Jeg har overkjørt min snille snille kjæreste...

[Ragnhild18]

Jeg og kjæresten har vært et par i litt over 2 år. Vi skulle etablere oss sammen, og begge var sikre på at dette kom til å holde livet ut. Fra starten av ga jeg klar beskjed om at jeg trengte en som kunne sette meg på plass for jeg har en sterk personlighet. Nyforelsket som vi var syntes ikke det å være et problem. Helt til nå. Jeg har følt at han har vært fraværende, og derfor maset mye om tanken med å få barn osv. Nå sier han stopp, og ramser opp alle mine feil som hissig, bestemmer for mye++. Jeg fikk helt sjokk. Hvorfor har ikke dette kommet frem før? Jeg er villig til å forandre på en hel del for at alt skal gå tilbake til det vi hadde før. Men nå er han usikker på om han vil/orker mer. Han er utrolig glad i meg, men vi har kommet så skevt ut. Jeg syns jeg fortjener en ny sjanse. Hva skal jeg gjøre for at han kan se for seg oss igjen? Prøver å ikke mase, men er jo ikke enkelt. Foreslår turer, middager +++ men han er bare likegyldig. Sier han hører hva jeg sier, men vet ikke om han tror på det 100% og tør satse. Vi bor fortsatt sammen. Jeg tar på meg mye av skylden, men burde ikke han slått i bordet for lenge siden før han kom til dette punktet. Nå skal det sies at han er verdens snilleste, og ikke den som lager mye lyd. Men man bør vel forlange at mannfolk synger ut iblant og? Da hadde kanskje krisen vært unngått....

Noen som kjenner seg igjen, har råd?

[Gjest AnonymBruker]

Kjenner igjen i dette.Mannfolk er ofte slik at de holder det inni seg og plutselig kommer bomben.Da kommer også alle feilene som vi har gjort oppover tidene,men da er det for sent for de orker ikke mer.Det beste du kan gjøre er å vise seg fra en annen side og vise at du angrer.Det viktigste er jo faktisk og at du er klar over hvordan du kan være og har vært og at du vil forbedre deg

[Gjest skjønnerhamgodt]

Jeg har bestemte og dominante venninner, som deg. Og er selv en person som stort sett liker å behage andre, som samboeren din. Det er slitsomt å være sammen med mennesker som alltid skal ha viljen sin. Jeg er raus av meg, og er villig til å strekke meg langt for at de rundt meg skal ha det fint, da har også jeg det bra (stort sett). Når jeg da en sjelden gang ytrer mine behov, er dette en kamp i selskap med mine venninner. En kamp jeg ikke er interessert i å ta, det er ikke gøy å få viljen sin om en må slåss for den. Til alle bestemte, vanskelige mennesker der ute: INGEN liker å bli bestemt over! Noen er bare ikke villige til å skape dårlig stemning for å få gjennom sine meninger, og unngår heller å måtte være for mye rundt mennesker som er så til de grader selvsentrerte ...

Oppfører man seg på en måte en tenker ville være ugrei for andre, er det ikke greit, selv om den andre personen ikke sier fra.

[Piper]

Kjenner igjen i dette.Mannfolk er ofte slik at de holder det inni seg og plutselig kommer bomben.Da kommer også alle feilene som vi har gjort oppover tidene,men da er det for sent for de orker ikke mer.Det beste du kan gjøre er å vise seg fra en annen side og vise at du angrer.Det viktigste er jo faktisk og at du er klar over hvordan du kan være og har vært og at du vil forbedre deg

Jeg har et annet inntrykk, for som regel bruker det å være kvinnen som lagrer opp amsse informasjon om forholdet, for så plutselig ås lppe bomben når de er ferdig emd forholdet.

Til ts:

Det kan være en enkel episode, som har fått han til å miste litt følelser for deg. Eller så kan det være mange, men de fleste menn bruker å legge tingene bak seg når de er ferdig med det.

Selv om dere ble enig i forelskelsestiden, er det ikke dermed sagt at alle takler det når hverdagen kommer. Er han en stille og rolig person, er det ikke lett for han ås ette deg på plass. Og egentlig skal det ikke være hans jobb å sette deg på plass, for da tar ikke du noe ansvar for dine handlinger, men overlater det til han å fikse dine problemer. Du må selv jobbe med deg og dine problemer, og sette deg selv på plass. Kanskje telle til ti før du åpner munnen, for da får du litt tid til å tenke før du snakker. Jeg er akkurat som deg, men jeg jobber med meg selv hele tiden for å unngå at dette går ut over mine nærmeste. Det er ikke de som skal passe på at jeg holder meg på matten, for det er mitt ansvar.

Men soms agt er det lett i forelskelsesrusen å love både det ene og det andre, men det er ikke like enkelt å elve med det i lengden. kanskje han ikke klarer det, om du pålegger han noe han ikke takler, nemlig å være den som passer på å sette deg på plass. Så mitt råd er at dub egynner med deg selv, tar ansvar for dine handlinger, og jobber iherdig med å takle dine egne utbrudd. Klarer du det over tid, kand et være han ønsker å fortsette forholdet.

[Strenge Frk.Gerd]

Jeg har også sterk personlighet, og har vært utelukkende sammen med snille menn.

Saken er den er at dette er noe man med stor fordel bør være bevisst på, og vurdere litt hvor og hvilken situasjon det er Ok å være ekspressiv i henhold til denne sterke delen av personligheten eller ikke. Man må med m.a.o stoppe opp litt av og til og vurdere hva man gjør.

Selvsagt, ja han kunne ha sagt ifra. Men hovedansvaret for din oppførsel er hos deg.

Hvis du ønsker et forhold med en snill og stille mann, så burde man tone ned den sterke personligheten/temperamentet når det er nødvendig, oppmuntre han til å ta styringen og si sin mening, ved å trekke seg litt tilbake av og til. Man må ofre noe, man må gi seg på ting, man må komme frem til kompromisser, være rettferdig.

Du var klar over at du hadde sterk personlighet før dere ble sammen. Men du kan ikke legge alt ansvar på han for å sette deg på plass, du må sette deg selv på plass og tenke over hva du sier og gjør.

[Gjest Gjest]

Men man bør vel forlange at mannfolk synger ut iblant og? Da hadde kanskje krisen vært unngått....

Noen som kjenner seg igjen, har råd?

Hvorfor skal ansvaret for din oppførsel ligge hos ham? Hvis du vet at du fyller mye, er sta, hissig og egenrådig eller hva det nå er du legger i det å ha sterk personlighet, hvorfor demper du deg så ikke litt?

[Gjest AnonymBruker]

Hvis man er godt klar over sine egne sider og at disse ikke nødvendigvis er bra hvis det er for mye, så har man jo ansvaret selv for å dempe det synes jeg. Selv var jeg veldig pratsom av meg før og brukte mye sarkasme som ikke har vondt ment, men i forbindelse med humor osv, men jeg forstod at noen trodde jeg var en idiot + skravlet mye. Har kuttet ned på dette fordi jeg vil jo ikke at folk skal synes det er irriterende. Det er KUN jeg som kan kutte ned på dette, andre skal ikke behøve å minne meg på det.

[Gjest me]

Hei!

Det høres jo ut som dere er glad i hverandre, men at han har gått lei all sjefinga di!! Det hadde nok jeg og gjort hadde jeg vært ham!

Slutt å bestem over han!, og ikke gidd å ha noen forventninger til noe han skal gjøre.,

Hva med å "overraske" han med en god middag, stearinlys, og pynte seg litt???? Og fortelle ham at du er utrolig glad i ham, og er livredd for å miste ham, osv. sånn du gjør til oss her! Spørr ham om tilgivelse for åssen du har oppført deg, og at du virkelig skal jobbe med deg selv med det der! Ydmyg deg helt for ham, for så å fortelle ham hvor fantastisk han er og at du virkelig gjerne trenger en ny sjangse for du elsker han så høyt!!

[Ragnhild18]

Takk for svar...

Jeg har gått i meg selv, og ser at jeg absolutt bør bli flinkere til å telle til 10. Det som er vanskelig er at han liker at jeg styrer og steller, så grensen for hvor jeg blir for "mye" er vanskelig å vite. Men jeg har skjønt at i de store valgene vil han være delaktig, og ha en stemme.

Dette lover jeg han at jeg skal skjerpe meg på. Han kan få være sjefen, men det vil han heller ikke. Vi skal stå på lik linje og bestemme sammen. Men når jeg nå sier det har gått opp et lys, og jeg er er redd for å miste han. Og jeg ser hva jeg må endre på, så er det ikke sikkert han orker gi meg en ny sjanse. Føler alle fortjener en sjanse. Vi har vært 100% trofaste mot hverandre. Fordi vi har "mistet" kommunikasjonen et sted på veien syns ikke jeg er god nok grunn til å gi opp. Jeg håper inderlig vi finner ut av det her. For jeg har drømmemannen min, bare glemt det bort litt. På en måte er jeg glad for denne vekkeren, men hvis han går syns jeg straffen er ufortjent stor. For å være med ham er alt jeg vil. Denne kjærligheten skal ikke være enkel. At kvinner er fra mars og menn fra venus kan jeg hvertfall skrive under på ;o)

[Gjest AnonymBruker]

Durer du av gårde i 100 kilometer i timen, smeller det når du treffer fjellveggen!

Syns du skal legge deg flat, sett deg ned og snakk med han. Be om unnskyldning. Skjerp deg. Hvis ikke mister du han. Ingen liker å blir bestemt over.

[juni]

Jeg er som deg, for jeg hadde ikke klart å være sammen med en mann som bare jattet med, da hadde jeg nok overkjørt han. Og det er jo ikke noe gøy for noen parter!

Kanskje dere ikke passer sammen? Eller kanskje det går bra hvis du tar deg sammen. Likevel tror jeg du i lengden kommer til å få fnatt av han og han kommer tilk å blir lei av styringa di. Det er bare min første tanke og jeg er ikke noe fasit, kjenner bare på mine egne følelser.

Heldigvis har jeg en mann ikke jatter med, en som kan sette meg på plass hvis jeg skulle bli drøy, men han er snill og verdens beste! Det er ikke noe vanskelig å være snill tilbake, men hadde jeg hatt en veik fyr, så hadde han fått fram mine verste sider, og det er grenser for lenge man kan undertrykke sånt.

[juni]

Jeg er som deg, for jeg hadde ikke klart å være sammen med en mann som bare jattet med, da hadde jeg nok overkjørt han. Og det er jo ikke noe gøy for noen parter!

Kanskje dere ikke passer sammen? Eller kanskje det går bra hvis du tar deg sammen. Likevel tror jeg du i lengden kommer til å få fnatt av han og han kommer tilk å blir lei av styringa di. Det er bare min første tanke og jeg er ikke noe fasit, kjenner bare på mine egne følelser.

Heldigvis har jeg en mann ikke jatter med, en som kan sette meg på plass hvis jeg skulle bli drøy, men han er snill og verdens beste! Det er ikke noe vanskelig å være snill tilbake, men hadde jeg hatt en veik fyr, så hadde han fått fram mine verste sider, og det er grenser for lenge man kan undertrykke sånt.

[Gjest Gjest]

Heldigvis har jeg en mann ikke jatter med, en som kan sette meg på plass hvis jeg skulle bli drøy, men han er snill og verdens beste! Det er ikke noe vanskelig å være snill tilbake, men hadde jeg hatt en veik fyr, så hadde han fått fram mine verste sider, og det er grenser for lenge man kan undertrykke sånt.

Sette deg på plass? Ærlig talt, ingen skal vel behøve å sette deg på plass. Du er selv ansvarlig for oppføre deg bra.

[LilleBille]

Hva med å ta skikkelig tak i det og ta et samlivskurs for å lære å kommunisere bedre etc.

Weekendseminar - Det norske Imago Institutt

Prep kommunikasjonskurs - Modum Bad

[Aerius]

Det virker som om du legger ansvaret over på han, fordi han ikke har "satt deg på plass", siden du gav han beskjed om at du trenger det, i starten.

Du er selv klar over at du har sterk personlighet, og du er selv ansvarlig for å oppføre deg normalt, det er ingen andre enn deg selv som kan gjøre noe med dette, og at du er klar over det selv bør jo motivere til å gjøre noe med det.

[Gjest caramiacaramella]

Jeg ser mange henger seg opp i at TS skriver at hun synes kjæresten hennes bør sette henne på plass når han føler hun har gått for langt. Slik jeg ser det handler det ikke nødvendigvis om å sette henne på plass, men å faktisk si ifra om at han føler seg overkjørt, sjefet med eller hva det måtte være. Det høres jo ut som om han ikke har gitt lyd fra seg de gangene han har følt seg ukomfortabel med noe hun har sagt eller gjort, og da kan jo TS heller ikke vite at han reagerte på det. Selvfølgelig har TS ansvar for å kontrollere oppførselen sin, og det er åpenbart noe hun må jobbe med. Men kjæresten hennes har også et ansvar overfor seg selv å si ifra hvis han føler seg dårlig behandlet.

TS, jeg vil ikke sette griller i hodet på deg nå, og jeg kan selvfølgelig ta helt feil, men det høres nesten ut som om han vil ende forholdet, og dette er bare en unnskyldning for det. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg fikk bare følelsen av det når jeg leste innlegget ditt. Det var noe med det at han aldri hadde nevnt at han hadde følt seg slik før, og det at du ble så sjokkert når han fortalte deg dette. Kanskje du faktisk ikke er så ille, og han bare spiller det opp for å ha en unnskyldning for å slå opp?

[Gjest Kevlarsjäl]

Hvorfor skal du forandre deg for en annen person?

Finn heller en fyr som takler at du er hissig og dominerende og hva det nå skal være.

Du kommer aldri til å klare å forandre den du er

[Gjest AnonymBruker]

Tviler på at TS klarer å forandre seg. Hvis det er én universell kjensgjerning som definerer mennesker, er det mangelen på evne til å forandre iboende karakteristika.

[Ragnhild18]

Han sier han vil ha en fremtid med meg, men han er så langt nede at han vet ikke hva som skal gjøres... Jeg blir sliten og lei av å ikke vite.

Jeg har nevnt vi kunne sove hver for oss noen dager i håp om at han kommer til å savne meg, men da klikker han helt og mener jeg kaster han ut. Han trenger å ha meg ved sin side, og backe han opp. Jeg vil jo det, men gud så slitsomt det er å trippe rundt han og være redd for å si feil ting. Jeg har dulla som bare det nå, og plutselig får jeg høre at jeg må slutte å behandle han som konge. Bare være vanlig. Men det er jo ikke lett når det som før var så trygt nå er en tikkende bombe.

Pratet i dag om tidligere diskusjoner, og det er skremmende hvor lite vi har forstått hverandre. Vi har i visse diskusjoner nesten snakket hvert vårt tema. Også kommer han med kommentarer som "måten du har behandla meg på det siste halvåret". Jeg trodde jo alt var fint og flott. Han må jo ha sett at ting ikke har gått inn hos meg...

Heldigvis innrømmer han nå at han ser han burde tatt opp ting på en annen måte.

Så nå sitter jeg igjen med følelsen at er han virkelig den rette? Han har alle "kriterier" hvis jeg kan kalle det det, som jeg vil ha i en ektemann/barnefar. Men klarer vi tydeligvis ikke prate bedre sammen enn det her så begynner jeg å tvile...

Og til dere som sier jeg må ta ansvar for meg selv, så ja jeg gjør det. Men er man to om ting forventer hvertfall jeg at man jevnlig lufter tanker og følelser fremfor BOOOM, her har du alt...

[Ragnhild18]

Det er mange måter å forandre seg på... Ja, man har alle hver sin personlighet. Både positive og negative sider. Blir man klar over de negative sidene sine så kan mye være gjort. Jeg vet f.eks nå at jeg må lære å roe meg ned, ikke stresse. Og ta med samboeren på diskusjoner. Uansett om det gjelder planlegge få barn, nye hagemøbler, bytte ut sokkepar osv. Han vil føle seg inkludert... Der har jeg sviktet for jeg har tenkt at han er mann, han bryr seg ikke om klær eller hagemøbler ++ Det var min feil.