Forhold der den ene er superutadvendt og har tusen venner

[Gjest AnonymBruker]

Jeg lurer på om noen har erfaringer med et slikt forhold og hvordan det i så fall har gått? Er det mulig for to mennesker som er like på mange punkt men som har ganske forskjellige sosiale behov å få et forhold til å fungere på langsikt? Jeg er selv ganske introvert, ikke sjenert, men trives i eget selskap og bruker mye tid på å tenke og leve i min egen verden. Jeg har heller ikke en hau med venner men noen få gode og er ellers ganske "normal", dvs. at jeg kan godt ta meg en fest og er med på det meste, så lenge jeg får tid for meg selv. Jeg har ofte tenkt på om jeg kunne vært i et forhold med en som er superutadvendt og har tusenvis av venner og som har et stort behov for å være sosial og fort blir rastløs av å være alene, da det ofte er slike menn jeg faller for. Noen som vil dele sine erfariger, enten man er eller har vært den utadvendte eller den introverte i forholdet? Er det i det hele tatt mulig for en som er supersosial og trives sammen med en som ikke har behov for å treffe venner mer en et par ganger i uka?

[Gjest Tori]

Har ikke egen erfaring, men forskning tilsier at likheter tiltrekker hverandre, ikke ulikheter som mange tenker. (forskning gjort av Bl.a Buss, Botwin osv.)

Og sånn på generell basis kan jeg ikke egentlig tenke meg at det vil være så veldig kjekt i lengden. Hvis du verdsetter din alenetid, men partneren din utstår ikke å være med seg selv, hvordan vil det da bli om det daglig er besøk av venner i stuen, og du ikke får alenetiden din? Eller om din utadvente og rastløse partner skal sitte hjemme og være "alene" med deg.

Kanskje jeg kommer fram som litt dømmende nå, det var ikke meningen. Var bare mine frie tanker omkring emnet.

Personlig tror jeg at et så likt nivå av aktivitet/ekstraversjon som mulig er det beste for begge parter. Men for all del, det finnes alltid unntak!

[Bonnebell]

Har erfaring ja, er i et slik forhold nå og det fungerer supert det

Min bestevenninne bor ikke i samme del av landet og jeg snakker sjelden med henne,kanskje èn gang i mnd? Vi er veldig like som personer og behøver ikke snakkes oftere. Har ingen andre rundt meg, heller ikke familie, passer meg veldig bra.

Typen har alle rundt seg og er supersosial og utadvendt, familien bor 40min unna og han snakker med moren/faren hver dag på tlf.

Vi har ikke opplevd noen problemer i vårt forhold når det kommer til våre ulike sosiale behov. Familien hans er også klar over hvordan jeg "er" og respekterer at jeg ikke har samme behovet for å omgåes folk heeeele tiden. Helt supert

[Strenge Frk.Gerd]

Vel, kan bare snakke for meg selv.. men jeg anses nok av de fleste for å være SUPER sosial. Jeg har veldig mange venner, enormt sosialt nettverk, og tar ofte initiativ til å arrangere sosiale ting. Jeg kan sikkert virke som på utsiden at jeg er i gang med noe sosialt konstant.. men det er ikke alltid hele tiden tilfelle.

Jeg har absolutt i aller høyeste grad en introvert side også.. jeg trives så absolutt i mitt eget selskap og trenger tid alene eller ihvertfall rolig tid mellom slagene.

Så i realiteten har jeg nok en viss balanse mellom å være veldig sosial, og samtidig ha min introverte del.

I henhold til å bli sammen med en mindre sosial partner anser jeg ikke det spesifikkt som noe problem, så lenge vedkommende kan omgås mennesker normalt sosial intelligens messig.. jeg er ganske selvgåen hvis jeg skulle ha behov for å plutselig være sosial.. kan bare ta kontakt med noen og finne på noe, uten at jeg måtte ha et sterkt behov for å plage en eventuell partner til å på død og liv skulle være med på alt hele tiden.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg var i et sånt forhold og det varte ikke lenge. Det var slitsomt for meg som innadvendt å for det første skulle dilte med ut på alle slags sosiale ting, og like slitsomt å føle at kjæresten min ikke brukte så mye tid med meg som jeg skulle ønske fordi det var så mange andre han ville tilbringe tid med. Det var ikke det som endste forholdet, men jeg kjenner at jeg ikke ville orket at han var så utrolig travel og opptatt hele tiden og hadde så mange rundt ham som ville ha en bit av ham. Det var stressende.

Jeg tror at for de fleste vil ikke et slikt forhold fungere over tid. Den som er mest sosial vil føle seg hemmet av den inadvendte, føle dårlig samvittighet over å dra ut på ting alene eller å tvinge den andre til å være med på ting man vet at han/hun egentlig ikke vil være med på. Den som er innadvendt vil på den annen side føle seg utelatt, tilsidesatt, kanskje til og med ensom. Som innadvendt trenger man en del tid alene og da er det slitsomt hvis man føler seg dratt med ut på ting til enhver tid. Og ikke minst vil slike kjærester mangle forståelse for den andres følelser og behov. En som er sosial vil aldri forstå hvordan det er å være innadvendt og ha mye behov for alenetid og lite behov for å omgås mange mennesker, og omvendt.

[Pysj]

-

Endret 30. mai 2013 av Pysj

[Gjest Gjest]

Extrovert og introvert... Kommer fra Jung. Det er feil å si at en introvert har få venner, eller har vanskelig for å prate med andre. Det er ikke det introvert betyr. En extrovert kan meget vel ha få venner og være lite sosial. Akkurat som omvendt, en introvert kan være meget sosial og ha mange venner.

Det disse to uttrykkene betyr, i Jungs bruk av ordene, er at en introvert, feks, tenker mye selv, stoler mer på sine egne tanker og meninger enn på andres tanker. Ikke en egoistisk person eller sårende, men en introvert er feks skeptisk til det som blir sagt i nyhetene, den introverte tar ikke alle påstander for god fisk. En extrovert har lettere for å gjøre det.

Vi har ellers to gode norske uttrykk for det TS sikter til her, utadvendt og innadvendt.

Så har vi lært oss noe nytt i kveld også

[Gjest AnonymBruker]

Har ikke egen erfaring, men forskning tilsier at likheter tiltrekker hverandre, ikke ulikheter som mange tenker. (forskning gjort av Bl.a Buss, Botwin osv.)

Og sånn på generell basis kan jeg ikke egentlig tenke meg at det vil være så veldig kjekt i lengden. Hvis du verdsetter din alenetid, men partneren din utstår ikke å være med seg selv, hvordan vil det da bli om det daglig er besøk av venner i stuen, og du ikke får alenetiden din? Eller om din utadvente og rastløse partner skal sitte hjemme og være "alene" med deg.

Kanskje jeg kommer fram som litt dømmende nå, det var ikke meningen. Var bare mine frie tanker omkring emnet.

Personlig tror jeg at et så likt nivå av aktivitet/ekstraversjon som mulig er det beste for begge parter. Men for all del, det finnes alltid unntak!

Når det gjelder det med besøk så tror jeg nok at det skulle gått fint. Jeg kan fint gå meg en tur eller finne på noe annet hvis jeg skulle få et akutt behov for alenetid mens han har besøk, i tillegg til at jeg ikke hadde hatt noe i mot å være hjemme så lenge det ikke ble for mange folk. Jeg er ikke asosial, er bare ikke så veldig begeistret for å være rundt for mange mennesker samtidig, samt at jeg som sagt verdsetter en del tid for meg selv. Jeg hadde heller ikke på noen måte krevd at han skulle sitte hjemme med meg dag ut og dag inn. Det som er så fint med å trives i sitt eget selskap er jo nettopp det at man ikke føler seg ensom dersom man er alene hjemme, men tvert imot setter pris på det

Tror det er vanskelig å komme med noen generaliseringer, da alle forhold, og interaksjonen mellom kjærestepar, er forskjellig. Men kan jo dele min erfaring!

Jeg er ganske utadvendt av meg, trives godt i så og si alle sosiale settinger, og har aldri hatt problemer med å tilpasse meg/aktivisere meg i ulike sosiale sammenhenger (er riktignok ikke turbososial, setter stor pris på å kunne trekke meg tilbake og være helt alene). Har en relativt stor venne- og bekjentskapskrets. Eksen min var litt mer introvert; ble gjerne med på sosiale sammenkomster o.l., men hadde mindre sosial omgangskrets og var mindre "bekvem" i sosiale situasjoner han ikke var vant med (f.eks. på fest med folk han ikke kjente så godt, familieselskaper på min side osv).

Dette førte til to ting:

- Vi var oftere i sosiale arrangementer (fester, vors, middager osv) som ble initiert fra min side, rett og slett fordi jeg kjente flere=ble invitert med på flere ting. I tillegg var ikke han så veldig flink til å holde kontakt med sin vennegjeng, eller ta initiativ til noen arrangementer. That said: han var nesten alltid med (når det passet seg selvfølgelig), noe jeg satte stor pris på!

- Jeg følte ofte ansvar for at han skulle ha det bra/klare seg, f.eks. når vi var på fester el.l. med mine venner, og klarte ikke helt å slappe av.

Jeg må være ærlig: For meg (oss?) ble dette et lite problem etterhvert. For en som ikke er sjenert selv, kan det være vanskelig å forstå mekanismene som fører til at man plutselig sitter midt i en gjeng på 6-7 stykker og ikke sier noe, ikke er en del av samtalen på noen som helst måte. Selv om jeg prøvde å være forståelsesfull, tok jeg meg i å tenke at han ikke "gadd" å f.eks. bli kjent med venninnene mine, eller ikke hadde interesse av å forsøke å sosialisere seg. Det samme med familiesammenkomster.

Jeg fikk ofte dårlig samvittighet av å være sosial uten han fordi jeg visste at han satt hjemme, jeg fikk dårlig samvittighet av å "forlate" han på fester fordi jeg ikke visste om han kom til å kose seg, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg tenkte "tenk om alle andre hadde sett den fantastiske personen han er når han er sammen med bare meg, og virkelig tør å være seg selv!"

...såh. Ja, det kan bli et problem. Men dersom dere har/får et sunt og sterkt forhold er det på ingen måte en "dealbreaker" - mener jeg hvertfall. Det handler vel om å bli kjent med hverandres sterke og svake sider, komme til kompromisser, og forsøke å hjelpe hverandre til å bli sterkere utenfor normal komfort-sone. Eksen min ble f.eks. mye mer vant til ulike sosiale situasjoner, og dermed mye mer fortrolig med de, i løpet av tiden vi var sammen.

Takk for at du deler erfaringene dine med meg Jeg forstår godt at forholdet til eksen din ble slitsomt i lengden, da jeg selv har lignende erfaringer med sjenerte venner. Selv om jeg har et mindre sosialt behov enn mange anser jeg meg ikke for å være sjenert eller asosial. Jeg fungerer som regel greit i de fleste sosiale sammenhenger, selv om jeg ikke er den som roper høyest i store folkemengder. Mange vil nok beskrive meg som utadvendt og jeg har som regel ingen problemer med å holde gående en samtale eller å bli kjent med nye folk på fester og lignende, med mindre det er mennesker jeg absolutt ikke føler jeg har noe til felles med. Så det kommer jo litt an på vennene og omgangskretsen til han jeg eventuelt skulle blitt sammen med selvfølgelig.

Sånn oppsummert så tror jeg nok at det praktiske skulle latt seg ordne, bekymringen min er vel heller at jeg hadde blitt "for kjedelig" i lengden for en som er vant med mye action rundt seg hele tiden og at det hadde svekket forholdet at jeg kanskje ikke "deltok" i livet hans på samme måte som en mer sosial kjæreste kanskje hadde gjort, viss noen skjønner hva jeg mener.

[Gjest AnonymBruker]

Extrovert og introvert... Kommer fra Jung. Det er feil å si at en introvert har få venner, eller har vanskelig for å prate med andre. Det er ikke det introvert betyr. En extrovert kan meget vel ha få venner og være lite sosial. Akkurat som omvendt, en introvert kan være meget sosial og ha mange venner.

Det disse to uttrykkene betyr, i Jungs bruk av ordene, er at en introvert, feks, tenker mye selv, stoler mer på sine egne tanker og meninger enn på andres tanker. Ikke en egoistisk person eller sårende, men en introvert er feks skeptisk til det som blir sagt i nyhetene, den introverte tar ikke alle påstander for god fisk. En extrovert har lettere for å gjøre det.

Vi har ellers to gode norske uttrykk for det TS sikter til her, utadvendt og innadvendt.

Så har vi lært oss noe nytt i kveld også

Det er mulig jeg har misforstått begrepet introvert, men jeg føler likevel at det er en bedre beskrivelse på personligheten min enn innadvendt, da jeg også kan være utadvendt, men primært henter energi og "lader batteriene" ved å være for meg selv. Og slik jeg har forstått det er det det som er hovedforskjellen mellom de to begrepene: mens den introverte samler energi ved å være alene og tenke over ting i fred og ro, er den ekstroverte avhengig av tilbakemeldinger fra andre og får ny energi ved å være rundt folk.

[Gjest AnonymBruker]

Når det gjelder det med besøk så tror jeg nok at det skulle gått fint. Jeg kan fint gå meg en tur eller finne på noe annet hvis jeg skulle få et akutt behov for alenetid mens han har besøk, i tillegg til at jeg ikke hadde hatt noe i mot å være hjemme så lenge det ikke ble for mange folk. Jeg er ikke asosial, er bare ikke så veldig begeistret for å være rundt for mange mennesker samtidig, samt at jeg som sagt verdsetter en del tid for meg selv. Jeg hadde heller ikke på noen måte krevd at han skulle sitte hjemme med meg dag ut og dag inn. Det som er så fint med å trives i sitt eget selskap er jo nettopp det at man ikke føler seg ensom dersom man er alene hjemme, men tvert imot setter pris på det

Takk for at du deler erfaringene dine med meg Jeg forstår godt at forholdet til eksen din ble slitsomt i lengden, da jeg selv har lignende erfaringer med sjenerte venner. Selv om jeg har et mindre sosialt behov enn mange anser jeg meg ikke for å være sjenert eller asosial. Jeg fungerer som regel greit i de fleste sosiale sammenhenger, selv om jeg ikke er den som roper høyest i store folkemengder. Mange vil nok beskrive meg som utadvendt og jeg har som regel ingen problemer med å holde gående en samtale eller å bli kjent med nye folk på fester og lignende, med mindre det er mennesker jeg absolutt ikke føler jeg har noe til felles med. Så det kommer jo litt an på vennene og omgangskretsen til han jeg eventuelt skulle blitt sammen med selvfølgelig.

Sånn oppsummert så tror jeg nok at det praktiske skulle latt seg ordne, bekymringen min er vel heller at jeg hadde blitt "for kjedelig" i lengden for en som er vant med mye action rundt seg hele tiden og at det hadde svekket forholdet at jeg kanskje ikke "deltok" i livet hans på samme måte som en mer sosial kjæreste kanskje hadde gjort, viss noen skjønner hva jeg mener.

Jeg kan også legge til at en annen frykt er at jeg ikke hadde hatt nok å "tilføre" forholdet i form av det sosiale. Ettersom jeg ikke har en fast, nær vennegjeng, men heller mer "individuelle" venner der mange ikke en gang kjenner hverandre, så hadde det nok fort blitt sånn at det hadde vært en klar overvekt av hans venner dersom vi feks. skulle invitert til fest eller reist på hytteturer, ferier og lignende. For meg er ikke dette noe problem ettersom jeg bare hadde blitt glad for å fått en vennegjeng "med på kjøpet" (forutsatt at det var greie folk så klart), men føler jo at det er litt forventet at jeg skal ha min egen venninnegjeng, og ikke alltid er avhengig av å henge med kompisgjengen hans de gangene vi skal være sosiale sammen. Og hva om jeg ikke en gang hadde komt overens med vennene hans? (Som regel har jeg få problemer med å komme overens med gutter, men man vet jo aldri)

[MasterCB]

Jeg er enig med det som blir sagt av di fleste innadvente/introverte her inne.

(Ble litt usikker på hva jeg er av disse 2, føler meg som en blanding av disse to. )

At begge (eller den ene) må mye oftere gjøre ting en egentlig/kanskje ikke har så lyst til, enten om den innadvendte måte være mere sosial, eller om den andre måtte være mere "alene" med den innadvendte høres tungvint ut i lengden.

Jeg er selv innadvendt/introvert, begge mine X'er var normal utadvendt, og det har nok en del å si at vi hadde forskjellige sosiale behov, jeg hadde det ellers fint i begge forholdene, men på sikt hadde det nok muligens ikke fungert alikevell. (Som det ikke gjorde.) Har jo slått feil 2 ganger til nå.

Jeg var på en slags date med ei annen jente en for en god stund forresten, og var med på en utekonsert, og en annen gang til en fest med vennene hennes. Jeg overlevde, men jeg trivdes ikke. :/ Begge hadde masse ukjente folk, og alkohol i bildet, jeg passer slett og rett ikke inn i slike sosiale sammenhenger, blir bare sittende og høre/se andre snakker, ikke har jeg noe innslag selv å komme med, og jeg ikke vil jeg forstyrre samtalene heller. Så jeg bare holdt ut for hennes skyld for å være snill. Men jeg ble ikke sammen med henne, og det var pga forskjellen i det sosiale behovet vi hadde. Jeg så for meg at dette kom til å bli slitsomt for min del i lengden, og slikt orker jeg ikke å begynne på.

Det å være en annen person enn det jeg selv føler at jeg er for å passe inn er ikke noe for meg. Er forsåvidt ikke noe for noen som helst da.

Så for min del så tror jeg det hadde vært mye lettere om jeg hadde funnet ei jente som også var innadvent (jeg må møte ei slik jente engang ihvertfall, om det blir mulig), som også hadde lite sosialt behov som meg. Jeg trives godt i eget selskap hjemme hos meg selv, og om jenta også var som meg, så kan jeg godt se for meg at det blir mye mere forståelse for hverandre, og en trenger isåfall aldri/sjeldent å begi seg ut på sosiale hendelser en selv egentlig ikke vil være med på eller noe. Da blir det ikke noe at den ene går ut og syns synd på den andre som er hjemme eller omvendt osv, for hvis begge er like, da vil nok begge trives bedre i sammen. Enten om di er ute eller hjemme. For da har en en god forståelse mellom hverandre siden begge er utadvente, sammenlignet med et par der den ene er innadvendt og den andre utadvendt, di vil ikke helt forstå hverandre like bra side di er ulike på det sosiale.

Jeg foretrekker en hjemmekveld/kosekveld med jenta jeg liker/elsker fremfor alt annet.

Men nå er det ikke bare det sosiale jeg hadde som kriteria her da, var bare fokus på det emnet siden tråden her handlet om dette. Det har selvfølgelig også mye å si på personlighet, væremåte, og forståelse for hverandre å gjøre også, osv osv. Så det går ok fint om begge er klar over forskjellen og finner en balanse for begge, så ikke den ene eller begge blir sliten/utkjørt/kjedelig i lengden. Bare å være åpen, snakke om det og heller løse problemene i begynnelsen eller før et forhold, en at den ene tror at begge har det fint, og plutselig en dag så finner den ene ut av at den andre egentlig ikke har det så bra pga den sosiale forskjellen mellom hver. :/

Jeg har hørt at motsetninger tiltrekker hverandre. (Sikkert mange andre også.)

Men motsetninger er jo som det er, motsetninger, motsetninger kan vel aldri møtes helt.

Men en kan finne en balanse om en jobber litt med det.

Nå har jeg som andre også nevnte her, tenkt at det er nok likheter som tiltrekker hverandre. (Passer bedre i sammen.)

Så jeg får se hva slags sosialt behov den neste jenta jeg møter har. Pga mine X'er, og litt mere forståelse av meg selv, så tror jeg at det blir mye lettere for meg å finne ei innadvent jente eller noe, vi får se hva som dukker opp i fremtiden.

[Gjest morndu]

Ingen som har 1000 venner , man kan ha tops 5 "ekte" venner.....de andre er posers som bare vil ha deg som platonisk venn for å booste sin status.

[Pysj]

-

Endret 30. mai 2013 av Pysj

[Strenge Frk.Gerd]

Extrovert og introvert... Kommer fra Jung. Det er feil å si at en introvert har få venner, eller har vanskelig for å prate med andre. Det er ikke det introvert betyr. En extrovert kan meget vel ha få venner og være lite sosial. Akkurat som omvendt, en introvert kan være meget sosial og ha mange venner.

Det disse to uttrykkene betyr, i Jungs bruk av ordene, er at en introvert, feks, tenker mye selv, stoler mer på sine egne tanker og meninger enn på andres tanker. Ikke en egoistisk person eller sårende, men en introvert er feks skeptisk til det som blir sagt i nyhetene, den introverte tar ikke alle påstander for god fisk. En extrovert har lettere for å gjøre det.

Vi har ellers to gode norske uttrykk for det TS sikter til her, utadvendt og innadvendt.

Så har vi lært oss noe nytt i kveld også

Har satt meg inn i det systemet med jung selv faktisk... og den teorien som ble videreført senere.. med tanke på Typology og MBTI. Jeg er selv en blanding av ENFP og INFJ. Sååå.. egentlig Introvert men også utadvendt, og til tider av og til ekstrovert.

[Gjest Hawk]

Hm, er i et slikt forhold selv akkurat nå, der jeg er den "populære", sosiale personen som omringes av mange, mens kjæresten er mer sånn at han har få nære utenom meg og familien. For oss gikk dette greit i begynnelsen følte jeg - helt til han en dag opplyste meg om at det ble for mye "mitt" og han ikke passet inn noe sted.

Det har seg sånn at kjæresten kommer lite overens med de fleste av vennene mine på grunnlag av personlighetsforskjeller og konflikter, og han ble såret av hvor mange av dem som ikke ville ha noe med ham å gjøre - dermed ble en faktor at han holdt seg mye til kun meg - noe som jo ikke går i lengden, for da satt jeg der og hadde det som plommen i egget med alle mine sosiale aktiviteter mens han følte seg fanget av meg p.g.a. manglende variasjon av omgang med andre.

Dette er bare en av faremomentene - som krevde at han satte sine rammer og som krevde forklaring for min del slik at det ble lettere for meg å akseptere (siden jeg hadde det fint som ting er) - å en måtte forkaste en rekke forslag før en løsning var nådd.

Jeg har ofte også følt et stort innkluderingsansvar... Det har, som en poster ovenfor, vært en stressfaktor. Men det løser seg med kommunikasjon og øvelse... forståelse...

Det går greit med oss, men det er ikke lett til tider.

[Gjest Badabing]

Det har gått bra her, og vi har vært sammen en del år nå.

Hvordan vi har fått det til å funke er at jeg ikke presser ham til å bli med på ting, og at han viser meg tillit og lar meg få være på farten og ha besøk.

For oss har det nesten vært en vinn-vinn-situasjon. Jeg får muligheten til å pleie kontakten med alle vennene mine, men kan ha kjæreste i tillegg. Han får den alenetiden han trenger og ønsker seg.

Og faktisk har han blitt litt mer utadvendt også

[Gjest Badabing]

Ingen som har 1000 venner , man kan ha tops 5 "ekte" venner.....de andre er posers som bare vil ha deg som platonisk venn for å booste sin status.

Tull. Jeg har kanskje 5 venner som stiller opp i tykt og tynt, og som jeg kunne gjort alt for. Men har mange flere som jeg finner på morsomme ting med, som festivaler, utenlandsreiser, konserter, hytteturer osv. Kan ikke se at dette skulle booste noen status.. Går an å ha gode venner til forskjellig "bruk" etter hvilke interesser man vil dyrke eller hvilke samtaler man vil ha.