Min psykisk syke mor sliter ut meg og resten av familien...

[Gjest AnonymBruker]

Mamma har vært kronisk syk så lenge jeg kan huske, og dessverre har den fysiske sykdommen hennes resultert i en god del psykiske problemer. Hennes problemer har uten tvil forårsaket en del problemer i familien. Det sliter på forholdet mellom henne og pappa og det var ikke lett for oss barna å forholde oss til svingingen i humør/form/helsetilstand. Heldigvis var mormor og morfar unge da vi var små så de stilte opp masse i helger og ferier for å avlaste foreldrene mine. De siste årene har ting gått nedoverbakke, både fysisk og psykisk. For å gjøre vondt verre har hun hatt ganske store problemer med tennene i et par år, noe som har forårsaket store smerter, som igjen har gjort at hun har et enormt forbruk av sterke smertestillende medisiner. Fordi formen hennes og helsetilstanden er som den er har hun ikke helt kontroll på medisinene og det har vel gjort at hun har fått både for lite og for mye medisiner i perioder. Jeg og flere familiemedlemmer har i lang tid reagert på at fastlegen ikke forsøker å skaffe henne mer hjelp, det holder ikke med en legetime annenhver uke og en psykologtime hver fjerde uke.

For noen uker siden fant jeg henne hjemme, helt utafor. Jeg klarte ikke å få kontakt med henne og fikk tilkalt søsteren min og vi kjørte henne på legevakta. Vi fryktet at hun hadde tatt en overdose og på legevakta ble det tatt masse prøver. De fant ingenting som tydet på overdose og konkluderte med at hun trang psykiatrisk hjelp. Hun ble lagt inn på psykiatrisk avdeling og etter noen dager begynnte hun å komme "til seg selv" igjen. Vi i familien håpet at innleggelsen ville resultere i at hun kanskje fikk mer hjelp, for eksempel en innleggelse over en lengre periode på et sted hvor hun kunne får mer langsiktig behandling. Det fikk vi bekreftet av lege og sosionom på psykiatrisk avdeling at var en mulighet, men at det var avhengig av mammas ønsker og hva hun ville. I utgangspunktet var hun positiv og jeg tror hun fikk en skikkelig vekker og forstod bedre enn på lenge at hun faktisk har behov for mer hjelp enn det hun får.

Pappa var på forretningsreise da hun ble dårlig og kom først hjem en snau uke etter innleggelsen. Da hadde jo mamma blitt mye bedre og han fikk henne med seg på permisjon omtrent hver ettermiddag. De var hjemme eller dro ut og spiste og gjorde generelt sett hyggelige ting sammen. Tre dager etter at pappa kom hjem skrev hun seg ut av sykehuset og kom hjem. De avviser nå ethvert tilbud om mer behandling, blant annet fikk hun tilbud om en 8-ukers innleggelse på et sted hun selv ga uttrykk for at hun ønsket å dra til. Det var helt uaktuelt da tilbudet kom. Pappa er veldig optimistisk og positiv, og kombinert med at mamma er svært slu og manipulerende resulterer det stort sett i at hun får viljen sin. For pappa ville det nok også være et stort nederlag å ha en kone som er innlagt for psykiatrisk behandling.

Etter at mamma kom hjem har pappa tatt seg noen uker ferie og de har stengt hele familien ute. Pappa har gitt beskjed om at de trenger ro og fred til å "nullstille" etter alt som har skjedd og at de tar kontakt når de ønsker. Jeg synes det er en utrolig vanskelig situasjon og jeg har vanskelig for å forholde meg til at de faktisk ikke ønsker hjelp. Mamma trenger hjelp og jeg er helt sikker på at hadde hun fått hjelpen hun trenger hadde livet blitt mye bedre for både henne og pappa. Dessverre har de tydeligvis bestemt seg for at de ikke vil, til min store frustrasjon. Mormor og morfar fortviler, søsknene til mamma fortviler, søsknene mine fortviler, farmor er fortvilet... Dette tærer på hele familien og er vel årsak til mye frustrasjon både blant unge og gamle. Vi vil jo bare mammas beste og ut fra det som ble sagt på sykehuset ville det være at hun ble innlagt et sted over tid, ikke å falle tilbake i det gamle sporet (over-/undermedisinering, depresjoner, shoppinggalskap, voldsomme humørsvingninger...).

Det som frustrerer meg er at pappa ikke ser at mammas situasjon tærer på alle rundt henne (han selv inkludert) og at dersom hun hadde fått sikkelig hjelp gjennom et ordentlig behandlingstilbud hadde det gjort at alle fikk et bedre liv. Det er kanskje egoistisk, men jeg er så sliten og lei at jeg ikke vet om jeg ville orket å plukke opp bitene en gang til. Det er vondt å se noen man er glad i i den tilstanden mamma var i, og det er absolutt ikke lett å sørge for at nær familie blir tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling, uansett hvor tvingende nødvendig det måtte være.

De få gangene jeg har hatt kontakt med dem etter at mamma ble utskrevet har jeg fått mest pepper for at jeg "tok av" og dro på legevakta og at jeg og søsteren min visstnok hadde sagt "mye rart" til legene og sykepleierene. Hverken mamma eller pappa utviser noen form for takknemmelighet for at vi tok tak og gjorde det vi mente var best i situasjonen eller ydmykhet for at jeg droppet en langweekend i London og søsteren min droppet bestevenninnas bryllup der hun skulle vært forlover på grunn av mammas situasjon. Da jeg forsøkte å ta det opp med pappa fikk jeg bare beskjed om at det var min dumhet at jeg ble så hysterisk og at jeg bare kunne dratt for mamma og hans del. Søsteren min fikk høre noe av det samme.

Dette ble et langt og rotete innlegg som jeg egentlig ikke helt vet hvor jeg vil hen med... Jeg er bare frustrert og lei og trenger å få det ut på en eller annen måte...

Jeg føler meg så rådløs og ikke minst maktesløs, jeg vil jo veldig gjerne hjelpe mamma.

Mvh Christine

[Gjest Gjest]

Hardt og brutalt Christine; dette er ikke ditt problem. Gjør deg selv en tjeneste og IKKE gjør det til ditt problem!

Slutt å ta ansvar for voksne folk. De VELGER SELV. Og om det ikke går lenger, ja så er det IKKE du som skal ordne opp.

Lev ditt eget liv.

[Siiw]

Sier som gjest_gjest* .

Det er ikke lett dette!!! - og mange av dere kommer garantert til og få en ordentlig knekk før eller senere. moren din er voksen og det er faren din . og la dem holde på.

og tidsnok vil faren din innse hvor stort problemet er!:-)

så nå gir du blaffen! vanskelig men start nå .