Angrer på brudd

[Gjest AnonymBruker]

Tenkte kanskje dette innlegget kan gi en liten tankevekker.

Det er ikke enkelt å se klart når man ikke har det bra i et forhold. Jeg var sammen med far til mine barn i 9 år. Vi var stup forelsket i starten. Flytte raskt sammen og plutselig var jeg gravid. Vi hadde det fint, men allerede tidlig merket jeg at vi ikke kunne snakke sammen. Dersom det oppstod noe problemer ellr krangel fikk vi aldri snakket ut om det. Han gikk ofte og kom tilbake etter et par timer og da skulle alt være bra igjen og han smilte og var fornøyd. Årene gikk og vi fikk flere unger. Det skulle jo være oss og vi giftet oss.

Det er tøfft å ha flere små barn og det ble veldig vanskelig når vi ikke kunne snakke sammen. Jeg følte meg mer og mer ensom etterhvert som tiden gikk. Jeg prøvde i alle år å snakke med han og få han til å skjønne hvor viktig det var at vi snakket sammen. Jeg ville ha han med på familierådgivning, men det ville han ikke. Han var alltid flink å vise sin kjærlighet til meg. Snill og god som dagen lang.

Vi skle mer og mer fra hverandre. Det siste året orket jeg nesten ikke være sammen med han. Jeg orket ikke være hjemme. Trente masse og fant på ting med venniner istedenfor å priotere oss. Jeg hadde vel gitt opp for lenge siden, men vet at det var ingenting jeg ønsket sterkere at vi skulle være sammen. Jeg klarte ikke gi mer og trakk meg mer og mer bort. Orket knappt ha sex og til slutt ble den en likegydlighet som tok over. Vi var kalde og direkte ufine mot hverandre. Sommeren kom og han reiste bort med gutta istedenfor å være på ferie med familien sin. Det gjorde så vondt. Jeg hadde skrevet flere sider med et brev til han der jeg skrev hva vi måtte forandre på, jobbe med og at vi kunne klare det. Da han kom hjem var han like kald som alltid. Han var nok ferdig han også, selv om han sa et par uker før at han elsket meg.

Jeg tok til slutt motet til meg og tok samtalen som skulle forandre våres liv. Jeg orket ikke mer. Jeg gråt og jeg stillte han spørsmål. Hvorfor ville han ikke kjempe, hvorfor hadde han ikke sagt noe. Han svarte på noen få sørsmål. Han hadde håpet det skulle gå bra, men vi hadde hatt det så dårlig så lenge. Han så knappt på meg og somsagt få ord kom ut av hans munn.

Etter dette gikk det slag i slag. Vi solgte huset og etter et par uker flyttet han ut. Jeg skjønner ikke hvordan jeg klarte å komme meg gjennom dagene denne vonde tiden. Jeg var kanskje mest lettte der og da, men det gikk ikke mangen ukene før jeg begynnte å angre. Jeg angrer på at jeg ikke prøvde nok at jeg ikke var der for han. Jeg angrer på at jeg ikke fikk hjelp før det var for seint og dråpen hadde allerede rendt over.

Han er en god og flott man som jeg har gitt slipp på. VI/jeg gav opp 9 års forhold og flere unger. Ungene fortjente at vi prøvde og jeg vet at det var sterke føleser inni bilde for oss begge, men ingen klarte å gjøre noe.

Både jeg og han har nå funnet nye. I ettertid så har jeg prøvd å snakke med han og i starten av de nye forholdene våres ba jeg om at vi ikke lot oss få en ny sjangse. Ingen kan erstatte oss og en forelskelse går over. Minnene og det vi har ilag kan ingen ta fra oss. Han lukket døra den dagen jeg tok samtalen. Vi har knappt snakket sammen og han behandler meg ikke med respekt. Jeg er ikke lengre hans og han har et nytt liv. Jeg respektere at han er gått videre og at han helst ikke vil ha noe med meg å gjøre. Tenker ofte på hva han tenker. Er det så enkelt for han å bare lukke døra og ikke snu seg tlbake. Betydde jeg så lite for han.

Han tenker ikke konsenkvenser og er en enkel person. Tar ikke diskusjoner og er fornøyd så lenge den han er sammen med er blid og fornøyd. Han er lite ansvarsfull og jeg ser flere negative sider han har den dag idag. Måten han er på mot meg og hvordan han er som person, men alikevel blør hjertet mitt for den største tabben jeg har gjort. Jeg skammer meg over hvordan jeg ble som person og at jeg ikke var glad for det jeg hadde. Gresset er ikke grønnere andre steder, selv om man kan finne seg en person med andre kvaliteter så har også denne personen egenskaper man ikke liker.

Jeg må nå dele på ungene mine. Jeg har valgt å ikke få oppleve alt med dem. Jeg har ødelagt drømmene våres og det at ungene skal få lov å være med begge foreldrene sine hele tiden. Jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å føle på dette og hvor lenge jeg kommer til å ha vondt inni meg. Det har nå gått 1 år og enda mer kjenner jeg på den dårlige samvittigheten og enda kan jeg våkne å tro at jeg drømmer.

Jeg er heldig som har funnet en ny mann som elsker meg, forguder meg og som vil gjøre alt for oss. Men det er ikke slik det skulle bli og det kan aldri bli det samme igjen.

Så tenkt dere godt om og prøv alt før dere gir slipp på noe så verdifullt. Har dere en snill og god mann så ikke fall i fristelsen ved å tro at det finnes noe bedre der ute.

[Havbris]

Ts - takk for at du deler din historie med oss - jeg synes det er en påminnelse til mange av oss som er i forhold/ekteskap som har vart en god stund. En påminnelse om hvor viktig det er å ikke ta den andre for gitt, å holde taket i hverandre hver dag, å være kjærlig og formidle hvor betydningsfull den andre er, å ikke bruke energi på å ville forandre partneren, å anerkjenne ulikheter, sette pris på alt det flotte man har sammen og å søke hjelp før det skjærer seg helt.

[Gjest fireflies]

[Gjest AnonymBruker]

Takk for svar og omtanken. Det er trist at det er en på en slik måte man lærer av og jeg kommer aldri til å gjøre den tabben igjen. Nå sier mine venniner at jeg virkelig prøvde i alle år, men følesen jeg selv sitter med er ikke slik. Man er to for å få det til, men jeg vet at jeg hadde klart å reddet ekteskapet vårt og jeg tok andre valg. Veldig viktig i en hektisk hverdag å ikke kun hakke å hverandre og respektere det at man er forskjellig. Jeg tenker mangen ganger på om jeg kunnet få en ny sjangse her i livet så ville jeg ha brukt den. De sier et samlivsbrudd er like vondt som et døsfall og uansett om man vil det eller ikke gjør det vondt. Men at det skulle gjøre så vondt hadde jeg ikke forestillt meg. Man klarer heller ikke tenke på det positive den andre har, når man er komt inn i en ond sirkel. Først når man har mister det man ser hva man hadde.

[Gjest fireflies]

Det er sant det du sier om at man ikke vet hva man har, før man har mistet det. Men selv om det føles vondt og du helt sikkert angrer nå i ettertid, så bør du stille deg spørsmålet: Ville dere klart å fikse det, og tror du dere ville kunne hatt det bra sammen igjen? Det er vel i svært få tilfeller at det faktisk lar seg gjøre, og derfor må man nesten bare tenke at ting er bedre slik de er nå. Prøv heller å glede deg over at du har en ny kjæreste nå, og fokuser på at dere to skal ha det bra sammen.

Jeg tror at vi mennesker er laget slik at vi bestandig vil savne det som en gang var. Når man får ting på avstand, så glemmer man gjerne det som var vondt, fordi man helst vil huske alt det fine. Det er da savnet kommet inn i bildet.

[Gjest AnonymBruker]

Det er sant det du sier om at man ikke vet hva man har, før man har mistet det. Men selv om det føles vondt og du helt sikkert angrer nå i ettertid, så bør du stille deg spørsmålet: Ville dere klart å fikse det, og tror du dere ville kunne hatt det bra sammen igjen? Det er vel i svært få tilfeller at det faktisk lar seg gjøre, og derfor må man nesten bare tenke at ting er bedre slik de er nå. Prøv heller å glede deg over at du har en ny kjæreste nå, og fokuser på at dere to skal ha det bra sammen.

Jeg tror at vi mennesker er laget slik at vi bestandig vil savne det som en gang var. Når man får ting på avstand, så glemmer man gjerne det som var vondt, fordi man helst vil huske alt det fine. Det er da savnet kommet inn i bildet.

Ja det er helt sant. Det er nok lett for å rosemale det som var, men det er nok ekstra vanskelig når det er flere barn inni bilde. Det hadde også vært enklere om han ikke var snill med meg. Skulle ønske jeg hadde tenkt litt anerledels og faktisk gjort alt for å prøve å få det bra. Da hadde jeg nok ikke hatt like mye dårlig samvittighet. Det virker som menn er flinkere til å legge fortid bak seg og se fremover. Jeg er heldig som har funnet en mann som orker et liv med meg som har 3 unger fra før. Jeg kommer nok over bruddet en dag og kanskje jeg også kommer til å føle at det var et riktig valg. Jeg/vi kommer aldri til å vite hva som er rett pga vi ikke fikk snakket sammen, men spørst om jeg villet fått et fullverdig liv med han siden han ikke kan snakke om ting. Enkelte dager er vondere en andre og da tenker jeg nok mer en jeg burde. Det blir aldri enkelt å skal dele på ungene og ikke lett å komme til enighet tiltider spes når kommunikasjonen ikke er tilstede, men håper å tror at ungene får en trygg og god oppvekst alikevel. Den samvittigheten ovenfor de som er det vondeste akkurat nå. Blir bedre når de blir større og kan si hvor de vil være.

Uansett så har dette vært en tøff måte på å lære for min del og somsagt alle kommer til et sted i forholdet hvor ting er kjedelig og vanskelig. Det heter jo i gode og onde dager og da må man være to for å komme seg gjennom de onde dagene også

[Havbris]

Ja det er helt sant. Det er nok lett for å rosemale det som var, men det er nok ekstra vanskelig når det er flere barn inni bilde. Det hadde også vært enklere om han ikke var snill med meg. Skulle ønske jeg hadde tenkt litt anerledels og faktisk gjort alt for å prøve å få det bra. Da hadde jeg nok ikke hatt like mye dårlig samvittighet. Det virker som menn er flinkere til å legge fortid bak seg og se fremover. Jeg er heldig som har funnet en mann som orker et liv med meg som har 3 unger fra før. Jeg kommer nok over bruddet en dag og kanskje jeg også kommer til å føle at det var et riktig valg. Jeg/vi kommer aldri til å vite hva som er rett pga vi ikke fikk snakket sammen, men spørst om jeg villet fått et fullverdig liv med han siden han ikke kan snakke om ting. Enkelte dager er vondere en andre og da tenker jeg nok mer en jeg burde. Det blir aldri enkelt å skal dele på ungene og ikke lett å komme til enighet tiltider spes når kommunikasjonen ikke er tilstede, men håper å tror at ungene får en trygg og god oppvekst alikevel. Den samvittigheten ovenfor de som er det vondeste akkurat nå. Blir bedre når de blir større og kan si hvor de vil være.

Uansett så har dette vært en tøff måte på å lære for min del og somsagt alle kommer til et sted i forholdet hvor ting er kjedelig og vanskelig. Det heter jo i gode og onde dager og da må man være to for å komme seg gjennom de onde dagene også

Det er ikke sikkert det er så klokt å bruke tid på å se seg tilbake, - annet enn for å lære av de erfaringene dere gjorde, slik at du ikke trekker med deg ting og tang videre. De fleste forhold som varer lenge har dager der man er lei hverandre, ønsker mer spenning etc - og det kan være du kommer til å møte slike dager også i det forholdet du er i nå. Da vet du sikkert at det er lurt å gripe fatt i problemene før de vokser dere over hodet, og dere mister helt grepet.

Forsøk å klargjøre for deg selv hva du lærte av det samlivet ditt som røk, hva du vet du kunne gjort annerledes, hvilke sider ved deg selv du vet du må gjøre noe med, hvilke faresignaler du kan bli flink til å se - selv om de fleste mennesker fremtrer forskjellig avhengig av den relasjonen de er i. Dårlige og konfliktfylte forhold kan få frem det verste i oss alle - og i en "ny" og frisk relasjon kan vi fremstå som det motsatte. De fleste av oss er såpass sammensatte.

Se fremover og gled deg over at du har fått en flott mann.

[Gjest AnonymBruker]

Det er ikke sikkert det er så klokt å bruke tid på å se seg tilbake, - annet enn for å lære av de erfaringene dere gjorde, slik at du ikke trekker med deg ting og tang videre. De fleste forhold som varer lenge har dager der man er lei hverandre, ønsker mer spenning etc - og det kan være du kommer til å møte slike dager også i det forholdet du er i nå. Da vet du sikkert at det er lurt å gripe fatt i problemene før de vokser dere over hodet, og dere mister helt grepet.

Forsøk å klargjøre for deg selv hva du lærte av det samlivet ditt som røk, hva du vet du kunne gjort annerledes, hvilke sider ved deg selv du vet du må gjøre noe med, hvilke faresignaler du kan bli flink til å se - selv om de fleste mennesker fremtrer forskjellig avhengig av den relasjonen de er i. Dårlige og konfliktfylte forhold kan få frem det verste i oss alle - og i en "ny" og frisk relasjon kan vi fremstå som det motsatte. De fleste av oss er såpass sammensatte.

Se fremover og gled deg over at du har fått en flott mann.

Det er veldig sant og kolke ord det du skriver. Takk for svar. Jeg ble minnet på at jeg er heldig som ikke lenger er sammen med min eksmann idag. Han rømmer fra problemer og tar ikke ansvar. Det er hovedgrunnen til at jeg til slutt ikke orket mer. Godt å få en slik bekreftelse og jeg kan nyte det at jeg har en klok og veldig oppegåendes og ansvarsfull mann ved min side idag

[Gjest brutal_mann]

Du fant en ny mann TS. Hva er da problemet? UNgene er jo tross alt i live. Nei pokker heller! Se på tv og kos dere glugg ihjel. Eler jobb overtid i et år for å ha fetere bil enn naboen. Det er jo det som er viktig her i Norge idag.

[Optimist40]

Grønt gress får man bare ved å vanne og gjødsle det

1 år med sorg, ettertanke, anger og gjennomtekning har gått, legg det året bak deg og se fremover. Alle kan vi klare det så lenge vi fokuserer på lyset vi ser foran oss og ikke på mørket vi forlot.

Du kan uansett ikke endre det som var, du kan dra lærdom av feilene du gjorde og valgene du tok. Ved neste korsvei vil du velge annerledes, både fordi situasjonen er en annen og fordi du har blitt deg selv mere bevisst.

Innsikt i seg selv gir også innsikt i andre, bruk det til å gjøre ditt og din nye manns liv til noe bedre, til et sted du virkelig ønsker å være sammen med barna dine. For de er det kjæreste du har, de kan du ikke svikte, gi dem alt, ikke la dem mangle kjærlighet og omtanke. Ved å dvele ved fortiden, ved å la den gjøre deg vondt vil du hele tiden være i en sorg som ikke slipper taket og du vil ikke kunne gi av deg selv fullt ut, og sårer de du er glad i.

Du skriver veldig bra om din situasjon og har et godt overblikk, bruk det til å komme deg videre.

Endret 31. mai 2010 av Optimist40

[Gjest AnonymBruker]

Grønt gress får man bare ved å vanne og gjødsle det

1 år med sorg, ettertanke, anger og gjennomtekning har gått, legg det året bak deg og se fremover. Alle kan vi klare det så lenge vi fokuserer på lyset vi ser foran oss og ikke på mørket vi forlot.

Du kan uansett ikke endre det som var, du kan dra lærdom av feilene du gjorde og valgene du tok. Ved neste korsvei vil du velge annerledes, både fordi situasjonen er en annen og fordi du har blitt deg selv mere bevisst.

Innsikt i seg selv gir også innsikt i andre, bruk det til å gjøre ditt og din nye manns liv til noe bedre, til et sted du virkelig ønsker å være sammen med barna dine. For de er det kjæreste du har, de kan du ikke svikte, gi dem alt, ikke la dem mangle kjærlighet og omtanke. Ved å dvele ved fortiden, ved å la den gjøre deg vondt vil du hele tiden være i en sorg som ikke slipper taket og du vil ikke kunne gi av deg selv fullt ut, og sårer de du er glad i.

Du skriver veldig bra om din situasjon og har et godt overblikk, bruk det til å komme deg videre.

Takk for et flott svar. Setter stor pris på tilbakemeldinger. Vi er alle forskjellige og reagerer på ulike måter. Det er nok en del av sorgprosessen og noen trenger mer tid en andre. Det er nok ekstra sårt pga ungene og at jeg har sviktet de, men skal gjøre alt for at de skal ha det bra selv om de ikke får bo sammen med mamma og pappa. Jeg har foresten hørt hele veien at jeg må tenke på meg selv og se fremover. Jeg hadde ikke vært der jeg er idag om jeg ikke hadde klart det. Jeg unskulder heller ikke mine føleser og tanker. Det er godt å skrive om det. Det er vel min terapi og veldig godt at andre gir råd og tilbakemeldinger. Det hjelper. Det er enklere sagt en gjort å ikke se seg tilbake og som flere sider. Det er helt normalt å tenke på hva en kunne gjort anerledes.

Til deg som skriver for å slenge dritt. Hold deg heller borte fra tråden om du ikke har noe fornuftig og si. Jeg har både flott hus og flott bil og klager ikke.

[Gjest brutal_mann]

Til deg som skriver for å slenge dritt. Hold deg heller borte fra tråden om du ikke har noe fornuftig og si. Jeg har både flott hus og flott bil og klager ikke.

Da kan jeg bare takke for å ha gjort mitt poeng enda mer synlig.

[Havbris]

Takk for et flott svar. Setter stor pris på tilbakemeldinger. Vi er alle forskjellige og reagerer på ulike måter. Det er nok en del av sorgprosessen og noen trenger mer tid en andre. Det er nok ekstra sårt pga ungene og at jeg har sviktet de, men skal gjøre alt for at de skal ha det bra selv om de ikke får bo sammen med mamma og pappa. Jeg har foresten hørt hele veien at jeg må tenke på meg selv og se fremover. Jeg hadde ikke vært der jeg er idag om jeg ikke hadde klart det. Jeg unskulder heller ikke mine føleser og tanker. Det er godt å skrive om det. Det er vel min terapi og veldig godt at andre gir råd og tilbakemeldinger. Det hjelper. Det er enklere sagt en gjort å ikke se seg tilbake og som flere sider. Det er helt normalt å tenke på hva en kunne gjort anerledes.

Det er opplagt en del av sorgprosessen, og når du bare godtar det, og lar det ta den tiden det tar, så vil samvittigheten sikkert også miste det sterke grepet den har på deg akkurat nå. Ungene klarer seg nok helt sikkert, det er nok først og fremst sorgen over ikke å få til sitt eget "livsprosjekt" som gnager, sorgen over å ikke å klare å leve opp til egne forventninger og sorgen over å måtte godta akkurat det. Og sorgen over å høre at omgivelsene sier at "dette var nok det beste". Det er en type sorg som ingen vier oppmerksomhet, med blomster etc. Det er en stille sorg.

Hvis du ikke får det til så anbefaler jeg deg å skaffe deg noen timer hos en familierådgiver, du kan få timer alene der.

Endret 31. mai 2010 av Havbris

[Gjest AnonymBruker]

Det er opplagt en del av sorgprosessen, og når du bare godtar det, og lar det ta den tiden det tar, så vil samvittigheten sikkert også miste det sterke grepet den har på deg akkurat nå. Ungene klarer seg nok helt sikkert, det er nok først og fremst sorgen over ikke å få til sitt eget "livsprosjekt" som gnager, sorgen over å ikke å klare å leve opp til egne forventninger og sorgen over å måtte godta akkurat det. Og sorgen over å høre at omgivelsene sier at "dette var nok det beste". Det er en type sorg som ingen vier oppmerksomhet, med blomster etc. Det er en stille sorg.

Hvis du ikke får det til så anbefaler jeg deg å skaffe deg noen timer hos en familierådgiver, du kan få timer alene der.

Det er nok helt riktig det du skriver. Jeg har lenge tenkt på om jeg skulle få henvisning til psykolog hos legen slik at jeg kan få legge alt bak meg og sortere tankene mine og bygge meg selv opp igjen. Det hadde nok vært litt enklere om jeg og min eks hadde fått en siste samtale noe som aldri skjer. Takk for gode råd nok en gang.

[Havbris]

Det er nok helt riktig det du skriver. Jeg har lenge tenkt på om jeg skulle få henvisning til psykolog hos legen slik at jeg kan få legge alt bak meg og sortere tankene mine og bygge meg selv opp igjen. Det hadde nok vært litt enklere om jeg og min eks hadde fått en siste samtale noe som aldri skjer. Takk for gode råd nok en gang.

Det er synd at du ikke får ham med på en slik samtale, men samtidig er det sikkert så mye betent stoff mellom dere at det kanskje hadde blitt mer opprivende enn "legende", dvs det hadde startet en prosess som kanskje bare hadde vært mest vond, og som dere måtte ha brukt tid på. Det virker ikke som han er innstillt på det.

Men gjør det for din egen del, det kan være akkurat den hjelpen du trenger for å kunne avslutte.

[Gjest AnonymBruker]

Kansje var det slik det skulle bli, TS? Gjør det beste ut av det og prøv å nyt livet slik som det er nå. Lykke til videre.

[Optimist40]

Takk for et flott svar. Setter stor pris på tilbakemeldinger. Vi er alle forskjellige og reagerer på ulike måter. Det er nok en del av sorgprosessen og noen trenger mer tid en andre. Det er nok ekstra sårt pga ungene og at jeg har sviktet de, men skal gjøre alt for at de skal ha det bra selv om de ikke får bo sammen med mamma og pappa. Jeg har foresten hørt hele veien at jeg må tenke på meg selv og se fremover. Jeg hadde ikke vært der jeg er idag om jeg ikke hadde klart det. Jeg unskulder heller ikke mine føleser og tanker. Det er godt å skrive om det. Det er vel min terapi og veldig godt at andre gir råd og tilbakemeldinger. Det hjelper. Det er enklere sagt en gjort å ikke se seg tilbake og som flere sider. Det er helt normalt å tenke på hva en kunne gjort anerledes.

Selvfølgelig skal du tenke på deg selv, det er du som må komme videre. Fokuset og kjærligheten til barna skal hjelpe deg på veien, det hjelper ikke dem at du er knust over det du føler er dårlig behandling av dem. Du kan heller ikke gjøre det godt igjen ved å overdrive, du skal vise at du også er lei deg for det som har skjedd, men at du derifra gir alt du kan av kjærlighet. Tilgi deg selv.

Og jeg skriver ikke som jeg gjør fordi jeg på noen måte tror det er lett, jeg vet det er grusomt vanskelig, og ja vi er forskjellige og takler ting på ulike måter.

Min historie, min fortid og mine erfaringer er ikke dine, jeg kan bare formidle så godt det lar seg gjøre trøst og omtanke for deg i din situasjon, og kansje gi noen råd som om ikke annet oppfattes som velmente :-)

Sorgprossesser er vanskelige, de er ofte tunge og det er ikke min hensikt å formidle noe annet. Formidler vel egentlig et syn på livet som jeg tror vil gjøre det lettere på sikt, for meg er "tungsinn" et rart sted hvor jeg syns det er vanskelig å være lenge av gangen, liker bedre å klamre meg fast til det positive

[Gjest AnonymBruker]

Det er synd at du ikke får ham med på en slik samtale, men samtidig er det sikkert så mye betent stoff mellom dere at det kanskje hadde blitt mer opprivende enn "legende", dvs det hadde startet en prosess som kanskje bare hadde vært mest vond, og som dere måtte ha brukt tid på. Det virker ikke som han er innstillt på det.

Men gjør det for din egen del, det kan være akkurat den hjelpen du trenger for å kunne avslutte.

Ja det er jo normalt å ta en samtale når man bryter opp og spes etter så mangen år sammen og barn inni bilde. Uansett om jeg har vært sammen med noen i 6 mnd eller 4 år tidligere så har jo dette vært normalt. Men her er det jo tydelig at min eks ikke kan kominisere. Han skyver somsagt alle problemer bort og sånn tror jeg han alltid kommer til å være. Det vises desverre tydelig den dag idag som gjør at han får problemer. Jeg har sendt mangen mail til han i ettertid og fått sagt det jeg har hatt på hjertet så for min del var det litt av min terapi og nå vet han hvertfall hvordan jeg hadde det og hvorfor jeg trakk meg unna.

Det var sikkert ikke meningen at det skulle være oss og hadde fornuften min spillt inn tidligere så hadde vi gått hver vår vei for mangen år tilbake. Som min mor sa, men dere har jo klart å laget 3 unger sammen. Hvordan kunne det skje. Godt spørsmål og det er ikke alltid man tenker som man handler.

Utfordringene som hører med må jeg ta med meg og samvittighten vil nok alltid være der pga ungene, men de har det bedre med en mor og en far som har det bedre på hver sin kant. Jeg føler meg litt lettere etter denne skrivingen og tusen takk for den gode hjelpen

[Gjest AnonymBruker]

Kansje var det slik det skulle bli, TS? Gjør det beste ut av det og prøv å nyt livet slik som det er nå. Lykke til videre.

Ja kanskje det Takk skal du ha. Jeg er heldig som har funnet meg verdens beste kjæreste som har holdt ut med meg når dte stormet som verst og han ønsker å være her for oss. Hva mer kan man ønske seg og jeg har somsagt virkelig tatt lærdom av dette og har og kommer til å få et mye bedre forhold en noengang pga feilen min

[Gjest brutal_mann]

Det er synd at du ikke får ham med på en slik samtale, men samtidig er det sikkert så mye betent stoff mellom dere at det kanskje hadde blitt mer opprivende enn "legende", dvs det hadde startet en prosess som kanskje bare hadde vært mest vond, og som dere måtte ha brukt tid på. Det virker ikke som han er innstillt på det.

Men gjør det for din egen del, det kan være akkurat den hjelpen du trenger for å kunne avslutte.

Han har nok ikke behov for en slik samtale. For han er alt opp og avgjort og det er ikke noenting han trenger å få svar på. Derfor er TS sitt ønske om en siste samtale fåfengt o gurimelig. Verden er ikke perfekt, og vil hellre aldri bli det. Noen nederlag i livet skal bare aksepteres stilltiende. Det holder at en part sliter etter brudd om ikke begge skal slite.