Gjøre det slutt? Prøve enda mer?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg får litt dårlig samvittighet av å skrive om dette på internett, men jeg klarer ikke finne ut av det selv, så MÅ bare høre hva andre synes. (Tør jo ikke snakke om dette med noen! Har dessuten ingen venner som bor nærme nok, og tør ikke snakke med noen om det. Har holdt det for meg selv siden det begynte.) Skriver ikke detaljer her for vil ikke bli gjenkjent, men skal prøve å få frem alt som er "galt" og dermed se om noen kan si hva de synes.

Jeg er gift med en mann og vi har et barn sammen. Barnet er ikke gammelt. Saken er at jeg har lenge lenge lenge tenkt på at jeg vil at vi skal separeres. Jeg orker ikke dette lenger. Jeg er så utrolig utrolig glad i han, men jeg orker verken tanken på sex eller være intim med ham. Jeg tror ikke jeg elsker han. Jeg vet jo at følelser forandres med tiden, men det er vel ikke normalt å tenke at det ikke hadde brydd meg om han hadde funnet kjærligheten med noen andre? Dvs jeg ville blitt glad tror jeg om han hadde funnet noen andre. Jeg vil så forferdelig mye at han skal være lykkelig! Og det er han definitivt ikke med meg. Han har det veldig vondt, spesielt pga at han ikke får sex fra meg. Jeg prøver så godt jeg kan et par ganger i mnd, men det er et tiltak og jeg har ikke lyst. Jeg har heller ikke særlig lyst å prøve å finne ut av feilen, og om det kan ordnes. Jeg har rett og slett ikke lyst i det hele tatt. Og jeg synes synd på mannen min. Men det er andre ting også. Han er utrolig lat. Dette har aldri brydd meg før, men nå begynner det å gå inn på meg. Han jobber kun 30 % noe han har gjort i over ett år nå. Dette vil si at han er veldig mye hjemme, og tiden han er hjemme bruker han på internett og i sofaen. Jeg har sagt det til ham SÅ mange ganger at dette plager meg. For det første fordi vi har en kjempedårlig økonomi! Jeg hadde en egenkapital på endel kroner, men den er nå kommet ned i null fordi han ikke har tjent nok og vi har måtte ta litt og litt hver mnd fra denne kontoen. Dette er noe som plager meg kjempemye. Jeg har snakket med ham SÅ mange ganger ang. dette og han sier det vil ordne seg, men nå har det gått ett år uten at noe er skjedd! Og vi har faktisk et barn å forsørge.

Jeg er så lei meg. Jeg er jo så glad i ham. Og han er far til mitt barn. Men nå har det gått så lang tid uten at noe forandrer seg. Vi behandler hverandre helt utrolig dårlig. Vi kan si til hverandre at vi hater hverandre, uten å unnskylde oss senere. Vi sier vi skal gå fra hverandre nesten hver dag uten at noe skjer. Dette er forferdelig, og det kan bare ikke fortsette slik! Mest pga barnet vårt. Problemet er at han er fra et land på den andre siden av jordkloden, og sier han reiser tilbake dit når vi gjør det slutt. Her har han en jobbe i farens firma. Hver gang vi "gjør det slutt" ser han etter flybillett hjem, og jeg tror vi kommer til å kjøpe den veldig snart. Dette gjør jo at barnet vårt antakeligvis ikke kommer til å bli så godt kjent med faren sin, + at det ikke kommer til å snakke språket hans (før det begynner på skolen og lærer det, med mindre jeg lærer det bort?). Dette er vel hovedgrunnen til at vi ikke har gjort det slutt enda.

Jeg har prøvd å reise bort en liten periode. Da har han ringt meg og fortalt hvor mye han savner meg, og jeg blir så usikker. Jeg er så redd for hvordan det skal gå med ham, hvis han drar tilbake til landet sitt. Han har vært gjennom mye i livet sitt, og jeg vil så forferdelig at han skal ha det bra. Jeg vet han har lyst å få det til sammen med meg og barnet, spesielt siden han har vært gift og har et barn fra før.. noe som også mislyktes.

Jeg var veldig ung da jeg traff ham, og jeg har vel egentlig forandret meg siden da. Jeg har blitt voksen. Det gjør vondt å se at han er den samme personen som da jeg traff ham.. Han tar ikke ansvar og gir vel generelt faen i det meste.

Jeg sitter her og tårene triller. Jeg får så vondt av å skrive alt dette her. Jeg er jo så glad i ham. Jeg vil bare at han skal være lykkelig, men jeg tror ikke det kan være med meg.

Vet ikke hvor jeg vil med dette, men.. Mulig det er veldig rotete og lite forståelig hele innlegget. Men om noen har noen tanker, eller råd, hører jeg dem gjerne.

[Gjest fireflies]

Jeg ser at du gang på gang skriver at "jeg er jo så glad i ham, jeg vil bare at han skal være lykkelig, men jeg tror ikke han kan være det med meg". Still deg selv et viktigere spørsmål: Kan du være lykkelig med han? Hvis svaret er nei, og du ikke engang er interessert i å prøve å gjøre noe med problemet, så gjør du det rett i å gå. Ikke bare for hans del, men også for din egen del. Da har dere muligheten til å kunne bli lykkelige begge to - med noen andre. Gjør det før barnet blir større.

[Gjest anonym]

Helt enig. . Har du først tenkt å skilless, for all del gjør det FØR barnet blir stor!! og husker at pappa pleide å bo hjemme! og lurer på om han kommer hjem snart! Men det beste er jo å prøve å se de tingene du selv gjør feil, og prøve heller å være ekstra god mot han en periode.,og se om han endrer seg mot deg.. Et ekteskap får ofte problemer når det kommer forventninger inn i bildet!