Livredd for ensomhet...ettervirkninger av mobbing så lenge etterpå

[Gjest Anonymhelst.]

For å gjøre en lang historie kort...

For over åtte år siden var jeg ferdig med en utrolig kjip periode i livet mitt (klassisk :utfrysning, mobbing og mistilpasning på u.skolen) Dette er så lenge siden og MYE har selvfølgelig skjedd etter den tid, men utrolig nok føles det ut som det er noe jeg tenker mer og mer på. Jeg tror det har noe med å gjøre at jeg har flyttet litt rundt etter den tid, "byttet" kjærester(samboere, og dermed mistet stabilitet og trygghet) venner, bekjente, jobber, skole(vanskelig for å fullføre).. enkelte venner og bekjente har vært der hele tiden, men en stabil vennekrets har jeg nok ikke hatt siden barneårene.

En ting jeg er mer og mer redd for er ensomhet.. Jeg er vel ikke redd for å oppleve mobbing i den grad igjen, men følelsen av å være mindreverdig, miste venner, ikke føle seg ønsket osv er noe jeg frykter verre enn døden. Jeg har overhodet ikke noe stoort nettverk, så hvis jeg krangler litt med kjæresten, ikke har noen å være sammen med, har en litt kjip dag på jobb osv, så går det ofte ekstremt innpå meg.

Jeg er utrolig alene om alle disse tankene, om fortiden og hvor vanskelig det enda er for meg.. De fleste som har blitt kjent med meg *etter* den perioden vet ikke om det, og jeg vil helst ikke fortelle om hvor sårbar jeg egentlig er, samtidig som det er tungt å være aleine om det...

Dette ble ikke så kort som jeg prøvde på, og jeg kunne skrevet masse mer...

Vet ikke engang hva jeg vil frem til, men om noen har noen innspill hadde det sikkert vært fint...

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke så mange innspill på det du har skrevet, men kan si at jeg også sliter med ettervirkninger av mobning som skjedde for over ti år siden. Jeg var da totalt ødelagt og var til slutt overbevist om at alt som ble slengt etter meg var sannt.

Jeg merker ettervirkninger av dette i overgangsfaser, når jeg flytta, når jeg begynte på nytt studie, når jeg begynte i ny jobb etc. Med en gang jeg ikke er inne i min trygge omverden og skal forholde meg til noe nytt kommer tankene om at jeg ikke er god nok og frykten om at folk skal misslike meg, jeg blir dårlig i magen, kaldsvetter og kan grue meg ordentlig til å gå på skole/jobb. Heldgvis har jeg nå vært i så mange settinger hvor jeg har opplevd å lykkes. Jeg fikk gode venner når jeg studerte, jeg fikk venner via kolleger i jobben og jeg mestret godt studiene. Jeg har etter hvert lært å tro på meg selv fordi jeg vet jeg kan lykkes. Men angsten kommer plutselig snikende likevel til tross for at jeg nå vet at den er irrasjonell.

Som deg har jeg ikke fortalt dette til så mange, men hindtet om det til venner som jeg har hatt i en del år nå. Jeg ønsker ikke at de skal vite hvor ille bakgrunnen min var fordi jeg er redd for at de skal dømme meg og tenke at jeg er svak, at jeg fortjente det etc. Jeg vet rasjonellt sett at de bare hadde vist omsorg og ikke tenkt stygt om meg, men likevel tør jeg ikke blottlegge meg på den måten.

Jeg har et veldig behov om å være sterk og om å lykkes. Jeg får veldig sterk angst i situasjoner hvor jeg tror jeg ikke er god nok, som i de månedene jeg gikk uten jobb. Jeg visste det ville komme flere utlyste stillinger som jeg var kvalifisert til ikke langt tid etter, men det og da hadde jeg en ganske stor break down fordi jeg kjennte at jeg ikke var god nok som ikke fikk jobb med en gang. Jeg kjennte meg like tilbake til der jeg var når jeg følte meg dum og mindreverdig på skolen som yngre. Jeg vat at det er normalt å føle usikkerhet når man ikke får jobb, men slik jeg følte det var intenst sterkt og brangte tilake mange minner om den tia og tanker jeg hadde også da om at jeg ikke var god nok.

Jeg har brukt tid på å lære å fungere bedre sosialt. Jeg er ikke så glad i å småsnakke og har vanskeig for å bli kjennt med folk. Jeg har tvinget meg selv til å initsiere kontakt med andre og spørre om jeg kan henge meg på når jeg hører andre snakke om noe de skal. Det var grusomt der og da og jeg følte meg som en etterdilter, men i ettertid har de bare fortalt om hvor kjekkt det var at jeg viste initiativ og ønske om å bli kjennt med dem. I dag går dette mye mer naturlig for meg og jeg er ikke lenger bekymret for at jeg ikke skal klare å få meg venner.

Nå skal jeg snart flytte, har bodd i samme by i snart ti år. Jeg vet at angsten kommer til å komme tilbake når nettverket mitt minsker i ny by og jeg er i ny jobb hvor jeg ikke kjenenr noen. Men denne gangen vet jeg at jeg klarte meg fint i ny by forrige gang og at jeg bare må gi det tid så får jeg nye venner og bekjennte. Jeg håper denne gangen at jeg klarer å la være og kjenne så mye på angsten for at jeg ikke er god nok og at jeg ikke vil klare meg, men jeg har tidligere trodd at jeg var over den før den plutselig har kommt snikende igjen...

[Gjest gjest]

For å gjøre en lang historie kort...

For over åtte år siden var jeg ferdig med en utrolig kjip periode i livet mitt (klassisk :utfrysning, mobbing og mistilpasning på u.skolen) Dette er så lenge siden og MYE har selvfølgelig skjedd etter den tid, men utrolig nok føles det ut som det er noe jeg tenker mer og mer på. Jeg tror det har noe med å gjøre at jeg har flyttet litt rundt etter den tid, "byttet" kjærester(samboere, og dermed mistet stabilitet og trygghet) venner, bekjente, jobber, skole(vanskelig for å fullføre).. enkelte venner og bekjente har vært der hele tiden, men en stabil vennekrets har jeg nok ikke hatt siden barneårene.

En ting jeg er mer og mer redd for er ensomhet.. Jeg er vel ikke redd for å oppleve mobbing i den grad igjen, men følelsen av å være mindreverdig, miste venner, ikke føle seg ønsket osv er noe jeg frykter verre enn døden. Jeg har overhodet ikke noe stoort nettverk, så hvis jeg krangler litt med kjæresten, ikke har noen å være sammen med, har en litt kjip dag på jobb osv, så går det ofte ekstremt innpå meg.

Jeg er utrolig alene om alle disse tankene, om fortiden og hvor vanskelig det enda er for meg.. De fleste som har blitt kjent med meg *etter* den perioden vet ikke om det, og jeg vil helst ikke fortelle om hvor sårbar jeg egentlig er, samtidig som det er tungt å være aleine om det...

Dette ble ikke så kort som jeg prøvde på, og jeg kunne skrevet masse mer...

Vet ikke engang hva jeg vil frem til, men om noen har noen innspill hadde det sikkert vært fint...

Dette var nesten som å lese om meg selv. Utad er det nok mange som tror at jeg er sterk, sosial, flink og har det helt fint. Men de vet ikke hele sannheten. Heldigvis finnes det profesjonell hjelp, noe som jeg selv har tenkt å benytte meg av.

[Gjest TS]

Takk for svar

Det er akkurat sånn jeg har det.. Det at det er mye verre og tydeligere når jeg endrer livssituasjonen betraktelig. Har nettopp flyttet og tenker nå ekstra mye på alt dette, føler jeg.

Er vel noe med det at jeg prøver å tilpasse meg i ny jobb, med nye mennesker og slikt, og da har man denne frykten for å bli "bedømt", mislikt, ikke passe inn osv... Jeg sliter med mindreverdighetkomplekser, og det er utrolig slitsomt.

Rasjonelt sett vet jeg at jeg ikke trenger det, men det hjelper så lite, har VELDIG lett for å tenke at jeg ikke er bra nok, pen nok, flink nok osv.

Det hjelper å lykkes i ting ja, selvsagt... Men det er enkelte ting som er vanskelig å få til(få et naturlig forhold til)Som det å stole på mennesker, ha et avslappet forhold til folk, gli naturlig inn i diverse sosiale settinger.. Og om man får det til enkelte steder, så er det andre steder som er vanskelig...har ikke noe logisk og konsekvent forhold til menneskelige relasjoner, på en måte. Vanskelig å forklare

[Gjest TS]

Dette var nesten som å lese om meg selv. Utad er det nok mange som tror at jeg er sterk, sosial, flink og har det helt fint. Men de vet ikke hele sannheten. Heldigvis finnes det profesjonell hjelp, noe som jeg selv har tenkt å benytte meg av.

Har tenkt mye på det jeg og. Men er så ambivalent ift det.. For det første det ikke bare bare å komme inn i det "systemet". Finne psykolog, stå på ventelister, osv osv. For det andre vet jeg ikke om jeg har "troa" på det. Man kan helt sikkert få hjelp, men primært tror jeg at jeg ønsker jeg å få til å "glemme" og slutte å tenke på det selv, ved hjelp av venner, familie og selvrelasering.. Bygge opp selvtillitet bit for bit.

[Cata]

Jeg har det faktisk motsatt. Riktignok ble jeg mobbet i 2-3 år på ungdomsskolen og hadde ettervirkninger i mange år, men det gjorde meg slett ikke redd for å være ensom. I stedet ble jeg veldig flink til å være ensom. Etter de årene så vet jeg at jeg kan klare meg alene og for meg er venner mer en bonus enn en absolutt nødvendighet.

[Gjest brutal_mann]

Kjenner meg igjen i cata. Ensomhet er mye enklere å forholde seg til. Da vet en hva en har og slipper å gå å vente på å bli dolket i ryggen atter en gang. Ett annet triks er å ikke knytte seg til noe eller noen. Uten bånd unngår en å bli sårbar. Slik blir livet utholdelig.

[Gjest Gjest]

Et kjæledyr kan man prate med alt om, og de er der når ingen andre er!

[Blackpuma]

Jeg kjenner meg igjen på mange måter. Kjenner igjen følelsen, men har ikke selv blitt mobbet. Har vokst opp uten trygghet og ubetinget kjærlighet, så jeg er fryktelig usikker.

Du må vite at du ikke er alene, og at ting ordner seg. Du har ingen grunn til å bekymre deg, og du må trosse de vonde følelsene en gang i blant. Det er også greit å oppsøke hjelp dersom du føler deg alene og har en del vond bagasje. Da vil du få noe med kontinuitet og en som vil hjelpe deg og hører på det du har å si.

[Gjest AnonymBruker]

Et kjæledyr kan man prate med alt om, og de er der når ingen andre er!

Ja, interaksjonen med ei katte er utrolig givende.

Om man etterstreber en tilværelse som nabolagets gale kattefru.