Sitter her og gråter – pga min eks

[Gjest TS]

Finner plutselig meg selv oppløst i tårer og lurer på om det er normalt eller om jeg er helt tøvete. Ble ufrivillig enslig for fire måneder siden – et vondt brudd som involverte utroskap og stort svik. Hatt problem med å tilgi og å glemme; mange vonde ord har falt mellom oss. Denne helga er faktisk den første helga uten unger (8 og 13 år) som har gått ganske greit; har trent, vært på kino, kafé, besøk etc.

Tenkte i går kveld at ”dette går jo ganske bra”. Så kollapser jeg plutselig i et voldsomt gråteanfall og savner ikke bare ungene, men også han selv om han har gjort meg så vondt. Vet egentlig ikke om det er han jeg savner, kanskje er det det å være en familie, å være en del av et fellesskap. I alle fall holder jeg på å gråte øynene ut av hodet mitt; er dette normalt!?

[Gjest yepp...:(]

Hvis vi trekker fra unger, så har jeg akkurat den samme følelsen.

Jeg må gå rundt med folk, prate hull i hodet på dem for at jeg ikke skal tenke på ham. Når de drar hjem eller jeg må dra, så blir ting stille og jeg tenker på han igjen. Jeg får sånne plutselige gråteanfall jeg også, følelsen blir helt VOND i kroppen. Spesielt på morgenen etter jeg har spist. På kvelden gråter jeg også fordi det er spesielt den tiden jeg tenker mest...

Noen ganger får jeg sånne panikk pust, som om jeg skulle hatt astma...

[Gjest AnonymBruker]

JA, det er helt normalt... og du må nok bare ta tiden til hjelp. Ingen klisjéer i verden hjelper, føles det som, selv om de er aldri så sanne.

Prøv å holde deg aktivisert med gode venner og ting du liker å gjøre, ikke akkurat det man ønsker mest der og da kanskje men det er bedre enn å dyrke de vonde følelsene. Samtidig som det er godt å få det ut... Men det vil nok komme slike "anfall" av sårt savn en god stund fremover, det er dessverre prisen vi alle betaler for å bli glad i noen. En vond skuffelse, over at ting ikke var som vi trodde, samtidig som vi savner det som (egentlig ikke) var.

Vet så veldig godt hvordan du har det, sender gode tanker og håper tiden går fort til du føler deg bedre igjen..

[Gjest TS]

Skjønner egentlig svært lite av dette (ikke vært gjennom samlivsbrudd før). Jeg forstår ikke hvorfor jeg er så lei meg når jeg tenker på hva som har skjedd og hva han har gjort. Når jeg bruker hodet VET jeg jo at vi ikke hadde det helt topp mot slutten; vi hadde problem med å prate sammmen - vi misforsto hverandre hele tiden, forskjellige interesser, jeg gjorde alt av husarbeid, jeg var i perioder dritt lei han og tenkte kanskje at jeg hadde hatt det bedre uten han....

Men nå som dette har skjedd sitter jeg her og er lei meg fordi jeg nå husker det som var fint; hvor forelsket vi var i starten, da ungene ble født, da vi bygde huset, ferier etc etc. Fornuften sier meg at det er bare å gå videre (det har han gjort), men jeg sitter fast i gamle minner og velter meg i tristheten.

Vil ikke ha det sånn!

[Gjest AnonymBruker]

Jeg vet, hjernen vår er rar sånn, den rasjonaliserer og klamrer seg til en "utvei" - jeg har det vondt; kan det fikses? kan jeg få tilbake det jeg hadde?

Vi savner noe som egentlig er en illusjon; for faktisk, hvis det hadde funket så hadde vi jo vært sammen nå...

Prøv å husk at det er skuffelsen som spiller deg et puss. Og vi er laget sånn at det som gjør vondt, må få medisin. Men det nytter ikke å savne det som kunne vært; det er ikke der, har aldri vært der, han viste seg jo å være noe annet enn det du trodde eller håpet. Du savner å være to - det er helt greit, og en dag finner du nok noen å være to med. Men han du hadde, er ikke den du trodde han var. Ellers ville han vært der hos deg nå.

Bli sinna!!! Få det ut, hyl og skrik og løp til du ikke orker mer!

Klem...

[Gjest Blondie65]

Jeg går ut fra at før det ble utroskap så var du glad i han? Tror du virkelig at det er bare å skru av over natten? Selv om fornuften tilsier at du ikke bør ha noen følelser tar det nok tid å få alle følelser bort.

Det er også sorgen over at samlivet er over - den der: jeg fikser ikke ha et forhold en gang - følelsen. Ganske overveldende den også.

[Gjest vibeke]

Det er helt normalt. 4 måneder er ikke lang tid etter å ha delt livet med sin kjære i årevis. Det tar tid. Du er inne i en ny epoke, og slik jeg forstår var det ikke det du hadde sett for deg at livet skulle bringe. Fremtiden er knust, drømmene og håpene likeså. Heldigvis vil noe nytt og spennende dukke opp, helt sikkert, både i form av opplevelser og menn.

selv om det blir sjeldnere og sjeldnere kan jeg fortsatt havne i krampegråt over eksen min som det ble slutt med for 3 år siden, selv om han var utro og svek meg på mange områder. Det vil nok alltid være noen sår i sinnet mitt pga det, men det gjelder å lære seg teknikker til å komme lettere over disse periodene da det gjør ekstra vondt.

[Gjest TS]

Jeg går ut fra at før det ble utroskap så var du glad i han? Tror du virkelig at det er bare å skru av over natten? Selv om fornuften tilsier at du ikke bør ha noen følelser tar det nok tid å få alle følelser bort.

Det er også sorgen over at samlivet er over - den der: jeg fikser ikke ha et forhold en gang - følelsen. Ganske overveldende den også.

Tja... vet ikke helt hvordan jeg kan forklare det slik at det blir forståelig. Det var "surt" før utroskapen, og det var vel tider jeg lurte på hvor mye kjærlighet det egentlig var igjen. Men da dette skjedde reagerte jeg overhode ikke slik jeg hadde trodd jeg skulle reagere om noe slikt skulle hende. Hadde ikke trodd jeg skulle bli så opprørt, sjalu, forbannet... Ønsket å gi forholdet en sjanse til, men det ville ikke han. Mange tanker og følelser som tydeligvis kommer fram når noe slikt skjer.

[Gjest Tidssone]

Å oppleve sånt, er som om noen kommer og stikker hull på såpeboblen som er framtiden din. Den blir bare borte og man blir fryktelig desorientert. Sint blir man også på den som sprakk boblen.

Det er sunt å gråte. Sunt og helt normalt. Savnet, både etter partneren og den ønskverdige framtiden vil være der en god stund fremover, men det mildner for hver dag som går. Etter et år uten partneren, vil livet stabilisere seg. Du har funnet ut av hvordan du skal håndtere alle situasjoner alene.

Bruk tiden på å ikke bli bitter. Finn ut hva du vil med livet. Tren. Få deg ny frisyre. Lær deg å sette pris på alenetid. Nyt de små blaffene av livsglede. De blir flere og større etterhvert.

Nå kan man si at han ikke er verdt tårene og følelsene dine, men det er han nok. Om en stund er han ikke det lenger og det vil dukke opp noen som ser verdien av deg. Garantert.

Og selvsagt fixer du dette.

[Sign]

Ja, det er helt normalt! Jeg har vært gjennom omtrent det samme og har grått mye det site året. Grått, vært fortvilt, hylt, rast og hatt det helt jævli. Har ennå slike anfall innimellom.

Men det er faktisk sant at tiden leger alle sår. En klisje, men sant. For hver dag blir det litt bedre, litt mindre vondt. Det tar tid, men det skal det vel også gjøre. Man kan ikke - uansett hvilke grunner det er til brudd - slå av følelser man har hatt for en person i mange år. Selv om man blir sviktet og det er vondt så tar det tid før følelsene roer seg ned.

Ønsker deg lykke til

[Gjest Ciara*]

Jeg gråt masse da jeg slo opp med min eks, det var helt rart! Jeg var totalt over ham, og jeg visste at han ikke var the one for meg. I mitt tilfelle skyldtes det nok at jeg følte jeg hadde kastet bort masse tid på forholdet vårt, og at jeg var bitter på meg selv over at jeg hadde latt det gå så langt. Jeg gråt vel også over den personen jeg trodde han var, men som jeg innså at han aldri ville bli. Har ikke savnet den siste eksen en eneste dag, men jeg blir fremdeles trist når jeg tenker på ham og tida vi hadde det sammen.

[Gjest kari]

Har vært igjennom et vondt samlivsbrudd selv og følelsene dine er helt normale. Jeg opplevde at det på tross av utroskap var en egen sorg knyttet til at det som ikke ble noe av. Altså at vi aldri kom til å gifte oss, få barn og bli gamle sammen som jeg en gang trodde. Finnes desverre ingen magisk bryter man kan skru av, det er rett og slett tiden man må ta til hjelp. Føles jævlig i begynnelsen og selv når man tror man har kommet litt videre blir man plutselig kastet tilbake i sorgen. Men det BLIR bedre, husk det og ta så godt vare på deg som du kan, tillat deg å sørge men ta deg også sammen innimellom og fokuser på hva som helst som får deg til å føle deg litt bedre. Det er viktig og mist aldro tren på at du er sterk nok til å komme deg gjennom det uannsett om det føles håpløst innimellom. Lykke til og stor klem!

[Bambimor]

Det du opplever er helt normalt, og ikke fordi du var så glad i ham. Heller at det trygge, rutinemessige livet er over. Når man har levd sammen med en partner i lengre tid, kan man også få en depresjon ved seperasjon. Dette gjelder alle slags forandringer, også ved flytting feks.

Denne avhengigheten har også ført til at misshandlede kvinner eller menn går tilbake til sine partnere.

Dette går over, prøv å nyt tiden alene så godt du kan:)

[Gjest ukjent bruker]

Å oppleve sånt, er som om noen kommer og stikker hull på såpeboblen som er framtiden din. Den blir bare borte og man blir fryktelig desorientert. Sint blir man også på den som sprakk boblen.

Dette synes jeg var veldig bra beskrevet. Det er slik jeg følt det. Helt desorientert i en ukjent verden etter samlivsbrudd

Men det er lite annet å gjøre enn å ta tiden til hjelp. Selv har jeg vært igjennom 2 relativt harde brudd.

I det ene trengte jeg ikke så veldig lang tid før jeg var over det. Her var det også utroskap etc. Men sinnet satt desto lenger i

I det siste så vet jeg faktisk ikke om jeg er helt over det om jeg skal være ærlig. Og det er halvannet år siden bruddet. Dette skjedde uten utroskap, men pga mye krangling ang mine og dine barn. Jeg er fortsatt glad i ham, og vi har jevnlig kontakt (noe som ikke gjør saken enklere). Til tider kommer tårene ennå når jeg tenker på hvilken fantastisk mann han egentlig er og hvor dumme vi var som ikke klare å løse konfliktene våre.

Det eneste jeg egentlig har gjort i disse periodene er å vise for meg selv at jeg er et menneske med egenverdi som klarer meg godt alene. Dvs. jeg har vært sammen med venner og skravlet høl i hodet på dem, trent, reist, benyttet tiden til å studere når ungene er hos faren, mm.

[Gjest TS]

Ting går sakte, men sikkert framover. Fant meg selv plutselig syngende av full hals i bilen i dag; "Bad things" med Jace Everett. Og det var ikke min eks jeg tenkte på da.... ! Deilig!!