Vanskelig å få nye venner i voksen alder

[Gjest Gjest]

Hei alle Kg-brukere,

Jeg er sammen med verdens flotteste gutt og han er uten tvil den beste kandidaten for meg. Vi har vært sammen noen år nå og vi går mot både barn- og giftetanker. Jeg har aldri hatt det så bra med noen!

Min familie og barndomsvenner bor på den andre kanten av landet enn det jeg og min kjære gjør. Jeg har bodd her i 2 år.

Jeg har slitt veldig med å prøve å skaffe meg et nytt nettverk og jeg har vel klart å skaffe meg det også i hans venner, men likevel føler jeg meg ensom, for det blir aldri det samme som vennene hjemme. I tillegg til at jeg kanskje lider av en mild form for sosial-angst (?) Veldig redd for at folk ikke skal like meg og føler ofte at ikke de gjør det,og jeg blir ofte sittende og analysere. Jeg vet dette ikke hjelper på Min kjære er klar over tankene mine og vi snakker mye om det. Han prøver å berolige meg med at jeg er godt likt, men det hjelper ikke helt på tankene mine.

Det jeg prøver å komme frem til er at jeg synes det er veldig sårt, for jeg merker jo hvor lei meg jeg faktisk blir når tankene kommer. Jeg elsker min kjære, men samtidig er tanken på en mulig "bestevenn-løs" fremtid vond. Å gå fra min kjære er ikke et alternativ, men jeg ønsker å høre fra andre som kanskje er i samme situasjon. Kanskje det hjelper hvis vi kan lufte tankene til hverandre, og å vite at man ikke er helt alene om å føle det sånn

[Gjest AnonymBruker]

Forstår så godt hva du mener. Jeg flyttet til et annet europeisk land for å være sammen med kjæresten min, og jeg kjenner INGEN her. Han har jo sine venner også, men er mye hjemme sammen med meg, og vi har mye morro sammen og er bestevenner også. Likevel savner jeg jentervenner! noen jeg kan ringe til og skravle..dra ut på byen med.. se på film osv. Lurer på om jeg noen gang kommer til å få det slik igjen? JEg kan ikke språket flytende heller, jeg går på kurs... Veldig ensomt. Det kommer ofte til overflaten hvis jeg drikker.. :// Det liker jeg ikke. Da kan jeg gråte som bare juling.

[o..o]

Jeg tror jeg forstår deg.

Jeg er ikke så ensom av meg selv, men har få venner (bare to egentlig) og sosial angst. Jeg blir også gasnke godt likt, men jeg er veldig innadvendt og kan enten virke usikker eller som en verdensmester. Jeg åpner ikke opp for mulig vennskap egentlig. Så de vennene jeg har hatt har måttet presse gasnke på for å komme igjennom

Eller, det er faktisk mulig å på venner via nett. PÅ nettdatingsider er det ofte mulig å krysse av at du ser etter vennskap isteden for et forhold. Der vil du kanskje dinne noen i din egen situasjon. Noen som er ensomme og ikke er så flink til å få nye venner. Det er ikke helt min greie, men du burde prøve det ut før du slår det vekk fra deg

De vennene jeg har fått i voksen alder har jeg fått gjennom skole. Men jeg veit ikke hvor gammel du er. Men å gå på skole, jobb, et kurs eller lignende kan åpne opp. Finn deg et miljø hvor folk har like interesser som deg. Og så er det egentlig litt som å få kjæreste. Vær hyggelig, smil masse, spør, vær interessert, gi komplimenter, finn felles interesser, lag en egen sjargong dere i mellom. Gjerne slå følge på vie hjem. Når du føler at du har fått en god kjemi med noen så spør du om hun eller han vil gjøre noe med deg. Det er lettere hvis det er noe realatert til skole eller hobby hvis du er usikker. For eksempel hvis dere går på malerkurs kan du be den potensielle vennen med på en utstilling. Eller hvis dere begge er opptatt av mat (alle er mer eller mindre opptatt av mat) så si at du trenger en prøvekanin for en ny oppskrit. Eller hvis dere liker fotball så se en kamp sammen. Og *poff* dere er venner!

[Gjest rødstrupen]

Hva med å begynne å synge i et kor?

Et blandakor av en viss størrelse med allsidig repertoar kanskje, dersom du ikke har sunget mye før.

I kor er det mange forskjellige personligheter, med mulighet for å finne en venn eller tre. Kor er som regel veldig sosialt og man blir litt sammensveiset.

Og om du ikke finner en bestevenn i koret, så blir du ihvertfall kjent med mange personer på stedet der du bor!

[stjernekyss]

aktivitetsvenner.no

[Gjest Gjest]

Hei, jeg skjønner deg godt, jeg har bor alene i en by hvor jeg ikke kjenner noen, og har ikke en eneste venn eller venninne. Har bodd her i 4 år. Jeg har mange venner, men de bor helt andre plasser. Jeg studerer, men har ikke funnet noen jeg kommer overens med der. Jeg tenker vel at når jeg er ferdig å studere og skal begynne å jobbe, så vil jeg få venner og kanskje en kjæreste.

Ja, jeg er sjenert og har kanskje litt sosial angst.

Det er bra du har en kjæreste, så du har noen å prate med i hverdagen. Du må bare prøve å tenke at du kan finne deg venner likegodt som alle andre. Viss du smiler og prøver å prate litt med andre, kan det hjelpe deg i riktig retning. Jeg må også jobbe med meg selv. Sitter ofte alene med tankene mine om kveldene, for jeg orker ikke å fortelle venner og familie at jeg ikke har klart å få meg et sosialt nettverk her jeg bor. Iblandt skulle jeg ønske at jeg hadde en kjæreste, for da hadde jeg ikke vært så alene...

Selv prøver jeg bare å være takknemlig for at det jeg har nå, at det går bra med studiene og at jeg er frisk og har det ellers bra. Det kunne vært mye værre ...

[Anglofil]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver her. Selv flyttet jeg et godt stykke unna både familie og venner i høst for å bo sammen med kjæresten min, i tillegg til at jeg nå også har begynt å studere og jobbe.

Det har vært ganske tøft, spesielt fordi jeg ikke er spesielt sosial av meg. Jeg har ikke stort behov for å være med masse folk hele tiden, jeg liker å holde meg for meg selv, men savner en å ha en jentevenninne. En man kan skravle med. Men det er ikke så lett, for jeg kan ikke fordra fester, så jeg har holdt meg unna de når folk på jobben har invitert. Dessuten føler jeg heller ikke at de er på bølgelengde med meg, så da har det blitt til at jeg har vært en del alene. Heldigvis har jeg studiene og jobben, ellers hadde jeg nok blitt fryktelig ensom. Skal sies, kjæresten min er som en bestevenn for meg, vi er mye sammen og han har vært fantastisk.

Mvh Yvonne