en mamma som aldri blir fornøyd :(

[Gjest AnonymBruker]

Først må jeg si at jeg ikke er en engel selv, jeg prøver så godt jeg kan, men er spesielt lat når det kommer til husarbeid. Derfor vil jeg heller ha løsning på problemet enn sympati.

Det har seg slik at jeg har en kravstor mamma. Vi er minoritetsspråklige, hun snakker ikke norsk , og det blir derfor jeg som må være tolken hennes i alle tenkelige situasjoner, siden jeg er den eneste som ikke har flyttet ut hjemmefra enda.

Jeg er enda ung, og har allerede møtt mange problemer knyttet til mammas nåværende situasjon som jeg ellers ikke hadde vist hvordan man skulle håndtere. Jeg føler at jeg hele tiden kjemper mot byråkratiet og mamma samtidig, jeg får dem aldri til å møtes halveis. Saken er at mamma har to helt ødelagte skuldre. Den ene har hun også operert, uten at det har blitt særlig bedre. På grunn av dette har hun måttet slutte å jobbe, noe hun har gjort helt siden hun landet i dette landet. NAV mener hun ikke har krav på uføretrygd. Legen mente hu hadde det, søknaden ble behandlet i 7 måneder for deretter å bli avvist. I disse 7 månedene har mamma gått uten noe form for inntekt. Hun legger hele skylda på MEG, at det ikke er jeg som ikke har lagt frem saken ordentlig til NAV, at jeg har gjort masse feil. Men jeg er 100% sikker på at jeg har gjort alt det jeg kan gjøre, og litt mer for å hjelpe mamma. Det sårer meg utrolig at hun ikke verdsetter det jeg gjør, og i det minste er litt takknemlig for at jeg i en alder av 20 år stiller opp så mye for henne. Selv bestevenninnen min veit hvor stort helvete jeg har vært gjennom, først fikk hun også avslag på rehabilitering, og skylda ble lagt på meg. Så hjalp jeg henne med å klage, og klagen gikk gjennom slik at hun fikk det hun hadde krav på. Når jeg tenker meg om føler jeg at jeg har gjort og fortsatt gjør så mye for å hjelpe henne, uten at hun noen gang har verdsettet det. Det sårer meg så voldsomt.

Idag kranglet jeg voldsomt med henne, og sa faktisk det et barn aldri burde si til foreldrene sine. P.g.a all frustrasjonen sa jeg at jeg ikke skjønte hvordan pappa hadde levt med henne så lenge, hvis jeg hadde vært han hadde jeg skilt meg for lenge siden. Bakgrunnen for dette er en lang historie, men jeg skal prøve å gjøre det kort. Mamma har lenge gått uten å få tatt en blodprøve hun sårt vil ha og trenger. Idag snakket jeg med helsepersonalet og fikk pushet dem frem til å gi meg en henvisning til et annet sykehus, siden det nåværende sykehuset er ganske sta på å ikke ta denne blodprøven av henne. Jeg trodde mamma endelig skulle bli stolt av meg, siden vi hadde prøvd i over 8 måneder å få til denne blodprøven. Jeg fortalte da henne denne godnyheten, samtidig som jeg prøvde å få henne til å forstå hvorfor sykehuset var sta på at hun ikke skulle ta den prøven. Hensikten med det var å gjøre henne mindre redd og bekymret, men hun blir bare sur på meg, og igjen trekker opp det med NAV og hvor stor 'idiot' jeg er. Jeg er helt utslitt....Hva kan jeg få gjort med mamma og byråkratiet..hva er løsningen?

Jeg tror ikke det er så mange på min alder på opplever å ha så stort ansvar. Vil noen hjelpe meg?

[:-) anna]

jeg tror du må si til henne:

Vet du mamma, jeg vil gjerne hjelpe deg, men du er jo misfornøyd med alt jeg gjør. Om du virkelig ikke tror jeg gjør dette godt nok, så må vi finne noen andre til å hjelpe deg. For du stoler ikke på meg. Og det er ikke bra for noen av oss.

kanskje kan du hente støtte fra noen av søsknene dine?

[Bittelill]

Høres ut som hun tar ut alt stresset sitt på deg, og at hun ikke ser det selv. Kunne det vært mulig å hjelpe henne å finne noen å ha det sosialt med? damer i samme alder, og samme språk? den klaginga hun holder på med hører til mellom to venninner, og hun burde si at det er saken hun er frustrert over ikke deg... sikkert ikke vant til å tenke over hvordan andre har det med det ho sier. Synes du takler det bra, men det er vel på tide å sette ned foten litt, og be ho ordlegge seg anderledes overfor deg hvis ho fortsatt vil ha di hjelp?

lykke til

[Gjest gjestdeluxe]

Jeg tror ikke det er så mange på min alder på opplever å ha så stort ansvar. Vil noen hjelpe meg?

Du har gjort mange tjenester for din mor, og hun viser utakknemlighet. Det er ikke heldig at du fortsetter i den rollen...Kan du ringe din kommune og be om å få snakke med den/de som jobber med innvandrere/flyktninger? Kan kommunen gi råd/sende informasjon om rett til støtte til en tolktjeneste? Kan du spørre om de overhode har noen tilbud som kan hjelpe dere?

Om dere har bodd i Norge i noen år, blir det kanskje forventet av samfunnet rundt at dine foreldre bør ha lært seg norsk, for de har blitt tilbudt norskopplæring og videre norskkurs under tiden?

Din mor bør ta ansvar for egen læring og ikke lene hele livet sitt over på deg. Forhåpentligvis kan du snart flytte ut og få deg et eget liv utenfor dine foreldres sfære.