Når er man egentlig mentalt klar for å gå inn i noe nytt

[Karry]

Jeg gikk i fjor ut av et lang ekteskap med barn involvert etter 13 års samliv. Jeg gikk, det var på høy tid, så da jeg flyttet var jeg veldig mentalt ute av det ekteskapet.

Etter svært kort tid falt jeg pladask for en mann som jeg trodde var mannen i mitt liv helt til han gjorde det slutt for noen uker siden. Men han hadde også rimelig nylig vært i et forhold (som han ikke ønsket seg ut av).

Det jeg får litt følelsen av da av egne erfaringer og etter å ha snakket med andre er at det virker som at enten man liker det eller ikke, enten man er seg det bevisst eller ikke, enten man har gått ut av noe frivillig eller ufrivillig så er både menn og kvinner litt ustabilie/sårbare/uforutsigbare en god stund etter samlivsbrudd som har utgjort en betydning i livet. Jeg sier ikke at alle forhold som inngås raskt etterpå nødvendigvis er dødsdømte, men mange tryner. Hører om mange som backer ut med en gang noe begynner å bli seriøst for eksempel. Kanskje også fordi man så lett sammenlikner med tidligere erfaringer og prøver å få det nye til å passe i det bildet fremfor å løsrive seg og se et nytt forhold som det unike det er? Og frykt for å mislykkes igjen?

Jeg gikk på ingen måte inn i noe fordi jeg ikke klarte å være alene, absolutt ikke, ble bare hodestups forelsket og kjente på savn som hadde ligget der i mange år.

Men jeg tror nå at jeg skal fokusere på å finne ut av hvem jeg er og hva jeg vil når jeg er alene. Og at det bare må renne endel tid i havet før det vil være grunnlag for å gå inn i noe nytt som får et sunt fundament.

Noen refleksjoner og erfaringer?

[Gjest navnelapp]

Eg er i same situasjon som deg, og har eigentleg ingenting klokt å kome med. ;-) Det er ei utfordring at ein ber på ein lengt etter å bli sett og satt pris på, som kan medføre at ein blir eit lett bytte. Det handlar ikkje om å ikkje klare å vere åleine, men ganske enkelt at ein gjerne vil tilbake til den positive interaksjonen som eit samliv er når det fungerer.

I tillegg, viss du er som meg, har eg vore "avskrudd" emosjonelt i fleire år, og dermed ikkje hatt blikket ut i verda i det heile. Eg har ikkje vurdert menn rundt meg som potensielle partnerar av prinsipp, fordi eg har hatt som mål å vere lojal til han eg budde saman med sjølv om det var emosjonelt daudt. Når ein då blir skrudd på kan situasjonen vere overveldande, og ein kan lett bli henført av ivrige menn.

Kor lang tid det skal gå veit eg ikkje, men eg veit at det er deilig og inspirerande å vere "påskrudd". :-)

[Steinar40]

Jeg gikk i fjor ut av et lang ekteskap med barn involvert etter 13 års samliv. Jeg gikk, det var på høy tid, så da jeg flyttet var jeg veldig mentalt ute av det ekteskapet.

Etter svært kort tid falt jeg pladask for en mann som jeg trodde var mannen i mitt liv helt til han gjorde det slutt for noen uker siden. Men han hadde også rimelig nylig vært i et forhold (som han ikke ønsket seg ut av).

Det jeg får litt følelsen av da av egne erfaringer og etter å ha snakket med andre er at det virker som at enten man liker det eller ikke, enten man er seg det bevisst eller ikke, enten man har gått ut av noe frivillig eller ufrivillig så er både menn og kvinner litt ustabilie/sårbare/uforutsigbare en god stund etter samlivsbrudd som har utgjort en betydning i livet. Jeg sier ikke at alle forhold som inngås raskt etterpå nødvendigvis er dødsdømte, men mange tryner. Hører om mange som backer ut med en gang noe begynner å bli seriøst for eksempel. Kanskje også fordi man så lett sammenlikner med tidligere erfaringer og prøver å få det nye til å passe i det bildet fremfor å løsrive seg og se et nytt forhold som det unike det er? Og frykt for å mislykkes igjen?

Jeg gikk på ingen måte inn i noe fordi jeg ikke klarte å være alene, absolutt ikke, ble bare hodestups forelsket og kjente på savn som hadde ligget der i mange år.

Men jeg tror nå at jeg skal fokusere på å finne ut av hvem jeg er og hva jeg vil når jeg er alene. Og at det bare må renne endel tid i havet før det vil være grunnlag for å gå inn i noe nytt som får et sunt fundament.

Noen refleksjoner og erfaringer?

Jeg tror du har fått med deg det viktigste her etter mine erfaringer og observasjoner.

Noe som er veldig VIKTIG er om personen selv ønsket seg ut av et tidligere forhold eller ikke. Og selvfølgelig hvor lang tid det har gått siden det skjedde.

Det er nok vanligvis en betydelig større risiko å surre seg borti et individ som har blitt ufrivillig "kastet ut" helt nylig - slik han du kom borti tydeligvis hadde blitt.

[Steinar40]

Eg er i same situasjon som deg, og har eigentleg ingenting klokt å kome med. ;-) Det er ei utfordring at ein ber på ein lengt etter å bli sett og satt pris på, som kan medføre at ein blir eit lett bytte. Det handlar ikkje om å ikkje klare å vere åleine, men ganske enkelt at ein gjerne vil tilbake til den positive interaksjonen som eit samliv er når det fungerer.

I tillegg, viss du er som meg, har eg vore "avskrudd" emosjonelt i fleire år, og dermed ikkje hatt blikket ut i verda i det heile. Eg har ikkje vurdert menn rundt meg som potensielle partnerar av prinsipp, fordi eg har hatt som mål å vere lojal til han eg budde saman med sjølv om det var emosjonelt daudt. Når ein då blir skrudd på kan situasjonen vere overveldande, og ein kan lett bli henført av ivrige menn.

Kor lang tid det skal gå veit eg ikkje, men eg veit at det er deilig og inspirerande å vere "påskrudd". :-)

Det jeg har uthevet over, høres faktisk helt vanvittig ut i mine ører! Er det slutt så er det slutt. Historie.

Hva i all verden skulle logikken bak det være? :klø:

Men dere er kanskje omtrent nærmeste naboer etc., slik at han ser deg hele tiden ...?

[Gjest AnonymBruker]

Det jeg har uthevet over, høres faktisk helt vanvittig ut i mine ører! Er det slutt så er det slutt. Historie.

Hva i all verden skulle logikken bak det være? :klø:

Men dere er kanskje omtrent nærmeste naboer etc., slik at han ser deg hele tiden ...?

Jeg tror hun mener at selv om forholdet i praksis var dødt, var det ikke offisielt over, slik at hun nektet seg selv å vurdere andre menn før dette hadde skjedd. Det står det vel respekt av?

[Steinar40]

Jeg tror hun mener at selv om forholdet i praksis var dødt, var det ikke offisielt over, slik at hun nektet seg selv å vurdere andre menn før dette hadde skjedd. Det står det vel respekt av?

Okay, det er mens de fortsatt lever og bor i sammen! Da forstår jeg.

Ja, det står det respekt av

[Gjest -L-]

Eg tror som du var inne på Karry at forhold som oppstår raskt etter man har gjort det slutt med noen ryker hvis begge ikkje er mentalt ferdig med eksen sin. I dette tilfelle sa du at du var mentalt ferdig, men han var ikkje og han ønsket i tilegg ikkje bruddet med sin eks. At det var han som gjorde forholdet slutt styrker teorien. Det er sikkert de som fremdeles har følelser for eksen som latt følelsene dø ut når man er i et nytt forhold, men eg mener at man ikkje er mentalt klar for å gå inn i noe nytt før man faktisk er over eksen.

[Gjest navnelapp]

Jeg tror hun mener at selv om forholdet i praksis var dødt, var det ikke offisielt over, slik at hun nektet seg selv å vurdere andre menn før dette hadde skjedd. Det står det vel respekt av?

Ja., det var det eg meinte

[Karry]

Jeg tror du har fått med deg det viktigste her etter mine erfaringer og observasjoner.

Noe som er veldig VIKTIG er om personen selv ønsket seg ut av et tidligere forhold eller ikke. Og selvfølgelig hvor lang tid det har gått siden det skjedde.

Det er nok vanligvis en betydelig større risiko å surre seg borti et individ som har blitt ufrivillig "kastet ut" helt nylig - slik han du kom borti tydeligvis hadde blitt.

Det var faktisk ennå mer brutalt, hans kjæreste døde brått. Og selv om det var rimelig ugjenkallelig, så er det nok ikke klokt å gå rett inn i noe nytt med det første.

[Karry]

Eg er i same situasjon som deg, og har eigentleg ingenting klokt å kome med. ;-) Det er ei utfordring at ein ber på ein lengt etter å bli sett og satt pris på, som kan medføre at ein blir eit lett bytte. Det handlar ikkje om å ikkje klare å vere åleine, men ganske enkelt at ein gjerne vil tilbake til den positive interaksjonen som eit samliv er når det fungerer.

I tillegg, viss du er som meg, har eg vore "avskrudd" emosjonelt i fleire år, og dermed ikkje hatt blikket ut i verda i det heile. Eg har ikkje vurdert menn rundt meg som potensielle partnerar av prinsipp, fordi eg har hatt som mål å vere lojal til han eg budde saman med sjølv om det var emosjonelt daudt. Når ein då blir skrudd på kan situasjonen vere overveldande, og ein kan lett bli henført av ivrige menn.

Kor lang tid det skal gå veit eg ikkje, men eg veit at det er deilig og inspirerande å vere "påskrudd". :-)

Nettopp! KJenner meg helt igjen i alt du skriver. Og det er godt å være påskrudd som du sier. Og så får det heller briste eller bære, man har hjerte med seg! Lever. Men det er nok som du sier, blir lett henført.

[Karry]

Eg tror som du var inne på Karry at forhold som oppstår raskt etter man har gjort det slutt med noen ryker hvis begge ikkje er mentalt ferdig med eksen sin. I dette tilfelle sa du at du var mentalt ferdig, men han var ikkje og han ønsket i tilegg ikkje bruddet med sin eks. At det var han som gjorde forholdet slutt styrker teorien. Det er sikkert de som fremdeles har følelser for eksen som latt følelsene dø ut når man er i et nytt forhold, men eg mener at man ikkje er mentalt klar for å gå inn i noe nytt før man faktisk er over eksen.

Det var faktisk ikke engang snakk om at han ikke ville ut av forholdet med sin x, hun døde rett og slett

[Gjest Blondie65]

Det var faktisk ennå mer brutalt, hans kjæreste døde brått. Og selv om det var rimelig ugjenkallelig, så er det nok ikke klokt å gå rett inn i noe nytt med det første.

Her er det jo enda et lass med komplikasjoner - her har man en sorg prosess der bare det å utvise følelser for noen andre enn den avdøde kan medføre skyld. Man trenger tid i en slik prosess og den hadde nok ikke han gitt seg selv.

Og hvor lang tid tar det? Jeg vet ikke. Jeg har aldri forstått de som går fra det ene forholdet til det andre - bortsett fra at jeg ser at det er redselen for å være alene eller ikke ha regelmessig sex som er drivkraften.

Jeg har vært singel lenge og trives slik. Treffer jeg den rette mannen er jeg imidlertid klar for et forhold - så fremt dette forholdet kan gå i sakte fart i rett retning.

[Gjest brutal_mann]

En er sjelden klar for et forhold.

[Karry]

En er sjelden klar for et forhold.

Nei, men det er grader av hvor uklar, f**** up og fullstendig på viddene man kan være