hva er egentlig kjærlighet?

[Gjest undrer]

må bare få luftet litt tanker, har grublet på dette lenge som jeg kan huske!

jeg har inntrykk av at mange er i forhold uten og ha den store forelskelsen eller være noe særlig forelsket og uten og ha de store "sommerfugler i magen" følelsene og kan leve med det.

har hatt denne diskusjonen med moren min blandt annet og hun sier som så at man kan leve sammen så lenge man har det bra og trives i hverandres selskap o.l.

men er det nok? jeg har prøvd slike forhold flere ganger hvor typen kunne være en fantastisk flott fyr med de egenskapene man kunne tenke seg og som jeg fikk et godt vennskap til og kunne hatt en fin fremtid fremmover med, hvor han var forelsket i meg. men pga manglende forelskelse fra min side, tiltrekkelse, savn og begjær etter den personen så kan jeg ikke ha et slikt forhold.

jeg kan ikke forstå at noen kan være i forhold og ha det greit med at slike ting uteblir? jeg oppfatter at ganske mange lever slik ut i fra diskusjoner som er oppstått flere ganger, og så lenge de har det bra er det greit virker det som.

er det mange som lever i slike forhold? er de egentlig fullstendig lykkelige og tilfreds tro?

tar de rett og slett til takke med?

i mitt hode blir det feil ihvertfall

[Gjest AnonymBruker]

Det er litt naivt å tro at forelskelsen skal være så lenge forholdet varer. Det er noe som skjer i starten av forholdet og som dabber sakte men sikkert av, deretter kommer følelsen av å elske/være glad i den man er sammen med, sette pris på de gode og dårlige sidene med den man er sammen med.

De fleste forhold går gjennom ulike stadier og det er ikke alltid man begjærer eller er hodestups forelsket i sin kjære. Det er dager man kanskje har lyst til å tuppe gubben hardt i ræva, og det er dager da du ikke kan tenke deg en mer fantastisk partner.

Det går opp og ned i forhold, det er nok det som gjør et partnerskap så vanskelig. Du skal være trygg på deg selv og din partner og vite at det ikke alltid vil være rosenrødt men du holder likevel ut de tunge stundene og setter pris på de gode.

Det er her det viktige kommer inn for å holde liv i parforholdet, snakke sammen, gjøre ting både sammen og separat, se hverandre, aldri glemme eller ta den andre for gitt. Ikke mist deg selv i redsel for at partner ikke har det godt nok. Begge må samarbeide og pleie omsorgen for hverandre.

Da tror jeg kjærlighet kommer, for meg er ikke kjærlighet bare forelskelse men også alt det andre, forelskelse, begjær, savn, glede, omsorg, latter, frustrasjon sammen med en du er utrolig glad i.

Det mange tenker på er om de er sammen med er den rette eller er det bare en god venn? Det kan ikke jeg svare på, det kan bare hver enkelt. For meg er den rette en mann som har mine standpunkt, ærlig og åpen, en som jeg kan beskytte med nebb og klør, han det samme, en god match som starter med en forelskelse men som ender med kjærlighet.

[Hoppetaujenta]

Å ha et greit platonisk forhold, er også et forhold, hvis begge er enige om den saken.

[*melis*]

Jeg har tenkt som deg hele tiden, inntil ganske nylig. Har vært single mesteparten av tiden fordi jeg har ventet på å møte den personen som skulle "ta meg med storm", og å gå inn i et forhold med noen som ikke brakte frem de "rette" følelsene i meg var aldri aktuelt. Etter en del prøving og feiling med menn som jeg har vært intenst betatt av har jeg imidlertid forandret mening. Det er sant som de sier at kjærlighet (eller i mitt tilfelle forelskelse) gjør blind. Hver gang jeg har fått slike følelser for menn har jeg glatt oversett eventuelle faresignaler og tegn på at vi egentlig ikke passer sammen og ser i ettertid at jeg på mange måter nesten har mistet meg selv i forelskelsesrusen og ikke vært i stand til å tenke klart.

Jeg har etterhvert kommet til det punktet der jeg rett og slett synes disse overveldende følelsene blir for slitsomme, og jeg begynner nå å se verdien av å finne en mann jeg trives sammen med og kan ha det moro med i stedet for å på død og liv måtte vente på en som jeg kan oppleve den enorme lidenskapen med. Jeg tror også at slike lidenskapelige forhold er bedre egnet til korte forhold og at det ikke er realistisk å håpe på at noe sånt skal vare livet ut. Dersom man er så heldig å møte en mann man opplever en intens lidenskap med så tror jeg nok ganske sikkert at hverdag etterhvert kommer for de aller fleste og den lidenskapen man hadde i begynnelsen fort blir et vagt minne.

Livet består jo tross alt av flest hverdager, og jeg har kommet frem til at det viktigste er å finne den rette å dele disse med. For min del handler det nå derfor om å finne den mannen jeg kan ha lange dype samtaler med, le sammen med og som deler min interesse for å være spontan og leve i nuet. Jeg tror at det å ha sterke opplevelser sammen på mange måter kan erstatte de lidenskapelige følelsene. Det eneste kriteriet jeg fortsatt holder fast på er at jeg må tenne på vedkommende og se på ham som mer enn en venn.

[Louie]

Forelskelsen forsvinner, uansett. Er du heldig sitter du igjen med kjærligheten.

EDIT: Er dette forresten noen du på et visst punkt har vært forelsket i? Hvor lange forhold snakker vi? Ga du dem sparken straks forelskelsen forsvant?

Endret 31. mai 2010 av Louie

[Strenge Frk.Gerd]

Jeg tror kjærlighet er veldig individuellt og personlig fra menneske til menneske. Hvordan man definerer det å elske, være betatt, være forelsket, være glad i- alle disse ordene er vanskelig å bruke som referanser for å få et 100% riktig inntrykk av hva andre i realiteten føler ovenfor et annet menneske. Derfor synes jeg at folk skal elske slik som de føler er riktig for dem.. uten å henge seg for mye opp i hva andre sier om saken. Hvordan skal de kunne få et riktig bilde av hva man føler? Føles det ikke riktig.. så føles det ikke riktig. FØles det riktig og BRA så er det riktig.. Uansett hva andre måtte mene.

Slik jeg ser relasjoner, uavhengig av hvilken rolle de har til meg, er at enhver relasjon er som et fingeravtrykk.. Hver eneste relasjon er unik mellom to mennesker. Det er et område hvor status pr følelsesnivå blir vanskelig å sette ord på.

Men jeg vet hva kjærlighet betyr og er for meg. Men jeg aner ikke hva kjærlighet er for deg eller andre her på forumet.

[Gjest Trajan]

Kjærlighet er det samme som julenissen. Noe foreldrene deres har diktet opp

[Gjest AnonymBruker]

Jeg var vanvittig forelsket i kjæresten min når jeg traff ham. Kunne aldri gått inn i et forhold hvor jeg ikke kjennte sommerfugler i magen eller begjær. Jeg kjenner menn som jeg ikke begjærer, og de kan aldri bli mer enn kompiser.

Men forelskelsen går over. I dag kiler det ikke i magen når jeg ser ham, jeg får ikke ilinger i kroppen når han tar på meg og hopper ikke av glede når det tikker inn en melding fra ham. I dag er han min aller beste venn, den jeg vil ringe når noe går bra og den jeg vil ha hos meg når noe går dårlig. Jeg kjeder meg fort når han er vekkreist og ønsker å ha ham med meg stort sett hele tiden. Jeg elsker ham dypt og inderlig, men sterk lidenskap og forelskelse finnes ikke mer. Følelsen av å elske er likevel brennende sterk.

Poenget er at man kan finne sterke følelser som erstatter forelskelse og sterk lidenskap, man finner følelsen av å elske noen dypt og ingerlig og ikke ville leve uten personen. For meg er denne følelsen langt viktigere, men den kunne nok aldri oppstått uten at jeg initsiellt var tiltrukket og begjærte ham. (begjære ham går jeg også i dag, men ikke på den samme intenste måten). Jeg tror det finnes en mellomting, hvor man ikke skal bli i forhold til noen man er stormende forelsket i når man merker sterke negative sider. Jeg gjorde det slutt med eksen min til tross for at jeg var veldig forelsket i ham på det tidspunkt, fordi han ikke gjorde meg lykkelig. Jeg trossa forelskelsen og innså at det han hadde å tilby ikke var godt nok, dette tok meg ikke lenger enn et halvt år å oppdage. Så skillet er egentlg å finne en mann som er god og snill, som man begjærer og trives sammen med. De intense "elsk-hat" forholdene hvor begjæret baserer seg mye på usikkerhet om hvor man står i forholdet og usikkerhet over om den andre føler det samme er forholdene man skal unngå.

Det viktigste i det lange løp ER at man skal trives sammen, men det er også at man skal ønske å ta og stryke på partneren sin. For meg kommer dette ønsket mye av alt det fine han gjør for meg og alt det vi har delt sammen. For meg kommer denne følelsen når han tar oppvasken som jeg hadde sakt jeg skulle ta eller når han sender meg søte meldinger når han vet at jeg er stressa. En del av kompisene mine kan gså gjøre søte ting for meg, men jeg begjærer likevel ikke dem. Det finnes altså en mellomting som jeg tenker er viktig å finne.

[Karry]

Jeg har prøvd, og for meg var det ikke mulig selv om jeg prøvde å overtale meg selv om det.

Det handlet ikke om en forelskelse som gikk over, eller for høye forventninger til sommerfugler i magen. Men det hadde egentlig aldri vært der. Det var ingen passion i det hele tatt fra min side. Det hang over meg hele tiden, og tok tilslutt overtaket.

Forskjell på vennskap og kjærlighetsforhold er en følelsesdimensjon. Hva den innebærer for den enkelte varierer nok, men man vet godt selv om det ikke er der. Og da bør man la noe forbli et vennskap og ikke mer. Er min erfaring da. Det kostet meg dyrt å prøve noe annet.

[Hoppetaujenta]

Kjærlighet er det samme som julenissen. Noe foreldrene deres har diktet opp

Neida, den finnes den, men er akk så vanskelig å finne om man leter.

Jeg leter ikke. Finner den meg?

Endret 31. mai 2010 av Margareth

[-milla j-]

Kjærlighet er vel forskjellig for de forskjellige? For meg er det ihvertfall å være så glad i noen at jeg ikke kan tenke meg å være uten. Og at jeg har lyst til å gjøre ting for ham, være nær ham, dele små og store ting, gjøre alt eller ingenting med ham, føle meg litt forelsket i ham i de øyeblikkene vi deler som er søte, se for meg at vi skal bo sammen og det det innebærer. For eksempel. Det begynner kanskje som forelskelse, men det utvikler seg jo til noe annet og bedre underveis. Det å kunne ligge i sengen tett inntil ham og prate om alt mulig etter at vi har hatt sex/elsket, vite at han også er så glad i meg at han vil dele livet mitt med meg, det er en trygghet og visshet som gjør at jeg får en sånn utrolig god følelse inni meg.

Er ikke dette kjærlighet? Jeg trenger ihvertfall ikke å være stormende forelsket hele tiden, det å være forelsket er for meg innbakt i den følelsen av å utforske en ny person, bli kjent, den spenningen det er å finne ut om han føler noe for meg også - og ikke minst den store usikkerheten som råder fordi det ikke er et etablert forhold og kan gå over når som helst.

[Gjest undrer]

her var det kommet en del intresante svar ja.

"EDIT: Er dette forresten noen du på et visst punkt har vært forelsket i? Hvor lange forhold snakker vi? Ga du dem sparken straks forelskelsen forsvant?"

ja jeg har vært forelsket tror jeg ihvertfall, har vell mer eller mindre kjærlighetssorg nå fordi jeg lengter og savner etter en det ble brått slutt med for et halv år siden. mye skjedde og jeg hadde ikke kontakt med han før nå, og jeg har vært involvert med en fyr som jeg ikke føler det store med. og da jeg fikk kontakt med han eksen blusset det opp masse følelser jeg trodde var vekke.

jeg og han eksen hadde ikke den "kjærlighet ved første blikk" -følelsen...det tok noen uker før vi begynte og bli kjent og da fikk jeg de følelsene jeg har for han enda. de dype samtalene i sengen om kveldene, den åpenheten og ærligheten vi hadde, fremtidsplanene vi begge hadde, det begjæret og jeg tente på han som ingen før og det magesuget jeg får når jeg tenker på han og når jeg ser han.

og sammenligner med han jeg er involvert med nå (jeg er foresten på tenketid nettopp pga det her og det ser ut til at jeg gjør det slutt, ikke rettferdig ovenfor han at jeg savner eksen og er sammen med han da!) og med han jeg er/har vært involvert med nå så er det ingen av delene. det er vanskelig og prate med han, jeg tenner ikke på han, føler ikke noe savn når vi ikke er sammen eller noe begjær, jeg kommer liksom ikke nær han på en måte. jeg når ikke inn til han liksom.

men han er en flotters fyr og har bare positive ting og si om han, som jeg kunne fått en sikker fremtid med, han er også forelsket i meg og har fått sterke følelser for meg :/

[Anglofil]

For meg var og er forelskelsen viktig ja, men nå har det gått over til noe jeg mener er enda viktigere - nemlig dyp kjærlighet hvor vi elsker hverandre. Jeg får fremdeles sommerfugler i magen når jeg er sammen med ham, selv om de ikke kommer hver dag slik som i starten, men det viktigste for meg er jo faktisk at vi har det kjempebra sammen, at kjemien stemmer, at vi elsker hverandre, at vi pleier hverandre og kjærligheten og deler masse glede sammen. Selv om man ikke går rundt og ikke er forelska hele tiden, så betyr jo ikke det at man har et platonisk forhold heller.

Mvh Yvonne

[Louie]

Huff, ja. Ser den. Du har det ikke enkelt kjære TS. Det er vanskelig å gi noe konkret råd basert på informasjonen du gir, men du vet uansett best sjøl.

Hvis jeg skulle prøve derimot: Du og din nåværende har vært i lag i under 3 måneder tipper jeg, i og med at det ble slutt med eksen for 6 måneder siden. Hvis dere i det hele tatt er i lag? Eller var han rebound etter eksen? Men hvor lenge var du i lag med eksen? Tok følelsene slutt eller var det andre omstendigheter som skapte bruddet?

[Gjest undrer]

"Huff, ja. Ser den. Du har det ikke enkelt kjære TS. Det er vanskelig å gi noe konkret råd basert på informasjonen du gir, men du vet uansett best sjøl.

Hvis jeg skulle prøve derimot: Du og din nåværende har vært i lag i under 3 måneder tipper jeg, i og med at det ble slutt med eksen for 6 måneder siden. Hvis dere i det hele tatt er i lag? Eller var han rebound etter eksen? Men hvor lenge var du i lag med eksen? Tok følelsene slutt eller var det andre omstendigheter som skapte bruddet?"

ja vi har vært sammen i nesten 3 mnd nå, dvs vi har kjent hverandre i 3 mnd. han var ikke en rebound etter eksen nei, det var jo litt spenning helt i starten i og med at vi jobber på samme plass så det ble jo litt flørting og fikk høre mye flott om denne fyren av venner o.l. og fikk et godt inntrykk.

men etterhvert som tiden gikk så begynte jeg og sammenligne han og eksen, og da jeg endelig fikk kontakt igjen med eksen så har det dukket masse følelser opp fra den gang.

grunnen til at det ble slutt...vell..er faktisk litt usikker på det selv. men det oppsto noe drama på en fest hvor han var dust mot meg og han kuttet kontakten. så har vi pratet litt nå og han har unnskyldt seg og forklart litt om hvordan han hadde det og lignende. for han hadde det visst tungt den gangen og i ettertid, orker ikke fortelle hva det handlet om. tror ikke en gang at eksen er intresert i meg på den måten lengre, han har ikke sagt noe om det enda så tviler på det.

det var ikke følelser som gikk slutt fra min side ihvertfall, men er litt usikker fra hva det var fra hannes side. vi var heller ikke lenge i lag, var bare et par mnd.

men vi hadde jo planer om å flytte sammen, snakket om fremtiden og vi hadde det flott sammen. noe han også bemerket flere ganger hvor fint vi hadde det og hvor godt han hadde det sammen med meg.

synd at det skulle ende sånn :/ men har vell et ørlite håp da .....

[Louie]

Da skjønner jeg litt mer. Det er kun du som vet dette, men jeg trur nok du bør vurdere å gjøre det slutt med kollegaen din - som du jo også gjør. Du bør ikke ha han som back-up dersom ikke eksen din vil ha deg, det er ikke rettferdig for verken deg eller han. ETTER at du har gjort det slutt ville jeg vurdert å snakket med eksen eller prøvd å blitt kjent med han på nytt. Kanskje starte i det små med en kopp kaffe. Men, helt ærlig så trur jeg det beste du gjør er å glemme begge to. Du har ikke vært singel lenge, og det høres litt ut som du har forhastet deg i et forhold. Ingen forhåndsdømming, men du høres litt ung ut. Jeg er ung selv så jeg sier det ikke med skråblikk og har ingen livsleksjon til deg forutenom at du har god tid til å finne kjærligheten. Du bør uansett ikke ta oss KG-folk for seriøst, det er kun du som vet hva som er best for deg.

[Havbris]

Da mannen min og jeg traff hverandre for 20 år siden startet forholdet med en voldsom forelskelse, et skikkelig adrenalinkick, og vi bestemte oss raskt for å satse på hverandre. I en slik forelskelsesperiode så drives forholdet først og fremst av følelser alene, av spenning, begjær og en "hormonrus", en kan nesten si at forholdet er ganske smalspektret. Den fasen gikk over i nye og andre faser, der forholdet ble mere bredspektret, man møter "gråværsdager" men skaffer også forholdet nye erfaringer og opplevelser. Den vannvittige rusen er over - men forholdet har fått en sterk grunnmur som har med respekt, likeverd, anerkjennelse, omsorg og omtanke å gjøre. Vi har en felles historie, vi har opplevd utrolig mye sammen, vi har oppdratt to flotte barn som nærmer seg voksen alder, vi har opplevd kriser og vi har vært drittlei hverandre. Men vi kjenner en oppriktig kjærlighet og omsorg for hverandre. Og vi er sikre i forholdet begge to.

Men - jeg sitter ikke idag med følelsen av jeg "tar til takke med noe" selv om den berusende forelskelsen ikke driver forholdet alene lenger, tvert imot, jeg føler meg privilgert og rik, jeg er tryggere som kvinne, klokere, modigere, jeg vet hva livskriser kan innebære og jeg har en livspartner som jeg har et veldig betydningsfullt felleskap sammen med. Vi trives sammen, kan slappe av i hverandres selskap, krangler sjelden, er flinke med kjærtegn, elsker humor og ler masse sammen, vi er blitt flinkere til å sanke spennende opplevelser og vi håper vi kan få bli gamle sammen. Dette er langt fra å "ta til takke med", det er det beste, for ham og meg.

Endret 31. mai 2010 av Havbris

[Gjest AnonymBruker]

Kjærlighet er bare naturens/evolusjonens måte å sikre avkom, både at det fremkommer og at det vokser opp ved at foreldrene holder sammen. Ingenting som ikke kan forklares. Ingenting romantisk. Kvantifiserbare, målbare parametre.

Kjedelig.

[Gjest gulle]

Et forhold koster mye. Man må åpne seg, tørre å være sårbar til tider. Møte hverandre. Initiativ. Tolmodighet. Mye mer! Men det er så verdt det om man ikke trekker seg, men fortsetter uten noe mål i sikte! Ingen begrensninger. Slike begrensninger lager man bare selv i sitt lille hode.

Man må jo ikke være i et forhold, bare for å være i et forhold! Kjærligheten er magisk, ikke noe man tuller med! Man får ikke mer enn man tørr å så. Eller "Som man sår, får man". Alt man opplever i verden, er et speilbilde av ditt indre univers.

Noen ganger så er ikke forholdet bygget på ekte kjærlighet. Ekte kjærlighet blir den største faktoren til hvor langt forholdet kommer til å utvikle seg. Om det stagnerer, så må begge parter være villige til å jobbe for å finne ut hvor blokkeringen(e) ligger. Man må være villig til å se dypere inn i den man elsker, bak alle verdslike menneskelige feil. Dette er elimentære ting. Uten denne grunnmuren i forholdet, så vil det falle før eller senere. Kommunikasjon, forståelse, tolmodighet, respekt, og ikke minst kjærlighet i laange baner.

[Gjest brutal_mann]

Kjærlighet er den største mangelvaren som finnes.