Pårørende til noen med bipolar lidelse

[Gjest June]

Hei!

Jeg er ny her, så jeg vet ikke om dette har vært et emne før, spør likevel. Lurer på om det er noen her som har erfaring med å være pårørende til noen med bipolar lidelse(tidl. kalt manisk-depressiv lidelse)? Jeg ønsker å utveksle tanker, følelser og erfaringer rundt dette. Jeg har trålet nettet og lest alt jeg har kommet over, men syns det er mangelfullt likevel. Det skorter ikke så mye på informasjon om lidelsen, men jeg savner mer om og for oss som er pårørende. Føler vel at våre utfordringer blir oversett.

Selv har jeg vært kjæreste og samboer med en mann med b.p. i nesten fem år nå, det er ikke lett. Han fikk diagnosen for to år siden. Det har vært, og er, mye vondt. Føler at jeg er i en dyp krise nå, og har det nok ikke så greit. Ønsker tilbakemelding fra noen i samme situasjon, som kanskje kan forstå hvordan jeg har det?

[Gjest Gjest]

Kom deg vekk fra han! Personer med psykiske lidelser = problemer. For din egen skyld, glem han!

[Gjest AnonymBruker]

Kom deg vekk fra han! Personer med psykiske lidelser = problemer. For din egen skyld, glem han!

Aaargh, kjenner jeg blir småsint av slike uttalelser!

I dagens samfunn er det altfor enkelt å stigmatisere mennesker med psykiske lidelser! Hadde en person hatt en åpenlys sykdom, eksempelvis kreft eller MS, hadde "alle" vært forståelsesfulle og tolmodige. Slik er det dessverre ikke når det gjelder psykiske lidelser, selv om det på mange måter er helt reelle sykdommer! Flesteparten av disse sykdommene lar seg behandle, og mange pasienter kan ha et godt, fullverdig liv med de riktige medisinene... Det er altfor mange viktigperer her inne på KG som tror at løsningen på ethvert samlivsproblem er å stikke av. Bahh!

Jeg er selv gift med en mann som er schizofren/bipolar; og ja; helt ærlig kan jeg si at det byr på en del utfordringer. Men jeg må også få lov til å fortelle at han er verdens herligste og sympatiske mann å tilbringe dagene med når han ikke har sine "nede"-perioder!

Å komme dit vi er i dag har vært en prosess på 3 år. Det er 3 år siden minn mann fikk diagnosen, og det er først de siste 6 månedene det ikke har vært en eneste periode med "svarte"-dager (som han selv kaller det). Endelig ser det ut til at medisineringen fungerer slik den skal! Og det har vært mye prøving frem og tilbake. Det som fungerer på en pasient er dessverre ikke alltid nødt til å fungere på en annen...

Anyway; jeg er enig med TS: å finne frem til andre pårørende er ikke lett! Det er helt sant at det finnes nok av brukbar informasjon på nett og hos helsevesenet, men jeg savner også en plass der vi pårørende kan dele tanker og erfaringer...

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er pårørende til to i familien som har dette (mor og søster).

Det er utrolig slitsomt og tungt, og jeg må si at i vår relasjon blir alt en vei, dvs at jeg oppfatter det som at de krever og krever av meg og aldri gir noe tilbake. Når de er nede skal det støttes og ordnes opp for dem, når de er oppe skal man være med dem og hjelpe med alskens påfunn da også.

Psykisk syke mennesker har det veldig vanskelig og blir av den grunn gjerne veldig egoistiske. Helt naturlig og forklarlig, men jeg ønsker ikke å omgi meg med flere av dem, for å si det sånn.

[Gjest Goji]

Logger meg ut for denne:

Har en søster med bipolar lidelse, og kontaktet er minimal. Det er utrolig vanskelig å forholde seg til, og hun fucker opp det meste i livet sitt og trenger konstant hjelp.

Jeg vet det høres brutalt ut, men hadde det vært en kjæreste så hadde jeg pakket sekken, noe som forøvrig mannen til min søster også gjorde. Full forståelse fra min side.

[Gjest Gjest]

De fleste mord og drap som begås her i landet begås av mennesker med psykiske lidelser.

Selv politiet har gått ut og advart mot å ha noe å gjøre med mennesker som er psykiatrisk syke.

Jeg vet det er lett å synes synd på slike. Men det er ikke synd på de, de kan selv søke hjelp hvis de virkelig vil. Det er mennesker som gjør skade på andre, og i noen tilfeller dreper de også. For din skyld må du dumpe han. Han bryr seg nemlig ikke om deg, han spiller bare. Psykiatrisk syke mennesker bryr seg bare om seg selv.

[Piper]

For noen tåpelige svar du får av enkelte, for tydeligvsi skal ikke de med psykiske sykdommer få ha mennesker som er glad i de, og de må for all del ikke være i noe forhold.

Det er synd at enkelte tenekr slik, for alle mennesker fortjener å ha noen som er glad i de. Og for dere så virker det jo som han nå ahr funnet riktig medsin, njoe enkelte her tydeligvsi ikke har fått seg.

beklageligvis er det ikke enkelt for pårørende, men det kan kanskje hjelpe å snakke emd andre som er i samme situasjon som deg. Finens kanskje en foreninger eller noe slikt.

Du kan jo sjekke ut denne siden, kan kanskje være lurere det enn å sitte her og diskutere med mennesker som null forståelse og tydeligvis toleranse for slike lidelser. Du vil nok få bedre svar der.

http://www.facebook.com/topic.php?uid=225237627281&topic=13843

[Piper]

De fleste mord og drap som begås her i landet begås av mennesker med psykiske lidelser.

Selv politiet har gått ut og advart mot å ha noe å gjøre med mennesker som er psykiatrisk syke.

Jeg vet det er lett å synes synd på slike. Men det er ikke synd på de, de kan selv søke hjelp hvis de virkelig vil. Det er mennesker som gjør skade på andre, og i noen tilfeller dreper de også. For din skyld må du dumpe han. Han bryr seg nemlig ikke om deg, han spiller bare. Psykiatrisk syke mennesker bryr seg bare om seg selv.

Og du er ekspert på dette området? Er det mulig å være så trangsynt, og være så uvitende, men likevel tro at man kan alt om det.

[Gjest gaga]

Eksen min er bipolar. Var sammen i over syv år. Utrolig herlig mann, men de dårlige periodene var ikke til å holde ut.

Årene vi var sammen var jeg kun en skygge av meg selv. All min energi gikk med på å holde hodet hans over vannet. Jeg dyttet venner og familie bort fra oss. Orket ikke at de skulle få et innblikk i hverdagen vår. Det var ingen som visste i detalj hva som skjedde på hjemmebane. Utallige forsøk med medisiner og psykologer/psykriatere for hans del. Ingen ting hjalp. Kan tilføye at hans sykdomsbilde er meget komplisert.

Til slutt var jeg så langt nede. Han var en pasient mer enn en kjæreste. Jeg fortale alt til en psykolog og min bestevennine. Fortale også bruddstykker til eksen min sin egen mor (vi hadde et meget godt forhold). Selv moren så hvor ulykkelig jeg var, og hun rådet meg til å forlate ham. Min største frykt de siste årene vi var sammen, var faktisk at han skulle fri til meg. Fordi jeg visste at jeg ikke ville tilbringe resten av livet med ham. Barn var også helt uaktuelt.

Måtte sette meg ned og tenkte over om de positive sidene i forholdet veide opp for de negative. Dermed ble han en eks.. Må være en av de vanskeligste avgjørelsene jeg har tatt. Vanskelig å kappe beina av en som allerede halter.

Har ikke snakket med ham etter bruddet. Det var en avgjørelse jeg tok. Jeg måtte ha fokus på å redde meg selv. Var helt tynnslitt mentalt. Rett etter bruddet fikk jeg vite at han hadde gått på en skikkelig smell, og han ble innlagt på psykriatisk avdeling. Det ble derfor ekstra vanskelig å distansere seg, spesielt også når venner av ham ringte og oppfordret meg til å besøke ham. Den dag i dag skjønner jeg ikke helt hvordan jeg klarte å komme meg gjennom disse dagene.

Tenker fremdeles masse på ham, men vet jeg ikke kan ha ham i livet mitt. Ikke sporadisk kontakt en gang. Det tar tid å bygge seg opp igjen. Jeg ser lyst på fremtiden og bærer ikke noe nag til ham for alt han har sagt og gjort mot meg. Det er sykdommen hans som har snakket.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er samboer med en som har bipolar lidelse, type to. Jeg mener absolutt det er håp. Men da må personen selv ta ansvar for sin egen lidelse. Jeg tror at for mange med bipolar lidelse er det veldig tungt og vanskelig å gjøre dette fullt ut. Min samboer er blitt veldig mye bedre av daglig meditasjon og terapi (ACT, mindfullness). Han klarer seg nå uten medisiner. Han har fremdeles de samme maniske/depressive periodene, men klarer å la være å bli sugd inn i dem. Dette krever veldig hardt arbeid fra hans side. Jeg er veldig stolt av og glad for at han har klart seg så bra i mange år nå.

Å være pårørende til en med bipolar lidelse kan være utrolig vanskelig. En klem til alle dere der ute som holder ut!

[Gjest Gjest]

Og du er ekspert på dette området? Er det mulig å være så trangsynt, og være så uvitende, men likevel tro at man kan alt om det.

Politiet er i alle fall det. Og når de advarer folk mot de som er psykiatrisk syke så er det jo en grunn til det.

[Gjest AnonymBruker]

Politiet er i alle fall det. Og når de advarer folk mot de som er psykiatrisk syke så er det jo en grunn til det.

Dust. Kan du fortelle meg hvor politiet generelt advarer mot dette? Det er mange måter å være psykisk syk på. Veldig få er farlige for andre.

[Gjest June]

Hei, det er jeg som startet denne debatten. Først vil jeg takke de som tok seg tid til å skrive her. Jeg har lest gjennom innleggene, og det var vel som ventet. Noen har flest positive erfaringer, noen har flest negative. Begge deler blir jo like "riktig"; alle folk, psyke eller ei, er forskjellige!

Noen her inne ser ut til å drive med ren synsing, det kan jeg tåle. Men jeg ba om å få høre hvilke erfaringer andre har; ikke bli fortalt hva jeg "må gjøre". Det er det faktisk bare jeg som kan bestemme!

Det jeg ba om, var andres tanker og opplevelser rundt dette emnet, forståelse fra de som vet hvordan det er. For min del blir det sånn at jeg holder mye skjult for omgivelsene, både overfor venner og familien til oss begge. Det er ensomt!

Han tar medisiner og har vært i terapi og på kurs, der han har møtt likesinnede. Han har fått masse informasjon og hjelp. Jeg sitter vel og tenker: "Hva med meg, da? Fordi jeg ikke har den diagnosen, må jeg da klare alt alene, uten hjelp?" Jeg vet at dette er et kjempeproblem for pårørende i psykiatrien.

Jeg kjenner til LPP, men jeg trengte å lufte hodet nå.

Jeg har ofte møtt de med den holdningen at problemer er noe man løper ifra. Og hvis man ikke løper, men velger å bli og kjempe, da må man klare seg selv og bare ha det så godt? Nå mener jeg IKKE å rakke ned på dem som ikke klarer mer, og velger å trekke seg unna. Det har jeg full forståelse for, jeg VET hvor jævlig det kan være!

Men det er ikke nødt til å være jævlig alltid, er det? Bipolar lidelse kan, i likhet med alle andre lidelser og sykdommer, slå ut i forskjellig grad. Noen klarer det jo bra.

Hvordan man kan komme seg vekk er egentlig enkelt. Men hvordan man kan bli er mer krevende. Der syns jeg det såkalte hjelpeapparatet har sviktet meg totalt, selv om jeg gang på gang har bedt om hjelp.

[Gjest anonymus]

Det jeg ba om, var andres tanker og opplevelser rundt dette emnet, forståelse fra de som vet hvordan det er. For min del blir det sånn at jeg holder mye skjult for omgivelsene, både overfor venner og familien til oss begge. Det er ensomt!

Jeg er helt enig - det er utrolig ensomt. Det er utrolig vanskelig å forklare til folk at man er sammen med - og glad i - en som til tider er så syk at han må sperres inne. Det er vanskelig å få forsåelse for at det er et menneske man er sammen med - ikke en diagnose - og at ikke alle som har denne sykdommen er like.

Min ex hadde bipolar lidelse. Det tok lang tid før jeg fortalte noen om det, selv om han var ganske åpen på det. Men det er så mye feilinformasjon der ute, folk har så mange fordommer og tror så mye rart om denne lidelsen at jeg ofte tenkte "det gidder jeg ikke sitte å forklare".

I tillegg trodde jeg ofte mine venner ville tenke at jeg var gal som var sammen med en som åpenbart var så syk. Hvordan skal man forklare det - at man velger å utsette seg selv for dette? For det var til tider et sant helvete.

Både i det daglige og når det blåste skikkelig opplevde jeg det som en ensom situasjon. Ensom fordi han forsvant helt (både fysisk og psykisk) når han hadde perioder med full galskap (hans ord, ikke mine), og i det daglige fordi det det er en situasjon som er utrolig vanskelig å forklare - og forholde seg til.

Vet ikke om dette var til hjelp. Sender deg en klem uansett

[Mangomadness]

De fleste mord og drap som begås her i landet begås av mennesker med psykiske lidelser.

Selv politiet har gått ut og advart mot å ha noe å gjøre med mennesker som er psykiatrisk syke.

Jeg vet det er lett å synes synd på slike. Men det er ikke synd på de, de kan selv søke hjelp hvis de virkelig vil. Det er mennesker som gjør skade på andre, og i noen tilfeller dreper de også. For din skyld må du dumpe han. Han bryr seg nemlig ikke om deg, han spiller bare. Psykiatrisk syke mennesker bryr seg bare om seg selv.

Gratulerer med et av de mest sårende innleggene jeg har lest her på KG!

[Gjest AnonymBruker]

Min mor er psykisk syk, og jeg kan skrive under på at i hvert fall hun er langt mer egosentrisk enn gjennomsnittet. Alle må ta hensyn til henne, men hun forstår ikke at hun sårer andre. Det verste er at hun ikke er interessert i behandling. Ikke psykolog, ikke medisiner, hun prøver ikke en gang å utfordre seg selv. Hun har fått uføretrygd, og murer seg inne i leiligheten med statens velsignelse. jeg er bitter på staten, ettersom jeg VET at hun kan jobbe, hun har gjort det tidligere, da hun måtte tjene sine egne penger før hun giftet seg. Om det hadde blitt stilt krav til henne for å motta uføretrygd, at hun skulle gjennomføre psykologsamtaler, attføring eller noe, er jeg sikker på at hun ville hatt det bedre, og at familien hadde hatt det bedre. For hun var mye friskere før, da hun jobbet. Da hun sluttet å jobbe gikk det bare nedoverbakke.

[maritha]

Jeg ER bipolar. Spør om du lurer på noe.

Medisinering er essensielt for BP. Om man er umedisinert, eller går på feil medisiner, kan det være katastrofalt.

Bipolar type 1 er også annerledes fra type 2. Selv er jeg type 2.

PS. Og jeg har en fantastisk samboer.

[maritha]

Bipolar lidelse er forresten ikke en psykisk sykdom, men en fysisk en.

[maritha]

Han klarer seg nå uten medisiner.

Sorry, men det der er bullshit. En vakker dag vil han møte veggen så det suser. Har sett det gang på gang hos bipolare som tror de klarer seg uten medisin. Alle bipolare gjør den feilen i en hypomanisk periode. Periodene kan variere, og man kan være hypomanisk i flere år - og tro at alt er bra og at man ikke trenger medisiner. Så treffer man veggen.

[Vera Vinge]

De fleste mord og drap som begås her i landet begås av mennesker med psykiske lidelser.

Selv politiet har gått ut og advart mot å ha noe å gjøre med mennesker som er psykiatrisk syke.

Jeg vet det er lett å synes synd på slike. Men det er ikke synd på de, de kan selv søke hjelp hvis de virkelig vil. Det er mennesker som gjør skade på andre, og i noen tilfeller dreper de også. For din skyld må du dumpe han. Han bryr seg nemlig ikke om deg, han spiller bare. Psykiatrisk syke mennesker bryr seg bare om seg selv.

Dette var da kostelig. Politiet advarer da ikke mot å ha kontakt med psykisk syke. a. Uttrykket "psykisk syke" er jo en veldig vid betegnelse, som kan romme schizofreni i den ene enden og en enkeltstående og mild depresjon i den andre. Dermed blir det uansett absurd å snakke om psykisk syke som helhet i en slik sammenheng. b. Selv den store majoriteten av de alvorlig syke kronikerne er snille folk som aldri vil skade noen.

De tilfellene man i hovedsak snakker om, er jo de som er psykotiske i gjerninsøyeblikket, som f.eks. er drevet av paranoia eller kommanderende stemmer. De som ikke er tilregnelige. Så har man gruppen av mennesker som f.eks. i sjalusi begår drap, og hvor det viser seg at de har en personlighetsforstyrrelse eller en depresjon i bunnen. Det er viktig å skille disse to gruppene i en slik diskusjon. I tillegg kommer kompliserende faktorer med rus (inkl. alkohol), som kan gjøre ustabile mennesker enda mer ustabile. Men å skulle skygge banen når man treffer en man vet er psykisk syk, fører oss mange skritt tilbake. Om man skjønner at det er snakk om at personen er i en krise/oppblomstringsfase nå, bør man heller strekke ut en hånd for å hjelpe, ved å koble inn profesjonelle.