Dere som har flyttet langt bort fra alt og alle

[Gjest Forelsket]

Heisann! Vet ikke om poster denne på riktig sted, men..

Nå har det seg slik at jeg snart flytter til andre kanten av landet, for å starte et etterlengtet liv sammen med min fantastiske kjæreste

Jeg gleder meg veldig, men det er selvsagt litt skummelt og. Er forberedt på at den første perioden blir tøff med tanke på at alt er nytt og har ingen av "mine egne" der.

Så jeg håpte noen som har gjort dette ville dele litt erfaringer med meg, kanskje noen råd eller tips om hvordan gjøre overgangen lettest mulig. Og er det noe dere har angret på?

Håper på svar

[Gjest AnonymBruker]

Pass på å ha ting å gjøre om hverdagen. Jeg kan bli veldig trist til tider, kjenner ingen her, kun ham. Vanskelig. Tunge hverdager av og til, og jeg er egentlig ei gladjente så det holder.

Ikke heng deg for mye på ham heller, husk at han har sine egne venner. Gjør ting sammen, men vis at du er uavhengig også. Så kan du prate med vennene dine på nettet med mikrofon og webcam.

[Gjest TS]

Takk for svar

Ja har sett for meg at jeg vil skaffe mine egne venner, som ikke kjenner kjæresten min fra før. Og håper det blir lett å få gjennom jobb eller aktiviteter på fritiden.

Jeg er også ei gladjente, men kan se for meg at jeg begynner deppe og savne ting om blir sittende uten å fungere.

Har så mange tanker i hodet nå, men vet så godt med meg selv at jeg vil angre veldig om jeg ikke flytter nå..er bare å ta det store steget, og så godta livet slik det blir etterpå

[Gjest AnonymBruker]

Jeg og samboeren min flyttet til en annen by en annen kant av landet etter at vi hadde vært sammen i rundt 2 år. Den gangen var det bare spennende og jeg gledet meg til å oppleve noe nytt. Men, for meg forandret det seg når vi fikk barn, og jeg ønsker å flytte tilbake til dit jeg kom fra.

Ingen av oss er fra dette stedet vi bor på nå, så jeg savner familie i større grad.

Jeg angrer ikke på at jeg flyttet, men jeg burde ha tenkt meg om i større grad på hva skjer når en får barn sammen. Ja, ikke bare jeg, men vi burde ha tatt opp ting før vi fikk barn.

Problemet nå er jo at han ikke vil flytte tilbake, vi har hatt mang en diskusjon om det, så da blir jeg jo her da. Er uansett ikke bare, bare å ta med seg barnet sitt og flytte 50 mil. Og å flytte fra barnet vårt blir jo uaktuelt.

[Gjest TS]

Dette har jeg og tenkt litt på..en vil jo at barnet skal få god kontakt med alle sine besteforeldre, onkler, tanter.. Har pratet med ham om dette, og sagt at muligheten absolutt er der for at jeg vil flytte nærmere hjemstedet en gang, kanskje en mellomting så vi begge bor et stykke fra hjemstedene våre.

Han har det selvsagt som plommen i egget når jeg nå flytter bort til ham, og jeg forstår jo han helst bare vil bo slik.

Men jeg vil vite at vi kan bøye oss begge to når det kommer til bosted, og han har sagt at om jeg ikke trives, så skal vi finne ut av det sammen.

Hvor lenge har dere som har svart bodd på det nye stedet?

[Gjest Gjest]

Det skulle jeg aldri ha gjort.Flyttet 40 mil. Holdt på å få mitt liv ødelagt. Da det ble slutt mellom meg og han jeg flyttet til, og også fikk barn med, startet et helvete. Alle var imot meg, i hans hjembygd, holdt på å miste omsorgen. Å komme fra byen kunne omtrent likestilles som å være fra helvete. Heldigvis hadde de dårlig kompetanse på det meste, spesielt innenfor det jurdiske. Så jeg kom meg unna.

[Gjest Gjest]

Hei hei.

Her er jeg som var trådstarter i den andre tråden om at det er vanskelig å få seg venner i voksen alder.

Litt bra at vi er flere som har det på denne måten. Men selvsagt: Jeg unner ikke dere å føle den samme tomheten som det jeg gjør, men godt å være flere om et problem

Jeg har ikke så mange tips å komme med, annet enn at jeg håper du møter mennesker som tar godt i mot deg og kan bli en god venn for deg!

AnonymBruker: Er det du som postet på min post også? Mener å ha sett at det finnes to av dere med samme nick, men det er kanskje bare jeg som går i surr..

[Gjest TS]

Det skulle jeg aldri ha gjort.Flyttet 40 mil. Holdt på å få mitt liv ødelagt. Da det ble slutt mellom meg og han jeg flyttet til, og også fikk barn med, startet et helvete. Alle var imot meg, i hans hjembygd, holdt på å miste omsorgen. Å komme fra byen kunne omtrent likestilles som å være fra helvete. Heldigvis hadde de dårlig kompetanse på det meste, spesielt innenfor det jurdiske. Så jeg kom meg unna.

Akkurat slike historier frykter jeg at skal bli realitet for meg. Men går det ikke an på forhånd å inngå noen avtaler som "sikrer" den tilflyttede ved eventuelle brudd? Vet det høres rart ut men..har virkelig vridd hjernen når kommer til dette. Men alt i alt er det kanskje bare en sabla stor sjanse å ta?

[Gjest Gjest]

Akkurat slike historier frykter jeg at skal bli realitet for meg. Men går det ikke an på forhånd å inngå noen avtaler som "sikrer" den tilflyttede ved eventuelle brudd? Vet det høres rart ut men..har virkelig vridd hjernen når kommer til dette. Men alt i alt er det kanskje bare en sabla stor sjanse å ta?

Du bør nok kjenne han bedre enn det gjorde med min. Men han løy jo endel i starten. Men det var jo endel varsler; bl.a hatet min by, sa tydelig at han aldri gjorde "dameting" som å vaske huset, eller steller babyer, og ihvertfall ikke gå med barnevogn, skulle alltid skjule seg (sterk sosialangst, men null empati for andre med problemer), svært depressiv (men uten vilje til å søke hjelp - og hvor søker man hjelp på bygda??), slem med dyr..m.m

[Gjest TS]

Du bør nok kjenne han bedre enn det gjorde med min. Men han løy jo endel i starten. Men det var jo endel varsler; bl.a hatet min by, sa tydelig at han aldri gjorde "dameting" som å vaske huset, eller steller babyer, og ihvertfall ikke gå med barnevogn, skulle alltid skjule seg (sterk sosialangst, men null empati for andre med problemer), svært depressiv (men uten vilje til å søke hjelp - og hvor søker man hjelp på bygda??), slem med dyr..m.m

Uff det der hørtes ikke mye greit ut! Kan tenke meg du følte deg ensom.

Heldigvis vet jeg at kjæresten min er fantastisk på alle områder. Utadvendt, omsorgsfull, til stole på og hensynsfull. Vi har likt syn på så og si alt, og har det utrolig bra sammen. Ingen av oss kan tenke oss et liv uten den andre!

På hjemmebane stiller vi likt og tar begge i et tak. Kommunikasjonen oss imellom er bra, også forståelsen for den andres følelser. Han er også ryddig økonomisk, noe jeg setter ganske høyt for et stabilt liv sammen.

Vi har begge lyst på barn etterhvert, men dette vil vi vente en stund med til virkelig har kommet igang med det nye livet, bare vært oss en stund og kommet "i gjenge". Vil ikke bare hoppe i det og stole blindt på at alt ordner seg.

[Pusella]

Det kommer jo an på hvilken mennesketype du er. Hvis du er sterkt knyttet til familien din, vennene og stedet du bor/bodde, vil det nok kanskje bli vanskelig.

Selv har jeg flyttet til et annet land for å være sammen med min kjære. Selvfølgelig savner jeg vennene mine hjemmefra noen ganger, men jeg er litt av typen "fri sjel", så er ikke så knyttet til hverken fødeby, barndomsvenner, familie mm. som mange andre.

Vi holder kontakten pr. Facebook og email, og jeg har bosatt meg i et land som er så attraktivt at vi får ofte besøk fra Norge!

[Gjest Gjest]

Det kommer jo an på hvilken mennesketype du er. Hvis du er sterkt knyttet til familien din, vennene og stedet du bor/bodde, vil det nok kanskje bli vanskelig.

Selv har jeg flyttet til et annet land for å være sammen med min kjære. Selvfølgelig savner jeg vennene mine hjemmefra noen ganger, men jeg er litt av typen "fri sjel", så er ikke så knyttet til hverken fødeby, barndomsvenner, familie mm. som mange andre.

Vi holder kontakten pr. Facebook og email, og jeg har bosatt meg i et land som er så attraktivt at vi får ofte besøk fra Norge!

Tror ikke det er noe absolutt sannhet. Jeg er overhodet ikke knyttet til min familie (eller venner), by (det er likevel ganske irriterende å bare få høre negative ting om sin egen by)etc og kunne gjerne tenkt meg å ha flyttet flere mil unna de. Men når han viste seg å være en person man ikke kunne leve med så..utrolig synd at det ble slik! Og jeg er en "eventyrer" og "fri sjel".

Fra den som skrev innlegg nr. 6.

[Anglofil]

Nei, jeg angrer ikke, men jo, det har vært ganske tøft i perioder. Vært en del ensom, syntes det har vært vanskelig å få seg venner og har savnet mine nærmeste veldig. Samtidig, jeg har klart meg fint uten dem, men uten venner og når man ikke kjenner noen så synes jeg det ikke alltid har vært like kult. Litt vanskelig har det jo også vært siden kjæresten min har sine venner og jeg ikke har noen, men det har blitt bedre med tiden. Synes byen vi bor i er nydelig, og jeg har fått meg en god jobb, så jeg skal ikke klage, liker meg også i studiene, noe som gjør opp for veldig mye.

Mvh Yvonne

Endret 27. mai 2010 av Yvonne

[Gjest AnonymBruker]

)

AnonymBruker: Er det du som postet på min post også? Mener å ha sett at det finnes to av dere med samme nick, men det er kanskje bare jeg som går i surr..

Anonymbruker kan være hvem som helst. Hvis du skriver et inlegg så kan du velge at det skal være anonymt. Men jeg skrev iallefall i begge trådene, som anonymbruker =)

[gullhjerte]

Heisann! Vet ikke om poster denne på riktig sted, men..

Nå har det seg slik at jeg snart flytter til andre kanten av landet, for å starte et etterlengtet liv sammen med min fantastiske kjæreste

Jeg gleder meg veldig, men det er selvsagt litt skummelt og. Er forberedt på at den første perioden blir tøff med tanke på at alt er nytt og har ingen av "mine egne" der.

Så jeg håpte noen som har gjort dette ville dele litt erfaringer med meg, kanskje noen råd eller tips om hvordan gjøre overgangen lettest mulig. Og er det noe dere har angret på?

Håper på svar

Uæh! Dette var akkurat som om jeg selv skulle skrevet det for 3 år siden.. Jeg flyttet over 200 mil, fra sør til nord, for å starte et liv sammen med kjæresten min. Jeg begynte samtidig på høgskolen. Kjente ikke en sjel, og de første dagene hadde heller ikke samboeren min muligheten til å være i nærheten, pga jobb. Så det var bare å hoppe i det! Kan hende det gikk ekstra lett for meg, fordi jeg samtidig skulle studere. Jeg fant meg noen å prate med gjennom faddergruppen, var veldig offensiv og pratsom, hyggelig og blid. Og hadde veldig lave forhåpninger. Jeg feiret inni meg da en medstudent sto å delte ut studentaviser og spurte om jeg ville ha, og jeg svarte. Jess, tenkte jeg - da har jeg i hvertfall snakket med noen i dag og..

Men uansett hva du skal gjøre, jobbe eller studere, tror jeg det er viktig å være aktiv og frempå. For meg er det hvertfall kjempeviktig å få etablert et nettverk i nærområdet. Lykke til!

Og nei, jeg tror ikke det er noe jeg har angret på. Hvertfall veldig glad at jeg flyttet nordover, jeg har lært utrolig mye

PS, i høst flytter vi tilbake sørover, nå er det min tur til å være i nærheten av familien. Jippi!

[Gjest Gjest]

Det er ikke lett å komme inn i noe nytt miljø, spesielt ikke når man flytter til et lite sted(uten studiested/flust av jobber) Det er jo gjerne få ansatte, og er der få man har noen omgang med så..og der står som regel familie/slekt sterkt. Ja,faktisk så sterkt at offentlig informasjon blir sendt via disse kanaler! Da blir det nok gjerne ens kjæreste en må støtte seg til, og når han/hun ikke er tilgjengelig eller ikke gidder (og selv ikke aner hvordan det er å være innflytter - da man aldri kunne tenke seg det selv! - og er fullstndig analfabet sosialt sett)så kan det bli stusslig ja..Da oppdager man hvor mange timer har!