Bare vennskap igjen av ekteskapet

[Gjest Mille]

Vi er i 30-årene og har vært gift i 10 år. Kommunikasjonen er dårlig for min del, men han er fornøyd. Sexlivet er fraværende (sist vi hadde sex var én gang i 2009), det virker ikke som han synes det er noe problem, men en periode. (En periode som har vart i mange år.) Vi har ikke felles venner. Jeg blir ikke inkludert i hans vennskap synes jeg, men jeg inkluderer heller ikke ham naturlig, da det blir mest venninnetreff. Vi har et barn i skolealder. Vi skal i parterapi fordi jeg "krever" det.

Mest av alt har jeg egentlig et sterkt ønske om at vi skal etablere oss hver for oss med leiligheter i nærheten av hverandre og starte separate liv. Skilsmisse altså. Jeg har for det første vanskelig for å se for meg at vi kommer til å finne frem til et naturlig sexliv, og jeg vet ikke engang om jeg vil det, med ham. Drømmer så veldig om å forelske meg, å møte et annet menneske på et helt annet plan enn mannen min og jeg har vært i stand til.

Det som er bra er at vi er gode venner. Han er tålmodig og pålitelig, 100%. Han er den mest perfekte pappa jeg kan tenke meg. Men han vil ikke ha flere barn, noe jeg kunne tenkt meg hvis forholdet var bedre. Jeg synes vi sliter hverandre ut med mangel på energi mellom oss, hvis noen skjønner hva jeg mener. Istedetfor et fargerikt liv med mening, som alle sikkert ønsker seg, er livet trist og grått mye av tiden. Sikkert fordi jeg savner nærhet så enormt. Og fordi jeg føler meg innestengt og misforstått. Føler meg som en klisjé til tider.

Er det noen her som kan relatere til det jeg skriver og som kanskje har noen råd? Er det noen som har en "lykkelig" skilsmisse å fortelle om? Trenger sårt råd..

[Gjest Tidssone]

Det er jammen ikke mye igjen fra din side. Du føler bare vennskap OG dere er påkollisjonskurs når det gjelder antall barn. Tror du allerede har bestemt deg og trenger bekreftelsen på at ditt valg er riktig.

En slik bekreftelse kan ingen gi deg. Du må rett og slett ta en sjanse på å finne ut om det er rett å gå ut av forholdet.

Siden han ikke ønsker skilsmisse, kan dette føre til samarbeidsproblemer, men dette er en fase som stort sett går over.

Vær obs på at han sannsynligvis veldig fort vil gå inn i et nytt forhold, mens du, som ønsker å forelske deg, kanske vil måtte vente lenge før det skjer. Er du forberedt på en slik situasjon? Eller, rettere sagt; kan du takle at det kommer en ny dame inn i livet til barnet ditt kort tid etter bruddet?

Lykke til!

[Gjest Mille]

Det er jammen ikke mye igjen fra din side. Du føler bare vennskap OG dere er påkollisjonskurs når det gjelder antall barn. Tror du allerede har bestemt deg og trenger bekreftelsen på at ditt valg er riktig.

En slik bekreftelse kan ingen gi deg. Du må rett og slett ta en sjanse på å finne ut om det er rett å gå ut av forholdet.

Siden han ikke ønsker skilsmisse, kan dette føre til samarbeidsproblemer, men dette er en fase som stort sett går over.

Vær obs på at han sannsynligvis veldig fort vil gå inn i et nytt forhold, mens du, som ønsker å forelske deg, kanske vil måtte vente lenge før det skjer. Er du forberedt på en slik situasjon? Eller, rettere sagt; kan du takle at det kommer en ny dame inn i livet til barnet ditt kort tid etter bruddet?

Lykke til!

Jeg tror vi ville greid å samarbeide ok om samvær, såfremt jeg i det hele tatt får ham i tale når det gjelder muligheten for å gå fra hverandre. Han vil IKKE innom dette temaet i det hele tatt, men gjør samtidig nada for at kommunikasjonen eller sexlivet skal bli bedre.

Faktisk dagdrømmer jeg litt om at han skal finne seg en annen, slik at bruddet blir lettere. Jeg finnes ikke sjalu, jeg synes det hadde vært hyggelig om han fant en ny, for hans del. For vi klarer tydeligvis ikke å gå hverandre de riktige tingene. Men med hans minimale behov for fysisk nærhet er jeg litt i tvil om han kommer til å finne seg noen så lett.. Jeg er veldig klar for å være singel en periode. Møte nye mennesker på en ordentlig måte, ikke bare for å finne et nytt forhold. Reise og utvide grensene for opplevelser i livet, fordi ekteskapet med en sånn mann er som et bur av selvtilfredshet.

Det er mulig at jeg allerede har bestemt meg, som du sier, men vi skal i terapi så får vi se. Mannen min sier at vi bør bygge på vennskapet, og så fjerne det som er negativt. Javel, så enkelt er det for ham. For meg handler det om livet som helhet, fylle det med positivitet og glede for andre og oss selv. Men så blir jeg i tvil, er jeg bare dum og naiv som har større forhåpninger til livets opplevelser enn det å være gift? Kjærligheten til barnet vårt er selvsagt det største og går foran alt. Det finnes ingen fasit i slike situasjoner, men magefølelsen min sier vel at dette er over på mange måter. Spørsmålet er om det er mulig å finne en ny vei sammen. Akkurat nå føles det for smertefullt å forsøke.

Alle råd og tanker om lange (sexløse) forhold er velkomne..

[Gjest Tidssone]

Det er vel egentlig bare å si fra at du flytter fra ham.

Jeg tenker, at siden han ikke vil snakke om det, så må du handle. *enkel*

[Gjest Mille]

Det er vel egentlig bare å si fra at du flytter fra ham.

Jeg tenker, at siden han ikke vil snakke om det, så må du handle. *enkel*

Det er dessverre aldri så enkelt når det er barn med i bildet. Ikke for oss, ihvertfall. Det hender jo jeg tenker at jeg greier helt fint å leve uten sex og nærhet resten av livet (jeg er 35), slik at barnet vårt ikke skal lide av våre valg. Det er vel slik jeg har tenkt til nå egentlig. Men jeg begynner å bli mer ydmyk for livets sider og innser at en skilsmisse ikke er det verste som kan skje i hele verden.

Og en slik løsning (bare flytte) vil ikke være bra for samarbeidet videre. Så jeg må få ham i tale, håper terapien hjelper oss relativt raskt.

[Gjest Tidssone]

Det er dessverre aldri så enkelt når det er barn med i bildet. Ikke for oss, ihvertfall. Det hender jo jeg tenker at jeg greier helt fint å leve uten sex og nærhet resten av livet (jeg er 35), slik at barnet vårt ikke skal lide av våre valg. Det er vel slik jeg har tenkt til nå egentlig. Men jeg begynner å bli mer ydmyk for livets sider og innser at en skilsmisse ikke er det verste som kan skje i hele verden.

Og en slik løsning (bare flytte) vil ikke være bra for samarbeidet videre. Så jeg må få ham i tale, håper terapien hjelper oss relativt raskt.

Du er 35. Faktisk har du mange år igjen av livet. Selvsagt kan du ikke leve uten nærhet og sex dersom du ikke må. En skilsmisse er ikke verdens undergang, men det kan føles meningsløst å leve nesten et helt liv uten nærhet til et annet menneske.

Som oftes er det ikke grunnet skilsmissen barn lider, men de voksnes håndtering av den.

Hvor lenge er det til første terapitime?

[Gjest Mille]

Du er 35. Faktisk har du mange år igjen av livet. Selvsagt kan du ikke leve uten nærhet og sex dersom du ikke må. En skilsmisse er ikke verdens undergang, men det kan føles meningsløst å leve nesten et helt liv uten nærhet til et annet menneske.

Som oftes er det ikke grunnet skilsmissen barn lider, men de voksnes håndtering av den.

Hvor lenge er det til første terapitime?

Sant det du sier. Det er meningsløshet jeg sliter med. Har hatt en personlig utviklingsperiode (på andre områder) i vår og jeg innser nå at det faktisk også går an å ta hensyn til seg selv her i livet. Jeg er den første til å innrømmet at jeg har vært fordomsfull mot par som ikke "gjør nok" før de skiller seg, jeg er mye mer ydmyk for at ting kan være vanskelig i et forhold på et dypt plan, og utroskap og slike ting er ikke nødvendigvis kun den "skyldiges" ansvar. Overfladiskhet og falsk lykke har preget mitt liv de siste årene. Men jeg savner mening i livet, i tillegg til et åpent og nært forhold og møter med andre mennesker. Samtidig føler jeg meg dum for å kaste over bord alt det fine vi har bygget opp, starte på scratch med en del ting, det blir tøft.

Vi skal i terapi første gang i løpet av uken som kommer. Håper å finne ut hva vi vil ha av hverandre. Han er livredd "krangling" (ALT er krangling i hans øyne og det bør fjernes helt fra forholdet) mens jeg synes man må tørre å gå litt inn i konflikter hvis man skal komme ut igjen sammen.

Ekteskapet er ikke nødvendigvis noen vei til lykke, ikke at jeg trodde det var så enkelt noengang, men at det skulle være så vanskelig å kommunisere etter 10 år sammen hadde jeg ikke sett for meg. Å lykkes med ekteskapet livet ut krever en helt spesiell form for kjærlighet og tålmodighet, eller en helt spesiell evne til å se bort fra frustrasjoner og problemer.

[Gjest Gjest]

Ja om han ikke får hodet opp av jorda og kommer deg i møte, så er jeg enig med deg at det der ikke er liv laga. Ingen kan leve sånn i lengden.

Lykke til med terapi, om det ikke funker så får du ha lykke til med eget liv som skilt! Det er slett ikke så dumt som enklte vil ha det til..

[Gjest Mille]

Nei, jeg bli gal av å leve slik i lengden.

Leste nettopp om passiv-aggressiv oppførsel. Det hørtes ut som en beskrivelse av mannen min, og av vår relasjon som nå preges av mine reaksjoner på hans passive aggresjon. Lurer på om noen her har erfaring med det? (Lister opp punkter som er tegn på slik oppførsel under, uthever de som gjelder spesielt godt for ham.)

1. Fear of Dependency

2. Fear of Intimacy

3. Fear of Competition

4. Obstructionism

5. Fostering Chaos

6. Feeling Victimized

7. Making Excuses and Lying

8. Procrastination

9. Chronic lateness & Forgetfulness

10. Ambiguity

11. Sulking

[Sign]

Vær forsiktig med å ønske deg ting med mindre du er HELT sikker på at det er det du vil.... Det kan hende du reagerer anderledes hvis det faktisk skjer. Som andre har sagt her; muligheten for at han finner en annen ganske kjapt er absolutt tilstede. At han ikke vil ha sex med deg betyr ikke at han ikke vil ha sex med en annen...

Er du beredt til å se han sammen med en annen? At barnet ditt må forholde seg til en omsorgsperson som du ikke har vært med å velge? Å være uten barnet ditt kanskje annenhver uke? Å ble alene med alt det innebærer?

Kanskje er det rett for deg/dere å skilles; men med 10 års historikk skylder dere å gi forholdet en siste sjanse. Forklar for han hva du synes om ekteskapet deres, hva du savner, hva du tror kan gjøre ting bedre. Og blir ikke ting bedre med aktiv innsats (fra begge parter); ja, så er kanskje løsningen å skilles. Men da vet du i allefall at du har forsøkt.

Endret 6. juni 2010 av Sign

[Gjest hedda]

Sist vi hadde sex var en gang i 2008. Jeg har hatt flere innlegg her for å få trøst" og gode råd om mitt forhold, om noen kan se det utenfra og komme med innspill.

Jeg er midt oppi noe av det samme som du, og har flere ganger bestemt meg for å gå, men motet svikter enda jeg vet at å gå er det rette for oss.

Jeg har ved flere anledninger prøvd å snakke om det med han,- forslått terapi m.m., men han blir ifra seg og vrir seg unna og vil helst ikke snakke om følelser/forhold. Det er nok at vi er glad i hverandre og blir sammen for barna sier han, da ordner det meste seg.. Vi har også barn i skolealder. Han er også 100% pålitelig og en god pappa.

Det er veldig mye jeg savner i forholdet, jeg ser mer og mer at vi er så forskjellige som natt og dag. Han er mye borte i jobb og dermed skyver jeg alt dette fremdeles foran meg fordi jeg ikke trenger å forholde meg til det daglig, så her sitter jeg da, slik som du, og ønsker meg bort herfra. Forelsket er jeg også blitt, i en venn..

Jeg vil du skal tenke grundig igjennom hva DU vil, ikke bry deg om hva andre syns du skal gjøre (selv om det kan være godt å få gode råd og forståelse). Vi har alle bare ett liv , hvorfor skal man ikke ha et godt liv på alle plan. Husk du må være forberedt på anger, at du gjorde "feil" ved å gå, det gjør de fleste selv om de ønsker det 100 %.

Vi kvinner har en tendens til å tenke p alle andre enn oss selv, dermed blir vi værende i forhold som dette med menn som "lar det skure".. og tror at alt skal være i orden bare med å si "jeg er glad i deg".

Hvordan man finner den perfekte mann vet jeg ikke, men jeg mener det har mye med respekt å gjøre, behandle hverandre med respekt er det mange som glemmer. Ett annet ord er tvillingsjeler.. Lykke til.

P.S. Jeg har satt meg selv en tidsfrist for å komme meg ut av mitt forhold.

[Gjest Mille]

Sist vi hadde sex var en gang i 2008. Jeg har hatt flere innlegg her for å få trøst" og gode råd om mitt forhold, om noen kan se det utenfra og komme med innspill.

Jeg er midt oppi noe av det samme som du, og har flere ganger bestemt meg for å gå, men motet svikter enda jeg vet at å gå er det rette for oss.

Jeg har ved flere anledninger prøvd å snakke om det med han,- forslått terapi m.m., men han blir ifra seg og vrir seg unna og vil helst ikke snakke om følelser/forhold. Det er nok at vi er glad i hverandre og blir sammen for barna sier han, da ordner det meste seg.. Vi har også barn i skolealder. Han er også 100% pålitelig og en god pappa.

Det er veldig mye jeg savner i forholdet, jeg ser mer og mer at vi er så forskjellige som natt og dag. Han er mye borte i jobb og dermed skyver jeg alt dette fremdeles foran meg fordi jeg ikke trenger å forholde meg til det daglig, så her sitter jeg da, slik som du, og ønsker meg bort herfra. Forelsket er jeg også blitt, i en venn..

Jeg vil du skal tenke grundig igjennom hva DU vil, ikke bry deg om hva andre syns du skal gjøre (selv om det kan være godt å få gode råd og forståelse). Vi har alle bare ett liv , hvorfor skal man ikke ha et godt liv på alle plan. Husk du må være forberedt på anger, at du gjorde "feil" ved å gå, det gjør de fleste selv om de ønsker det 100 %.

Vi kvinner har en tendens til å tenke p alle andre enn oss selv, dermed blir vi værende i forhold som dette med menn som "lar det skure".. og tror at alt skal være i orden bare med å si "jeg er glad i deg".

Hvordan man finner den perfekte mann vet jeg ikke, men jeg mener det har mye med respekt å gjøre, behandle hverandre med respekt er det mange som glemmer. Ett annet ord er tvillingsjeler.. Lykke til.

P.S. Jeg har satt meg selv en tidsfrist for å komme meg ut av mitt forhold.

Hei hedda,

Tusen takk for at du skrev. Dette høres akkurat ut som min situasjon ja. Jeg er nok bestemt på at vi bør går fra hverandre og gråt heftig over det i natt der jeg lå på sofaen. Det er så mye som må ordnes ved bruddet at jeg nesten lar være av den grunn. 'Skal jeg være alene på julaften', osv, slike patetiske tanker kan slå meg litt ut (har ikke familie). Men sånn kan vi ikke tenke! Jeg kommer til å ha det bedre ved å leve alene livet ut, med et godt forhold til barnet mitt, enn å alltid lengte etter noe annet sammen med mannen min.

Jeg er også litt betatt av en annen. Det hjelper ikke på viljen til å løse situasjonen med mannen min, men jeg ser på det som en støtte mer enn et hinder faktisk. Jeg er ikke interessert i et nytt forhold, men denne "betattheten" har gjort at jeg ser at jeg har en verdi utover å kun behage andre, jeg må ha noe glede i livet selv for å kunne ha en positiv utstråling og være noe for andre også. Så det har gjort det lettere for meg å se positive sider av livet og ønske meg mer av det, og dermed åpne opp for nye muligheter. I det hele tatt vite at jeg har evnen til å bli forelsket er herlig.

Dette er vanskelige saker, og det er ikke alltid en terapeut forstår helt. Det er så mangt man savner i et samliv med en slik mann, forståelse og validitet av følelsene og frustrasjonen er viktig! Ønsker deg også lykke til, hedda. Mannen min er prikk lik din ved at han tror alt løser seg hvis man er glad i hverandre. Livet er dessverre ikke så enkelt. Hadde det bare vært slik. Jeg trodde vel min mann var min tvillingsjel, men enten har vi vokst fra hverandre eller så tok jeg feil. Jeg har ikke helt troen på at det som engang har vært kan vekkes opp igjen, ikke når det er så mange vonde følelser.

Hvor langt frem er din tidsfrist? Hvis du vil kan vi godt mailes anonymt eller noe. Det kan være litt så som så med tankene og rådene man får her inne.

[Gjest AnonymBruker]

Eg hadde det også slik i mange år. Eg sa frå til mannen min etter å ha samla mot i fleire år, i november i fjor, og han flytta ut i februar. Vi har vel ei "lykkeleg" skilsmisse, og ein av grunnane til det er at ingen av oss hadde funne ein annan. Det gjorde brotet "reint" og ryddig. Han busette seg ikkje langt unna, slik at barna lett kan bevege seg mellom oss.

I byrjinga spiste vi middag saman av og til når barna bytta hus, no kjennest ikkje det så naturleg lenger. Eg er utruleg glad for mitt nye, sjølvstendige liv, sjølv om den store kjærleiken let vente på seg. Livet er for kort til å ikkje ha sex (med andre enn seg sjølv) og å måtte leve med ein som ein ikkje kan realisere draumar, tankar og idéar saman med.

[postit]

Det der er ikke en lett situasjon, og jeg kan kanskje ikke si at min situasjon var helt lik. Jeg og min eks mann hadde ingen barn sammen, men vi hadde vært sammen i 8 år. Det siste året kjente jeg at ting begynte å bli anderledes når det gjaldt mine følelser, det var ikke så mye nærhet, og det ble mer et "bror/søster" forhold istedet for et mann/kone forhold... Mine følelser for han forsvant, jeg var jo fremdeles glad i han men ikke på den måten lengre. I lang tid vegret jeg meg for å gå ut av ekteskapet fordi jeg ikke ville såre han, jeg tenkte mest på hvordan han ville reagere enn på å gjøre meg selv lykkelig. Så en dag tok jeg motet til meg og fortalte at jeg ville flytte ut, ta en pause i forholdet for å finne ut hva jeg ville. Kom jeg litt unna han så kunne jeg kanskje kjenne etter om hva jeg faktisk følte for denne mannen.. Så jeg flyttet på en liten hybel i samme by, og det tok ikke lange tiden før jeg innså at det var dette jeg ville. Han ville gjerne kjempe videre for det vi hadde, men jeg visste at det ikke var noe vits. Og etter noen uker sendte jeg inn seperasjonspapirene. Det var utrolig deilig å være alene, være sin egen sjef og vite at man kan klare seg på egen hånd. og jeg hadde ingen intensjoner om å gå inn i noe seriøst forhold med det første. Men man vet aldri når kjærligheten dukker opp, bare 3 mndr etter at jeg flyttet ut ble jeg kjent med en ny mann. Og etter å ha kjent han i noen mndr så ble vi samboere, og nå..... 1 år og 3 mndr etter det igjen er vi fremdeles sammen,,, forhåpentligvis sammen for livet

[Gjest Mille]

Eg hadde det også slik i mange år. Eg sa frå til mannen min etter å ha samla mot i fleire år, i november i fjor, og han flytta ut i februar. Vi har vel ei "lykkeleg" skilsmisse, og ein av grunnane til det er at ingen av oss hadde funne ein annan. Det gjorde brotet "reint" og ryddig. Han busette seg ikkje langt unna, slik at barna lett kan bevege seg mellom oss.

I byrjinga spiste vi middag saman av og til når barna bytta hus, no kjennest ikkje det så naturleg lenger. Eg er utruleg glad for mitt nye, sjølvstendige liv, sjølv om den store kjærleiken let vente på seg. Livet er for kort til å ikkje ha sex (med andre enn seg sjølv) og å måtte leve med ein som ein ikkje kan realisere draumar, tankar og idéar saman med.

Takk for at du delte den historien, det høres ut som en lykkelig skilsmisse for begge parter, ja. Det at livet er for kort til.. tenker jeg også mye på, og det har gjort at jeg har følt meg gammel før tiden. Har vel nesten følt det som at livet er over noen ganger, ihvertfall det livet jeg ønsker meg med en jevnbyrdig partner man kan dele drømmer og realisere idéer sammen med, som du skriver. Vi har riktignok delt en sånn ting eller to, men det skulle vel bare mangle etter 10 års ekteskap. Det er uansett jeg som er katalysator for det meste som skal skje, stort eller smått, og det tærer på å aldri få fylt opp med noe inspirasjon fra den andre parten.

Har dere, hedda eller Anonymbruker, lest noe om passiv-aggressive menn og har dere noen tanker rundt det i forbindelse med deres egne (eks)menn? F.eks slik som fra denne boken: http://www.amazon.com/Living-Passive-Aggressive-Man-Aggression-Boardroom/dp/0671870742/ref=sr_1_2?ie=UTF8&s=books&qid=1275894963&sr=1-2

[Gjest Mille]

Det der er ikke en lett situasjon, og jeg kan kanskje ikke si at min situasjon var helt lik. Jeg og min eks mann hadde ingen barn sammen, men vi hadde vært sammen i 8 år. Det siste året kjente jeg at ting begynte å bli anderledes når det gjaldt mine følelser, det var ikke så mye nærhet, og det ble mer et "bror/søster" forhold istedet for et mann/kone forhold... Mine følelser for han forsvant, jeg var jo fremdeles glad i han men ikke på den måten lengre. I lang tid vegret jeg meg for å gå ut av ekteskapet fordi jeg ikke ville såre han, jeg tenkte mest på hvordan han ville reagere enn på å gjøre meg selv lykkelig. Så en dag tok jeg motet til meg og fortalte at jeg ville flytte ut, ta en pause i forholdet for å finne ut hva jeg ville. Kom jeg litt unna han så kunne jeg kanskje kjenne etter om hva jeg faktisk følte for denne mannen.. Så jeg flyttet på en liten hybel i samme by, og det tok ikke lange tiden før jeg innså at det var dette jeg ville. Han ville gjerne kjempe videre for det vi hadde, men jeg visste at det ikke var noe vits. Og etter noen uker sendte jeg inn seperasjonspapirene. Det var utrolig deilig å være alene, være sin egen sjef og vite at man kan klare seg på egen hånd. og jeg hadde ingen intensjoner om å gå inn i noe seriøst forhold med det første. Men man vet aldri når kjærligheten dukker opp, bare 3 mndr etter at jeg flyttet ut ble jeg kjent med en ny mann. Og etter å ha kjent han i noen mndr så ble vi samboere, og nå..... 1 år og 3 mndr etter det igjen er vi fremdeles sammen,,, forhåpentligvis sammen for livet

Det hjelper jammen å lese om riktige separasjoner og skilsmisser. At det ikke er barn med i bildet endrer jo ikke på følelsene mellom dere som par, jeg tror på ingen måte det er noe lettere. Det er bare en ekstra dimensjon til valget man må ta, at det er barn med i bildet. Men det er ikke riktig å holde sammen kun for barna uansett, ikke i mitt hode.

Det er som jeg leste her om dagen, det er ikke slik at det er lett å skille seg, som mange skal ha det til, men det er altfor lett å gifte seg med feil person!!!

[Gjest Kiro]

Å lykkes med ekteskapet livet ut krever en helt spesiell form for kjærlighet og tålmodighet, eller en helt spesiell evne til å se bort fra frustrasjoner og problemer.

Å lykkes i ekteskapet betyr evne til å ikke gi opp.

Du sier dere skal i terapi, hva med et samlivskurs? PREP sine kurs er fantastiske, det er ofte lettere å få med mannen der enn på terapi, og man slipper å utlevere seg selv til en tredjeperson. Der foregår alt mellom deg og han, i tillegg til at det er løsningsorientert og ikke problemorientert. Det kan hende at et slikt kurs gjør han mer sammarbeidsvillig.

http://www.samlivssenteret.no/kurs_cms/PREP_kommunkasjonskurs/

Det er for lett å bare gi opp etter 10 år sammen. Dere har et barn sammen.

Alle blir betatt av andre i perioder. Alle har varierende følelser i perioder. Du tok et valg for 10 år siden, og det krever hardt arbeid og en solid dose tålmodighet for å få ting til å fungere! Det SKAL være vanskelig! Du SKAL bli lei. Du skal kjempe!

Det er ingenting som heter lykkelig skilsmisse! En part vil alltid være ulykkelig selv om det kanskje ikke ser slikt ut utad. Faren er stor for at det er barnet som sitter ulykkelig igjen.

[Gjest Mille]

Å lykkes i ekteskapet betyr evne til å ikke gi opp.

Du sier dere skal i terapi, hva med et samlivskurs? PREP sine kurs er fantastiske, det er ofte lettere å få med mannen der enn på terapi, og man slipper å utlevere seg selv til en tredjeperson. Der foregår alt mellom deg og han, i tillegg til at det er løsningsorientert og ikke problemorientert. Det kan hende at et slikt kurs gjør han mer sammarbeidsvillig.

http://www.samlivssenteret.no/kurs_cms/PREP_kommunkasjonskurs/

Det er for lett å bare gi opp etter 10 år sammen. Dere har et barn sammen.

Alle blir betatt av andre i perioder. Alle har varierende følelser i perioder. Du tok et valg for 10 år siden, og det krever hardt arbeid og en solid dose tålmodighet for å få ting til å fungere! Det SKAL være vanskelig! Du SKAL bli lei. Du skal kjempe!

Det er ingenting som heter lykkelig skilsmisse! En part vil alltid være ulykkelig selv om det kanskje ikke ser slikt ut utad. Faren er stor for at det er barnet som sitter ulykkelig igjen.

At man ønsker ut av ekteskapet betyr ikke at man ikke har kjempet, ikke er villig til å kjempe, eller at man tar lett på det. Det hadde vært litt fint med litt ydmykhet overfor dem som kjemper og taper også.

[Gjest Gjest]

Å lykkes i ekteskapet betyr evne til å ikke gi opp.

Du sier dere skal i terapi, hva med et samlivskurs? PREP sine kurs er fantastiske, det er ofte lettere å få med mannen der enn på terapi, og man slipper å utlevere seg selv til en tredjeperson. Der foregår alt mellom deg og han, i tillegg til at det er løsningsorientert og ikke problemorientert. Det kan hende at et slikt kurs gjør han mer sammarbeidsvillig.

http://www.samlivssenteret.no/kurs_cms/PREP_kommunkasjonskurs/

Det er for lett å bare gi opp etter 10 år sammen. Dere har et barn sammen.

Alle blir betatt av andre i perioder. Alle har varierende følelser i perioder. Du tok et valg for 10 år siden, og det krever hardt arbeid og en solid dose tålmodighet for å få ting til å fungere! Det SKAL være vanskelig! Du SKAL bli lei. Du skal kjempe!

Det er ingenting som heter lykkelig skilsmisse! En part vil alltid være ulykkelig selv om det kanskje ikke ser slikt ut utad. Faren er stor for at det er barnet som sitter ulykkelig igjen.

Men når den ene kjemper og sier fra og den andre konsekvent later som den ikke har hørt noe. Da er det over.

[Gjest Mille]

Men når den ene kjemper og sier fra og den andre konsekvent later som den ikke har hørt noe. Da er det over.

Nettopp. Det er det som er utgangspunktet her, derfor blir jeg litt oppgitt over synspunkter som går på at det bare er å kjempe og kjempe. Ja, jeg kjemper! Men så, hva kommer etter det, når det ikke fungerer å kjempe lenger? Skal jeg gå under selv, eller prøve å gjøre det beste ut av det, og få en skilsmisse? Det er det som er spørsmålet for oss som har disse til de grader konfliktsky mennene.