Sønnen min på 5 sa han var mer glad i pappan sin enn meg

[Jens]

Min sønn og pappan har ett veldig speseillt bånd seg imellom. Pappan forguder han, og gutten min forguder pappan sin. Pappan drar på jobb lenge før vi står opp om morgenen, og er aldri hjemme fra jobb før 1800. Jeg leverer barna og henter dem hver dag, og gir dem middag etc...før pappan komme hjem. Da blir det seff bare kos og hygge og ikke noe mere kjefting som det gjerner er litt av om morgenen og når vi kommer hjem etter barnehage og alle er sultne slitne etc...Det er jeg som lager reglene hjemme og er den strenge. Idag sa gutten min at han var mer glad i pappan sin, selv om han også var veldig glad i meg. Det kan jo forklares med at etter han fikk en lille søster så har pappan tatt seg mer av gutten vår mens jeg har tatt meg av jenta vår. Jeg er såpass barnslig nå at jeg vil at han skal være like glad i oss begge, og vet ikke helt hvor jeg vil med dette......vi har også den siste uken vært mye sammen. pappan har vært bortreist en uke, så han har fått sove inne hos meg, og fått litt særpleie av meg. Er det kanskje sånn at barn knytter seg mer til en av foreldrene?Trodde det var mamman jeg....

[Gjest Vitaminbjørn]

Selvfølgelig sier han det når du deler hverdagen med han, mens faren bare tilbringer kosestundene med gutten. Da blir tankegangen litt mer at pappa er kos og moro. Mamma er kjefting og stress.

[Jens]

Takk. Det var vell akkurat noe sånt jeg trengte å høre

Endret 7. juni 2010 av Jens

[Gjest Ina]

Jeg tror ikke du skal ta utsagnet så "alvorlig", mange barn skifter "yndlingsforelder" annenhver dag, eller kan si "Jeg er ikke glad i deg" om de ikke får viljen sin, tror ikke det virkelig betyr at de mener det innerst inne.

Og hvordan hadde du følt det om han sa det samme, bare omvendt?

Hadde ikke det vært trist for pappan's del?

Du må for all del ikke lage en konkurranse om det, at det blir om å gjøre å være den "snilleste" for ¨bli barnets yndlingsforelder..

Da jeg vokste opp var det slik at mamma sørget for de "fornuftige tingene som at jeg dusjet og hadde rene klær, og pappa gjorde ofte litt mer gøyale ting sammen med meg som å dra på aketur o.s.v. Tror ikke dette er så uvanlig. Samtidig sørget de for at begge to var med på grensesetting og fremsto alltid som svært enige i avgjørelser foran meg. Dermed kunne ikke jeg spørre den andre etter den ene har sagt nei, i håp om å manipulere frem et ja.

Er mannen din like tydelig foran barnet ift at dine avgjørelser også er hans, at dere har samme grenser o.l? Hvis ikke, om mannen din f.eks er enig med gutten når han synes du er streng, eller gir ham lov til noe du allerede har sagt nei til, gir han tydelige signaler om at du er den strenge og ham selv er den snille,- det er ihvertfall ikke bra - da er mannen din med på å skape rollene som "snill" og "slem". Å være foreldre bør handle om samarbeid, ikke konkurranse. Nå vet jeg ikke om det er slik hos dere da, bare noen tanker fra meg..

[Lillemams]

Forstår godt at det er kjipt å høre, men tror ikke du skal ta det så alvorlig

Får selv høre ganske ofte at eldstemann ikke er glad i meg, han er ikke vennen min og han er bare pappa sin gutt :gjeiper:

Som du selv skriver, så er det du som tar de fleste kampene, og for en 5åring så er du den værste personen på jord når du sier f.eks nei til mer tv-titting, kjeks før middag, osv...

Men tror 100% at han er like glad i deg selvom han utrykker noe annet

Det er jo med dem man er mest glad i at man har de største kampene

[Gjest gurimalla]

Ut fra den begrensede informasjonen jeg har om saken synes jeg det virker som om dere har en ganske skarp arbeidsdeling i heimen. Du tar deg av barna og alt som er hverdag, mens mannen koser og finner på hyggelig ting med sønnen sin etter kl 18, samtidig som du er sammen med lillesøster.

Jeg tror det er viktig at foreldrene har nogenlunde lik del i oppdragelsen til barna. Jeg tipper at mannen din jobber mye, men hvis dere ønsker å være likeverdige bør dere kanskje se litt på prioriteringene. Jenta bør også være sammen med pappan eller har han kanskje ikke tid til henne?

Når det er sagt tror jeg egentlig ikke du skal være så redd for det sønnen din om at han var mer glad i pappa. Kanskje han bare mener at han har det mer gøy med pappa eller at han kunne tenkt seg å være mer sammen med pappa?

[Demeter]

Jeg tror man skal være forsiktig med å forvente at barnet skal bekrefte ens eget behov for å bli elsket. Man bør i alle fall ikke å forvente å være den foretrukne - det være seg om man er mamma eller pappa!

Gi sønnen din kjærlighet uansett, Jens, og regn med at dette er helt normalt. Det kan forandre seg , og uansett er han glad i mamman sin.

[Gjest mi]

Skal du ha et ærlig svar?

Det er vel ikke så rart at sønnen din ser opp til og forguder faren sin. Faren er kanskje den han mest identifiserer seg med og har samme interesser som. Han ønsker og strekke seg etter han og bli som han. Kanskje det er det han mener når han sier at han er mest glad i pappa?

Jeg har unger selv av hvert kjønn og merker godt at gutten har et spesielt forhold til pappen sin, akkurat som jentene har et spesielt forhold til meg. Det kan selvfølgelig være tilfeldig. Det er ikke dermed sagt at de er mer glad i den ene eller det andre.

Når det er sagt må jeg ærlig innrømme at jeg hele mitt liv har hatt et nærmere forhold til min mor enn min far, og jeg merker at jeg er mest glad i henne. Men så var aldri pappa en far jeg satt på fanget og koste og pratet med, var mer en pappa som var på jobb og hadde "vikigere" ting å gjøre.

[Gjest AnonymBruker]

Det sønnen din egentlig sier er at "mamma, jeg synes du har brukt litt lite tid på meg i det siste" og så vil han se hvordan du reagerer. Gi han en klem, og spør om dere skal finne på noe sammen en dag, bare dere to.

[Inx]

Det sønnen din egentlig sier er at "mamma, jeg synes du har brukt litt lite tid på meg i det siste" og så vil han se hvordan du reagerer. Gi han en klem, og spør om dere skal finne på noe sammen en dag, bare dere to.

Finne på noe med mamma? Som er gøy for en gutt i den alderen der.. Gi deg a, det blir katta-strofe!

[Gjest hare]

du kan trøste deg med at det blir et langt liv hvor dette barnet vil ha ulike ønsker og behov, og derav stadig bytte mellom "favorittforeldre".

mest sannsynligvis vil han jo adoptere din oppdragermåte fremfor fars når han selv får barn, fordi han ser grenser er nødvendig. og det vil vel være ditt største kompliment?

[Gjest Gjest]

Hvorfor sier ingen det opplagte? Det kan godt hende du er en dårlig mor, man skal ikke direkte bare avvise det barn sier som at det bare er en fase de er i. Spør deg heller selv om du virkelig er en god mor, og om det er noe du kan forandre deg på? For alt vi vet kan dette være et desperat rop om hjelp fra din sønn!

Beklager at denne posten kanskje ikke var akkurat det du ville høre. Men jeg følte virkelig noen var nødt til å si det.

[Gjest molte]

Mitt barn sier også slike ting, men jeg har inntrykk av at det bare er en fiks ide eller at han vil tulle med oss. Han viser med all tydelighet at han er glad i meg, har alltid vært mammadalt.

Vi stresser ikke med det, og lar ham si hva han vil uten at vi gjør noe stort nummer ut av det.

[Caramba]

Min gutt på 3,5 sier så mye til meg om dagen. Noen ganger er jeg dum og må skjerpe meg, andre dager er jeg snill og lur. Synes ikke du skal bli så veldig lei deg, selv om det sikkert er sårt å høre sønnen si sånne ting. Han elsker sikkert mammaen sin, men siden du alltid er der, så er det kanskje stas når pappa kommer hjem. Han hadde sikkert savnet deg fælt hvis du var borte fra ham over noen dager.

[Vera Vinge]

Men er ikke dette helt normalt da? Altså, jeg skjønner godt at det kan stikke litt, men barn kan jo ha sånne perioder hvor den ene er bedre enn den andre osv. Og så er det heller ikke så veldig merkelig hvis han har en tendens til å idealisere far som er mindre til stede og lettere å savne, i tillegg til at det er mindre kjeft og mas derfra.

Det kan selvsagt være en gylden anledning til å gå i seg selv og se om man maser og kjefter unødvendig mye, men ellers tenker jeg at du ikke bør gå inn i en greie hvor det blir en slags konkurranse om å være den best likte. Da ser jeg for meg en del tøying/flytting av grenser som kanskje ikke er helt heldig?

[Gjest Anjelika]

Dette er jo psykoanalyse 101.

Etter ødipusfasen (elsker mamma) så skal gutten i 5års-alderen gå over til å identifisere seg mest med pappa.

Nå heller jeg mer mot forklaringen til Vera Vinge og andre her, men det var bare så typisk freudiansk at jeg måtte nevne det!