Mindreverdighetskomplekser..

[Gjest Maria]

Sliter med mindreverdighetsfølelse, har gjort det siden jeg var barn pga ulike ting.. Jeg har nå 2 flotte barn og en mann jeg elsker og har det fint med dem, men jeg har slitt mye både fysisk og psykisk. Er i en god periode nå. Har vært hjemme siden jeg fikk eldste, har lite arbeidserfaring. Har ikke noe "skikkelig" utdannelse utover videregående, ble syk da jeg startet høyskoleutdannelse som 20-åring og måtte avbryte. Men har nå søkt igjen noen år senere.. håper det lykkes denne gangen.

Jeg har en lang og innviklet fortid, som innebærer mobbing, utestenging, alvorlige spiseforstyrrelser og innleggelser, depresjoner, sosial angst, psykisk syk mor (alvorlig grad), dødsfall i familien, osv..

Mine venninner har alle faste jobber de har hatt i årevis, stort hus, lappen (har prøvd å ta den men gikk ikke så bra pga angst), bra økonomi osv.

Selv eier vi et enkelt rekkehus, jeg har ikke lappen, ikke jobb, ikke selvtillit..ikke penger til noe ekstra. Skal begynne på utdannelse nå som "voksen". Føler meg rett og slett litt mindreverdig! Er heller ikke en person som snakker om problemene mine, så for alt jeg vet tror folk jeg bare er lat..

For hvert år som går blir denne følelsen bare sterkere..

Av og til har jeg mest lyst å grine når jeg har vært på besøk hos folk. Men utad er jeg alltid smilende og fornøyd.

Noen som kjenner seg igjen?

[Gjest Maria]

Ble litt usikker på om denne skulle her eller under samliv og relasjoner..

[Kosteskaft]

Vel, kjenner meg igjen i noen av elementene, men langt fra så sterkt som deg!

Hva med å liste opp alt det du faktisk har, som er en bra ting i livet ditt? Det jeg kan se ut fra det du skriver:

- to flotte barn!

- mann som du elsker

- overlevd alle de hindringene du har møtt i livet

- du er bevisst på disse tingene (noe meget mange ikke er)

- rekkehus.

Synes dette er flott jeg da. Og det er mer enn mange andre har, ikke for at det hjelper DEG da. Men bare nevner det, for jeg tror ikke andre ser på deg like negativt som du, dessverre, tenker om deg selv.

Har du ingen nære venner eller familie du kan snakke med? Mannen din kanskje?

Og så tenker jeg, finn ut hva du aller mest vil endre på i nærmeste fremtid. Du kan ikke endre ALT på en gang, men plukk ut èn ting. Og gjør det.

Du skal nå begynne på utdannelse, det er jo kjempeflott og ett kjempesteg! (jeg tok også utdannelse som voksen)

Fullfør utdannelsen og vært STOLT av det.

[Gjest Maria]

Jeg prøver å fokusere på det jeg faktisk har, enkelte dager er bare tankene mine litt negative..

De jeg føler jeg kan snakke med er mannen min, bestevenninna mi og faktisk svigermor som er ei flott dame :)Har andre venner, men har en sperre for å åpne meg for dem av en eller annen grunn. Er kanskje redd de ikke vil forstå.

[Gjest Vanndråpe]

Jeg kan også kjenne meg igjen i noe av det du skriver. Det som hjalp for meg var å skrive med positive tanker og det som var fint i livet: mennesker man er glad i, steder man liker, musikk man liker, filmer osv. Heng listen opp og når tunge tanker kommer så ta en titt på listen og evt besøk stedene eller hør på musikken.

Prøv å ikke sammeligne deg med andre, men vær heller stolt over den du er!

[Gjest Maria]

Får prøve å lage meg en sånn liste, kan vel ikke skade

Vet jo at jeg er heldig på mange områder også, har mann og barn som mange drømmer om, egen bolig, ei bestevenninne som jeg har hatt i mange år som er som en søster, fin familie osv.

[Gjest Maria]

Hvorfor er det så vanskelig å la være og sammneligne seg med andre egentlig??

Har vel noe med det at en identifiserer seg med venninner fordi en er vokst opp sammen, er blitt voksne sammen osv. Da er det aldri kjekt å føle at alle andre er kommet lenger enn en selv her i livet.

[momo]

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver, men ikke i like stor grad.

Her er jeg 32 år gammel, og mangler to fag fra videregående, de skal taes nå, så etter det skal jeg igang med masterstudie.

Jeg starta på utdannelse da jeg var 22 år, men ble gravid og veldig syk i svangerskapet så måtte avbryte, så fikk jeg sykdommen ME da jeg gikk i ulønna permisjon, derfor vært hjemme siden da. Men er frisk nå, så først nå jeg får starta med utdannelsen.

Grunnet sykdommen har jeg og lite med venner.

Har og hatt en jævlig barndom som jeg ikke unner min verste fiende engang.

Så det jeg prøver å fokusere på er alt jeg faktisk har klart å få til her i livet, og alt det posetive jeg skal få til i framtiden. Jeg er endelig frisk, jeg trener mye og jeg skal få ta en utdannelse og bli det jeg ønsker. Jeg har to helt fantastiske barn, også en fantastisk kjærste. Og satser på faktisk både utdannelse og flere barn. Overbevist om att mitt liv framover kommer til å bli helt fantastisk.

[Gjest AnonymBruker]

Hvorfor er det så vanskelig å la være og sammneligne seg med andre egentlig??

Har vel noe med det at en identifiserer seg med venninner fordi en er vokst opp sammen, er blitt voksne sammen osv. Da er det aldri kjekt å føle at alle andre er kommet lenger enn en selv her i livet.

det er en av de tingene man blir mest ulykkelig av, og likevel klarer man ikke å la være. Vi mennesker er jo flokkdyr, og forholder oss til andre hele tiden. Skulle gjerne visst hvordan man lar det være, tror det er slik at jo tryggere man er på seg selv og sitt, jo mindre sammenligner man seg med andre. Men så er det det å bli trygg på seg selv da