Singel for første gang

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er en kvinne på 28 år som i februar ble singel mer eller mindre for første gang på 15 år (har hatt fire lengre forhold i løpet av den tiden).

Tidligere har jeg gått rimelig kjapt inn i nye forhold etter brudd og har vel aldri helt kjent på det å være singel.

Jeg er over min eks og har det i utgangspunktet fint, men av og til kommer det mørke tanker jeg ikke kjenner fra før. I og med at jeg hele mitt voksne liv har vært i forhold har det alltid vært noen der når jeg har hatt det vondt, som har støttet meg og delt problemene mine og jeg har ikke følt meg "ensom".

Men nå kommer det av og til en overvelmende følelse av å være helt alene i verden, jeg får en slags panikk når det dukker opp situasjoner det jeg er vandt til å være to, men som jeg nå må takle alene.

Har datet tre-fire stykker siden bruddet og kjenner jeg har veldig behov for positiv oppmerksomhet fra menn for å føle meg bra og være i godt humør. Så lenge jeg dater eller har noe på gang med noen holder de negative tankene seg unna, men når det viser seg at det ikke blir noe mer enn bare dating eller at jeg blir avvist så faller ting litt sammen.

Jeg har relativt god selvtillitt, men er alikevel redd for å være den eneste som sitter alene på kveldene mens alle andre er ute og morer seg eller sitter i en armkrok. Jeg skjønner jo at disse tankene er overdrevet i hodet mitt, men alikevel kommer de og jeg kjenner meg utrolig trist og alene.

Jeg tenker og at det kan være veldig godt for meg å kjenne litt på den her "nye skumle" tilværelsen og å lære meg å være alene, uten en mann å støtte meg til, og en del av meg har lyst å være singel en stund, prioritere egne interesser og valg, for jeg har nok glemt meg selv litt i løpet av disse tidligere forholdene. Hadde det ikke vært for denne skrekkelige følelsen av ensomhet som dukker opp!

Lurer vel egentlig på om det er flere som føler det samme?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er en kvinne på 28 år som i februar ble singel mer eller mindre for første gang på 15 år (har hatt fire lengre forhold i løpet av den tiden).

Tidligere har jeg gått rimelig kjapt inn i nye forhold etter brudd og har vel aldri helt kjent på det å være singel.

Jeg er over min eks og har det i utgangspunktet fint, men av og til kommer det mørke tanker jeg ikke kjenner fra før. I og med at jeg hele mitt voksne liv har vært i forhold har det alltid vært noen der når jeg har hatt det vondt, som har støttet meg og delt problemene mine og jeg har ikke følt meg "ensom".

Men nå kommer det av og til en overvelmende følelse av å være helt alene i verden, jeg får en slags panikk når det dukker opp situasjoner det jeg er vandt til å være to, men som jeg nå må takle alene.

Har datet tre-fire stykker siden bruddet og kjenner jeg har veldig behov for positiv oppmerksomhet fra menn for å føle meg bra og være i godt humør. Så lenge jeg dater eller har noe på gang med noen holder de negative tankene seg unna, men når det viser seg at det ikke blir noe mer enn bare dating eller at jeg blir avvist så faller ting litt sammen.

Jeg har relativt god selvtillitt, men er alikevel redd for å være den eneste som sitter alene på kveldene mens alle andre er ute og morer seg eller sitter i en armkrok. Jeg skjønner jo at disse tankene er overdrevet i hodet mitt, men alikevel kommer de og jeg kjenner meg utrolig trist og alene.

Jeg tenker og at det kan være veldig godt for meg å kjenne litt på den her "nye skumle" tilværelsen og å lære meg å være alene, uten en mann å støtte meg til, og en del av meg har lyst å være singel en stund, prioritere egne interesser og valg, for jeg har nok glemt meg selv litt i løpet av disse tidligere forholdene. Hadde det ikke vært for denne skrekkelige følelsen av ensomhet som dukker opp!

Lurer vel egentlig på om det er flere som føler det samme?

Velkommen til singelverden. Tror du faktisk beskriver en helt vanlig hverdag for single. Man ER alene og man har ingen å støtte seg til. Det er ingen annen måte å takle det på enn å bite tenna sammen og holde ut. Det koster litt blod, svette og tårer, men det positive er at du er en erfaring rikere.

[Gjest AnonymBruker]

Vel, da får jeg bare holde ut. Greit å vite at man ikke er alene om disse tankene og følelsene i hvertfall.

[Karry]

Kjenner på noe av det samme, dvs har heller ikke vært ordentlig singel på 15 år. Nå har jeg barn da, så jeg har deler av tiden mer enn nok å henge i med. Men likevel, når jeg er alene er jeg helt alene. Har også gått inn i noe nytt jeg trodde var det store, for så å bli dumpa! Uten forvarsel....

Jeg tror kanskje at nøkkelen her er å venne seg til tanken på at man faktisk er alene til syvende og sist. Alle er det, og det er ikke alle forunt å være i et godt og stabilt forhold livet igjennom. Og kjærlighet er ikke noe man kan ta for gitt, uventete ting kan oppstå selv i noe som man tror er bra. Derfor er det så viktig å trives i eget selskap. Lære seg å være lykkelig i egen person og alene. Fylle tiden og dagene med meningsfulle ting, se og sette pris på de små gledene rundt en.

Jeg kan også være lei meg og deppe i blant, men jeg VET jeg ikke er alene med masse venner og familie, det er bare opp til meg å sette igang med aktiviteter, invitere andre osv. Jeg rekker virkelig aldri å kjede meg. Og så velger jeg å tenke at det ligger masse positive overraskelser foran meg i livet, "the best is yet to come"

Innstilling....

[Gjest AnonymBruker]

Jeg kan også være lei meg og deppe i blant, men jeg VET jeg ikke er alene med masse venner og familie, det er bare opp til meg å sette igang med aktiviteter, invitere andre osv. Jeg rekker virkelig aldri å kjede meg. Og så velger jeg å tenke at det ligger masse positive overraskelser foran meg i livet, "the best is yet to come"

Innstilling....

Så enkelt er det jo ikke. De andre er jo på parkvelder, romantiske middager eller har familieidyll hjemme.

[Gjest brutal_mann]

Så enkelt er det jo ikke. De andre er jo på parkvelder, romantiske middager eller har familieidyll hjemme.

Jepp. Og slik fortsetter livet og så dør man.

[Gjest Eurodice]

Jepp. Og slik fortsetter livet og så dør man.

"Og du dør så langsomt at du tror du lever".

Bertrand Besigye

[Karry]

Så enkelt er det jo ikke. De andre er jo på parkvelder, romantiske middager eller har familieidyll hjemme.

Med barn er det få parkvelder eller romantiske middager. Familieidyll? Joda, men ikke bare det.

[Gjest AnonymBruker]

Hei,

de følelsene du har omkring det å være singel, har jeg også. Følelsene pleier å komme om kveldene og i helgene, og når jeg finner på ting alene og ellers i sosiale sammenhenger når alle har med partneren sin. Føler vel at jeg burde finne meg noen snart, men har ikke møtt noen. Har aldri hatt kjæreste, så jeg har alltid vært alene om alt.

Det er ofte jeg skulle pratet med noen når jeg kommer hjem å har mye på hjertet, men det er aldri noen der. Har jo venninner å prate med, men det er sjelden, jeg kan jo ikke ringe de hver kveld, for de er jo i et forhold alle sammen. Så blir det til at man ikke vil mase på andre, man vil jo vise at man klarer seg godt alene. Syns det kan være hardt innimellom å klare seg helt alene, har dårlige perioder hvor jeg ser litt mørkt på alt. Da tenker jeg på om det er noe galt med utseende mitt eller om jeg er for sjenert eller kjedelig. Leter etter feil hos meg selv - hva har andre damer på min alder som ikke jeg har.

Jeg studere til vanlig, men er med på mye ellers, så jeg slipper å føle meg så ensom alltid. Jeg er 29 :-)

Tror egentlig alle har godt av å kjenne på det å være singel, for da setter man så mye mer pris på et forhold om man er så heldig å møte noen.

Skjønner jo det er vanskelig for deg, siden du aldri har vært singel, og plutselig blir du det som 28-åring.

Det virker som om du har så lett for å finne deg noen, så kan hende du møter en om ikke så lenge?

Er det lenge siden det ble slutt mellom deg og typen?

[Bex]

Alene trenger jo ikke bety ensom

Har ei venninne som er samme situasjon som deg, og jeg oppfordrer henne til å nyte denne tiden, og til å bli trygg på seg selv og eget selskap. Du en en flott person som du er, trenger ingen mann for å være det! Er faktisk ganske godt å være singel (vært det selv i ca åtte år, mr right har ikke dukket opp ennå...)

Tenk for en frihet du har nå, til å gjøre akkurat det du vil når du vil. Impulsfester, shoppingtur og henge med venninner.

Bruk tid på det du virkelig ønsker å bruke tid på, for meg var det bl a quilting, så meldte meg på et kurs, og fant nye venner der. Eller kajakk, eller mat. Uendelige muligheter.

Har du ingen single å henge med i nærmeste vennegjeng, så se litt lengre. Kollegaer, venners venner, naboen, noen på treningen...

Lykke til! Nyt sommer, sol og singellivet!!

[Gjest AnonymBruker]

TS her. Takker for de fine svarene jeg har fått. Godt å vite at en ikke er alene om disse følelsene og tankene.

Er litt under et halvt år siden det ble slutt. Jeg er jo mye med venner og finner stadig på ting, så jeg kan vel ikke si at jeg er direkte ensom. Men det å vite at man alltid har noen der, noen som støtter deg uansett. Det savner jeg og er til tider veldig vondt. Som noen nevnte over her, en kan ikke alltid regne med at venner har tid til å stille opp. Og jeg skjønner det bare er å bite tenna sammen, men når den overvelmende følelsen stadig kommer så blir jeg skrekkelig redd og trist.

Jeg har vel ikke hatt problemer med å finne noen nei, mulig derfor jeg syntes dette er så vanskelig og uvandt også, å bli avvist av de mennene jeg kunne tenke meg å gå videre med(det går jo begge veier, noen ganger er det jeg som avviser, så det har ikke gått på selvtillitten løs, ennå hvertfall). Også er det den berømte klokka som tikker, jo, det var lett å finne seg noen når en var i begynnelsen av 20-åra, men nå som jeg nærmer meg 30 føler jeg at det ikke er like lett å finne noen.

Føler i tilegg at jeg ikke vil "klage" til vennene mine over å være singel, har flere venner som har vært single lenge og så skal liksom jeg som har vært "bortskjemt" med å har vært i gode forhold så lenge plutselig sutre nå som det er min tur til å være singel (man vil jo ikke være til bry og plage andre med negativt snakk...).

Det litt rotete innlegget mitt gjenspeiler litt hvordan følelser jeg sitter med, rotete. Som kanskje også er en del av problemet, jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til disse nye følelsene.

[Roadrunner]

Kjenner meg igjen i endel av tankene dine. Samtidig har jeg vært singel i mange år nå, og har funnet "roen". Og erfaring setter jeg stor pris på at jeg har fått gjennom disse årene: trygghet. Jeg har blitt tryggere på meg selv! Ja, man må klare det meste i hverdagen alene, men jeg har forsøkt å fokusere på den mestringsfølelsen det gir, at jeg faktisk klarer det. Klarer å bytte lysbryter, fikse lampe, skru opp gardinstenger etc. Ville klart dette uansett, men det er stor sannsynlighet for at en eventuell kjæreste/samboer hadde gjort det om vi hadde vært to. Dessuten har man jo fleksibiliteten, roen, friheten og ingen andre som roter

Singeltilværelsen er ikke rosenrød, og jeg skulle selvfølgelig gjerne funnet "drømmeprinsen" jeg også. Men enn så lenge har jeg ikke funnet han, og da velger jeg å fokusere på det positive ved å være singel.