Hva mener dere om dette?

[Gjest ...]

Samboeren min og jeg har bodd sammen i 10 år og har ikke barn. Vi ble sammen som veldig unge begge to. Vi har begynt så smått å snakke om barn. Jeg er litt usikker på hvor han står mht det med barn. Vi snakket om rolig/urolige barn og han sa at uansett hva vi fikk så kom vi til å takle det. Han vil ikke ha barn før han har tenkt seg godt om og er så godt forberedt som det går ann å bli før man får barn. Han har sagt at hvis vi får barn og det blir slutt mellom oss så vil han ha deling 50-50 så lenge dette lar seg gjøre, og barnet er tatt hensyn til. Lillebroren min har blitt sammen med ei med tre barn, og han stiller opp som om han skulle vært far, noe samboeren min mener bare skulle mangle da han har gått inn i det forholdet.

Likevel er jeg usikker på hvordan det blir hvis vi får barn. Jeg er en person som har en veldig negativ tankegang og tenker det værste i alle situasjoner! Samboeren min liker å erte meg og har f.eks sagt at hvis vi får barn så får jeg holde meg hjemme hver kveld og bleier kommer ikke han til å skifte og da han sier det blir jeg sint. Sint fordi at jeg blir usikker, selv om jeg innerst inne egentlig vet at han kommer til å stille opp, rett og slett fordi at han har veldig omsorgsfull ovenfor meg og barna til broren hans, og at han tar ansvar for det han gjør. Det skal sies at han begynner å le rett etter han har sagt det, fordi han vet at jeg blir sint. Samtidig blir jeg da usikker pga den personligheten jeg har og at jeg tenker det værste i alle tilfeller.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men kanskje noen andre har det som meg? At uansett om man egentlig vet at ting kommer til å gå bra så frykter man det værste? Slik har jeg alltid vært, i skolesammenheng, jobbsammenheng, flytteprosesser. Jeg har grublet mye på ting og lurt på "hva, hvis, hvordan", uten at jeg har hatt noen grunn til å bekymre meg Det er slitsomt å være slik, og kanskje noen inne her har tips til meg?

[lille katt]

Det er slitsomt å være slik, og kanskje noen inne her har tips til meg?

Terapi .

[Gjest ...]

Terapi .

Det har jeg ikke lyst til, av den enkle grunn at jeg vil klare dette selv. Man kan ikke gå til terapi for alt, og det er andre som trengre det bedre enn meg Men takk for svar uansett lille katt!

Forresten, hvis noen vil svare på det ang barn, så har samboeren min sagt at hvis vi får barn så kunne han tenke seg å jobbe litt redusert stilling slik at han kan ha en dag eller to i uka hjemme. Han har vel egentlig sagt også at han håper fysikken holder (aldri noen garanti for det) slik at han kan følge opp eventuelle barn.

Ser nå på det jeg har skrevet at jeg nok bør slappe av og regne med at han stiller opp

[Pooo]

hva med å gå til psykolog en gang, bare for å finne ut hvorfor du har det sånn? det kan være underliggende årsaker som gjør at du heletiden føler deg negativ eller usikker. jeg vil ikke anbefale å få barn dersom du er negativt innstilt, selv om du vet at kjæresten din tuller. det er sant at det sikkert er andre som trenger en psykologtime mer enn deg, men hvem vet. kanskje en dag kommer den dagen hvor du trenger det mer enn andre? jeg foreslår at du avtaler en time. dette høres kanskje litt brutalt ut, men tro du meg, det er bedre å rydde opp i gamle problemer før enn senere.

[Gjest ...]

hva med å gå til psykolog en gang, bare for å finne ut hvorfor du har det sånn? det kan være underliggende årsaker som gjør at du heletiden føler deg negativ eller usikker. jeg vil ikke anbefale å få barn dersom du er negativt innstilt, selv om du vet at kjæresten din tuller. det er sant at det sikkert er andre som trenger en psykologtime mer enn deg, men hvem vet. kanskje en dag kommer den dagen hvor du trenger det mer enn andre? jeg foreslår at du avtaler en time. dette høres kanskje litt brutalt ut, men tro du meg, det er bedre å rydde opp i gamle problemer før enn senere.

Takk for tips, men jeg kommer ikke til å gå til psykolog. Jeg vil klare dette selv. Tenkte kanskje det var noen inne her som hadde opplevd det samme, og kunne dele erfaringer.

[Gjest Gjest]

Hva med å tenke tilbake på de gangene du tenkte at det verste kom til å skje, men så skjedde ikke det du fryktet. Jeg vil tro at i de fleste tilfellene så skjedde ikke det du fryktet, ikke sant? Du må altså lage deg din egen lille statistikk over hvor mange ganger det du frykter skjer og hvor mange ganger det ikke skjer.

Jeg har i mange år gruet meg for møter på jobben osv. hvor jeg har antatt at det ville bli kjeft å få e.l., men jeg har jo funnet ut at det aldri blir så ille som jeg har fryktet, så hvorfor ta sorgene på forskudd.

Ellers vil jeg si at din samboer høres ut til å bli en veldig bra pappa! Dersom det plager deg veldig at han erter deg bør du si i fra at du ønsker han skal slutte siden du blir så sint, eller så bør du jobbe med deg selv for ikke å reagere så voldsomt når han bare tuller med deg.

[Gjest Gjest]

Utfra det du forteller om samboern din høres han ut som han kommer til å bli en god og tilstedeværende far. Hvis dette i tillegg underbygges av hvordan han faktisk er mot andre, tror jeg ikke du har mye å bekymre deg for. Det høres litt slitsomt ut om du blir gående og bekymre deg for at han ikke kommer til å skifte bleier - hvis han f eks vil ha barna 50% ved evt brudd og også være hjemme med dem på dagtid er jo bleieskift noe han helt opplagt må ta seg av, og det er han vel fullt klar over.

Egentlig støtter jeg også forslaget om litt terapi - for det å vokse opp med en mor som alltid tenker negativt og bekymrer seg for mange ting som ikke er noe å bekymre seg for, er faktisk ganske slitsomt (jeg snakker av erfaring). Så for dine framtidige barns skyld bør du jobbe med saken. Et alternativ til psykolog kan være å snuse på bøker om mindfulness, f eks av Jack Kornfield, Jon-Kabat Zinn etc. Kognitive terapeuter (psykologer) bruker flere av disse metodene, og de er ikke så vanskelige å lære seg selv. Tenk mindre, vær mer tilstede - det løser utrolig mange "problemer"

[Gjest AnonymBruker]

Hva med å prøve å innse at hjelp kan være nyttig og bra for deg. Å klare det selv er bra det, men mange ganger trenger man hjelp fra andre utenforstående!

Høres ut som samboeren din vil bli en super pappa

[Gjest AnonymBruker]

Jeg tror de fleste er litt nervøse og ta det steget å bli foreldre. Jeg sier hvertfall det til venner som ikke har barn. Man blir aldri klar før man er gravid. Synst det var litt rare ting å si at han ikke kom til å skifte en bleie ol, men det var kanskje en spøk? Så lenge dere har det bra sammen og ønsker en fremtid sammen så klarer dere dette. Jeg har selv 3 barn og er skilt noe som ikke var planen i det hele tatt. Jeg ble mor når jeg var 23 og vi hadde ikke vært sammen mer en 6 mnd før jeg ble gravid og vi fikk 2 barn etter dette. Av erfaring så vet jeg at det er tøfft for et forhold å få barn, men så lenge man kan snakke sammen og respekterer hverandre så kommer man seg gjennom de første årene som ofte er de mest hektiske. Det gir mer en det tar pleier jeg og si.

Jeg var heldig som hadde en mann som lot meg sove om jeg var trøtt etter en del søvløse netter og når jeg var sliten og trøtt i svangeskapene. Det hjelper på å støtte hverandre og ha respekt for hverandre og samme synspungt på enkelte ting.

Anbefaler deg å tenke gjennom om mannen din er den du ønsker dele livet ditt med før du hopper i det å bli gravid. Dere har jo vært sammen i 10 år så dere kjenner jo hverandre veldig godt, men det er først når man blir foreldre man virkelig blir kjennt med den andre personen og man må tar mer hensyn. Det er ikke slik idag at damene sitter hjemme med ungene hele tiden. Det går fint å ha et liv selv om man har barn. Det kommer helt an på hva man gjør det til selv og besteforeldre andre ønsker nok gjerne å låne barne/barna slik at dere får pleiet kjærligheten innimellom.

For min del har jeg sett hvor viktig dette er at ungene ikke er helt avhengig av meg. De er trygge barn og sover uansett hvor de er, pga de er vant til det fra de er små. Jeg har sett så mangen som har ødelagt for seg selv med å være overbeskyttendes og ikke slippe andre til. Men dette var ikke spørsmålet du spørte.

Ønsker deg lykke til og du/dere har virkelig noe å glede dere til, selv om alt ikke er like rosenrødt.

[lille katt]

Takk for tips, men jeg kommer ikke til å gå til psykolog. Jeg vil klare dette selv. Tenkte kanskje det var noen inne her som hadde opplevd det samme, og kunne dele erfaringer.

Det er selvfølgelig ditt valg . Men sånn som du beskriver tankegangen din, tror jeg at du vil få store utfordringer med barn. Jeg har aldri vært en katastrofetenker, jeg har mer vært enn sånn "det ordner seg, det gjør det alltid"-person som ikke tar sorgene på forskudd. Inntil jeg fikk barn.... Jeg ble nesten overveldet over alle bekymringene og katastrofetankene hjernen min ble i stand til å generere, jeg trodde nemlig ikke at jeg hadde anlegg for slike tanker.

Nå skal jeg ikke påstå at det er slik for alle, men det kan jo være greit å vite at noen opplever det slik. Derfor anbefaler jeg terapi. Det er ikke slik at andre trenger det mer enn deg - du er antakelig for frisk til å få tilbud på offentlige poliklinikker, så du må ut på det private markedet. De som trenger det mer enn deg får tilbud i det offentlige .

[Gjest AnonymBruker]

Det som faller meg inn når jeg leser innlegget ditt er at dette med den negative tankegangen er noe du jo fikse eller ihvertfall jobbe så godt du kan med FØR du får unger. En overbekymret mor er ikke bare slitsomt for mor, men for ungene også.

[Gjest Gjest]

Du kommer helt fint til å greie å få barn. Jeg er også sånn som kan tenke litt negativt, men det trenger ikke å ødelegge livet likevel.. Det er vel bare at man er litt mer av den bekymrede typen. Jeg er en ypperlig mor selv, om jeg skal si det sånn ;-)

Men altså: jeg ville snakket litt med kjæresten om dette. Jeg tror du tar deg nær av det, fordi dette er en stor og viktig ting, og det passer seg ikke å tøyse med med dette emnet. Kanskje han slutter med det, hvis du snakker ut med han, og sier at du blir redd når han sier slikt, selv om du vet han tøyser. At du ikke blir sint, men faktisk redd og lei deg, når han sier sånt. Og jeg syns det er tullete av dere å snakke om fordeling av samvær før dere har fått barn. Skal dere ha barn sammen, bør dere satse på å være sammen. Dersom det viser seg å ikke gå etterhver, så løser dere det da. Å tenke på det som vil skje dersom det blir brudd, kan bli en selvoppfyllende profeti. Prøv heller å snakke om det som er positivt om å få barn, og jobb med å ha et trygt og og godt forhold til hverandre. Og du høres ut som du ikke er trygg på hverken deg selv eller kjæresten, så kanskje det er lurt å jobbe litt med selvtilliten også?

Dette kommer til å gå kjempebra!

[I.am.me]

Jeg synes det høres ut som at dere to befinner dere i et punkt hvor dere absolutt kan få barn nå vet jeg selvsagt ikke mer enn du beskriver i innlegget ditt, men likevel. Du tenker jo på om det er riktig NÅ og få barn, eller om tidspunktet er feil. Men tidspunktet er aldri helt perfekt. Det blir ikke mer riktig enn nå, hvis dere har et godt forhold, begge ønsker barn, god økonomi, stabilt hjem og et godt nettverk rundt dere.

Det med at du bekymrer deg mye kan du ikke endre hvis du bare er en slik person. Du kan selvsagt prøve teknikker for å forhindre at du tenker på den måten, men hvis det ikke går så. Men det kan jo både vær positivt og negativt at du bekymrer deg mye. Hvis du bekymrer deg er du nok også mer oppmerksom, men det kan gå litt over styr. Heldigvis har du en mann ved din side som prøver å få deg til le istedet for å bekymre deg, og som prøver å få deg til å innse at det ikke er noe å bekymre seg over

[Gjest ...]

Tusen takk for tilbakemeldinger folkens!

Jeg kommer nok ikke til å gå i terapi med det første, men jeg kommer nok til å kjøpe meg en bok hvor jeg kan øve på noen teknikker Jeg tror ikke det ligger noe spesielt bak, jeg har vært bekymret fra så langt tilbake som jeg kan huske, noen er vel bare sånn Jeg husker da jeg var lita og det blåste veldig ute så var jeg bekymret for at ting ute skulle blåse bort, hehe det skjedde jo aldri, men slik er da altså jeg

Når det gjelder det med barn og slik så er det fortsatt litt løse tanker. Da det blir mer seriøst så blir det nok en alvorsprat, hvor vi finner ut av ting. Men kanskje greit å ikke "bestemme" altfor mye før det skjer heller, for man vet vel aldri hva som skjer?

Han er forresten flink med onkelbarna og leker med de og lager mat og slik!

Og til deg som lurte på om dette var mannem med stor M. Ja, det er han jeg vil dele livet mitt med, han er et veldig godt menneske! Og innerst inne mener jeg at han kommer til å stille opp hvis vi får barn. Så får jeg bare satse på det. Man vet jo aldri hvordan folk reagerer på en slik stor hendelse i livet.