Evig singel?

[mill@]

Okey.. Jeg er akkurat fyllt 27.. og har vel egentlig har vært singel i flere år nå..siden tidlige 20årene. Jeg har aldri hatt problemer med å finne noen som vil ha meg, blir ofte sjekka opp, og har flere "friere" som vil ta meg med på kino, middag osv.. som kanskje ville gjort nesten hva som helst for meg. men jeg klarer rett og slett ikke gi de en sjanse engang hvis de ikke interreserer meg på den måten.

Det som er mitt problem er at jeg blir så altfor sjelden forelska, enten er jeg forelska eller så er jeg ikke. og jeg vet på en måte med en gang om jeg har lyst til noe mer eller ikke. Er jeg kresen`? Må visst være det. men jeg vet ikke hvor jeg er kresen, for de jeg faller for er helt gjennomsnittlig på alle måter når det kommer jobb utseeende osv.. om de har barn fra tidligere forhold gjør heller ingenting, sånne ting betyr lite bare de har sjarm, og har det ene lille som får meg intr uten at jeg egentlig vet selv hva det er.. ??. Jeg vil bare finne en som jeg har de rette følelsene for og som føler de samme for meg.jeg vil et stabilt forhold og ønsker meg barn.. men de 2-3 jeg har hatt intr for de siste årene, de har det ikke blitt noe mer utav fra deres side etter en liten stund.

Jeg har venner som sier til meg at jeg må bare ha det gøy med de som vil ha meg og kanskje jeg liker de bedre etter å ha gitt de den sjansen. men jeg klarer det bare ikke. jeg klarer ikke være intim og flørte hvis jeg vet de vil mer, og jeg ikke føler noe sånt.. tanken gjør meg heller nesten kvalm. sex uten noe følelser av at det er noe å bygge videre på fra min side. gir meg absolutt ingenting.

Jeg har et par "single" venninner som har det ene 3 måneders forholde etter det andre, det er ikke noe jeg ønsker å hoppe inn og ut av forhold på den måten uten mål og mening. men jeg er alikevel litt "misunnelig" på at de klarer det, og bli så fort intr i en ny.. de prøver hvertfal og finne seg noen, men jeg bruker år mellom hver som intr meg og like lang tid på å komme over at de ikke ville ha meg..

Jeg er redd jeg skal ende opp singel og barnløs... begynner jo å bli gammel, mange rundt meg får barn.. vil jo gjerne det jeg også ...

Måtte bare dele mine tanker med noen.

[Gjest AnonymBruker]

Kanskje om du bare blir venner med andre gutter/menn, så vil du kanskje få føleleser for de når du blir godt kjent med de? For det er jo det indre man blir forelsket i :-)

Men jeg skjønner situasjonen din, for jeg er der selv, og jeg ble nettopp 29 og tenker ganske likt deg. Det er ofte jeg tenker at jeg vil møte noen som tar meg meg storm, som jeg blir forelska i ved første øyekast, for det opplevde jeg for mange år siden, og det var veldig fint, men har ikke opplevd noe siden da ...

[mill@]

Jeg har alltid hatt masse venner av begge kjønn. der det bare er blitt vennskap fra begges sider..men de siste årene syns jeg det er nesten umulig å få nye venner av det motsatte kjønn, De er som regel ute etter mer enn vennskap på den ene eller andre måten. blir det for mye komplimenter, og hint til sex osv.. så blir det til at jeg kutter de ut med en gang hvis de ikke intr meg for jeg syns det blir slitsomt. Jeg hører kanskje kjedelig ut, men jeg er ikke det heller. er det en som først får min interresse, så er jeg mer enn gjerne med på "sex-kommentarer, flørting osv og tror jeg kan være kinkigere enn de fleste, men de må være en jeg liker på den rette måten for at jeg skal gidde å engasjere meg sånn.

De jeg få jeg har fått følelser for de siste årene, har jeg visst med en gang at det er noe med de jeg vil, og er nyskjerrig og vil utforke videre. og har blitt hodestups forelska - og blitt såra.... og de som vil ha meg, de vil ikke jeg ha..

jeg har prøvd tidligere å "tvunget" meg selv til å prøve å date en over tid, har hatt øyeblikk der jeg tenker at det må være bedre enn å være alene, men det er det faktisk ikke. føler meg nesten mer ensom av å være sammen med noen uten å ha de rette følelsene, og det er jo heller ikke rettferdig for han som fikk følelser for meg og bare late som, så det jeg ferdig med, og føler jeg er blitt for voksen til å ha tulle forhold. som på ungdomskolen.

Hmm..Jeg føler meg veldig kresen, uten at jeg egentlig vet hva jeg er kresen på

[Gjest AnonymBruker]

Dette var nesten som å lese om meg selv. Er liksom ikke så vanlig at noen av oss gutta ikke er som hunder og vil knulle alt som går på 2 bein. Jeg også sliter med å flørte med noen jeg ikke faller pladask for. De få gangene gangene jeg har falt for noen visste jeg med en gang at jeg var forelsket.

Jeg klarer ikke å få lyst til å ha sex med noen hvis jeg ikke er forelsket.

Er 25 og har vært i 1 forhold før, som ble ferdig for 3 år siden.

Tror bare vi er litt mer seriøse enn ganske mange andre. Mange tror jeg ikke gidder å vente på at de finner noen de virkelig klaffer med.

En annen teori jeg har er at veldig mange i min nære familie har funnet den ene som de passer med. Bestemoren min og bestefaren minn behandlet hverandre altid med respekt og elsket hverandre. Begge mine onkler har også funnet en de passer veldig godt sammen med og elsker. Har du noen slike eksempler fra din familie? Tror kanskje en del skilsmissebarn kan bli litt mer pessimister når det gjelder stabile lange forhold.

Uansett lykke til i din søken etter dama med stor d

[mill@]

Nå er jeg jente da, og ikke mann. så jeg søker nok en mann med stor M jeg da, og ikke dame, men utenom det var det interresant å se at noen menn/gutter også kan ha det sånn. Ellers så stemmer nok det med familie ikke på meg, jeg er skillsmissebarn selv og har halvsøsken og stesøsken og mange flere skilte i slekta. men kanskje det har hatt mottsatt virkning på meg at det er nettopp derfor jeg ikke tar så lett på å bli sammen med noen, hvis det ikke føles absolutt helt rett.. Jeg vet ikke. men er hvertfall bare sånn jeg er.

[Gjest AnonymBruker]

Nå er jeg jente da, og ikke mann. så jeg søker nok en mann med stor M jeg da, og ikke dame, men utenom det var det interresant å se at noen menn/gutter også kan ha det sånn. Ellers så stemmer nok det med familie ikke på meg, jeg er skillsmissebarn selv og har halvsøsken og stesøsken og mange flere skilte i slekta. men kanskje det har hatt mottsatt virkning på meg at det er nettopp derfor jeg ikke tar så lett på å bli sammen med noen, hvis det ikke føles absolutt helt rett.. Jeg vet ikke. men er hvertfall bare sånn jeg er.

Beklager. På kjønn så stod det mann. Tror ikke jeg ville misforstått i virkeligheten:P Uansett har jeg det på samme måte som deg. Godt å se at det er flere som tenker sån.

Jeg har en veldig ustabil mor så det kan jo ha en sammenheng med hvordan jeg tenker der, men det forklarer ikke resten av kjernefamilien min. Kanskje det bare er tilfeldigheter som bestemmer om man finner den rette.

Jeg misunner de som ikke er så kresne.

[mill@]

Beklager. På kjønn så stod det mann. Tror ikke jeg ville misforstått i virkeligheten:P Uansett har jeg det på samme måte som deg. Godt å se at det er flere som tenker sån.

Jeg har en veldig ustabil mor så det kan jo ha en sammenheng med hvordan jeg tenker der, men det forklarer ikke resten av kjernefamilien min. Kanskje det bare er tilfeldigheter som bestemmer om man finner den rette.

Jeg misunner de som ikke er så kresne.

OI.. Det gjør det visst ja.. hehe.. ikke sett, er ganske ny her inne på forumet.. ska fikse det nå

[Gjest Wolfmoon]

Jeg har det også på samme måten. Enten så vet jeg at det er noe mer der, ellers kommer det ikke til å bli det. Jeg har forsøkt hele vennskapsbiten med fyrer jeg synes er hyggelige og interessante også, men hvis den lille gnisten ikke er der i utgangspunktet så kommer den heller ikke til å komme.

Det hadde jo vært helt greit det, hadde det ikke vært for at sånt skjer en gang hvert jubelår, og at det ikke er alltid det klaffer uansett

Nåja, jeg er forsåvidt fornøyd med livet mitt som singel, men til tider føler jeg meg unormal som har det slik, virker ikke som så veldig mange andre jeg kjenner har det på samme måten. En god del av dem er mer eller mindre serie-monogamister som ser ut til å falle for folk etter tur, bare de har fått kastet den gamle på dør. Fatter ikke hvordan de får det til :klø:

[mill@]

Jeg har det også på samme måten. Enten så vet jeg at det er noe mer der, ellers kommer det ikke til å bli det. Jeg har forsøkt hele vennskapsbiten med fyrer jeg synes er hyggelige og interessante også, men hvis den lille gnisten ikke er der i utgangspunktet så kommer den heller ikke til å komme.

Det hadde jo vært helt greit det, hadde det ikke vært for at sånt skjer en gang hvert jubelår, og at det ikke er alltid det klaffer uansett

Nåja, jeg er forsåvidt fornøyd med livet mitt som singel, men til tider føler jeg meg unormal som har det slik, virker ikke som så veldig mange andre jeg kjenner har det på samme måten. En god del av dem er mer eller mindre serie-monogamister som ser ut til å falle for folk etter tur, bare de har fått kastet den gamle på dør. Fatter ikke hvordan de får det til :klø:

hehe..Ja.. Jeg og lurer på det der.. fatter heller ikke hvordan de klarer å hoppe rett fra det ene forholdet til det andre. og hvor finner de alle? :klø:

Jeg har en venninne,(vært venninner i mangen år) som så og si aldri har vært singel. tar et slutt så går det noen uker så har hun klart å funnet en ny. hun blir kanskje litt for lett betatt og forelska, eller mistenker jeg henne egentlig for å være redd for å være alene. og at det egentlig ikke er så mye kjærlighet.

Men jeg er som sagt ikke intr i å være med noen bare for å være det, mens jeg leter etter den rette. Men jeg skulle av og til ønske at jeg ikke var så følelse menneske som jeg er, for jeg elsker jo sex og kos, så venner av meg fatter ikke hvorfor jeg ikke "bruker" beilerene mine til det. jeg lurer av og til på det selv. men jeg klarer rett og slett ikke ha sex med noen bare for sexen sin skyld,har prøvd før og sex uten kjemi gir meg absolutt ingenting. men skulle gjerne falt litt lettere enn jeg gjør. for det går så lang tid mellom hver og årene går..

[Nikit@]

Du er ikke alene, vi er flere i samme båt

[Majka]

Absolutt ikke alene. Jeg tenker veldig likt. Jeg vet umiddelbart om det kjennes rett, og om det er et menneske jeg kunne tenke meg noe mer enn vennskap med. Det må være noe kjemisk? Akkurat nå kjenner jeg veldig på følelsen med å finne balansen i livet. Jeg lengter etter en, men ikke for en hver pris. Store, ekte møter har jeg opplevd to ganger. Ingen av dem funket. Det er så innmari vanskelig å finne den rette kombinasjonen av kjemi og kommunikasjon og gjensidighet. Noen ganger gråter jeg av møter der jeg har funnet halvparten. Men det gir jo håp om å få full klaff til slutt. Om ti dager, eller ti år. I mellomtiden prøver jeg nokså desperat å være lykkelig i nuet, uten å gå for noe halvveis fordi jeg savner nærhet. Halvveis er prøvd og testet ut, med negativt resultat.