Vi er babysyke

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er 20år og har en samboer som er 28 år. vi har et fantastisk forhold.

begge er like babysyke, men hver gang vi snakker om det så blir vi enige om å vente, (for det er jo tross alt litt tidlig enda, siden vi kun har vært sammen i 1år, men kjent hverandre lenger.) Han sier alltid, at han vil ha, og hvis jeg ''mystisk'' vis skulle bli gravid (på pillen, haha) så hadde han blitt kjempeglad.

Jeg har utrolig lyst på nå. men vet vi MÅ vente.. ellers er alt i orden, begge har fast 100%jobb og vi har en stor nok leilighet.

Så det er ingenting som holder meg/oss tilbake.

Jeg trenger noen råd, kanskje noen ulemper/fordeler. som får meg til å roe ned LITT!

Nå kommer jeg kun på fordelene

Hjelp?!

[Gjest molte]

Kos dere sammen, reis, gå på kino, tren og gjør alle de tingene som blir vanskeligere å gjøre når dere får barn. Kanskje ikke så dumt å bare være kjærester en stund til?

[Gjest gjest]

Hallo!

Som du sier er det jo ingenting som holder dere tilbake, men likevel er det jo "aldri" et passende tidspunkt å få barn på.

Selv ble jeg mor i en alder av 19, og selv om jeg alltid har sett på meg selv som moden for alderen, så var det tidlig for meg å bli mamma så ung. (uplanlagt gravid, og er nå alenemor).

Jeg tenkte jo at jeg aldri hadde vært så voldsom på denne festinga, og følte heller ikke noe behov for å reise eller noe slikt, noe som er vanlige argument mot å få barn for tidlig. Nå ser jeg jo at det har ingenting med det å ikke kunne dra på byen eller å reise og gjøre, men nettopp det ansvaret man har 24 timer i døgnet, uansett hva man gjør på. Man kan dra på tur, ha barnevakt ei helg, gå på fest, være ute med venner, men man er uansett mamma.

Det skal sies at jeg stortrives som mor, og er så uendelig glad i min sønn at det ikke engang kan beskrives!! Likevel ser jeg jo at jeg burde hatt noen år ekstra for meg selv, der jeg kunne gjøre enkle ting som å sove middag når jeg ville, sove litt frempå i helgene, spise hva jeg ville til middag, spise akkurat når jeg selv ville, rett og slett ting som jeg tok som en selvfølge før. Samtidig er ansvaret som foreldre ubeskrivelig stort, og det henger over deg uansett hva du gjør. Det vil det gjøre for resten av livet også. Selv om barnet blir voksent og flytter hjemmefra, så vil morsinnstinktet være like sterkt.

Jeg vil gjerne anbefale dere å kanskje bruke et års tid på å BARE være kjærester! Kos dere om kveldene, gjør hva dere vil på dagtid, enten det bare er å slenge på sofaen og se en film uavbrutt, bruk tiden på å bli ENDA bedre kjente med hverandre. Dette er ting som gjerne vil bli vanskligere når dere blir foreldre. Da vil dere (naturligvis) prioritere barnet fremfor hverandre, så kanskje dere kan bruke et år på å virkelig varte hverandre opp!

Utenom dette ser jeg jo ingen grunn til at dere bør vente, dersom dere har økonomi til å ha et barn, et OK sted hvor barnet kan vokse opp, og er trygge på hverandre! Men den tiden dere har nå uten barn, er mer dyrebar enn dere aner!

Masse lykke til likevel, med fremtidig prøving og som småbarnsforeldre! Kan love dere at dere kommer til å nyte det også!!

[Gjest Gjest]

Hei :-)

Jeg har en venninne som møtte kjæresten sin da hun var 20 år, og ble gravid da hun var 21, og fødte en sønn da hun var 22 år. Og da hun var 23 år var hun alenemor, hun og kjærsten forandret seg veldig så det ble slutt ... Men hun kjempet seg videre og studerte i 4 år og hadde aleneansvaret for sønnen og hadde kun toppkarakterer. Det er ikke noe galt i å få barn tidlig eller sent, det er en gave i seg selv, men jeg ville levd livet mens jeg var ung, så kan barn komme når man kjenner hverandre godt nok og man har levd litt.

Men det er kun dere selv som bestemmer om dere vil ha barn eller ikke, jeg bare sier at ting forandrer seg etter noen år. Så om dere vil ha barn nå, så husk på at det blir bleieskift og barneskrik og våkenetter og ikke et minutt til seg selv på flere år ;-)

[groberit]

Jeg er veldig enig med det som dere skriver, hjelper veldig, er sannt som dere sier at tiden er over for''kjærste'' og ting foranderer seg fort. Jeg vil også ha han litt mer for meg selv, det er viktig.

Jeg fikk faktisk roet meg helt ned nå. Vi har jo ikke dårlig tid akr. Selv om jeg vet ''babysyken'' kommer og går uansett. jeg får holde meg til de jeg er tante til foreløbig. så er det nok lurt å vente 1-2 år for min del, har jeg alltid vært en rastløs person, og sitter alltid å venter på at en ny ting skal skje.

men jeg har alltid vært voksen for alderen, og omtrent alle jeg omgåes med har fått en liten en! så er liksom bare meg igjenn! men vi får se!

tusen takk for svar! setter jeg svært pris på

love,love<3

Endret 2. juni 2010 av groberit

[Gjest AnonymBruker]

Jeg hadde ventet et par år til ja. Jeg fikk mitt første da jeg var 23 og hadde ventet minst 2 år til om jeg skulle valgt på nytt igjen, men sef vil jeg ikke vært for uten alle ungene mine. Lykke til