Hvordan takle en alkoholmisbruker i familien

[Gjest håpløst]

Savner eksen slik for nå har jeg ingen jeg kan snakke åpent med lengre

Har siden jeg var en liten jente vokst opp i et ustabilt hjem med en far som drakk og ble voldelig (ikke mot meg).

Lenge hatt et håp om at han har klart å legge alkohol bruket kun til helger, men han har nok ikke det, tror han smugdrikker en del. Har personlig lite kontakt for bor i annen by. Kjenner dette begynner å bli tungt å bære på. Å det er tungt for meg og la være å gripe inn, men har prøvd det før, og han innser ikke at han har noe problem så da er det ikke noe å gjøre. Vet jeg bare må gi slipp, men har konstant angst for at han skal begå selvmord eller flytte til thailand og gifte seg med en jente der som vil oppleve han fra sine verste sider stakkar. Hvordan kan jeg lære meg å leve med dette uten at jeg legger det slik på meg? Vet dette er noe jeg er nødt til å leve med, gjenstår bare at jeg lærer å takler det.

Noen som har råd? Veldig flink å si til meg selv at han er en voksen mann som har ansvar for sitt eget liv. Men han er pappaen min og det er ikke bare bare å gi han opp. Jeg kommer ikke til å oppsøke psykolog, har verken råd og synes det er dårlig at jeg skal ta plassen fra noen som virkelig trenger det.

Håper bare noen som har vært i lignende situasjoner kan forklare meg hvordan de taklet det. Føler jeg takler det ganske bra, men det ligger alltid der og gnager, akkurat som jeg venter på at noe fryktelig skal skje, en form for angst.

Skulle gjerne hatt (ex)kjæresten min her nå. Ikke fordi at jeg skulle snakt så mye om det, men da hadde jeg hatt noen som holdt rundt meg om kveldene, og det hjelper ganske mye. Hvorfor kunne ikke jeg ha en normal far, forstår ikke at det går ant å være så egoistisk, greit det er en sykdom, men likevel.

[hjertesukka]

http://www.al-anon.alateen.org/norway/

[Gjest Mona]

Savner eksen slik for nå har jeg ingen jeg kan snakke åpent med lengre

Har siden jeg var en liten jente vokst opp i et ustabilt hjem med en far som drakk og ble voldelig (ikke mot meg).

Lenge hatt et håp om at han har klart å legge alkohol bruket kun til helger, men han har nok ikke det, tror han smugdrikker en del. Har personlig lite kontakt for bor i annen by. Kjenner dette begynner å bli tungt å bære på. Å det er tungt for meg og la være å gripe inn, men har prøvd det før, og han innser ikke at han har noe problem så da er det ikke noe å gjøre. Vet jeg bare må gi slipp, men har konstant angst for at han skal begå selvmord eller flytte til thailand og gifte seg med en jente der som vil oppleve han fra sine verste sider stakkar. Hvordan kan jeg lære meg å leve med dette uten at jeg legger det slik på meg? Vet dette er noe jeg er nødt til å leve med, gjenstår bare at jeg lærer å takler det.

Noen som har råd? Veldig flink å si til meg selv at han er en voksen mann som har ansvar for sitt eget liv. Men han er pappaen min og det er ikke bare bare å gi han opp. Jeg kommer ikke til å oppsøke psykolog, har verken råd og synes det er dårlig at jeg skal ta plassen fra noen som virkelig trenger det.

Håper bare noen som har vært i lignende situasjoner kan forklare meg hvordan de taklet det. Føler jeg takler det ganske bra, men det ligger alltid der og gnager, akkurat som jeg venter på at noe fryktelig skal skje, en form for angst.

Skulle gjerne hatt (ex)kjæresten min her nå. Ikke fordi at jeg skulle snakt så mye om det, men da hadde jeg hatt noen som holdt rundt meg om kveldene, og det hjelper ganske mye. Hvorfor kunne ikke jeg ha en normal far, forstår ikke at det går ant å være så egoistisk, greit det er en sykdom, men likevel.

Huff, slikt er trist å høre, vet hvor tungt det kan være. Min far har også vært (eller er) alkoholiker. Han drikker ikke i dag, men hender en sjelden gang han får "tilbakefall".

Vi har brukt å tømme ut all drikken hans, eller ta den fra han. Hjalp lite, men det hjalp der og da i hvert fall. Men nå skriver du at du bor i en annen by. Har du noen alkoholmisbruket hans daglig går ut over? Søsken eller annen familie? Har han drukket lenge?

Det er kun han selv som kan bestemme når han skal slutte. Faren min sluttet nesten helt plutselig å drikke, men med mye hjelp hos mamma.

Det jeg vil påstå er riktig er at du prøver å ringe eller besøke han av og til. Vise at du enda er der for han på en måte. Men at du likevel sier akkurat hva du mener. Og ikke bekymre deg for mye, en må nesten lære seg å "godta" at faren sin er alkoholiker (sosialt sett).

Hvem vet, kanskje han bestemmer seg en dag for å slutte.

Det er egoisme å starte med et slikt alkoholforbruk, men det utvikler seg til å bli en sykdom. Så å påstå at han i dag er egoistisk er kanskje sant, samtidig som det ikke er det. Etter mitt syn...

Selv om du ikke har eksen, så har du vel en god og pålitelig venninne å snakke med? Det er ikke så lett, men om du får til å si A, så er det ofte lettere å si B

[hjertesukka]

Vi har brukt å tømme ut all drikken hans, eller ta den fra han. Hjalp lite, men det hjalp der og da i hvert fall.

Det er akkurat slike ting man får hjelp til å takle i Alanon, som er ment som hjelp til familie og venner av alkoholikere.

Det er riktig at det nytter ikke å tømme ut eller gjemme flaskene. Man viser da kun at man selv har blitt medavhengig. Noe som blir helt feil i forhold til dette tunge problemet.

Anbefaler sterkt å lese litt om dette og ellers ta kontakt med selvhjelpsgrupper der man kan være anonyme. De finnes i alle fylker.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er oppvokst med en alkoholiker til far selv. Han var aldri voldelig, men ble etterhvert mer og mer tydelig alkoholiker. Såpass at jeg innimellom gikk omveier når jeg så han i byen fordi det ville vært for flaut å stoppe og snakke med han. Og jeg VAR SÅ SKREKKELIG GLAD I HAN! Vi hadde kontakt, men mindre og mindre. Til slutt døde han. I leiligheten var det bæsj i sofaen og fullt av insekter pga gamle matrester, etc. Jeg kjenner jeg går i oppløsning inni meg hver gang jeg tenker på det.

Det er dessverre lite du kan gjøre for faren din. Jeg gjorde det jeg kunne, likeså resten av familien. Han var innlagt til avvenning to ganger, på en kjent, bra privat klinikk. Men til slutt er det ingen som kan stoppe han i å drikke. Særlig når det har gått så langt at han ikke har noe annet liv igjen, enn alkoholen. Allkoholen er hans beste venn, hva skal han erstatte den med dersom han slutter?

Du skriver at du ikke ønsker å gå til psykolog, og det skjønner jeg. Du vil at faren din skal slutte å drikke. Dessverre er det ikke sånn verden er. Det beste du kan gjøre er å prøve å selv takle dette på den mest fruktbare måten. Alanon er et godt råd.

[Gjest Gjest]

Ingenting du kan gjøre, han må gjøre det selv ut fra eget ønske og eget initiativ.

Jeg er vokst opp med alkoholiker stefar, jeg ønsker ham død.