Jeg takler stemorrollen dårlig

[Gjest TS]

Jeg er stemor og har vært det i fem år. Vi har stebarnet 50%. Det siste året har jeg kommet inn i en ond sirkel jeg ikke kommer ut av. Jeg føler sjalusi ovenfor stebarnet og ønsker for det meste at han bare skal forsvinne. Dette kommer av forholdet far-sønn og en del selve gutten (hans dårlige sider), men ingenting av dette er så graverende at det er rimelig at jeg skal føle det slik jeg føler det. Til tross for disse følelsene er jeg glad i gutten. Jeg blir overfrustrert av å se at han er usikker på meg, noe som trigger nigativitet og dårlige tankemønstre hos meg. Igjen blir selvfølgelig han enda mer usikker på meg osv osv

Jeg kan ikke bli i forholdet med slike følelser. Det er ikke rikrig for noen, særlig ikke stebarnet mitt (jeg prøver jo selvfølgelig å skjule det, men han merker det likevel) Jeg har også ett barn med faren hans, og ønsker ikke gå ut av forholdet før alle steiner er nudd.

Hva skal jeg gjøre for å komme ut av dette? Jeg ønsker å glede meg til han kommer. Jeg ønsker å glede meg over gutten, som tross alt er en veldig god gutt.

[Husfrua]

Vet far at du føler det sånn?

jeg har aldri vært sjalu på mine stebarn, men i en tid syntes jeg det var vanskelig også. Jeg måtte jobbe en del med meg selv om mine tanker, og det som hjalp meg var å være litt alene med de, at bare vi gjorde ting sammen uten far. Delta aktivt ifht det som interesserer dem og være med på ulike bestemmelser.. Da føler i allefall jeg at jeg har en rolle i livet dems, og det syns jeg er viktig for at jeg skal føle at de er en del av MIN familie også

Det er ikke bare lett å være stemor.. Man må ofte gå noen runder med seg selv og sine følelser.. Du må vel finne ut hva denne sjalusien egentlig handler om..

[Gjest AnonymBruker]

Askepotthistorien bli ikke til av ingenting.. Just saying. Er mange stemødre som opplever dette. Så du er ikke alene (ikke at det burde være noen trøst.) Håper du klarer å ta deg sammen og sette pris på far-sønn forholdet som de har.

[Gjest AnonymBruker]

Hva er det ved forholdet far-sønn du reagerer negativt på? Og hva slags følelse får du da? Er din mann for ettergivende, gjør han gutten botrskjemt? Forskjellsbehandling?

Når det gjelder guttens dårlige sider bør du ta en prat med mannen din slik at han kan hjelpe gutten til å bli kvitt disse. Far og sønn trenger alenetid; det er viktig for gutten å få dette om han ønsker det.

[Gjest TS]

Jeg mente ikke sjalusi på mine egne vegne, i den forstand at jeg ønsket mannen min skulle gi MEG alene den oppmerksomheten han gir sin sønn. Jeg er mer sjalu på vegne av hele resten av familien.

Vi er bare jenter, foruten far og sønn. Jentene er veldig stille og rolige, de krever ikke så mye. Stesønnen derimot er mer oppmerksomhetstrengende og krevende. Han vil synes hele tiden, og tar en del mer plass enn de andre gjør.

Poenget er at om han hadde vært min egen ville jeg ikke følt det slik tror jeg. Unger er jo forskjellige og noen krever mer enn andre.

Jeg HAR tatt meg sammen og kommet så langt at jeg har innsett dette, i steden for å tenke at det er noe utenom det vanlige med mitt stebarn og hans krevende væremåte. Selv om jeg innser at jeg ville elsket han for akkurat den han er om han hadde vært min egen, klarer jeg ikke ta kverken på de dårlige følelsene.

Skulle ønske jeg kunne takle dette og stenge de negative følelsene av, dette tærer så mye på meg og blir til tider gangske altoppslukende.

[Gjest fireflies]

Poenget er at om han hadde vært min egen ville jeg ikke følt det slik tror jeg. Unger er jo forskjellige og noen krever mer enn andre.

Nettopp. Det er vel her problemet ligger da, at du er sjalu på hans fortid. Du liker ikke tanken på at han har et barn med eksen. Da er det vel i utgangspunktet ikke sønnen som er problemet, men moren til sønnen.

[Gjest Blondie65]

Har du forsøkt terapi/familevernkontoret? Jeg tror kanskje det kan være en løsning. Forutsetningen for dette er selvsagt at din mann forstår hvor alvorlig dette problemet er for deg og at det på tross av lang tid ikke har blitt bedre.

Så er det også slik at gutter har en tendens til å ta litt større plass en jenter.

[Gjest student]

Askepotthistorien bli ikke til av ingenting.. Just saying. Er mange stemødre som opplever dette. Så du er ikke alene (ikke at det burde være noen trøst.) Håper du klarer å ta deg sammen og sette pris på far-sønn forholdet som de har.

Egentlig var det moren som var slem, men fordi det synet ikke var akseptert i de høyere kretser på den tiden de ble gitt ut, ble det forandret.

[Gjest TS]

Nettopp. Det er vel her problemet ligger da, at du er sjalu på hans fortid. Du liker ikke tanken på at han har et barn med eksen. Da er det vel i utgangspunktet ikke sønnen som er problemet, men moren til sønnen.

Nei, at han har en fortid er jeg fortrolig med. Han har ett barn til som ikke er med meg, og hun har jeg et veldig godt forhold til. Jeg hadde vel hatt et vanskelig forhold til henne også, hadde det gått på at jeg ikke tålte at han har barn med andre enn meg.

[Gjest TS]

Nettopp. Det er vel her problemet ligger da, at du er sjalu på hans fortid. Du liker ikke tanken på at han har et barn med eksen. Da er det vel i utgangspunktet ikke sønnen som er problemet, men moren til sønnen.

MEN på en anne side ligger nok mitt problem litt med mor også. For henne og i hennes omgang med sønnen sin, er jeg en ikke-person. På grunn av dette har nok vanskene med å få et godt forhold til stesønnen blitt MYE vanskeligere enn de hadde vært dersom hun hadde akseptert meg.

Jeg har også vansker med å få "eiefølelse" for barnet når jeg vet at mammaen hans absolutt ikke er aksepterende i forhold til meg.

Uansett er dette faktoerer jeg ikke råder over og ikke kan gjøre noe med.

[Husfrua]

Nei, at han har en fortid er jeg fortrolig med. Han har ett barn til som ikke er med meg, og hun har jeg et veldig godt forhold til. Jeg hadde vel hatt et vanskelig forhold til henne også, hadde det gått på at jeg ikke tålte at han har barn med andre enn meg.

Vil det si at han har en sønn og en datter? da med to forskjellige mødre eller? Er det sånn at du har et bra forhold til den ene mora, men ikke den andre? Eller har jeg misforstått helt?

[Gjest TS]

Vil det si at han har en sønn og en datter? da med to forskjellige mødre eller? Er det sånn at du har et bra forhold til den ene mora, men ikke den andre? Eller har jeg misforstått helt?

Du har forstått rett. Han har en sønn og en datter, med hver sin mor.

[Husfrua]

Du har forstått rett. Han har en sønn og en datter, med hver sin mor.

Men kan det være at du har et dårligere forhold til den ene mora som gjør at du har større problemer med stesønnen din??

[Gjest TS]

Men kan det være at du har et dårligere forhold til den ene mora som gjør at du har større problemer med stesønnen din??

Problemet har vel startet med det, siden hun motarbeider at stesønnen og jeg skal ha et godt forhold. Ut over dette løser selvfølgelig ingenting seg av at jeg har kommet inn i et negativt tankemønsker i forhold til stesønnen min. Tvert i mot blir det jo bare verre med at jeg føler som jeg gjør.

[Gjest stemor til 2]

Jeg er også stemor til 2 jenter, men en bilogisk mor som ikke aksepterer med, eller erkjenner at jeg eksisterer. Dette har nå pågått i 10 år. Jeg har prøvd å tilpasse meg ved å være tilstede for barna når de har trengt det, men "forsvinne" når det har vært nødvendig.

Dette har fungert godt for alle parter, unntatt meg selvfølgelig. Hvis du oppfører deg som om du er mindre verd, vil ikke bare en selv, men også andre tenke slik til slutt.

Jeg tenker at uansett hvordan man blir stemor, er det først og fremst far som bestemmer hvordan rollen blir. Og menn er nok desverre ikke like flink som kvinner (generelt selvsagt) til å se hele bildet her. For min del betyr det fullstendig mangel på kontroll over egen hverdag, nettopp fordi man ikke er en del av dialogen om hva som skjer, mens det ligger sterke forventninger til en når det skjer. Altså, alt rundt stebarnet blir bestemt i ett fora hvor man ikke har tilgang, men når bestemmelsen er foretatt skal man stille opp.

Samtidig er hver familie unik i den grad at man må finne sin egen stemorrolle. Mange er opptatt at at far må ha alenetid med sitt barn. Jeg heller mer til at stemor/steforeldre må ha alenetid med stebarn. Dette fordi stemors relasjon til stebarn først og fremst går gjennom kjærlighetsrelasjonen til far. Hvis denne relasjonen brytes, brytes også relasjonen til barnet. Ved at man bygger en egen relasjon til barna, tåler hele familien mer.

Etter mange år som stemor har jeg fått en egen relasjon til mine stebarn, uavhengig av far. Det gjør meg tryggere i fht barna, for eksempel når det gjelder å håndtere mindre ønskelige sider ved barnas oppførsel. Jeg trenger ikke gå gjennom far, jeg snakker med barna med utgangspunkt i vår relasjon til hverandre. Alle biologiske foreldre ser også disse sidene, men på grunn av den sterke uforbeholdne kjærligheten blir dette tolket på en annen måte. En slik relasjon kan aldri stemor få til andre mennesker enn egne biologiske barn, i hvertfall ikke i dette tilfellet hvor mor ikke erkjenner eller aksepterer stemor som en viktig voksenperson i barnets familie. Og joda, hvis du som voksen bor sammen med ett barn like mye som de biologiske foreldrene, da er man en meget viktig voksenperson i dette barnets liv, på godt og vondt.

Jeg vet ikke hvor forståelig dette er for andre, men kanskje det ga gjenklang hos TS og andre stemødre:-)

[Husfrua]

Jeg er også stemor til 2 jenter, men en bilogisk mor som ikke aksepterer med, eller erkjenner at jeg eksisterer. Dette har nå pågått i 10 år. Jeg har prøvd å tilpasse meg ved å være tilstede for barna når de har trengt det, men "forsvinne" når det har vært nødvendig.

Dette har fungert godt for alle parter, unntatt meg selvfølgelig. Hvis du oppfører deg som om du er mindre verd, vil ikke bare en selv, men også andre tenke slik til slutt.

Jeg tenker at uansett hvordan man blir stemor, er det først og fremst far som bestemmer hvordan rollen blir. Og menn er nok desverre ikke like flink som kvinner (generelt selvsagt) til å se hele bildet her. For min del betyr det fullstendig mangel på kontroll over egen hverdag, nettopp fordi man ikke er en del av dialogen om hva som skjer, mens det ligger sterke forventninger til en når det skjer. Altså, alt rundt stebarnet blir bestemt i ett fora hvor man ikke har tilgang, men når bestemmelsen er foretatt skal man stille opp.

Samtidig er hver familie unik i den grad at man må finne sin egen stemorrolle. Mange er opptatt at at far må ha alenetid med sitt barn. Jeg heller mer til at stemor/steforeldre må ha alenetid med stebarn. Dette fordi stemors relasjon til stebarn først og fremst går gjennom kjærlighetsrelasjonen til far. Hvis denne relasjonen brytes, brytes også relasjonen til barnet. Ved at man bygger en egen relasjon til barna, tåler hele familien mer.

Etter mange år som stemor har jeg fått en egen relasjon til mine stebarn, uavhengig av far. Det gjør meg tryggere i fht barna, for eksempel når det gjelder å håndtere mindre ønskelige sider ved barnas oppførsel. Jeg trenger ikke gå gjennom far, jeg snakker med barna med utgangspunkt i vår relasjon til hverandre. Alle biologiske foreldre ser også disse sidene, men på grunn av den sterke uforbeholdne kjærligheten blir dette tolket på en annen måte. En slik relasjon kan aldri stemor få til andre mennesker enn egne biologiske barn, i hvertfall ikke i dette tilfellet hvor mor ikke erkjenner eller aksepterer stemor som en viktig voksenperson i barnets familie. Og joda, hvis du som voksen bor sammen med ett barn like mye som de biologiske foreldrene, da er man en meget viktig voksenperson i dette barnets liv, på godt og vondt.

Jeg vet ikke hvor forståelig dette er for andre, men kanskje det ga gjenklang hos TS og andre stemødre:-)

Er veldig enig med deg her. jeg hadde heller ikke så godt forhold til den ene biologiske mora og hadde i en tid problemer spesielt ifht den ene stesønnen min. Men etter hvert som jeg følte vi kom nærmere hverandre, dvs jo mere jeg tok kontakt med han på eget initiativ og var med og avgjorde ting rundt han, jo lettere ble hele situasjonen. I dag er også forholdet til hans mor bra og det virker som det er viktig for henne også at han har en trygghet i meg. Hun slipper også mer og mer taket jo eldre han blir, forståelig nok.

[Smula2]

Å leve sammen med en partner som har barn fra før er noe av den største ufordring man kan møte i et forhold. Man må sette seg selv til siden i veldig, veldig mange sammenheng.

Har begge barn fra før er det i mange hjem umulig!

Årsaken er alle ulike regler, oppdragelse, mødre og fedre som har ulike verdier og meninger. Og i mitt tilfelle. Jeg forholder meg langt mindre til hans ex-kone som ikke spiller helt på vårt lag. Hun får ro og trygghet til et godt samarbeid med far. Og jeg og mine slipper å ta del i deres konflikter til en hver tid. Jeg tror at om man er riktig raus og om man har mulighet til å bo under hvert sitt tak til ungene vokser opp. Være mye sammen, men ikke nødvendigvis dele adresse de første årene. Ja, da har alle litt rom, alle får sin lille egne plass. Alle barna får gleden av å gjøre fine ting sammen, ferier og daglige småting innimellom. Dernest får de alle beholde litt ro i hverdagen.Jeg vet nærmest med 90% sikkerhet at den annen løsning ville tatt livet av det vi har som er så fint.

Slik har vi løst det. Vi bor ikke under samme tak, men jammen har vi det fint når vi er sammen. Og det er vi ganske ofte;)

Sant skal sies, det er jevnlig store savn fra oss voksne. Våre drømmer om å dele mer tid sammen faller litt i grus. Men vår tid kommer. Selv om det blir om flere år...

Dette går altså her. For flere barn ønsker vi ikke i vår situasjon. Vi nyter de vi har.

[I.am.me]

Jeg har oppvokst med steforeldre på begge sider, og kan ærlig innrømme det har vært ***** irriterende og til tider uholdbart. Det har vært èn positiv ting til gjengjeld for cirka tusen negative. Jeg slet med å ha et godt forhold til foreldrene som var sammen med denne andre personen nettopp pga steforeldrene. Jeg skal ikke gå nærmere inn i detalj på min oppvekst, men for å si det rett ut: steforeldre er like vaskelige å leve med som dette stebarnet ditt er for deg!

Det er aldri lett å få en ekstra familie inn i familien, og det kreves mye av spesielt barna som sitter midt imellom. Selv om at far har valgt ny dame han liker, er det ikke sikkert at fars barn liker den nye dama. For meg hadde mitt hat mot steforeldrene ingenting med mine foreldre å gjøre. Det var ikke det at jeg ønsket at mine foreldre skulle bli sammen igjen, så den tanken er bare å slå rett ut.

Det verste jeg visste var når steforeldrene trodde de kunne snakke til meg som om de var foreldrene mine. Liksom HALLO, jeg har da to foreldre som gir klare beskjeder, trenger ikke flere. Og forskjellsbehandlingen var den verste. Og dette tror jeg er noe som sitter igjen i alle, hvertfall mage, familier som har fått nye familiemedlemmer. Problemstillingene er ofte de samme.

Mitt tips til deg er rett og slett: ikke behandle stebarnet ditt som et barn. Vær heller en venn. For han har jo en far som trer inn i foreldrerollen, og den rollen er forbeholdt foreldrene hans i hans syn. Du er ikke en autoritetsperson for han, det er foreldrene hans. Men hvis du behandler han som en venn er det mye lettere for dere å få et godt forhold. Og ikke minst: se ting fra hans perspektiv også! Ha i tankene at det ikke er lett for han som ikke er voksen enda å forstå ting fult ut. Vær tålmodig og hva enn du gjør, ikke få ungen til å føle seg utelatt fra familien.

[Chakoya]

Hei ts!

Er selv stemor til en gutt, og jeg har et par spørsmål til deg

Håper på svar på disse spørsmålene (selv om det er en del ).

Først og fremst, hvor gammel er denne gutten?

På hvilken måte viser sønnen at han skal være ¨midtpunktet¨ (som jeg vil kalle det, for dem som gjerne vil synes hele tiden.)

Hva gjør han for eksempel?

Dette er bare eksempler for å nevne noe.. Om dette ikke stemmer så skriv gjerne hva du opplever. Det er lettere å sette seg inn i situasjonen å kunne komme med råd da eventuelt.

(- Avbryter han dere i kommunikasjonen når du og din kjære snakker sammen.)

(- Lar han ikke dere få pleie deres kjærlige øyeblikk innimellom?)

(- Snakker han høylydt og vil at alle skal se på han hele tiden?)

Hvordan usikker på deg føler du han er?

Hvordan oppfører han seg mot deg når dere er alene?

-''- når bare far er i nærheten?

-''- når bare jentene er i nærheten?

-''- når hele familien er samlet?

Finner du og han på noe sammen på egenhånd?

(Feks, dersom ja. Er han villig til å finne på ting med deg?)

Hva gjør dere eventuelt sammen?

Hva gjør du og jentene sammen?

Gjør du mer med jentene enn gutten?

Hva prater du og jentene sammen om?

(Kommunikasjonsfelt)

Hva prater du og stesønnen om?

(Kommunikasjonsfelt)

Hvordan ønsker du forholdet til far-sønn skal være/burde være?

Hvordan ønsker du forholdet mellom deg og stesønn skal/burde være?

Endret 1. august 2010 av Chakoya

[AnonymBruker]

Jeg må si at de fleste steder så fremkommer det at man skal ha så godt forhold til sine stebarn, sin ex, mannens/konens ex, deres ex-svigerforeldre og alle andre som er relatert til ex-forhold.

Alle skal kose seg sammen. Til fest og hverdags. Og ingen må da tenke eller ha vanskeligheter med det!!! Neida, her elsker vi alle hverandre. Som en stor og fin familie, med masse varme.

Men jeg har mer enn èn gang drukket et glass rødvin for mye med kvinner (fordi jeg selv er kvinne) som da har lettet på sløret. Det er sjeldent så raust og flott på bunnen. Det er utfordringer i bøtter og lass. Såre og vonde følelser, vanskligheter med å takle en annen kvinnes barn. De gjør sitt beste, ja, absolutt, men verden fremstår liksom som om du er et dårlig menneske om du ikke gjør all verdens hyggelige ting for din manns tidligere liv. Sidestiller deg selv. Dine barn. Ditt alt, egentlig. Ja, i en drømmeverden burde det være slik. For barnas skyld. Men det er ikke sånn det fungerer! Hvorfor våger sjelden noen å si det akk slik det er? At de rett og slett har barna hans mest fordi de er helt nødt og ikke nødvendigvis fordi de elsker dem og deres mor??

(Bevares,- noen engler finnes nok, men de er det ikke all verdens mange av tror jeg)

Absolutt, barna skal virkelig ihensyntas. Men, som en gjeng kom frem til sist det ble for mye rødvin. Det ville hjulpet om de kunne si det høyt: JEG ELSKER IKKE HANS BARN OG HANS EX-KONE. Jeg aksepterer dem, er glad i dem og gjør mitt beste for at de skal ha et godt forhold til meg. Men ELSKER dem, det er for mye forlangt.

Så stå på kvinner og menn i nye forhold. Dere er flinke de aller fleste av dere, kjempeflinke! Glad dere tar et glass rødvin og lar meg dele den virkelige verden av og til!

Hilsen "venninne av flere kvinner i nye forhold"