men det som kan skje er at barnet blir litt senere til å prate...

Jeg ville vel tro at det er nettopp motsatt, fordi de får mer språklig stimulanse.

[Olive]

Moren min er opprinnelig fransk, men har bodde i USA når foreldrene mine møttes, mens faren min er norsk. Det ble (og blir) snakket fransk med min mor, norsk med min far og engelsk i plenum. Har aldri vært noe problem

[addict]

Min far er engelsk og snakker engelst til daglig. Har kun vært positivt for både meg og mine søsken

[Gjest AnonymBruker]

Jeg ville vel tro at det er nettopp motsatt, fordi de får mer språklig stimulanse.

Merspråklige barn begynner ofte å snakke i den forstand at de bygger setninger, litt senere enn enspråklige barn. De må jo lære at det hvite de får i glasset til frokost heter både "melk" og "leche", alt etter som om det er norsk far eller spansk mor man snakker med. To system for uttale og grammatikk skal på plass.

Om de får mer språklig stimulanse, er det ikke gitt. Det kommer an på hvor aktive foreldrene er. Snakker begge foreldrene mye med barnet på sit språk, sørger de for å ha lydbøker, bøker, filmer og spill på begge språk og kanskje helst litt mer av det på det språket som barnet hører minst av i hverdagen, så gir man barnet best mulig forutsetninger til å lære begge språk godt og raskt. Hvis f.eks barnet sammen med norsk mor og spansk bor i Norge, er det da en fordel å ha mer på spansk av bøker etc. for at barnet skal få nok variert språklig input.

Annen anonym bruker

[Darkannie]

Jeg er norsk, Darkannie-mannen er amerikansk. Jeg snakker utelukkende norsk til poden, Darkannie-mannen og jeg snakker engelsk med hverandre og han snakker engelsk med poden.

Poden får norsk overalt ellers, også i barnehagen når den tid kommer.

Jeg har tenkt tanken på at han kanskje ender opp med litt The Julekalender språk, men jeg tror egentlig ikke det. Uansett blir det spennende og se hvor det bærer hen. Håper han lærer begge språk like bra.

Endret 10. juni 2010 av Darkannie

[Gjest Carleigh-Ann]

Jeg har irsk far og norsk/svensk mor. Jeg har vokst opp både i Irland, Sverige og Norge, men for meg har det bare vært positivt. Barn er flinke til å tilpasse seg som flere skriver her.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg vet om barn som er minst trespråklige (et språk fra hver av foreldren + samfunnsspråket og evt et fjerde språk mellom foreldrene hvis dette er et annet enn samfunnets), og jeg har også hørt om noen som ikke har lært et av språkene foreldrene snakket seg i mellom. I det tilfellet var det nok et bevisst valg fra foreldrene at de kunne snakke om noen voksenting uten at barna forsto, og jeg regner med de ikke brukte språket (jiddisk) hele tiden. I så fall ville vel barna plukket det opp ganske fort.

[Gjest AnonymBruker]

Mine er tospråklige (norsk og engelsk), og det er null problem. Minstejenta snakket nok litt senere enn andre barn på samme alder, men når det først kom, så var det hele setninger, med rimelig riktig gramatikk. De ser ikke ut til å være forvirret i det hele tatt, og skifter enkelt mellom norsk og engelsk. De snakker engelsk til pappa, blanding til meg, og norsk til alle andre.

[Gjest Stachtari83]

Er det noen som har gode erfaringer og tips å komme med?

Foreldre er fra 2 ulike vest-europeiske land, og snakker mest engelsk med hverandre, men lærer hverandres språk på siden.

Hvordan er det med barn og språk? Blir det bare surr hvis mor snakker norsk alene med barnet, og engelsk når far er i nærheten? Hva med når barn og far er hos svigerforeldre og snakker det andre språket?

Jeg og Mannen har blitt enige om fölgende deal (naar den tid kommer): Jeg (og min familie) snakker norsk med barnet, han (og hans familie) snakker gresk. Engelsken forblir forelöpig bare mellom ham og meg, til vi merker at barnet selv begynner aa plukke opp dette ogsaa. Da vil vi aktivt bruke engelsk med barnet ogsaa. Baade jeg og Mannen er flerspraaklige (paa eget initiativ) og har hatt stor nytte av dette, saa for oss er det viktig at barnet ogsaa lärer tidligst mulig.

Endret 11. juni 2010 av Stachtari83

[Gjest AnonymBruker]

Barn er flinke til å skille mellom språk, og dersom man vil at barnet skal lære alle språkene bør de brukes konsekvent. Med en gang barnet oppfatter at ett språk brukes mer eller av flere enn de andre språkene vil de ofte fokusere på det, siden de intuitivt anser det som viktigst å lære.

Det meste jeg har vært borti er firespråklige barn. Da har far snakket kun sitt språk, og mor kun sitt eget språk, i tillegg til at de har hatt ett tredje språk seg imellom. Så har språket resten av samfunnet eller skolen snakker kommet inn som det fjerde språket.

Jeg kjenner også til et tre-/firespråklig tilfelle, der forholdene er slik du beskriver. Mor og far kommer fra hvert sitt land, bor i et tredje land, og snakker engelsk (fjerde språk) sammen. Det går veldig bra med barna. Engelsk er det siste de lærer, rett og slett fordi det har vært minst fokus på læring av dette språket.

Som du også sier: språkene må brukes konsekvent. Foreldrene i den familien jeg kjenner leste seg opp på dette før barna ble født, og det de forteller er i alle fall at "alle" sier at det er viktig at mor konsekvent bruker sitt språk til barna, far bruker sitt, barnehage/skole sitt osv. De skulle ikke blande hverandres språk + engelsk inn i bildet når de snakket til/med barna.

Barna deres både snakket og leste for øvrig svært tidlig, men jeg vet ikke om det har med flerspråkligheten å gjøre, eller om det var tilfeldig.