Er lei av barna til venninner!

[Gjest Utlogget]

For meg virker det som om dette ikke dreier seg om at TS ikke liker barna til sine venninner eller at hun ikke liker deres nye liv; eller at de ikke er med på byen. Det virker som om hun har gjort en innsats for sine venninner og deres barn, men hun får ikke så mye igjen. Det stemmer hvertfall med mitt inntrykk av venner med barn - når de har fått barn forventer de at alle skal være overlykkelige bare for å få være i selskap med de nusselige små.... Når TS gjør en innsats for å beholde vennskapet, må de som har fått barn kunne gjøre det samme. barn blir kun en hindring om man LAR dem bli en hindring. de aller fleste klarer og burde kunne klare å beholde vennskap utover småbarns grensene. Så TS - helt enig med deg, men samtidig ville jeg etterhvert vurdere å få andre venner, det er bare slitsomt å være den som gir og gir og gir...Livene våre utvikler seg i ulike retninger, noen forhold overlever det meste, mens andrr har utspilt sin rolle. Finn ut hva som stemmer for deg og gå videre.

[Gjest Gjest]

er helt enig med deg ts. Er man venner må ting gå begge veier. Blir gørrkjedelig å bestandig lytte til og engasjere seg i ting venner liker, men aldri å få noe tilbake. jepp, og det gjelder ikke bare ungeprat...

[Harlekin]

Jeg foreslår at du får deg nye venninner som er like gamle som du er. I hodet ditt. Sorry altså, jeg blir sikkert moderert nå, men herregud. Jeg hadde aldri giddet å omgåes en person med en sånn språkbruk og holdning. Frustrert eller ikke.

Konstruktivt: Du må godta at folk får barn, og at de ikke kan være tilgjengelig på samme måte som før. Finn deg venner uten barn, dere vil ha mye mer til felles og bedre til å tilbringe sammen på byen eller hvor det måtte være.

[Gjest TS]

Hvis du leser mitt første innlegg i denne tråden, på forrige side eller noe. Så vil du se at det ikke bare er småbarnsforeldrene om er uenige med deg og synes du er urimelig. Jeg er 23 år og har ingen barn, men jeg forstår likevel ikke denne trangen til å dra ut på byen hele tida og at det er det morsomste som finnes.

Om du ikke føler trang til å gå på byen så..javel! Da gjør ikke du det da!

La oss si at du synes det er kjempegøy å gå på kino. Du tør ikke elelr vil ikek gå alene på kino. Du trenger venner for å gå dit. Men..ingen av vennene dine vil noen gang bli med deg, men de sier "du kan jo komme på kaffe imorgen søndag!".... Alle de bra filmene går og går og går på kino men du får aldri settoeav dem fordi du aldri får med deg en venn på kino..

Etterhvert vil du begynne å kjenne på frustrasjon og irritasjon over at ingen av dine såkalte gode venner vil ta seg tid elelr krefter til å se kino med deg..

Skjønner du?

Det er prinsippet! Jeg synes det er gøy å feste, andre synes det er gøy på kino, noen syne det er gøy med hester, ferier, reiser osv. Men poenget er at det blir totalt ødelgat uten en venn ved din side!

[Gjest TS]

er helt enig med deg ts. Er man venner må ting gå begge veier. Blir gørrkjedelig å bestandig lytte til og engasjere seg i ting venner liker, men aldri å få noe tilbake. jepp, og det gjelder ikke bare ungeprat...

NETTOPP!! er akkurat det jeg mener og vil frem til!!!

Harlekin: Da ønsker jeg at dine venner skal kutte deg ut og aldri stille opp på noe av det du vil, ikke bli med på bursagsfest en gang. Men at du KUN skal komme til dem og snakke om gardiner og babyleker. Gjør det i noen år, så skal vi se åssen pipa di høres ut.

[Shade]

Ellers burde du vel kanskje prøve å snakke med de på en ordentlig måte og forklare det at du føler deg nedprioritert og at det er sårt for deg at de ikke vil drikke så ofte med deg lenger. Kanskje du kan foreslå at dere prøver å få til en middag ute med en tur på byen etterpå annenhver måned eller noe sånt?

Jeg prøver å få det til med mine venner selv om det er litt vanskelig å finne en dag som passer for alle siden to av de jobber i helgene. Kanskje jeg skulle bli kjempesint på de fordi det er så vanskelig å få de med ut noe pga jobbingen

Får bare gjenta rådet mitt til deg. Kommunikasjon er løsningen på det meste

[Harlekin]

Harlekin: Da ønsker jeg at dine venner skal kutte deg ut og aldri stille opp på noe av det du vil, ikke bli med på bursagsfest en gang. Men at du KUN skal komme til dem og snakke om gardiner og babyleker. Gjør det i noen år, så skal vi se åssen pipa di høres ut.

Da hadde jeg skaffet meg nye venninner som var interessert i det samme som meg, og som hadde samme mulighet til det. Vil du virkelig at de skal bli med deg på byen når de ikke har lyst, bare fordi du ikke vil/tør gå alene? Jeg gikk masse alene på byen da jeg var yngre, det var faktisk kjempegøy.

[Xtra_lilje]

Du er 27 år gammel var det så? Kanskje på tide å flytte fra bygda di og ut i verden. I storbyene finner du nemlig mennesker som er alt fra 15 til 65 som elsker en god fest og tur på byen; kanskje du finner noen nye venner der

I utgangspunktet var jeg enig med deg TS, men etter å ha lest flere av innleggene dine fremstår du bare som sutrete. Om du er lei av å være en vaskefille, så slutt å være det da.

[*Numi*]

Om du ikke føler trang til å gå på byen så..javel! Da gjør ikke du det da!

La oss si at du synes det er kjempegøy å gå på kino. Du tør ikke elelr vil ikek gå alene på kino. Du trenger venner for å gå dit. Men..ingen av vennene dine vil noen gang bli med deg, men de sier "du kan jo komme på kaffe imorgen søndag!".... Alle de bra filmene går og går og går på kino men du får aldri settoeav dem fordi du aldri får med deg en venn på kino..

Etterhvert vil du begynne å kjenne på frustrasjon og irritasjon over at ingen av dine såkalte gode venner vil ta seg tid elelr krefter til å se kino med deg..

Skjønner du?

Det er prinsippet! Jeg synes det er gøy å feste, andre synes det er gøy på kino, noen syne det er gøy med hester, ferier, reiser osv. Men poenget er at det blir totalt ødelgat uten en venn ved din side!

Jeg synes det er gøy å gå på konserter, men før jeg traff samboeren min så kjente jeg ingen som satte pris på den musikken jeg likte. Så da dro jeg faktisk heller aleine. Ikke noe gøy å ha med venner som er med mest for min skyld, og helst skulle spart de pengene. Så nei, jeg skjønner nok ikke helt poenget ditt. Men nå er det viktigste for meg å se vennene mine og faktisk prate med dem i ny og ne, og ikke nødvendigvis å finne på noe spesielt hele tida.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg skjønner til en viss grad de som mener man bør strekke seg for venner, men om man er på så forskjellige steder i livet at man ikke ønsker det samme, skal man fortsatt brette opp ermene og til stadighet gjøre noe man mistrives ved?

Dette forumet her er så raske til å si "dump ham." Det er det rådet TS her har fått som folk er så sjokkerte over, det er jo tross alt VENNER det er snakk om. Ja, og så da? Ektepar skiller seg, samboere flytter fra hverandre, foreldre rømmer fra barneansvar, da kan vel faktisk vennskap gå i stykker også. Og av de samme grunnene, feks at man ikke lengre har noe til felles.

Dine venninner har ikke ansvar for at du sliter med å få deg nye venner og at du jobber sammen med mye eldre kvinner som du ikke er interesert i på fritiden. Dersom det er småting det er snakk om, så er jeg enig, de burde bruke litt tid på deg og ofre seg litt, men om det er snakk om grunnlegende sprik i prioriteringer og interesser, da kan man ikke tvinge dem til å gjøre eller være som du vil.

Du hadde ikke klart å endre en type til å bli en bedre kjæreste, det hadde de fleste sagt til deg, hvorfor skal man da tro at man kan endre venninner? De er mødre for livet de nå. Vil du utpresse dem til å gjøre som du vil i blant? Nei, du ønsker at de skal VILLE det, ikke sant? Ja, men om de ikke vil det, da er det lite du kan gjøre. Annet enn å blåse litt frustrasjon på et forum og være lei deg fordi et fint vennskap går mot slutten. For når du er så forbanna på dine egne venninner og irritert på dem, så vil det gnage til du hater dem mer enn du er glad i dem.

-igjen barnløs 27åring-

[Gjest AnonymBruker]

Jeg kan skjønne deg,TS ganske mye her ja.Er barnløs selv og de fleste venninnene mine har barn.Opplever faktisk nesten litt at de ser litt ned på meg som ikke har fått barn selv.

De vet liksom best og har fått nye perspektiv på livet og hva som er viktig.

Når jeg for eksempel snakker om musikk så er det plutselig 'Nei,huff det har ikke jeg tid til å engasjere meg i lenger.Har viktigere ting å gjøre.'

Bare et eksempel,men skal man gi opp alt her i livet da bare fordi man har fått barn og alle andre som ikke har barn skjønner ingenting og er uansvarlige.

Mens jeg må være kjempe engasjert hver gang de forteller om et eller annet gullungen deres gjorde.

Nesten så jeg føler at jeg må unnskylde meg for det livet jeg lever,men livet handler jo om andre ting enn å få barn.

Lurer noen ganger på om de er sjalu på meg som kan gjøre det jeg vil siden de ofte kommer med noe nedsettende hver gang jeg forteller om et eller annet.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg foreslår at du får deg nye venninner som er like gamle som du er. I hodet ditt. Sorry altså, jeg blir sikkert moderert nå, men herregud. Jeg hadde aldri giddet å omgåes en person med en sånn språkbruk og holdning. Frustrert eller ikke.

Konstruktivt: Du må godta at folk får barn, og at de ikke kan være tilgjengelig på samme måte som før. Finn deg venner uten barn, dere vil ha mye mer til felles og bedre til å tilbringe sammen på byen eller hvor det måtte være.

Klarer du egentlig aldri å ha en saklig debatt uten å være spydig mot folk?

[Xtra_lilje]

Jeg kan skjønne deg,TS ganske mye her ja.Er barnløs selv og de fleste venninnene mine har barn.Opplever faktisk nesten litt at de ser litt ned på meg som ikke har fått barn selv.

De vet liksom best og har fått nye perspektiv på livet og hva som er viktig.

Når jeg for eksempel snakker om musikk så er det plutselig 'Nei,huff det har ikke jeg tid til å engasjere meg i lenger.Har viktigere ting å gjøre.'

Bare et eksempel,men skal man gi opp alt her i livet da bare fordi man har fått barn og alle andre som ikke har barn skjønner ingenting og er uansvarlige.

Mens jeg må være kjempe engasjert hver gang de forteller om et eller annet gullungen deres gjorde.

Nesten så jeg føler at jeg må unnskylde meg for det livet jeg lever,men livet handler jo om andre ting enn å få barn.

Lurer noen ganger på om de er sjalu på meg som kan gjøre det jeg vil siden de ofte kommer med noe nedsettende hver gang jeg forteller om et eller annet.

Applaus!

[Gjest Gjest]

Jeg vet det høres slemt og uomtenksomt ut, men jeg er bare så lei av at venninner får barn og roer seg og skal ha med den ungen overalt og aldri kan feste eller noe. Vi er like gamle og vi beveger oss tydelig i forskjellig tempo. Jeg mener at 20 årene er da vi er unge og friske og kan sprelle fra oss. Dra på turer, feste, ha det gøy og alt det der, men disse venninnene mine får faen meg unger i hytt og pine og de er så forbanna kjedelige blitt at jeg flyr på veggen.

Nå er det liksom bare "fest" med boller og brus og bleie og smokk - prat og ha drittkjedelige hjemmekvelder og når de først blir med ut på byen en gang i året så skal de hjem tidlig.

SNORK!! Jeg klikker... Jeg var hos en av dem her i forrige uke, og da sa jeg "ja, kan vi ikke finne på noe gøy snart da?" og da sier hun "jeg synes da dette er koselig at vi sitter her hjemme og koser oss?"

Jeg tenkte bare "eehh,,,, jada bestemor... det er jo ikke rart du er fornøyd, du har jo gubbe og unge og hus, mens meg som er singel og ikke har tatt det valget enda, det driter du fullsentig i!"

Joda det er koselig å dra på kaffebesøk til venninner og skravle, men når det KUN blir det, da blir jeg rastløs..

Ja når jeg får dratt dem ut på byen en gang i året, hedlig om jeg får med meg en ut, så blir dem slitne etter noen timer og skal hjem ett liksom...

Jeg vil trekke en parallell som kan virke litt utenfor tema, men som er ytterst relevant siden trådstarter irriterer seg over at vennene ikke vil/kan møte henne der hun er.

(Hennes egne ord)

Hva om en venninne ble kronisk syk tidlig i 20-åra?

Hun ha mye smerter, hun blir til tider isolert i hjemmet, hun kan ikke drikke, og må, på lik linje med småbarnsmødre, nedprioritere (les:kutte ut) uteliv på grunn av det.

Men hun sier: "kom gjerne hjem til meg. Vi kan lage litt mat, skravle litt og kose oss hjemme".

Situasjonen er ulik, men konsekvensen blir den samme... hun er avhengig av at venner tilpasser seg hennes livssituasjon for at de skal fortsette vennskapet.

Hadde du da sagt det samme som du nå sier om dine venninner?

Som sagt, konsekvensen blir den samme, selv om bakgrunnen er ulik.

[Gjest strykebrett]

Hva om en venninne ble kronisk syk tidlig i 20-åra?

Hun ha mye smerter, hun blir til tider isolert i hjemmet, hun kan ikke drikke, og må, på lik linje med småbarnsmødre, nedprioritere (les:kutte ut) uteliv på grunn av det.

Det der er ikke det samme i det hele tatt. Selv om man får barn betyr ikke det at man ikke kan gå ut lengre. Man har mindre tid, og kan gå ut mye skjeldnere, men det er fortsatt snakk om prioriteringer, og dersom ts sine venner hadde prioritert å bli med henne ut nå og da hadde det vært fullt mulig.

En syk person har ikke det valget. Derfor er det en helt urimelig sammenligning.

[Frk Snasen]

Når ein har fått barn, bør ein jo prioritere barna framfor vener. Å støtte venene sine er vel ikkje einsbetydane med å bli med på byen?

Finn deg andre vener

Det er selvsagt at man skal være der for barnet først og fremst, også får man prioritere andre ting etter det.

Støtte som i og bli med ut på byen er heller ikke noe jeg kaller støtte, men hvis ts ønsker "støtte" fra mammaene som hun en gang "støttet" så forstår jeg det.

Vi må jo "støtte" mødrene med kjedelige hjemmekvelder, forståelse når ungen er syk for n'te gang, og gud vet hva man ikke må støtte mødrene for?

Jeg vil si en ting, og det er at jeg priser meg lykkelig over at jeg ikke var dum nok til å få et barn, da "alle andre" fikk barn.

For ofte skjer dette. En blir gravid, og hele røkla følger etter.

Ingen angrer på at de fikk sitt barn da de selvsagt elsker denne lille kladden over alt på jord, men gjett om mange av de hadde ønsket å utsette det noen år til.

Av de venninnene mine som har barn, så er kun to av de sammen med barnefaren.

Alle de andre har enten blitt forlatt, eller gått i fra barnefaren innen ungen har fylt et år. Juhu... familielykke?

Dette fører til at de selvsagt ikke eier fritid når faren ikke er hos ungen, og det fører til at de ikke har annet valg enn å sitte hjemme alene, eller med andre alenemødre en lørdagskveld med nesa ned i rødvinsglasset.

Som sagt: Glad det ikke er meg (enda).

Hvis de derimot fortsatt er sammen med barnefaren, så gjelder fortsatt hjemmekvelder en lørdag. Den helgen da barnefar får gå ut med kameratene sine.

Kan si at de som har en barnefar som stiller opp er litt mer heldige enn de som ikke har det.

Nei, selvsagt betyr det ikke at mødre aldri kan gå ut hver helg, men at man har den friheten som før er ikke tilfellet.

Ting må planlegges mer, og selvsagt føler mødrene seg oppgitte og lei seg over dette til tider, og dette fører som sagt til at mødrene mingler med hverandre. De forstår tross alt hverandre litt bedre.

[Harlekin]

Klarer du egentlig aldri å ha en saklig debatt uten å være spydig mot folk?

Hvilke andre debatter har jeg vært spydig, da? Kom med eksempel. Jeg innrømmer gjerne at jeg var spydig mot TS, men jeg mener hun la opp til det selv med språkbruken sin.

Og jeg mener det faktisk alvorlig, det med å finne nye venninner. Jeg tror nemlig ikke situasjonen kommer til å endre seg. Barna forsvinner ikke, de blir ikke mindre avhengig (før det har gått noen år, i alle fall), og jeg tror ikke TS' gamle venninner blir mer lystne på å gå på byen. De får ikke mindre ansvar eller blir mer impulsive. Det er noe med at man ikke lenger kan drikke så mye man vil, for man skal faktisk opp om morgenen uansett. Det er ikke spesielt festlig å stå opp med skallebank og skulle fungere som vanlig med aktive unger rundt seg. Jeg hadde blitt temmelig irritert om en venninne ikke hadde forstått dette.

[Gjest Gjest]

Det der er ikke det samme i det hele tatt. Selv om man får barn betyr ikke det at man ikke kan gå ut lengre. Man har mindre tid, og kan gå ut mye skjeldnere, men det er fortsatt snakk om prioriteringer, og dersom ts sine venner hadde prioritert å bli med henne ut nå og da hadde det vært fullt mulig.

En syk person har ikke det valget. Derfor er det en helt urimelig sammenligning.

Jeg skrev jo at situasjonen var ulik, men at konsekvensen ble den samme... at trådstarter måtte belage seg på mer "hjemmekos" hos venninnen, framfor festing og turer på byen.

Ville hun da sagt det samme, eller ville hun sett at hun har to valg: innrette seg etter forholdene, finne en gylden middelvei, og fortsette vennskapet, eller søke kontakt med mennesker som har samme interesser/muligheter som hun selv har.

[Gjest molte]

Synes ts bruker krasse ord, men har noen gode poeng. Jeg stiller gjerne opp for venninner, selv om jeg har barn. Jeg ønsket også å bruke 20-åra til andre ting enn å sitte hjemme med småunger, og ventet med å få barn.

Men når man først har barn, er det ikke bare bare å være sosial. Det er ikke alltid lett å få barnevakt. Den lammende trettheten som ofte følger med moderskapet hjelper heller ikke. Og så er det sånn at hjernen kuner innstilt på å ivareta barnet, og kobler ut alt annet. Jeg synes det er vanskelig å følge med på nyheter, musikk, film osv, selv om jeg gjerne skulle gjort det.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg skjønner deg veldig godt! Jeg er i begynnelsen i 20 åra og flere av mine venniner(som er både yngre, eldre og like gammel som meg) har barn. Noen av de har til og med 2. Har en vennine som er 22 som er gravid med nr 3! Hun fikk sin første da hun var 16år. Jeg synes flere av oss bare sklir lengere og lengere fra hverandre. Pga de aldri har tid eller penger til å finne på noe. Jeg må alltid hjem til de og sitte å se på tv eller noe. Blir litt kjedelig i lengden. Jeg er fortsatt ung og har ingen planer om å få barn nå. Jeg vil nyte livet, Feste og reise. Barn kan jeg få senere. Når jeg er ferdig med festinga. Så blir det jo EKSTREMT mye babysnakk. Boring. Jeg bryr meg ikke om hva ungen din spiste til frokost eller at h*n dreit i bleia for første gang liksom. Et par av vennine mine snakker KUN om ungen sin. Jeg bare sitter å jatter med og nikker osv men egentlig synes jeg det er gørr kjedelig å sitte å høre på. Å det at de aldri har tid til å finne på ting er dumt. Så jeg skjønner deg godt ts!! Å det er ikke bare at de ikke har tid men de har ikke penger. Vennina mi på 19 sitter hjemme med sin datter på 12 månder og hun har ikke råd til buss en gang. Så er alltid jeg som må besøke henne. Er lei.