En forvirret sjel lufter tanker rundt livssituasjon

[Gjest AnonymBruker]

Jeg trenger å få ut tanker rundt min livssituasjon. Kanskje noen andres synspunkter. Fant ut at Kvinneguiden ville vært både et interessant og moro sted å gjøre det på. Antar at det kommer til å bli litt vagt, i fare for å bli gjenkjent, men la gå.

Det hele startet for en stund siden. Forholdet til meg og min kjæreste begynte å gå nedenom, etter flere positive og fine år. I tillegg var det en venninne som jeg begynte å få opp øynene for, bli kjent med. Hun hadde alltid vært i livet mitt, men jeg kjente henne ikke skikkelig før vi plutselig kom i snakk av diverse grunner. Hun tok meg med storm, som en venninne, var fantastisk på alle måter, men jeg tillot meg ikke, nektet meg selv å utvikle følelser for henne.

Jeg og kjæresten min snakket i lag og fant ut at det var tide med litt tid fra hverandre. Vi hadde forandret oss, blitt forskjellige personer, forskjellige mål med livet, og kanskje vi var litt lei hverandre? Vi ble enige om å ha litt tid fra hverandre. Gjøre det skikkelig slutt. Hun måtte ut av livet mitt, sa hun, om hun skulle klare å komme over det. Vi snakket samtidig om at vi begge var enige om at det skulle bli oss, men kanskje tiden ikke var inne ennå. For at vi skulle klare det. Det ble slutt. Tiden gikk. Hun var vanskelig å forholde seg til, og jeg klarte ikke være vennen hennes, fordi hun ikke slapp meg til. Noe jeg forsåvidt forstod.

Samtidig begynte jeg å åpne meg for venninna jeg nevnte ovenfor. Hun vokste mer og mer på meg, og jeg ble bergtatt. Jeg ville ikke trodd det var mulig. Rett ut ifra et langvarig forhold, og allerede oppleve en følelse lignende forelskelse ovenfor denne jenta. Hun hadde følelser for meg og. Vi kysset. Vi var i lag. Hvert minutt med henne føles som de mest ekte, levende minuttene jeg noensinne har opplevd i hele mitt liv. Alt føles klart, riktig, mer enn det noen gang hadde gjort med min forrige kjæreste. Hun gir meg energi og styrke til å gjøre ting jeg ellers ikke ville gjort. Hun drar meg med på ting jeg trolig ville mislikt om jeg ikke var med henne, men når hun er med meg forguder jeg det vi gjør. Måten hun prater på, ser på ting. Alt. Vi kysset. Vi hadde sex. Det begynner å bli seriøst. (Det skal nevnes at denne venninna var også jenta jeg snakket til om forholdet til min kjæreste. Hun vet, og visste alt om oss, at det holdt på å gå den gale veien med meg og min eks, og jeg fortalte henne om alle mine følelser rundt emnet.)

På grunn av avstanden min tidligere kjæreste tok fra meg, og det faktum at det virkelig var slutt, bestemte jeg meg for å ikke fortelle noe til henne. Det er vel her jeg gjorde en gal ting. Ved å ikke fortelle. Jeg angrer ikke på noen av tingene jeg har gjort, og føler ikke at det jeg gjorde var galt, bortsett fra å kanskje ikke si det til henne. Det kom ut til verden på en eller annen måte, at jeg hadde gjort diverse kjærestelignende greier med en ny jente. Gamlekjæresten blir fra seg, sier jeg har sviktet henne, hun forstår ikke hvordan jeg kan være så kald, følelsesløs, slem, jævlig mot henne, som om jeg ikke bryr meg, er likegyldig. Det gjorde vondt. Gjør vondt. Både for meg og for henne. Men jeg angrer ikke på hva jeg gjorde.

Jeg sitter meg ned. Tenker. Og finner ut at når jeg prøver å se for meg fremtiden, så klarer jeg ikke se for meg noen andre enn min gamle kjæreste. Ikke den nye jenta, selv om alt føles utrolig riktig og sterkt med henne. Jeg sier det til henne. At jeg ikke kommer til å klare å glemme ekskjæresten. Hun blir selvfølgelig lei seg, men sier hun forstår.

Jeg finner gamlekjæresten. Sier jeg vil prøve på nytt. Etter jeg hadde gjort det jeg hadde gjort med venninna, så fant jeg ut at det var feil. I det store bildet var det feil, selv om det virka riktig der og da. Det er kun denne jenta, fra det lange forholdet, jeg kan se for meg meg selv sammen med om to år. Ti. Tjue. Få barn med. Vi blir enige om å prøve igjen. Seriøst. Blir enige om å være kjærester. Men det er ikke det samme. Forholdet virker.. slitt. Gammelt. Vi sliter med å underholde hverandre. Hun kjeder seg rundt meg. Vi deler ikke de samme interessene. Av og til virker det som om vi bare er sammen fordi vi er vant til det. Fordi andre rundt oss forventer at vi skal være sammen. Fordi vi etter så lang tid har vokst sammen, grodd sammen, og ikke klarer oss uten hverandre, uansett om det er bra eller ei. Vi er unge. Ennå ikke halvveis til femti, noen av oss. Hun stoler ikke på meg, lengre, sier hun. Fordi jeg gjorde tingene jeg gjorde mens vi ikke var sammen. Hun sier jeg ikke får lov til å snakke så mye med jenter lengre. Og jeg får hvertfall ikke ha kontakt med denne jenta, på noen måte.

Samtidig. Så har venninna mi, som jeg valgte å ikke ta ting videre med, fortsatt de samme følelsene for meg. Og for å være helt ærlig, så er jeg fortsatt hodestups forelska i henne også. Jeg prøver å ignorere det, men det er ikke så lett. Jeg tør nesten påstå at jeg akkurat nå elsker (jeg vet det er et sterkt ord, men jeg mener det virkelig) to jenter, hvor den ene (venninna) er mer interessant enn den andre, mer intenst, ekte, og den andre (ekskjæresten, nå kjæresten) er mer trygg, og føles på en måte mer riktig enn venninna.

Og der sitter jeg fast nå. Jeg vet ikke hva som kommer til å skje med forholdet jeg er i. Det føles ikke noe bra akkurat nå. Og jeg er livredd for at om det skal ta slutt, og jeg velger å inngå i et forhold med venninna, så vil jeg få et form for tilbakefall og ville tilbake til kjæresten etter ikke så altfor lenge. Jeg føler meg hjelpesløs og forvirret og aner ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg eller tankene mine.

Noen som har noen meninger om min situasjon, hvorvidt jeg faktisk sviktet eksen/kjæresten min ved å gjøre det jeg gjorde, noen ting i det hele tatt? Akkurat nå tror jeg faktisk hva som helst vil hjelpe. Trenger å høre noen andres synspunkter. Jeg tør påstå at min versjon av saken er veldig nøytral og riktig skildret. Jeg har ikke utelatt viktige detaljer som plutselig gjør min historie uendelig mange ganger verre for min egen del. Kanskje vil noen stemple meg som en drittsekk som leker med følelsene til folk, ofte, på et generelt basis. Da. Vil jeg først og fremst bare si at det lange forholdet med min eks/kjæreste, er det eneste forholdet jeg har hatt, som begynte på ungdomsskolen og har vart siden den gang. Venninna er den andre jenta jeg omtrent noengang har følt noe sånt for.

Takk. Om du orket å lese det hele. Det betyr faktisk noe.

[Gjest AnonymBruker]

Du har ikke gjort noe galt. Husk at følelser er det som er mest ekte ved oss som mennesker, aldri skam deg over dem. Du fulgte dine følelser, og jeg synes at du har gjort det som er mest riktig for deg.

Om du ser for deg et livslangt forhold med dama du er sammen med nå, så har du gjort et flott valg ved å gå tilbake til henne. husk at når det føles riktig, så er det riktig.

[Gjest Prøvekandidat]

Du og kjæresten din har vokst fra hverandre, det virker som at det er vanen som holder dere sammen. Det var slutt mellom dere og du prøvde deg fram med en annen jente i mellomtiden. Jeg skjønner ikke helt hva det var som fikk deg til å gå tilbake til gamlekjæresten, især ikke når du fortsatt er forelsket i den nye damen.

Jeg ligger ikke med vennene mine så for meg blir det rart å kalle en person jeg er forelsket i og ligger med som en venn, vi er så klart venner også men for meg blir det kjærester, men det er nå meg.

Jeg tror du har godt av å være litt alene en stund, gå helt ut av forhold og klare deg selv, få perspektiv på tingenes tilstand. Du er usikker og vet ikke hva du skal velge, av hensyn til de to andre så får du være alene litt. Har du vært alene, uten noe forhold før? Det er også noe som heter "du vet hva du har men ikke hva du får" , kan det ligge noe der?

[Gjest bulldogg]

Interessant lesing. Du har på ingen måte gjort noe galt. Du er bare en helt vanlig oppegående mann med litt småkaos om dagen. Hvem har ikke det før eller siden i livet. Det er vel dette man kan kalle å leve, erfare.

Hva du skal gjøre? Vanskelig å si, det er jo ikke sagt at du alene kan ta valget, ellers hadde det vel ikke vært et problem, om man kan kalle det for det.

[Gjest Gjest]

Som alltid så er min første tanke "hva kom først?" For alltid er det "forholdet gikk dårlig... og SÅ dukket denne personen opp." Og jeg undres på om forholdet VIRKELG var så dårlig, eller om det var den nye personen som gjorde at forholdet plutselig føltes dårlig.

Slik du skriver nå så tenker jeg at dersom den nye forelskelsen var så fantastisk, så hadde du ikke gått igjen. Og dette er nå blitt et problem i forholdet fordi alt det andre veies opp mot det hele tiden..

Du legger mye, svært mye skyld på kjæresten synes jeg. Både for at det gikk dårlig, for at det ble slutt og for at hun trakk seg unna når det var slutt.

Jeg vet ikke hva du skal gjøre. Men hadde jeg vært kjæresten din hadde jeg slitt med å stole på deg, og blitt vanskelig av den grunn. Og hadde jeg vært den nye ville jeg vært rasende og følt meg grunnlurt!

Du får vel bare finne ut av det tenker jeg.

[Gjest -L-]

Eg tror det er tanken om at du ikkje ser for deg jenta du er forelsket i og deg sammen om 2 år, men kjæresten din og deg som gjør det vanskelig. Mennesker styres av hvilke tanker man gjør seg og hva man tror. Personlig så tror eg du hadde fått det bedre med venninen fordi slik du beskrev forholdet ditt med din kjæreste så fikk eg inntrykk av at det låt noen lunde dødt. Det må være vanskelig å gi slipp på noen som man har gjennomgått veldig mye med, men når det ikkje er følelser eller tilitt i bilde så blir det vanskelig å bygge videre på forholdet. Ser du for deg at du og kjæresten din kommer til å jobbe med forholdet fremover?

[Gjest AnonymBruker]

Mye å svare på. Skal vi se.

Jeg skjønner ikke helt hva det var som fikk deg til å gå tilbake til gamlekjæresten, især ikke når du fortsatt er forelsket i den nye damen.

Jeg trodde jeg fikk det relativt klart frem i førsteposten. Jeg er av den oppfatting at de aller, aller fleste, en gang i livet, eller flere, iløpet av et langt forhold, opplever tiltrekning eller forelskelse til en annen person enn sin kjære. Da spørs det, om det er verdt å dumpe partneren sin for? Jeg følte meg, føler meg, forelsket i "venninna" mi (kommer til det), men allikevel følte jeg at min eks/kjæreste var den rette for meg, henne jeg vil være med i livet. Derfor gikk jeg tilbake til henne.

Jeg ligger ikke med vennene mine så for meg blir det rart å kalle en person jeg er forelsket i og ligger med som en venn, vi er så klart venner også men for meg blir det kjærester, men det er nå meg.

Jeg ligger heller ikke med vennene mine. Vi hadde jo "noe på gang", for å si det sånn. Jeg valgte å kalle henne venninna mi for at det skulle være lettere for dere som leser å kjenne henne igjen. Kunne godt kalt henne forelskelsen min, min det hadde jo sett helt idiotisk ut. Vi var.. venner. Som ble forelsket. Som prøvde oss frem. Hadde sex. Det er ikke noe man gjør med alle vennene sine nei, og ikke de som bare er venner heller. Hun var noe mer, men hun ble aldri noe mer. For å si det på den måten.

Som alltid så er min første tanke "hva kom først?" For alltid er det "forholdet gikk dårlig... og SÅ dukket denne personen opp." Og jeg undres på om forholdet VIRKELG var så dårlig, eller om det var den nye personen som gjorde at forholdet plutselig føltes dårlig.

Forholdet gikk først nedenom. Også kom den nye personen. Forholdet var fortsatt dårlig. Men jeg skal ærlig innrømme at min tiltrekning til denne venninna, jenta, kanskje var en liten del av avgjørelsen om å gjøre det slutt. Men det var absolutt ikke hovedgrunnen. Kjæresten min var også enig med meg om at forholdet ikke var bra, og at det kanskje var det rette å ta litt tid fra hverandre. Kan vel si at de siste fire månedene i forholdet var dårlige, og hun, venninna, dukket opp iløpet av de siste ukene.

Slik du skriver nå så tenker jeg at dersom den nye forelskelsen var så fantastisk, så hadde du ikke gått igjen. Og dette er nå blitt et problem i forholdet fordi alt det andre veies opp mot det hele tiden..

Det er vel akkurat her problemet ligger. Jeg. Følte meg en liten stund ganske sikker på at jeg ville velge den nye personen. Men etter diskusjoner her og der, lange, våkne netter, ble jeg som sagt obs på at eks/kjæresten var den personen jeg ville dele livet mitt med. Så jeg tok et valg og gikk tilbake til henne, dyttet forelskelsen ovenfor den nye jenta bak i hodet. Uten at den holder seg der. Og per i dag aner jeg i bunn og grunn ikke om det var det riktige valget.

Du legger mye, svært mye skyld på kjæresten synes jeg. Både for at det gikk dårlig, for at det ble slutt og for at hun trakk seg unna når det var slutt.

Skjønner ikke helt hvor du har det fra. Om jeg har fått det til å fremstå sånn, er det ikke meningen. Grunnen til at forholdet gikk dårlig var vel enkelt og greit forskjeller mellom meg og henne, når det gjelder væremåter, interesser og fremtidsplaner. Absolutt like mye min feil som hennes, og allikevel ingens feil. At det ble slutt var først jeg som tok initiativ til, men hun var enig om at det måtte bli sånn. At hun tok avstand er forståelig. Grunnen til at jeg la sånn vekt på at hun måtte ha meg ut av livet for en stund var at hun i ettertid følte seg så utrolig sviktet når hun fikk vite hva jeg hadde gjort med den andre jenta. Etter at hun selv hadde sagt at hun måtte ut av livet mitt for å komme seg over meg.

Jeg vet ikke hva du skal gjøre. Men hadde jeg vært kjæresten din hadde jeg slitt med å stole på deg, og blitt vanskelig av den grunn. Og hadde jeg vært den nye ville jeg vært rasende og følt meg grunnlurt!

Hvorfor hadde du slitt med å stole på meg? Fordi at jeg, etter du hadde sagt at du måtte komme deg ut av livet mitt, komme over meg, fant meg en ny jente? Høres ikke det litt urimelig ut?

Den nye jenta har alltid visst absolutt alt om min situasjon. Omtrent første dag vi merket at det var en kobling mellom oss fortalte jeg henne at hun måtte være klar over all bagasjen jeg kom til å dra på om det ble noe mer mellom oss noensinne, at det ville være vanskelig, både for meg, og trolig derfor også for henne. Lurt.. kanskje. Kanskje. Men hun var fult klar over at sånn kunne det med stor sannsynlighet bli. Og jeg tror ikke at hun føler det sånn.

Ser du for deg at du og kjæresten din kommer til å jobbe med forholdet fremover?

Jeg ser for meg at vi kommer til å snakke om forholdet, og om vi blir enige om at det er noe vi både vil og bør, så kommer vi nok til å jobbe med det fremover, ja.

[Gjest regine]

Pause fra begge er kankskje en idee....

også blir jeg litt sånn ehhhh..... du sier dere er under 25 og at du og kjæresten har vært sammen i mange/flere år. Da høres det for meg ut som et "klassisk" tilfelle av at to ungdommer kommer sammen, som blir voksne og da finner ut at de likevel ikke passer sammen. Flere innlegg her på kvinneguide om sånne forhold - hvor man rett og slett har etablert seg altfor tidlig med feil person.

Å jobbe for forholdet under sånne forutsetninger syns jeg høres ganske meningsløst ut. jeg liker heller ikke utrykket "jobbe for forholdet" i min verden er ikke et godt forhold noe man må "jobbe" for. Ikke sånn å forstå at man kan gjøre hva man vil - men den dagen forholdet må jobbes mye med, da blir jeg skeptisk til dets overlevelsesmulighet. Iallfall om man ikke har mange år sammen, unger gjeld etc. Er man 23 og har vært sammen i noen år, så er jeg såpass gammel og kynisk at jeg mener forholdet rett og seltt ikke er liv laga hvis man må "jobbe" så voldsomt for det.

Ellers høres det for meg ganske merkelig ut at det skal være slutt, men man er liksom enig om at det skal bli "dere to". Hva er vitsen med å gjøre det slutt da? Slutt er slutt i min bok - og det betyr ofte fullstendig brudd i en periode, fordi det ellers er så enkelt å "falle tilbake" til gamle synder = fortsette som kjærester av gammel vane.

[Gjest Prøvekandidat]

Pause fra begge er kankskje en idee....

også blir jeg litt sånn ehhhh..... du sier dere er under 25 og at du og kjæresten har vært sammen i mange/flere år. Da høres det for meg ut som et "klassisk" tilfelle av at to ungdommer kommer sammen, som blir voksne og da finner ut at de likevel ikke passer sammen. Flere innlegg her på kvinneguide om sånne forhold - hvor man rett og slett har etablert seg altfor tidlig med feil person.

Å jobbe for forholdet under sånne forutsetninger syns jeg høres ganske meningsløst ut. jeg liker heller ikke utrykket "jobbe for forholdet" i min verden er ikke et godt forhold noe man må "jobbe" for. Ikke sånn å forstå at man kan gjøre hva man vil - men den dagen forholdet må jobbes mye med, da blir jeg skeptisk til dets overlevelsesmulighet. Iallfall om man ikke har mange år sammen, unger gjeld etc. Er man 23 og har vært sammen i noen år, så er jeg såpass gammel og kynisk at jeg mener forholdet rett og seltt ikke er liv laga hvis man må "jobbe" så voldsomt for det.

Ellers høres det for meg ganske merkelig ut at det skal være slutt, men man er liksom enig om at det skal bli "dere to". Hva er vitsen med å gjøre det slutt da? Slutt er slutt i min bok - og det betyr ofte fullstendig brudd i en periode, fordi det ellers er så enkelt å "falle tilbake" til gamle synder = fortsette som kjærester av gammel vane.

Enig med deg i det store og hele.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde slitt med å stole på deg fordi du "så enkelt" gikk ut og testet noe nytt. Og fordi jeg ikke hadde greid å la være å tenke at det gjør du glatt igjen, om jeg så mye som mukker, så blir det til at du stikker til hun som "sitter og venter".

Jeg ville tenkt hver gang vi hadde sex, at kanskje du tenker på HENNE.

Hver gang det kom en sms ville jeg vært redd for at det var HENNE.

Jeg ville følt at det kostet deg kun to kalorier å kaste deg over noe nytt, etter alt jeg hadde delt med deg.

Mange slike ting, jeg hadde ikke stolt på deg nei.

[Gjest AnonymBruker]

Hvor lenge varte den "pausen" mellom deg og kjæresten?

Jeg tror nok du har behov for å være helt alene en stund for å virkelig kjenne etter hva du vil. Du kan ikke vingle sånn mellom disse to. Ingen av partene har noe godt av det.

[Gjest Micka]

Du virker veldig vinglete.

Tror ikke jeg hadde likt noe sånt, men det er min personlige mening.

[Gjest Savannah]

Bare et kjapt spørsmål til deg, TS, er du jente eller gutt?

Ikke at det er så veldig vesentlig, jeg er bare nysgjerrig.

[Gjest Kevlarsjäl]

Vinglepetter

Bli singel.

Glem jentene (begge to og alle andre) flytt for deg selv, bo aleine, plei deg selv, finn en interesse du kan sysle med.

Lær hvem du selv er og bruk god tid på det. Vær ute med kompiser og flørt litt på byen for å få en liten egoboost en gang i blandt, så du ikke blir helt eremitt.

Men situasjonen du beskriver har ingenting med damene å gjøre, egentlig.

De er flotte på hver sin måte.

Det er rett og slett du som er problemet, fordi du ikke kjenner deg selv godt nok til å vite hva du vil.

Lykke til!