Flere som har erfaringer med slekt/ familie som alltid drar ned stemningen?

[Gjest Pink_tulip]

Var litt usikker på hvor jeg skulle putte dette emnet, men siden det handler om relasjoner - (og relasjoner jeg har fått gjennom parforhold) la jeg den her. Har også en feeling av at jeg vil få mer respons her enn på familie-og barn-debatten.

Idag er jeg bare så lei og frustrert. Sliten og lei av å forholde meg til mennesker som bare drar ned stemningen familiesettinger. Når man blir sammen med noen, ikke minst gifter seg, følger det med mer enn en fantastisk partner. Det henger gjerne litt familie og slekt på slep. Ofte masse flotte mennesker, men også folk som er vidt forskjellige fra deg, men som du på en måte er forpliktet til å holde kontakten med.

Vi hadde familiebursdag for det ene barnet vårt vår i helgen. Både min familie og min manns familie var her. Vi hadde disket opp med både varmmat og kaker, is og kaffe. Dekket på bordene og ordna skikkelig til. Vi liker å ha besøk, og vi liker sosiale gatherings.

Min mann er den beste i verden, han har en kombinasjon av egenskaper jeg elsker og digger. Han er pratsom, byr på seg selv, er raus, varm mot andre osv. Når jeg er sammen med familien hans, er det nesten så jeg ikke skjønner at de er i slekt. De er liksom interessert i helt andre ting. Aldershoppene er store. Flere av dem - især en inngiftet - men også barna, prater lite, virker null interessert i å bli mer kjent, snakker negativt når noe først sies... Når vi har selskaper eller bursdager, blir det alltid slik pinlig taushet. Det er liksom ikke snakk om å PRØVE en gang, å være litt høflig. jeg er opplært til å snakke i vei med mennesker, uansett hvor ulik de er fra deg selv. det er både folkeskikk og en hyggelig ting å gjøre, mener nå jeg. Men når det bare blir enveis... når man får enstavelsesord som svar... og det sees en annen vei... Og samtalene blir veldig treige og kjedelige, da ødelegger det liksom helt stemningen.

Blir SLITEN av det. Blir sliten av mennesker som er så stille og rett og slett uhøflige. Hva med å by litt på seg selv? Hva med å være litt høflig? Synes det er hårreisende å være så overlegen og mumietaus når andre blide, hyggelige mennesker snakker til deg og spør om hyggelige ting.

Etter igår, kjente jeg at jeg nesten hadde lyst til å slutte å ha familiebursdager, barnedåper og slike ting. Det blir så kjip stemning av det. Kjedelig og "dau" atmosfære. Negativ energi.

Blir lei meg, for om jeg gjennomfører det, så er det jeg som ender opp med å bli den kjipe. Jeg som kutter bånd til min manns familie. Jeg blir liksom problemet, er jeg redd for.

Og så er det leit for barna, for de fortjener å ha kontakt med familien sin.

Dette er sikkert litt rotete forklart, men jeg håper noen har noen gode og seriøse råd å gi meg. Hva kan jeg gjøre? Jeg stuller rundt med kaffe og full oppvartning, jeg. Prater og er koselig hele veien. Og når de går, er jeg helt utslitt. Og litt sint for de virker så utakknemlige, sure og stille.

Er det sjenanse? Uhøflighet? Sånn ellers er de, spesielt hun det gjelder mest, veldig opptatt av folkeskikk og fasade. De har fint hus, fine jobber, har ofte sterke meninger om andre osv. Henger ikke helt sammen. Har de noe imot min familie? Kan ikke skjønne hva dét skulle være.

Kanskje noen der ute er en slik taus, kjip familieperson? kanskje har de en god forklaring.

Trenger bare et råd. Kanskje en klem. Bare så lei og sliten av alt dette familieopplegget akkurat nå.

[Gjest Pink_tulip]

Ps! Det er ikke bare det at de er stille. Jeg skjønner jo at veldig sjenerte mennesker ikke tør si så mye i sosial sammenheng. Og det har jeg respekt for. Men disse er prater jo ellers. Og vi har kjent hverandre, dvs forholdt oss til hverandre noen år. Hun ene virker rett og slett negativ, uinteressert. Hun virker totalt uinteressert i å føre noen samtale, kniper munnen sammen, snakker i korte setninger, er anspent og sprer en anspent stemning. Har liksom lurt på om dette kan være en form for sjenanse likevel. Derfor jeg skrev det.

[Cata]

Tja, det er litt merkelig hvis de er slik alle sammen. Men alle familier har sin "kultur" og hos dem er det åpenbart ikke noen snakkesalig kultur. Jeg kommer selv fra en familie der flere medlemmer har hatt de trekkene og i min familie har det nok bunnet i ekstrem sjenanse pluss en oppdragelse der et av hovedelementene er at man ikke skal trenge seg på andre.

I det ligger det å spørre og mase og grave i andres saker. Nå sier jeg ikke at du gjør det, eller i allfall ikke at du selv føler det slik, men for dem kan det oppfattes som du gjør det hvis du er den som står for all snakkingen. Og hvis du er fra en sosial og pratsom familie så er det det som er naturlig samværsform for deg. I en "hysj" familie, så er det fryktelig påtrengende og man blir sliten av det. I en "hysj" familie så snakker man helst om overflatiske ting og om ting i nyhetsbildet/TV/aviser - altså hovedsaklig ikkepersonlige ting. Det å ta en personlig samtale med andre enn de aller nærmeste (og knapt nok med dem) oppfattes rett og slett som fryktelig uforskammet og masete.

Nå fremgår det ikke av innlegget ditt om du prater om vind og vær eller om du er mer personlig i uttrykksformen, så det kan hende jeg er helt på bærtur. (Men du kan jo tenke litt over det jeg har nevnt og se om noe av det kan forklare din manns families væremåte.)

[Gjest AnonymBruker]

*snip* Blir SLITEN av det. Blir sliten av mennesker som er så stille og rett og slett uhøflige. Hva med å by litt på seg selv? Hva med å være litt høflig? Synes det er hårreisende å være så overlegen og mumietaus når andre blide, hyggelige mennesker snakker til deg og spør om hyggelige ting.

*snip*

Jeg kjenner ikke familien til mannen din, så jeg kan ikke si hva som er deres problem, men jeg må bare svare på akkurat det jeg har sitert.

Jeg vet at jeg tidligere ble sett på som både overlegen, innbilsk og høy på pæra, mens sannheten var at jeg var så sjenert og hadde så dårlig selvtillit at jeg knapt turte hilse på folk, langt mindre snakke med dem. Jeg var overbevist om at de fleste helst ikke ville innrømme for andre at de kjente meg, og om de hilste på meg/snakket med meg var det nok bare for å være høflige, helst så de nok at jeg var et helt annet sted. Men det jeg tenkte syntes jo ikke utenpå, jeg virket bare sur, sær og uhøflig.

Heldigvis har jeg stort sett kommet over det, men er fremdeles veldig var på om jeg føler meg velkommen eller ikke.

[Gjest Gjest]

Joda.. kjenner godt til slike ting.

Har en svigerinne som er er uinteressert i det meste og svarer kun med enstavelsesord. Aner ikke hvor mange emner jeg har vert innom for å finne noen interesser eller hva hun kanskje kan like å prate om. For det er jo litt hyggelig å kunne prate litt sammen når vi møtes.

Hun er også typen til å finne en TV som hun "bonkrer" seg til om ikke mannen er meget opptatt av henne til envær tid. Er en del emner og interesser mannen elsker å prate om men får ikke låv av sin kone. Og siden flere i familien har lingende interesser kommer gjerne disse emnene opp. Da kommer et laaaangt sukk og så masjerer hun til tv. (litt slik fjortis synes nå jeg men,,, )

Har til dags dato ikke funnet en eneste ting eller interesse vi kan prate eller diskutere. Selv ikke da hun selv fikk barn. (da prater en jo gjerne om barna,, men ikke henne)

Har funnet ut at jeg ikke skal bry meg om det, ikke la det irritere meg. Vil hun ikke prate så får hun sitte å høre på. Så prater vi andre.

Får ikke hjelpe om det føles litt uhøflig, men enkelte personer ER bare slik, så da får de andre gjøre det beste ut av det.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er en taus, kjip familieperson:)! Jeg hater smaltalk, spesielt med personer jeg har lite til felles med, og er heller ikke opplært til det fra barnsben av da vi så andre mennesker ca 2 ganger i året (planlegger derimot å kjøpe en bok om emnet slik at jeg kan øve meg).

Jeg blir sliten av svært skravlete personer og kan ikke fatte og begripe at de klarer å si så mye på så lite tid (selv om det fascinerer meg stort). Kanskje man kan si at jeg forsøker å" jevne ut" litt slik at ikke alle skravler i munnen på hverandre. Jeg er en dårlig historieforteller og kan ikke helt skjønne at det jeg har å si er til interesse for noen. Det blir stor sett dårlig mottatt uansett, så hvorfor forsøke? Alt for mye personlig deler jeg ikke med dem jeg ikke kjenner godt. Min humor er (meget) mørk og derfor oppfattes jeg lett som negativ.

Jeg liker heller ikke å ha mange mennesker rundt meg på én gang. Da blir jeg ekstra stille. Har du hatt disse menneskene på enmannshånd noen gang? Kanskje de er annerledes da?

I familieselskaper melder jeg meg, om mulig, til kjøkkentjeneste slik at jeg slipper å være sosial, men kan gjemme meg på kjøkkenet. Om mulig unngår jeg familieselskaper, men man føler seg jo tvunget når man er bedt. Blir du/dere noensinne bedt til dine stille, negative familiemedlemmer? Hvis ikke kan det kanskje være et hint.

Her var det ikke stort til råd da, men en liten forklaring fra en stille, kjip person. Jeg er veldig glad for at det finnes mennesker som deg, for jeg innser at verden med mange som meg hadde blitt et trist sted:D Jeg forsøker virkelig å bedre meg hva sosialisering angår.

[Gjest Pink_Tulip]

Takk for innspill! Det var interessant og veldig lærerikt å lese. Kan nok være at noen slike ting kan spille inn.

Det skal sies at jeg er veldig "emotional" idag, at jeg skriver for lite utfyllende og sikkert generaliserer litt. Hehe. Kan virke som om mannen min har en skokk med tause mumier i slekta! Vel, slik er det absolutt ikke mange i slekta hans er både sosiale og pratsomme, kjempehyggelige å være sammen med. Men mange av dem bor et stykke unna. De vi forholder oss mest til, er én familie. Og primært er det kona i huset der som er mest slik som jeg beskriver. Men også noen av barna (som er ganske store). Mannen er litt lettere å prate med, men han blir litt underkuet av kona sine lange blikk og innimellom spydige kommentarer. Hun retter ofte på han foran andre. kanskje derfor han blir litt mindre meddelsom? Hadde i hvertfall jeg blitt sliten av...

Det stemmer at flere i familien til mannen min er veldig ulike både han og meg, men det kan gjelde litt andre ting. Dette med negativ stemning i familiesettinger, er det først og fremst noen få som står for. Men irriterende nok når det først er slik.

Jeg er pratsom og hyggelig, men bretter ikke ut om personlige ting til andre som ikke er åpne eller som jeg ikke er trygg på. Men liker ikke sladder og teit vås, men kan sikkert virke skravlete nok for folk som er mer tause og stille...

har sikkert mned familiekultur å gjøre, ja... Især blant disse her.

[Gjest Pink_tulip]

Det jeg skrev over der, var en takk og kommentar til den første som skrev et svar. Så publiserte jeg - og oppdaget at jeg hadde fått mange flere innspill! TUSEN, TUSEN TAKK! Synes ofte det er så mye useriøst på forumdiskusjoner (typ: Hold kjæft, de fehue! - hehe), så ble glad av å få nyttige, gode råd og tanker.

Jeg tar med meg alt sammen og putter dem inn i fortolkningsdelen av hjernen. Og forhåptenligvis i følelsesregisteret mitt. Hm...

Er selvsagt lett å la seg rive med av frustrasjon og oppgitthet. Bare føler på dette nesten hver gang vi har slike lag og selskaper. Synes det går utover trivselsfaktoren og blir lei meg og oppgitt over at det liksom skal ødelegge barna sine fine merkedager... For det gjør det faktisk.

Men jeg er sikkert ikke flink nok til å heve meg over det. Jeg lurer på hvorfor de her er slik, om det er noe galt med meg, med oss, med min familie... Enda jeg aller mest synes det er riv ruskende SPES å oppføre seg slik. For meg har det liksom med høflighet å gjøre. Selv om man er litt mer stille eller sjenert eller hva det nå er, går det an å prøve å stille spørsmål tilbake, svare skikkelig, smile, sende boller og kakefat, gi oppmerksomhet til bursdagsbarnet og slike ting.

Til dere som ikke liker smalltalk - er det best å bare holde munn og bevare en slags pinlig stillhet?

Eller er dét like ille?

Hva er best å gjøre?

Vil jo liksom prøve å komme dem det gjelder ørlite grann i møte... Kanskje kan man nærme seg hverandre på den måten.

Til den som spurte - vi blir bedt i alle bursdager, merkedager, større middager og slik hos denne familien. De gir uttrykk for å ville ha kontakt. Er også greit å forholde seg på tomannshånd eller når vi er litt færre.

Skal også sies at familieselskap der igården, med andre deleb av slekten, er en interessant opplevelse. Det er nesten alltid slik trøkka stemning. Er ufattelig stusselig. Snakker man om noe, er det politikk, nyheter (akkurat slik en skrev om over...), eller om naboen, felles kjente, rykyter og slike ting. Jeg er nada interessert i noe av dette, men prøver å få til all righte samtalet for det... Puh.

[Gjest 239j027h]

Kjip 18-årig gutt her!

Jeg har skilte foreldre, og dermed to "sett" med mennesker jeg må forholde meg til. Og jeg merker forskjeller mellom de to!

Når jeg er med min mors slekt gjør jeg alt jeg kan for å unngå samtaler, og skulle jeg være så uheldig å havne i en, vil den garantert ikke være lenge. Grunnene til dette er mange og komplekse, og det er sikkert flere aspekter ved dette jeg ikke forstår selv, men jeg skal forsøke så godt jeg kan å forklare.

Lager en liste, så det blir lettere å navigere i teksten:

• Moren min er overfladisk\fals\pretensiøs. Og det hater jeg! Jeg er av den oppfatning at man skal være seg selv etter beste evne ute nå være redd for hva andre evt. måtte mene! Dette fører til at moren min gjør livet kjipt på diverse måter (Kjeft\drama) hvis ikke jeg snakker med den andre (altså familien til min stefar) etter hennes regler og verdier.
  
• Personene er fullstendig uinteressante! Med ett eller to unntak. Jeg er ikke spesielt glad i tulle-samtaler som været, ferieplaner, swine-flu-hysteri osv. Jeg liker å faktisk få noe ut av samtalen enten i form av interessant informasjon eller en opplevelse. Nå skal det dog sies at jeg har relativt sære interesser, og dette er noe som gjerne gjenspeiler seg andre steder enn kun i fam. sammenhenger.
  
• Typisk for samtaler hvertfall i min familie er at de går uhorvelig tregt fremover, dessuten er det ingen som faktisk tør å motsi noen andre hvis det f. eks. er snakk om noe samfunns- eller kulturrelatert, der det faktisk er lov å ha forskjellige meninger! "alle" stemmer AP og leser de samme bøkene, mens "ingen" liker Siv Jensen eller forstår seg på hvorfor Norge ikke har gitt bort oljefondet sitt til Afrika for lenge siden.
  
• Føler meg ikke velkommen. Siden jeg og moren min ofte er eneste representanter fra "vår" familie føler jeg meg gjerne litt utenfor i utgangspunktet. Nesten som å komme til en ny klasse på ungdomsskolen/VGS. Det er lett å få det inntrykket at alle kjenner hverandre fra før og er delt inn i grupper/allianser/whatever.

Alt dette til tross for at oppvartningen er prima!

Er sikkert ting jeg ikke har tenkt på også, men det var det jeg kom på nå...

[Gjest AnonymBruker]

Ja, min familie! Værst er det på julafta og slikt. Pinlig kjedelig.

[Gjest 239j027h]

Kjip 18-årig gutt her!

Jeg har skilte foreldre, og dermed to "sett" med mennesker jeg må forholde meg til. Og jeg merker forskjeller mellom de to!

Når jeg er med min mors slekt gjør jeg alt jeg kan for å unngå samtaler, og skulle jeg være så uheldig å havne i en, vil den garantert ikke være lenge. Grunnene til dette er mange og komplekse, og det er sikkert flere aspekter ved dette jeg ikke forstår selv, men jeg skal forsøke så godt jeg kan å forklare.

Lager en liste, så det blir lettere å navigere i teksten:

• Moren min er overfladisk\fals\pretensiøs. Og det hater jeg! Jeg er av den oppfatning at man skal være seg selv etter beste evne ute nå være redd for hva andre evt. måtte mene! Dette fører til at moren min gjør livet kjipt på diverse måter (Kjeft\drama) hvis ikke jeg snakker med den andre (altså familien til min stefar) etter hennes regler og verdier.
  
• Personene er fullstendig uinteressante! Med ett eller to unntak. Jeg er ikke spesielt glad i tulle-samtaler som været, ferieplaner, swine-flu-hysteri osv. Jeg liker å faktisk få noe ut av samtalen enten i form av interessant informasjon eller en opplevelse. Nå skal det dog sies at jeg har relativt sære interesser, og dette er noe som gjerne gjenspeiler seg andre steder enn kun i fam. sammenhenger.
  
• Typisk for samtaler hvertfall i min familie er at de går uhorvelig tregt fremover, dessuten er det ingen som faktisk tør å motsi noen andre hvis det f. eks. er snakk om noe samfunns- eller kulturrelatert, der det faktisk er lov å ha forskjellige meninger! "alle" stemmer AP og leser de samme bøkene, mens "ingen" liker Siv Jensen eller forstår seg på hvorfor Norge ikke har gitt bort oljefondet sitt til Afrika for lenge siden.
  
• Føler meg ikke velkommen. Siden jeg og moren min ofte er eneste representanter fra "vår" familie føler jeg meg gjerne litt utenfor i utgangspunktet. Nesten som å komme til en ny klasse på ungdomsskolen/VGS. Det er lett å få det inntrykket at alle kjenner hverandre fra før og er delt inn i grupper/allianser/whatever.

Alt dette til tross for at oppvartningen er prima!

Er sikkert ting jeg ikke har tenkt på også, men det var det jeg kom på nå...

[Gjest stillness]

Jeg er nok en sånn stille person,men jeg prøver alltid å svare med mer enn enstavelsesord når noen spør meg om noe.Prøver også å smile og le om jeg syns noe er morsomt.

Jeg er veldig sjenert da,men jeg prøver alltid å være høflig i sånne settinger.Syns det er litt frekt å være uhøflig og sur når noen ber deg over og har disket opp for deg.

Dessuten er det vanligvis ikke så ofte den typen ting(ikke i min familie ihvertfall) skjer så da syns jeg man kan ta seg sammen.

Jeg har også blitt oppdratt til å være høflig,og det å være sur ble ikke godtatt.

Syns det er merkelig at når du er hyggelig og prøver å prate med dem at de ikke prøver engang,men folk er tydeligvis forskjellige.

[Cannavaro]

Hei Pink Tulip,

interessant tråd det her. I alle familier finnes det mennesker som ikke "klarer" disse sosiale tilstelningene. Ofte blir det knip om munnen og østers-varianten hos disse. Gjerne kommer det også sure oppgulp fra denne kategorien mennesker. Jeg kjenner godt til erfaringen din. Og kjære deg og familien din som virkelig byr på dere selv og er hyggelige og sosiale ; bare fortsett med det ! Det er prisverdig. Det må da være noen som setter pris på hva dere gjør ved slike sammenkomster ??

Men, etter årenes løp og etterhvert flere slike familiesammenkomster så vil du bare innfinne deg ved at det er sånn, og det er ytterst vanskelig å forandre mennesker. Disse stilltiende og surtoppstøtende menneskene vil sannsynlig ikke endre seg i denne "settingen". Allikevel må du faktisk klare å holde ut med dem og oftest p.g.a barna og vedkommende du er gift med eller samboer med. Slik er det og slik blir det.

Jeg er som deg ; byr på meg selv og liker å gi oppvartning og en hyggelig stemning i slike sosiale anledninger. Noen ganger kan stemningen være lunken og andre ganger ikke.

Som det blir nevnt her ; noen er sjenerte og noen har litt sosial angst, andre kan være usikre og dette preger hver enkelt i disse sammenhengene. Da blir det ofte tilknytt, anstrengt og labert.

Uansett, så må du og mannen din bare fortsette med det dere gjør ; men...jeg hadde nedprioritert familiesammenkomstene og heller prioritert venner og den positive delen av familien som heller gir deg en positiv energi tilbake. Det er jo mer oppmuntrende og bejaende og sosialisere med de fremfor utakknemlige og sure familiemedlemmer.

Så i korthet får jeg bare si at vi må faktisk akseptere og respektere alle rundt oss, nettopp fordi alle kan ikke være slik som deg og meg. Men, allikevel skal man heller ikke slutte å være den man er/eller endre seg for å tilfredsstille eller oppføre seg på samme nivå som andre. Og, som nevnt, så ville jeg prioritert i sterkere grad de menneskene som du virkelig gir deg noe tilbake.

Til slutt må jeg også si at det er godt at det finnes familier som deg og mannen din. Ikke la andre trykke dere ned - men fortsett som dere er, jeg syns det er flott at dere gir en hyggelig ramme rundt det som omhandler barna. Praise you

[Gjest AnonymBruker]

Hehe, akkurat sånn tenker jeg at min manns familie ser på meg. Litt stille, mutt og byr lite på meg selv.

Men jeg er ikke slik til vanlig! I alle andre sammenhenger er jeg stikk motsatt!

For det første har familien et ekstremt strengt hierarki. De har til og med et uttalt familieoverhode! Det er jeg ikke vant til. I min familie blir alle lyttet til og alle er like viktige. I min manns familie så er vi "småunger" og langt nede på rangstigen. I både egen familie, vennekrets og blant kolleger nyter jeg mye respekt og kommer veldig godt overens med alle, det er derfor veldig uvant for meg å bli redusert og nedvurdert slik.

For det andre så er ingens integritet stor nok til å beskytte mot familiens innblanding. Det er ikke måte på hvor teite vi er mht barneoppdragelse og alt mulig annet. Og det er liksom ikke filter på hva man kan tillate seg å si.

Enkelte av dem er også ekstremt dominerende, og det er ikke lett å komme til orde. Og kommer man til orde, må man tenke seg om hvorvidt det er en person man har lov til å være uenig med eller ikke.

Så, løsningen for meg er å være akkurat slik du beskriver din manns familie. Jeg sier så klart ikke at du er som min manns familie, men det kan hende at dere har så ulik kultur at de rett og slett ikke er komfortable med måten dere gjør ting på.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er som deg ; byr på meg selv og liker å gi oppvartning og en hyggelig stemning i slike sosiale anledninger. Noen ganger kan stemningen være lunken og andre ganger ikke.

Som det blir nevnt her ; noen er sjenerte og noen har litt sosial angst, andre kan være usikre og dette preger hver enkelt i disse sammenhengene. Da blir det ofte tilknytt, anstrengt og labert.

Anonym bruker 09.24.

Akkurat slik oppfatter helt sikkert min svigermor seg som. Så kan du lese innlegget over for å se hvordan jeg oppfatter henne.

Jeg oppfatter meg også slik som du beskriver deg selv. Likevel vil nok min svigermor og hennes familie oppfatte meg slik ts beskriver sin manns familie.

Det er ikke sikkert at alle slike saker er svart-hvite

[Gjest anny]

Jeg er gammel nok til å ha opplevd flere utgaver av slike familiesfærer og flere ekstremiteter. Fra den ene ytterligheten til den andre.

Og har kommet til samme konklusjon som i andre svar her, nemlig å holde på sin egen form, være seg selv, uansett. Det verste man kan gjøre er å bli dradd med i dragsuget og bli noe annet, fordi man gjerne vil tilpasse seg.

Så jeg prøver så godt jeg kan å være hyggelig, høflig og småprater kun der jeg ser at det faller i god jord. Ikke ellers.

Har forståelse for at noen kan synes at typisk smalltalk er noe herk, spesielt yngre folk.

Og så gjelder det å unngå altfor mange sammenkomster, hvis man ikke må. Noen ganger bare må man, og da gjelder det om å ta fram alt man har av toleranse og velvillighet.

Dette er ikke kritikk av noen, men bare noen observasjoner jeg selv har gjort i årenes løp.

For meg er det verste slike dramafolk, som alltid må være midtpunkt. Hvis det er på en positiv måte, at de forteller morsomme historier og får opp stemningen, så kan det forsåvidt være greit en liten stund. Men slike folk kjenner som regel ikke seg selv nok til å stoppe når begeret er fullt.

Men har også opplevd at en sammenkomst har blitt totalt ødelagt av det jeg vil kalle psykotisk oppførsel.

Så jeg vil si til ts, fortsett med å være den du er. Kanskje du er en rollemodell for mange uten at du er klar over det? At noen ser opp til din forsonende og samlende holdning uten at de tør gi uttrykk for det.