Studiependle i ukedagene med barn hjemme

[Gjest MiniMe]

Saken er den at jeg har mulighet til å studere to år i utlandet for å fullføre min universitetsgrad, en mulighet som ikke lar seg gjøre her i landet. Jeg har barn som nå går i 2. klasse og det er ikke aktuelt å ta med h*n. Er gift med barnets far.

Ville dere greid å være borte fra barnet i ukedagene i to år, jeg ser for meg hjemreiser i helgene stort sett. En del langhelger og korte uker blir det også helt sikkert. På lang sikt hadde det vært positivt for meg personlig, og sikkert også for barnet; mamma får et bedre liv med mer mening. Men jeg kommer til å slite med savnet.

Hva ville dere gjort?

[Gjest kaffeavtalen]

Det er vel ikke verre enn om du hadde pendlet i jobben en periode?

Jeg bor sammen med en mann som er hjemme tredjehver uke. Er jo ikke noe problem det.

[Gjest Gjest]

Du må nesten føle på det selv om du klarer det. Jeg hadde praksis i noen få uker under min utdanning, hvor jeg bodde et stykke unna. Var da borte fra familien i flere dager i strekk. Jeg gjør det aldri igjen. Var postitivt på den måten at far måtte ordne opp, og jeg forsto at han faktisk klarte det. Men savnet jeg hadde og følelsen av at jeg realiserte meg selv på bekostning av barna var tøft. Barna sa jo at de hadde det bra, men at de savnet meg. Men hvordan du vil takle det må du føle på selv. To år er jo lang tid også.

[Gjest MiniMe]

Takk for svar. Ja, jeg må kjenne etter selv. På den ene siden tenker jeg som hun som skrev første innlegg, at det er ikke verre enn jobbpendling, som mange gjør. Det går også antakelig an å kun være borte 3 hele dager i uken, og være her hjemme resten av uken. Antakelig vil det uansett være perioder jeg må være der alle hverdagene.

På den annen side, så langt har jeg prioritert samvær og omsorg 100%, det har gått foran alt. Jobbet hjemme for å være mest mulig sammen, f.eks. Jeg henter tidlig på SFO så ofte jeg kan, som regel er hun der til 15-tiden, lenge før de fleste andre blir hentet. Jeg vet ikke om dette gjør at jeg føler det er litt "å gå på", eller om tvert imot kontrasten vil bli stor, at det blir vanskelig å leve med å prioritere annerledes for såpass lang tid. Synes det er en viktig utviklingsperiode nå, men samtidig, det er det jo i hele barndommen. Jeg tror ikke det er bedre eller enklere å være borte når h*n blir eldre.

Pappaen er verdens beste pappa, men forholdet oss imellom er ikke det aller beste for tiden. Så midt oppi dette er srekkscenariet at vi ikke holder sammen, jeg er en del borte, og han ender opp med hovedomsorgen og at jeg kun kan se h*n annenhver helg eller så. DET kan jeg ikke leve med.

Vanskelige greier. Alle råd og tanker er velkomne.