Bestefar er borte selv om han er her

[<CupCake>]

Jeg har liksom aldri kjent morfaren min. Når jeg vokste opp var han tilbakeholden og stille (funnet ut når jeg ble eldre at det var fordi han var alkoholiker og mer eller mindre alltid var full). Jeg er eneste jente av alle barnebarna og han og jeg har aldri hatt noe spesielt forhold, han hadde bedre folhold med gutta- han bodde lang unna når jeg bodde i Oslo osgå (enda lenger unna nå som jeg bor i England) Jeg syntes alltid det var synd at jeg ikke følte jeg kjente han eller noe.

For nesten 2 år siden når jeg så han sist så åpnet han seg plutselig opp. Han satt lenge og fortalte historier fra når han vokste opp og når han var i militære, spurte meg masse om meg og virket oppriktig interesert i å bli kjent med meg, t.o.m mamma ble overasket ettersom han sjelden til aldri har vært noe historie forteller til noen og det var kjempe koslig. Det er siste gang jeg så han og bilde av hvordan han er i hodet mitt er nå så utrolig positift i forhold til det veldig nøytrale jeg hadde mens jeg vokste opp- har snakket med han på tlf et par ganger etter det også, selv om han ikke liker telefoner så det har blitt korte samtaler og jeg har ikke hatt mulighet til å besøke han og bestemor.

For 2 uker siden ringte mamma og sa at han var blitt veldig dårlig. Han har vært dårlig en stund men nå var han vist i sin egen verden, så ting som ikke var der - fryktelige ting som skremmer han og gjør at han er blitt inesluttet og borte fra omverden. Det er tydeligvis symptomer på at sykdommen han har tar et kraftig tak i han og mamma sier at om han nok bare vil bli dårligere og så dø om ikke så lenge.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere, alle snakker om å miste noen de har et godt forhold til - men det føles nesten som om jeg mister noen jeg akkurat skulle bli kjent med, det gjør vondt på er rar måte og jeg vet ikke om det riktige er å dra å beøke han eller ikke. Fettern min hadde vært med han for en uke siden eller no når bestemor måtte bort og han hadde vist blitt urolig av det og hatt det værre. Har mistet familiemedlemer før men det var vondt på en annen måte, og nå i det siste har jeg hatt nesten dårlig samvittighet fordi jeg ikke reagerer slik jeg trodde jeg ville - fordi jeg ikke prøvde hardere før med å bli kjent med han.. farfar og farmor døde da jeg var ung og jeg har alltid ønsket at jeg kunne blitt kjent med dem og så har jeg kastet bort sjanges med morfar..

Det er en helt ny følelse for meg og den er vond men forvirrende.. måtte bare få det ut..