Emosjonelt Ustabil Personlighetsforstyrrelse

[Gjest AnonymBruker]

Hei.

Har akkurat fått denne diagnosen og ønsker egentlig bare å høre litt fra andre som har det.

Hvordan livet går, hvordan behandlingen fungerer osv..

Er det noen som vet om det finnes noen organisasjoner med nettsider eller forum eller lignende hvor man kan snakke med andre i samme situasjon?

Har lest litt rundt på forskjellige forum, men vanskelig å finne noe.

Fant bl.a en tråd her hvor noen "pårørende" hadde skrevet, og ble kvalm av å lese hvordan de fremstiller diagnosen.

Så har egentlig bare lyst til at folk som er i samme situasjon skal svare..

Hvordan folk har det rundt personer med denne diagnosen bryr jeg meg egentlig ikke om akkurat nå. Har nok med å takle meg selv, så nedbrytende svar om at "vi" er helt umulige å leve med osv orker jeg egentlig ikke.

Skal jobbe med meg selv under intens behandling fremover, så kan i allefall ikke bli verre for de rundt meg

[Gjest Stachtari83]

http://liseliten.com/

Dette er bloggen til ei tidligere klassevenninne som har hatt denne diagnosen i mange aar. Hun reiser rundt og holder foredrag om dette ogsaa, og vet veldig mye om det. Tror kontaktinfo staar paa siden ogsaa, hun kan nok fortelle deg det du trenger aa vite angaaende behandling, nettsteder etc. (Vet hun har en annen nettside ogsaa, men du maa väre medlem, og passord faaes kun via henne) Verdt aa sjekke ut:)

Haaper du finner utav det, masse lykke til

[vakker32]

Hei! Jeg fikk selv denne diagnosen for åtte år siden, men opplever på mange måter å ha blitt feildiagnostisert. Ja, jeg hadde mange av symptomene, men dét samme kan man ha når man lider av posttraumatisk stressyndrom. Borderline, eller emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse som brukes i dag, blir ofte gitt de som er i et grensetilfelle, altså de som psykologene ikke klarer å forstå seg helt på. Diagnosen kan selvfølgelig også vært riktig, men var jeg deg ville jeg googlet PTSS og satt meg litt inn i den lidelsen, for å se om kanskje den kan stemme bedre? For sannheten er: Får du først en så alvorlig diagnose i epikrisen din vil alle psykologer du treffer ta utgangspunkt i dét, og i verste fall sykeliggjøre trekk ved personligheten din som kanskje hverken bør eller skal forandres på? Snakker bare av erfaring nå. Er både bitter og trist over hvor mye psykiatrien har tatt fra meg av livsglede og mot. Er bl.a. et type menneske som kan gå rett bort til kjendiser og skravle med de som gamle kjente, og dét å oppleve at de åpner seg og både kan gråte og le sammen med meg, har vært én av de få tingene jeg har hatt som lyspunkt i tilværelsen. DÉT ble sykeliggjort, i så stor grad at den utadvendte ble innadvendt og til en skygge av seg selv, for fy a meg, i Norge skal vi være konforme og tilpasse oss flertallet, som en psykolog sa rett ut til meg. Gråt i én uke etterpå, og ringte så og sa opp "abonnementet" hos ham. Med andre ord: Dét er ingenting galt eller sykt ved å ha en litt mer frempå og lidenskapelig personlighet enn mengden. Andre vil kanskje rynke på nesen, eller i verste fall kalle deg slitsom, men så får bare de leve så godt de kan videre med SEG, og du med deg! For hva er egentlig sykt når alt kommer til alt? Og hvem har rett til å bedømme dét? Jeg drev tidligere med selvskading, var bulemisk og misbrukte kokain på fest. Gjorde disse tingene om hverandre så var ikke fulltidsansatt i noen av bransjene, he, he, - men ALT dette dreide seg ikke om borderline, dét dreide seg om ei tapper jente som gjorde ALT hun kunne for å overleve en helt for jævelig barndom, altså en med PTSS. Psykiatrien gjorde meg bare sykere, jeg kunne gå fra time og bare ønske å dø, - rett ut føle meg som søppel, - fordi de klarte å få ALT ved meg til å høres sykt ut. Endringen kom sakte men sikkert da jeg fikk en fast støtteperson på nav, som jeg gikk til én gang i uken i ett år (treffer henne fortsatt av og til ved behov). Hun er den første personen innenfor helsevesenet, som jeg hadde regelmessig kontakt med, som både så og kunne bekrefte HELE meg. Resultat: Kokainen har vært borte i over ett år nå, bulemien siden august i fjor, selvskadingen siden oktober i fjor og jeg har ENDELIG klart å begynne på en utdannelse:-) Jeg kan fortsatt ha dårlige dager; gråte mye, eller kjenne meg veldig sint, men slik ER dét å bearbeide traumer! Du skriver ikke noe særlig om hvilke symptomer du har, er du blant den aggressive utgaven av borderline eller mer som jeg var forbanna på meg selv? Kanskje er alt jeg skriver helt feil for deg, og kanskje HAR du fått riktig diagnose, men jeg kan dessverre ikke si så mye positivt av psykiatrien lell. Du er ofte bare en sak, ingen person. Jeg går selv i gestaltterapi, og av og til psykodrama, og kan virkelig anbefale deg å prøve dét. Da får du større kroppsbevissthet, og føler deg mer hjemme i dét å ha en setback (kaller dét setback, for jeg mener ordet syk kun bør brukes av de som er en fare for seg selv eller andre). Alt annet er følelsesmessige reaksjoner på vonde hendelser, - slik jeg ser dét. Du må forresten gjerne være uenig med meg, - er dét EN ting jeg har lært meg i livet så er dét dette: Ingen kjenner bedre til seg selv, en personen selv;-) Så kjenn etter hva DU trenger og hvem DU er, ikke hva andre forteller deg, psykolog eller ikke psykolog. Din indre stemme har alltid rett, selv om andre kan mene noe annet. Eks. står man opp for seg selv på en måte som man kanskje ikke tidligere har turt, kan man noen ganger si ting i affekt, fordi befrielsen ved endelig å tørre blir så overveldende. Andre vil da kanskje oppleve deg som manisk eller overfølsom, men tillat deg selv å være dét! Jeg tror nemlig at den største sykdommen som finnes i samfunnet i dag er å ikke tillate seg selv å være og leve som man selv mener er riktig. Behandle andre og deg selv fint, ikke bryt loven, og forøvrig gjør HVA DU VIL:-) Ikke la NOEN dømme deg andre enn deg selv. Merker jeg høres ut som en sektleder nå, he, he, men blir så ivrig! Vil ikke for alt i verden at noen skal trenge å gå igjennom dét helvete jeg har vært nødt for å gå igjennom. Livet er for kort til å la andre bestemme over deg og ditt liv. God klem

[Gjest AnonymBruker]

Jeg vil egentlig råde deg til å la være å protestere for mye på diagnosen din.

Joda, det kan selvsagt være noe annet, men mest sannsynlig har legen satt riktig diagnose..

Jeg fikk diagnosen for flere år siden, men nektet å akseptere den fordi jeg mente at jeg hadde noe annet, og fordi det var enkelte ting jeg mente at ikke stemte. (Kan tilføye at omstendighetene var litt rotete i.o.m. at jeg også hadde en annen diagnose (ikke psykisk), men dog.)

For et års tid siden ble jeg lagt inn på akutten, og ble nok en gang konfrontert med diagnosen, og da skjønte jeg etterhvert at det var det jeg hadde hatt hele tiden...

Hadde jeg slått meg til ro med diagnosen da jeg først fikk den, hadde jeg nok vært mye lengre på vei i behandlingen og kanskje vært bedre enn jeg er nå.

Anyway, kan anbefale deg å få tak i disse bøkene:

Borderline Personality Disorder Survival Guide

og

Borderline Personality Disorder For Dummies

Jeg forstår meg selv langt bedre etter å ha lest bøkene, og jeg har lært meg mange nyttige coping-skills.

Ps. Ignorer alle de dumme påstandende om "oss". Man skal jammen lete lenge etter en mer stigmatisert diagnose enn Emosjonelt Ustabil Personlighetsforstyrrelse, men det er mye misforståelser ute og går, og man hører jo som regel bare om de verste tilfellene.

Joda, "vi" har noen skumle ting og slite med, men de fleste av oss gjør så godt vi kan, og er snille og greie det meste av tiden!

Godt å høre at du får behandling, lykke til fremover!

[Gjest AnonymBruker]

Ps. Det er mulig det er mye lugurbert innen psykiatrien, men det siste TS trenger nå er en lang regle om hvor fæle psykologer er.

Hun er jo igang med behandling, og så vidt jeg kan skjønne, virker det som om hun har fått ok hjelp.

Tror ikke det er så lurt å skrive ting som kan gjøre alle og enhver paranoid, det å ha tillit til psykologen sin er faktisk ganske viktig for at en med Emosjonell Ustabil Personlighetsforstyrrelse skal kunne bli bedre.

Kanskje systemet faktisk fungerer av og til også?

[vakker32]

Hei! Dét var aldri min mening å gjøre noen paranoide. Samtidig kjenner jeg at jeg trekker meg fra denne tråden nå;-) Dét blir for rart for meg å ikke kunne få benytte meg av ytringsfriheten min, når jeg tross alt har levd med dette i åtte år. Men én ting har du rett i da, - for en borderliner er dét totalt avgjørende å få tillit til et MEDMENNESKE over tid, med kontinuitet i relasjonen, skal tilfriskning skje. Men dette gjelder ALLE med dype mentale problemer OG kan vel så gjerne være et menneske på støttetelefon, på nav, familiemedlem, støttehjelp, gestaltterapeut o.l. som at dét MÅ være en psykolog. Bøker du nevner er forresten lest, men de mangler en god del, bl.a. viser dét siste innen forskning at man må jobbe med noe som heter skjematerapi (bok: Scema therapy). Der deles borderline inn i fem forskjellige skjemaer, utfra hvilken sinnsstemning de er i der og da (dét forsømte barnet, dét sinte og impulsive barnet, den dømmende forelder, den dissosiative voksne og den sunne voksne). Har ikke psykologen kompetanse nok til å gjenkjenne hvilket modus pasienten er i, når vedkommende er der, blir pasienten sykere, IKKE friskere. Jeg har selv hatt åtte psykologer i mitt liv, svært forskjellige og uavhengige av hverandre, men erfaringen er den samme som skrevet i tidligere mail. Dessverre. Og ang. diagnose er nok ikke ICD-10 (International Classification of Deceases versjon 10, utfyllingsskjema som visstnok har myndighet til å kartlegge alle mentale sykdommer;-) Gud, slik psykologene gjerne tror. Som sagt, jeg kjente meg igjen i mye av borderline-diagnosen, men dét samme gjelder for de andre personlighets-forstyrrelsene som finnes (med unntak av antisosial eller narsissistisk personlighetsforstyrrelse - bedre kjent som psykopati), så tro meg: Psykiatrien ER på villspor, og gjør jeg noen paranoide bare fordi jeg deler MIN selvopplevde erfaring, som har kostet meg år med bulemi, inkasso og dyp fattigdom, dopmisbruk og en overvekt på 30 kilo, blir dét som sagt svært lite hensiktsmessig å diskutere med dere. Da hverken vil, eller ønsker dere, å få dét godt i livet, og dét gidder ikke den jenta her å bruke energien sin på:-) Lykke til til dere begge. Krysser fingre og tær for at dét finnes NOEN kompetente psykologer i dette landet, og at dere to er så heldige å møte på de. For jeg ønsker som sagt ikke for noen å oppleve dét marerittet JEG har opplevd. Håper dét lykkes og takk for meg!

[vakker32]

Hei! Dét var aldri min mening å gjøre noen paranoide. Samtidig kjenner jeg at jeg trekker meg fra denne tråden nå;-) Dét blir for rart for meg å ikke kunne få benytte meg av ytringsfriheten min, når jeg tross alt har levd med dette i åtte år. Men én ting har du rett i da, - for en borderliner er dét totalt avgjørende å få tillit til et MEDMENNESKE over tid, med kontinuitet i relasjonen, skal tilfriskning skje. Men dette gjelder ALLE med dype mentale problemer OG kan vel så gjerne være et menneske på støttetelefon, på nav, familiemedlem, støttehjelp, gestaltterapeut o.l. som at dét MÅ være en psykolog. Bøker du nevner er forresten lest, men de mangler en god del, bl.a. viser dét siste innen forskning at man må jobbe med noe som heter skjematerapi (bok: Scema therapy). Der deles borderline inn i fem forskjellige skjemaer, utfra hvilken sinnsstemning de er i der og da (dét forsømte barnet, dét sinte og impulsive barnet, den dømmende forelder, den dissosiative voksne og den sunne voksne). Har ikke psykologen kompetanse nok til å gjenkjenne hvilket modus pasienten er i, når vedkommende er der, blir pasienten sykere, IKKE friskere. Jeg har selv hatt åtte psykologer i mitt liv, svært forskjellige og uavhengige av hverandre, men erfaringen er den samme som skrevet i tidligere mail. Dessverre. Og ang. diagnose er nok ikke ICD-10 (International Classification of Deceases versjon 10, utfyllingsskjema som visstnok har myndighet til å kartlegge alle mentale sykdommer;-) Gud, slik psykologene gjerne tror. Som sagt, jeg kjente meg igjen i mye av borderline-diagnosen, men dét samme gjelder for de andre personlighets-forstyrrelsene som finnes (med unntak av antisosial eller narsissistisk personlighetsforstyrrelse - bedre kjent som psykopati), så tro meg: Psykiatrien ER på villspor, og gjør jeg noen paranoide bare fordi jeg deler MIN selvopplevde erfaring, som har kostet meg år med bulemi, inkasso og dyp fattigdom, dopmisbruk og en overvekt på 30 kilo, blir dét som sagt svært lite hensiktsmessig å diskutere med dere. Da hverken vil, eller ønsker dere, å få dét godt i livet, og dét gidder ikke den jenta her å bruke energien sin på:-) Lykke til til dere begge. Krysser fingre og tær for at dét finnes NOEN kompetente psykologer i dette landet, og at dere to er så heldige å møte på de. For jeg ønsker som sagt ikke for noen å oppleve dét marerittet JEG har opplevd. Håper dét lykkes og takk for meg! P.s. Du som har skrevet den siste mailen bekrefter nettopp poenget mitt ang. sykeliggjøring av de som sliter mentalt: Helt uten at hun nevnte noe om å føle seg paranoid, eller å følte hun mistet troen på psykiatrien, gjennom dét jeg skrev, tok du utgangspunkt i at slik kom hun garantert til å reagere. For DÉT vet JEG liksom;-) Og til første mail, som jeg EGENTLIG skriver med i denne tråden: Jeg også var OVERBEVIST om at dét var borderline, som de sa, da jeg fikk diagnosen. Men ble som sagt bare sykere, så sjekk ut PTSS OG verden er FULL av gode, vennlige mennesker som ønsker deg alt godt! Så du har ingen grunn til å ta til deg påstander om at du er hverken dét ene eller dét andre. Husk dét!

[Gjest AnonymBruker]

Hei! Jeg fikk selv denne diagnosen for åtte år siden, men opplever på mange måter å ha blitt feildiagnostisert. Ja, jeg hadde mange av symptomene, men dét samme kan man ha når man lider av posttraumatisk stressyndrom. Borderline, eller emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse som brukes i dag, blir ofte gitt de som er i et grensetilfelle, altså de som psykologene ikke klarer å forstå seg helt på. Diagnosen kan selvfølgelig også vært riktig, men var jeg deg ville jeg googlet PTSS og satt meg litt inn i den lidelsen, for å se om kanskje den kan stemme bedre? For sannheten er: Får du først en så alvorlig diagnose i epikrisen din vil alle psykologer du treffer ta utgangspunkt i dét, og i verste fall sykeliggjøre trekk ved personligheten din som kanskje hverken bør eller skal forandres på? Snakker bare av erfaring nå. Er både bitter og trist over hvor mye psykiatrien har tatt fra meg av livsglede og mot. Er bl.a. et type menneske som kan gå rett bort til kjendiser og skravle med de som gamle kjente, og dét å oppleve at de åpner seg og både kan gråte og le sammen med meg, har vært én av de få tingene jeg har hatt som lyspunkt i tilværelsen. DÉT ble sykeliggjort, i så stor grad at den utadvendte ble innadvendt og til en skygge av seg selv, for fy a meg, i Norge skal vi være konforme og tilpasse oss flertallet, som en psykolog sa rett ut til meg. Gråt i én uke etterpå, og ringte så og sa opp "abonnementet" hos ham. Med andre ord: Dét er ingenting galt eller sykt ved å ha en litt mer frempå og lidenskapelig personlighet enn mengden. Andre vil kanskje rynke på nesen, eller i verste fall kalle deg slitsom, men så får bare de leve så godt de kan videre med SEG, og du med deg! For hva er egentlig sykt når alt kommer til alt? Og hvem har rett til å bedømme dét? Jeg drev tidligere med selvskading, var bulemisk og misbrukte kokain på fest. Gjorde disse tingene om hverandre så var ikke fulltidsansatt i noen av bransjene, he, he, - men ALT dette dreide seg ikke om borderline, dét dreide seg om ei tapper jente som gjorde ALT hun kunne for å overleve en helt for jævelig barndom, altså en med PTSS. Psykiatrien gjorde meg bare sykere, jeg kunne gå fra time og bare ønske å dø, - rett ut føle meg som søppel, - fordi de klarte å få ALT ved meg til å høres sykt ut. Endringen kom sakte men sikkert da jeg fikk en fast støtteperson på nav, som jeg gikk til én gang i uken i ett år (treffer henne fortsatt av og til ved behov). Hun er den første personen innenfor helsevesenet, som jeg hadde regelmessig kontakt med, som både så og kunne bekrefte HELE meg. Resultat: Kokainen har vært borte i over ett år nå, bulemien siden august i fjor, selvskadingen siden oktober i fjor og jeg har ENDELIG klart å begynne på en utdannelse:-) Jeg kan fortsatt ha dårlige dager; gråte mye, eller kjenne meg veldig sint, men slik ER dét å bearbeide traumer! Du skriver ikke noe særlig om hvilke symptomer du har, er du blant den aggressive utgaven av borderline eller mer som jeg var forbanna på meg selv? Kanskje er alt jeg skriver helt feil for deg, og kanskje HAR du fått riktig diagnose, men jeg kan dessverre ikke si så mye positivt av psykiatrien lell. Du er ofte bare en sak, ingen person. Jeg går selv i gestaltterapi, og av og til psykodrama, og kan virkelig anbefale deg å prøve dét. Da får du større kroppsbevissthet, og føler deg mer hjemme i dét å ha en setback (kaller dét setback, for jeg mener ordet syk kun bør brukes av de som er en fare for seg selv eller andre). Alt annet er følelsesmessige reaksjoner på vonde hendelser, - slik jeg ser dét. Du må forresten gjerne være uenig med meg, - er dét EN ting jeg har lært meg i livet så er dét dette: Ingen kjenner bedre til seg selv, en personen selv;-) Så kjenn etter hva DU trenger og hvem DU er, ikke hva andre forteller deg, psykolog eller ikke psykolog. Din indre stemme har alltid rett, selv om andre kan mene noe annet. Eks. står man opp for seg selv på en måte som man kanskje ikke tidligere har turt, kan man noen ganger si ting i affekt, fordi befrielsen ved endelig å tørre blir så overveldende. Andre vil da kanskje oppleve deg som manisk eller overfølsom, men tillat deg selv å være dét! Jeg tror nemlig at den største sykdommen som finnes i samfunnet i dag er å ikke tillate seg selv å være og leve som man selv mener er riktig. Behandle andre og deg selv fint, ikke bryt loven, og forøvrig gjør HVA DU VIL:-) Ikke la NOEN dømme deg andre enn deg selv. Merker jeg høres ut som en sektleder nå, he, he, men blir så ivrig! Vil ikke for alt i verden at noen skal trenge å gå igjennom dét helvete jeg har vært nødt for å gå igjennom. Livet er for kort til å la andre bestemme over deg og ditt liv. God klem

Takk for svar.

Tror diagnosen er ganske riktig. Har ikke opplevd noen overgrep. o.l. så PTSS tror jeg nok ikke det er.

Men det du skriver understreker uansett at folk er forskjellige. Også innenfor diagnosen, og man kan ikke skjære alle under en kam

Klem

[Gjest AnonymBruker]

Jeg vil egentlig råde deg til å la være å protestere for mye på diagnosen din.

Joda, det kan selvsagt være noe annet, men mest sannsynlig har legen satt riktig diagnose..

Jeg fikk diagnosen for flere år siden, men nektet å akseptere den fordi jeg mente at jeg hadde noe annet, og fordi det var enkelte ting jeg mente at ikke stemte. (Kan tilføye at omstendighetene var litt rotete i.o.m. at jeg også hadde en annen diagnose (ikke psykisk), men dog.)

For et års tid siden ble jeg lagt inn på akutten, og ble nok en gang konfrontert med diagnosen, og da skjønte jeg etterhvert at det var det jeg hadde hatt hele tiden...

Hadde jeg slått meg til ro med diagnosen da jeg først fikk den, hadde jeg nok vært mye lengre på vei i behandlingen og kanskje vært bedre enn jeg er nå.

Anyway, kan anbefale deg å få tak i disse bøkene:

Borderline Personality Disorder Survival Guide

og

Borderline Personality Disorder For Dummies

Jeg forstår meg selv langt bedre etter å ha lest bøkene, og jeg har lært meg mange nyttige coping-skills.

Ps. Ignorer alle de dumme påstandende om "oss". Man skal jammen lete lenge etter en mer stigmatisert diagnose enn Emosjonelt Ustabil Personlighetsforstyrrelse, men det er mye misforståelser ute og går, og man hører jo som regel bare om de verste tilfellene.

Joda, "vi" har noen skumle ting og slite med, men de fleste av oss gjør så godt vi kan, og er snille og greie det meste av tiden!

Godt å høre at du får behandling, lykke til fremover!

Takk for svar!

Skal bestille de bøkene. Liker uansett bøker bedre på engelsk, lettere å få fram poenget i engelskskrevne bøker syns jeg.. pga. flere ord å spille på i språket. (Hey, jeg er jo smart selv om jeg har en psykisk lidelse hehe)

Det er helt forferdelig hva folk har skrevet på en tråd her inne; "hold deg unna de", "de er gale", "eier ikke empati" osv.

Sånn jeg ser det har jeg mer følelser enn noen andre egentlig. Både på godt og vondt. Har elsket en person i mitt liv, og har aldri noen gang hatt så sterke følelser og elsket noen så høyt. Selv om noen av handlingene mine viser det stikk motsatte så VET jeg at han visste/vet hvor høyt jeg elsket han selv om jeg er syk.

Det finnes mennesker i verden som kan se at vi også har masse å komme med, om ikke mer en "normale mennesker" fordi vi må jobbe konstant med oss selv og lære oss selv å kjenne på en helt annen måte.

Og ser de ikke det, så er de ikke verdt det.

Har noen av dere forresten opplevd kjærlighetssorg? Har en følelse av at den er dypere hos folk med diagnosen. Jeg ble/er i allefall helt ødelelagt.. Plutselig ble frykten for å bli forlatt reell, selv om dette ikke var noe "bad breakup" så er sorgen enorm.. om jeg ikke hadde konstant ekstreme følelser inni meg fra før så er de nesten uutholdelige nå.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg vet du ikke vil ha pårørendes innspill i tråden din, men tar meg den frihet til å skrive noen ord allikevel. Da jeg sliter med diverse psykiske plager selv, så føler jeg at jeg ikke bare er en pårørende men også sliter med endel selv, så jeg er ikke dømmende.

Emosjonell ustabil, det ligger jo i navnet. Altså massive følelsesmessige svingninger.

Personen jeg kjenner kan for eksempel veksle mellom sinne, lykke og tristhet på 2 minutter. Det som er viktig når det gjelder personer du er nærme som feks kjæreste, venner familie, er å være åpen. Det er lett å misforstå ting som blir sagt eller ikke sagt.

Er det noe du føler er sårende, krenkende eller som gjør deg sint, så si det, ikke bruk dager på å gruble og tenke over det for å så lage dine egne historier for deg selv om hva som var meningen med det som ble sagt/gjort. Da sparer du deg mye tankebry.

Les om diagnosen, finn ting du kjenner deg igjen i, skriv dagbok... Hvilke situasjoner reagerer du på ? Kunne du reagert annerledes? Alle har gode dager, hvor ting gir mening, mens dårlige dager vil komme hvor ingenting virker logisk.

Personer med denne diagnosen føler så mye mer og så mye sterkere enn "friske" personer.

Og det kan være vanskelig å sette seg inn i for andre, iallefall når man ikke aner hva diagnosen betyr. Kjærlighet vil føles som å fly på en hvit sky, mens nedturer som en diskusjon eller krangel føles som å være i helvete.

Så når du har gode dager, og du ser ting klart, jobb med deg selv så best du kan.

Og ikke vær redd for å søke hjelp hos dine støttespillere som profesjonelle og lignende når du trenger det.

Som sagt så skriver jeg dette i aller aller beste mening, og det jeg skriver er basert på egne erfaringer og artikler osv som jeg har lest om diagnosen. Og det er heller ikke sikkert det jeg skriver gjelder akkurat deg

Håper iallefall du får noe ut av det

[Gjest AnonymBruker]

Fint innlegg!

Tips: Jeg fikk kjøpt bøkene veldig billig på amazon.com

Både kjærlighetssorg og andre vonde følelser er mye verre å takle for en med Emosjonell Ustabil Personlighetsforstyrrelse.

Har ikke hatt direkte kjærlighetssorg selv, men andre ting, som f.eks sjalusi, sinne eller savn har vært så opprivende smertefullt at jeg ikke har hatt et fnugg av kontroll over meg selv...

Til og med det å være glad eller opprømt kan være så overveldende stort at man ikke vet hvordan man skal håndtere det..!

Jeg leste (tror det var i en av de bøkene jeg nevnte) at det å ha EUP kan beskrives sånn:

Tenk deg en følelsesskala som går fra 1-10.

De fleste friske mennesker er normalt på 1 når de er rolige og alt er greit. Når de blir opprørte eller skremte hopper de opp på ca 4 på skalaen.

"Vi" er vanligvis et sted rundt 4 på skalaen, følelsesmessig "on edge" hele tiden, og ved en nedtur eller opptur er "vi" plutselig oppe på 10! Og ikke nok med det, men dette skjer gjerne flere ganger om dagen!

Så joda, her snakker vi mange og sterke følelser...

[Gjest Sommerfugl]

Takk for svar!

Skal bestille de bøkene. Liker uansett bøker bedre på engelsk, lettere å få fram poenget i engelskskrevne bøker syns jeg.. pga. flere ord å spille på i språket. (Hey, jeg er jo smart selv om jeg har en psykisk lidelse hehe)

Det er helt forferdelig hva folk har skrevet på en tråd her inne; "hold deg unna de", "de er gale", "eier ikke empati" osv.

Sånn jeg ser det har jeg mer følelser enn noen andre egentlig. Både på godt og vondt. Har elsket en person i mitt liv, og har aldri noen gang hatt så sterke følelser og elsket noen så høyt. Selv om noen av handlingene mine viser det stikk motsatte så VET jeg at han visste/vet hvor høyt jeg elsket han selv om jeg er syk.

Det finnes mennesker i verden som kan se at vi også har masse å komme med, om ikke mer en "normale mennesker" fordi vi må jobbe konstant med oss selv og lære oss selv å kjenne på en helt annen måte.

Og ser de ikke det, så er de ikke verdt det.

Har noen av dere forresten opplevd kjærlighetssorg? Har en følelse av at den er dypere hos folk med diagnosen. Jeg ble/er i allefall helt ødelelagt.. Plutselig ble frykten for å bli forlatt reell, selv om dette ikke var noe "bad breakup" så er sorgen enorm.. om jeg ikke hadde konstant ekstreme følelser inni meg fra før så er de nesten uutholdelige nå.

[Gjest Gjest]

Hei jeg kan veldig kjenne meg igjen i å oppleve alle typer følelser sterkere enn andre jeg kjenner og kjærlighetssorg/brudd føles helt uholdbart, type 6 mnd. i ett sort hull.

[Gjest pårørende!]

Hei,

Ser du ikke vil ha svar fra pårørende, men det får så være. For det å være pårørende til noen med en slik lidelse er svært vanskelig. Det er vanskelig å hele tiden måtte føye seg, føye seg for noen som ikke vil innse at man er syk, eller i ditt tilfelle er du vel "feildiagnositisert" (kan åtte psykologer virkelig ha tatt så feil..?).

Det vi opplever er at personen bruker mennesker rundt seg etter eget beste, blid som en sol i det ene øyeblikket, til det totalt motsatte i det neste. Det er en ekstrem egoisme og et "jeg" fokus. Om det sårer andre som står en nært spiller ingen rolle, og vi skal i alle fall ikke snakke om det, for det er så tungt at det "klarer jeg ikke akkurat nå".

Mange med lidelsenhelt blir nok helt friske igjen, og bra er det. Men da må de ta seg selv i nakken og innrømme at de har et problem, og ikke at det er alle andre som til enhver tid er problemet!

[AnonymBruker]

Jeg fikk selv denne diagnosen da jeg var 20, og nå er jeg 45. Jeg har nok aldri vært særlig i tvil om at jeg fikk riktig diagnose, men jeg har samme erfaring som en over her av ikke å få riktig hjelp av psykolog. Tvert om brøt han meg ned og sendte meg inn i dyp fortvilese og rus, fordi "alt" var galt med meg. Absolutt alle problemer jeg tok opp, ble vridd til å skyldes min "sykdom", og dermed være min egen feil.

Det endte med at jeg tok på meg skylden for ALT, og levde i dyp selvbebreidelse. Det faktum at jeg vokste opp i en ekstremt dysfunksjonell familie som bl.a innebar seksuelt misbruk og alkoholisme, fikk jeg ikke anledning til å jobbe med. Alt dreiet seg om min diagnose. Jeg fikk også en følelse av at jeg var "uhelbredelig" og at det rett og slett ikke var noen vits å prøve å få det bedre engang.

Jeg kunne skrevet så mye, mye mer, men orker rett og slett ikke. Vil nøye meg med å si at den tiden hos psykologen (strakk seg over flere år) har kostet meg uendelig mye på alle plan. Som 30 åring fikk jeg en kronisk, fysisk sykdom, og det tok meg 8 år (!) med kamp i helsevesenet for å bli trodd og få en diagnose, fordi alt ble vridd til å skyldes min "personlighetsforstyrrelse". Så ja, psykologer kan gjøre stor skade i et menneskes liv.

Det finnes vel knapt en diagnose som er mer misforstått enn Borderline personlighetforstyrrelse. Man skriver side opp og side ned om sinneutbrudd, manipulering av omgivelsene o.s.v, som om det var noen små djevler det var snakk om.

Jeg har nå levd med denne personlighetsforstyrrelsen i 25 år, og "ekspertisen" burde kanskje legge mer vekt på å finne ut hvordan vi som har denne diagnosen, egentlig har det inni oss?

Det er meget mulig jeg kan oppfattes manipulativ for omgivelsene innimellom, men det er IKKE bevisst. Om så er skyldes det frykt. STOR frykt for f.eks å bli forlatt.

Det er godt mulig det oppleves som jeg overdramatiserer innimellom, men det er slett ikke det jeg gjør. Det er ikke bare snakk om at det er vanskeligere for meg å takle følelser som sorg og redsel. Det er snakk om at de reelle følelsene hos meg er "100 ganger" sterkere enn hos en som ikke har borderline.

Det er m.a.o et lite helvete å leve med dette. Utmattende, frustrerende og uendelig ensomt. Det går ikke an å "ta seg sammen" når dypet av ens persolighet er slik. Det ville være det samme som å si til en homofil at han bare må ta seg sammen og bli hetro.

På plussiden er jeg overlykkelig der andre føler moderat glede. Elsker jeg, så elsker jeg helt og fullkomment og utviser en trofasthet og godhet man sjelden finner (i følge de jeg har elsket). Videre er jeg ekstremt pliktoppfyllende. Barn elsker meg fordi jeg er snill, morsom og dønn ærlig.

Jeg kunne skrevet mer, men må prøve å sove nå. (Har hatt en tøff dag med mange sterke følelser. Heldigvis forstår hunden meg. )

Hanne

[Gjest Cipheria]

Hei! Jeg fikk selv denne diagnosen for åtte år siden, men opplever på mange måter å ha blitt feildiagnostisert. Ja, jeg hadde mange av symptomene, men dét samme kan man ha når man lider av posttraumatisk stressyndrom. Borderline, eller emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse som brukes i dag, blir ofte gitt de som er i et grensetilfelle, altså de som psykologene ikke klarer å forstå seg helt på.

Bare en liten note her. Det er ikke sant at man setter denne diagnosen på folk en "ikke forstår seg på". Har en ikke nok trekk fra en personlighetsforstyrrelse, får en ikke en diagnose.

Noen ser også borderline som en lidelse i bipolar-spekteret.

[Gjest Mann 1983]

Hei.

Jeg har hatt EUP i mange år, men fikk diagnosen for noen måneder siden

Litt jobbing tror jeg gjør susen

Liker meg selv, men kunne nok "luket" ut noen aspekter...hehe

Har en fantastisk kone, som har støttet meg i mer enn jeg kan forlange. Det har vært uvurdelig, og blir absolutt ikke tatt for gitt

Hun fortjener kun det beste, og det skal hun få. Det er "primary mission"

Alle med EUP vet hvor knyttet man kan bli en annen person, så pass å være så god du kan med den/de du er glad i. Er vel ikke noe annet som er viktigere her i livet (?)

Uten den/de er man "sjanseløs"

*Dagens visdomsord*

ps: Psykiateren min fortalte at EUP, Bi-polar og ADHD er samme liden, mer eller mindre, bare forskjellige varianter av samme type lidelse..

[AnonymBruker]

Diagnosen er mytebefengt og det kan være lurt å begrense mengden en leser om dette på nett. Det kan være så sterke meninger, og det er ikke alltid det er det man trenger å høre i en slik fase. Apropos det noen nevnte lenger oppe om traumer - det er ikke uvanlig at pasienter med emosjonelt ustabil pers.forst. også har hatt traumatiske opplevelser - men det er heller ikke nødvendig for diagnosen. Vil råde deg til å ta imot behandlingstilbudet og gi det litt tid. Lykke til!

Hei.

Har akkurat fått denne diagnosen og ønsker egentlig bare å høre litt fra andre som har det.

Hvordan livet går, hvordan behandlingen fungerer osv..

Er det noen som vet om det finnes noen organisasjoner med nettsider eller forum eller lignende hvor man kan snakke med andre i samme situasjon?

Har lest litt rundt på forskjellige forum, men vanskelig å finne noe.

Fant bl.a en tråd her hvor noen "pårørende" hadde skrevet, og ble kvalm av å lese hvordan de fremstiller diagnosen.

Så har egentlig bare lyst til at folk som er i samme situasjon skal svare..

Hvordan folk har det rundt personer med denne diagnosen bryr jeg meg egentlig ikke om akkurat nå. Har nok med å takle meg selv, så nedbrytende svar om at "vi" er helt umulige å leve med osv orker jeg egentlig ikke.

Skal jobbe med meg selv under intens behandling fremover, så kan i allefall ikke bli verre for de rundt meg

Anonym poster: 6a9d2761cab3eef42b1858189cb24e22

[AnonymBruker]

Har en venn med EUP og må si det er ganske jævlig. Litt av problemet her er at vedkommende har fått diagnosen, men ikke gjør noe forebyggende. Ingen terapi, ingen samtaler med legen, ingenting. Da vedkommende fikk diagnosen var det masse terapi og fokus på det, og det var helt overkommelig. Vi bare lo av det og møtte hverandre på halvveien.

Men etterhvert sluttet terapien og oppfølgingen. Det er ufattelig slitsomt å være venn med en "diagnosert dramaqueen" som ikke gidder å prøve å holde det i tøyler. Alle følelser får løpe fritt, alt skal overtolkes og overkrangles og overbitches. Det er baksnakking, utfrysning, "snakker ikke med deg mere", krangling, sutring osv. Vedkommende klarer ikke begrense seg, selv ikke når jeg påpeker at det holder. Vedkommende drar faktisk alle ned i en strøm av negativitet.

Jeg har lært egne mestringstaktikker som gjør at det er lettere å være rundt vedkommende. Jeg lar meg aldri provosere lengre, og hvis vedkommende blir sur på meg for en filleting sier jeg heller unnskyld enn å begynne å forklare at jeg mener h*n overdriver situasjonen. Om vedkommende snakker om noe negativt vrir jeg det over på noe positivt. Problemet er at dette får meg til å bli utslitt og jeg distansierer meg fra vennen min. Jeg orker ikke prøve å kommunisere med noen som alltid fokuserer på det negative eller det som kan bli tolket feil.

Anonym poster: aa0f21e2f860fb4f7713b3a58af0be47

[super-s]

Jeg har den diagnosen, og akkurat nå er jeg innlagt for å jobbe med den. Jeg skriver om behandlingen og diagnosen på bloggen min, så hvis du vil kan du kontakte meg på privatmelding så kan jeg gi deg bloggadressen, og så kan jeg fortelle litt om min opplevelse av diagnosen (fikk den for 3,5 år siden). Ønsker ikke å legge ut om det her inne på forumet. =)