psykiske lidelser og ekteskap

[Gjest elise]

Er i denne stund veeeldig frustrert...Har slitt psykisk i mange år(depresjon og angst),har i tilegg fått utmattelses syndrom og fibromyalgi.Henger vel sammen alt dette her..Problemet mitt er at mannen min ikke takler min sykdom..Det er jo formen min som avgjør hvordan min hverdag blir,fysisk og psykisk.Setter ganske mange begrensninger til hva man kan finne på sammen,Siden jeg ofte er sliten. Har vært sammen i 3 år nå og gift i 2...La "kortene på bordet for han om min tilstand før vi ble sammen,slik at han ikke skulle føle seg lurt inn i en hverdag som ikke er bare en dans på roser... I 2 år trodde jeg alt var bra mellom oss,han viste ikke tegn til noe før han en dag slapp bomba om at han var sliten av all sykdommen og hadde lyst til å flytte ut(men er her ennå?!

Han ignorerer meg når jeg sier jeg er sliten,bryr seg ikke om jeg har angst eller er deprimert lenger og blir fort sint ,irritert på meg for det...inntil for ei uke siden da jeg har hatt ei bedre uke!! Han sier at om vi skal bo sammen fortsatt så må ting endre seg når det gjelder meg...Jeg føler selv at jeg jir det jeg har..jeghar to barn fra tidligere ekteskap som krever sitt også,så de får vel det meste.Han er jo voksen! barna kommer jo i første rekke...Klarer veldig bra den biten med barna,men vet ikke lenger angående forholdet.. er det jeg som er vanskelig eller er det han,eller begge???? noen som har vært i liknende sitvasjon??

[Kråkesaks]

Både fysisk og psykisk sykdom kan gjøre det vanskelig for begge parter i et forhold. Får du noe hjelp for problemene dine? Be om samtaler hos familievernkontoret. De kan hjelpe dere på vei.

[Piper]

Det er nok ingen av dere som er vanskelig, men det er tøft for han også å leve med en som sliter som det du gjør. Selv om det er tøft for deg, er det faktisk det for han også. At han aldri vet hvordan dagen din er, og aldri kunne planlegge noe, og prøve å være der for en som kanskje ikke alltid er like mottakelig for at han er der osv.

Selv om du forklarte dette før dere ble sammen, er det noe helt annet å elve med det hver eneste dag. Man kan ikke forestille seg hvordan det er, før man står i det selv. Noe han har gjort nå i tre år, og han begynner å bli sliten av det. Noe som selvfølgelgi er forståelig, for det er ikke eltt å leve med en som sliter med depresjon og som også har angst. En som sliter med depresjon blir veldig egoistisk, for de klarer ofte ikke å se utenfor seg selv. De blir veldig selvopptatte, og alt handler om dem. Jeg sier ikke at det er slik for deg, men det er noe jeg selv har opplevd i min hverdag med et barn som har vært der.

Du må søke hjelp, men han må også få hjelp til hvordan ahn best mulig skal kunne leve med dette. Derfor er det like viktig at han får hjelp, som at du får hjelp. Det kan være nok å bare ha en å snakke med, som kan forstå at det ikke er lett for han heller. For tro meg, det er ikke lett å leve med en som er deprimert.

Kanskje du skal la han være når du har det som verst, og heller finne en psykolog som kan være der for deg. Ikke klag på at du er dårlig, men si det om han eventuelt planlegger noe.

[Gjest elise]

Både fysisk og psykisk sykdom kan gjøre det vanskelig for begge parter i et forhold. Får du noe hjelp for problemene dine? Be om samtaler hos familievernkontoret. De kan hjelpe dere på vei.

Jeg har gått til samtaler,brukt ulike medisiner for å fungere ,bli bedre i 10 år nå...

[Strenge Frk.Gerd]

Han er nok frustrert. Det er jo tydelig at han er veldig glad i deg, og ønsker at ting skal bedre seg. Det er nok ikke en lett situasjon for han heller, han bor sammen med deg og deltar aktivt i ditt liv. Men kan være han takler det på en feil måte, men det er jo mulig at han mangler overskudd til å takle det på en annen måte akkurat nå.

Det er ihvertfall tydelig at han ønsker å fortsette, hvis det er forutsetninger for forbedringer.

Såklart er dette ikke lett for deg heller.. og du har barn som du må såklart sette som første prioritet. Spørsmålet er jo hvilken rekke han kommer? Etter barna.. og etter sykdommene? Jeg ville nok forsøkt å se det hele fra hans vinkel også.

[I Grosny]

Tror han deg, og forstår han deg når du sier hvordan det står til?

[Gjest elise]

Det er nok ingen av dere som er vanskelig, men det er tøft for han også å leve med en som sliter som det du gjør. Selv om det er tøft for deg, er det faktisk det for han også. At han aldri vet hvordan dagen din er, og aldri kunne planlegge noe, og prøve å være der for en som kanskje ikke alltid er like mottakelig for at han er der osv.

Selv om du forklarte dette før dere ble sammen, er det noe helt annet å elve med det hver eneste dag. Man kan ikke forestille seg hvordan det er, før man står i det selv. Noe han har gjort nå i tre år, og han begynner å bli sliten av det. Noe som selvfølgelgi er forståelig, for det er ikke eltt å leve med en som sliter med depresjon og som også har angst. En som sliter med depresjon blir veldig egoistisk, for de klarer ofte ikke å se utenfor seg selv. De blir veldig selvopptatte, og alt handler om dem. Jeg sier ikke at det er slik for deg, men det er noe jeg selv har opplevd i min hverdag med et barn som har vært der.

Du må søke hjelp, men han må også få hjelp til hvordan ahn best mulig skal kunne leve med dette. Derfor er det like viktig at han får hjelp, som at du får hjelp. Det kan være nok å bare ha en å snakke med, som kan forstå at det ikke er lett for han heller. For tro meg, det er ikke lett å leve med en som er deprimert.

Kanskje du skal la han være når du har det som verst, og heller finne en psykolog som kan være der for deg. Ikke klag på at du er dårlig, men si det om han eventuelt planlegger noe.

Takk for svaret! Har gått jevnlig i terapi i 10 år nå...men han ønsker ikke å gå til samtaler med noen siden det er jeg som har problemer.. Har hele tia hatt stor forståelse for at det er vanskelig å leve med en person som sliter og har sagt det til han.Han har jo muligheter til å finne på ting sammen med kompisene sine samt drive med hobbyen sin som tar mye tid av fritiden hans. Klager ikke på at jeg er dålig,men han ser det.Og det er vist nok til at han reagerer som jeg gjør.Før når han spurte om hvordan jeg hadde det så fortalte jeg det,men sier veldig lite om det ellersØnsker ikke medlitenhet.

[Gjest elise]

Tror han deg, og forstår han deg når du sier hvordan det står til?

Tror ikke han forstår hvor ille jeg har det,vil vel ikke helt innse det...Tror vel jeg kunne "tatt meg sammen"...

[Gjest AnonymBruker]

Han er 'lei' av sykdommen din og orker ikke leve med den, er det slik?

Det du egentlig burde fokusere på, er kansje om DU vil ha en mann som ikke respekterer deg og godtar deg i den pakken du kommer i? Det er da ikke din feil at du er trett og syk.

[Gjest elise]

Han er 'lei' av sykdommen din og orker ikke leve med den, er det slik?

Det du egentlig burde fokusere på, er kansje om DU vil ha en mann som ikke respekterer deg og godtar deg i den pakken du kommer i? Det er da ikke din feil at du er trett og syk.

Det er slik at han er lei av sykdommen min...Sier han hater sykdommen min,men er glad i meg,men Meg er jo begge deler hvis det er en måte å si det på.Føler jo at det er min feil at jeg er trett og syk, og stikker kjepper i hjulene for han og vårt forhold hele tiden.Er jo på på en måte det jeg får høre..... Jeg ønsker en mann som respekterer meg og godtar meg som jeg er...og at min mann skal gjøre det..huff det er så vanskelig

[I Grosny]

Tror ikke han forstår hvor ille jeg har det,vil vel ikke helt innse det...Tror vel jeg kunne "tatt meg sammen"...

Jeg ser ett kommunikasjonsproblem. Han filtrerer info fra deg med ønsketenkningsfilteret, som virker bagatelliserende.

Du må få fortalt han at ting bare kommer til å bli verre, og at han er nødt til å lære seg å leve med den vonde virkerligheten. Dette krever mer av han. Og virkerligheten er vondere for deg enn for han.

Jeg håper dere kan gå på samlivskurs, og så kan du diskutere med psykologen og legen din om det kan være lurt å ta han med dit, for å få litt forståelse.

[Gjest AnonymBruker]

Takk for svaret! Har gått jevnlig i terapi i 10 år nå...men han ønsker ikke å gå til samtaler med noen siden det er jeg som har problemer.. Har hele tia hatt stor forståelse for at det er vanskelig å leve med en person som sliter og har sagt det til han.Han har jo muligheter til å finne på ting sammen med kompisene sine samt drive med hobbyen sin som tar mye tid av fritiden hans. Klager ikke på at jeg er dålig,men han ser det.Og det er vist nok til at han reagerer som jeg gjør.Før når han spurte om hvordan jeg hadde det så fortalte jeg det,men sier veldig lite om det ellersØnsker ikke medlitenhet.

slik har jeg også hatt det med min sykdom.

jeg har hele tiden vist forståelse for hans situasjon, og spurte ham direkte om problemet hans var at jeg klagde for mye, eller sykdommen i seg selv.

når han da sa at problemet var at han "så det" og merket det, så ble han først bekymret, så frustrert og tilslutt irritert.

jeg gjorde det da klart, uten å være sur - at jeg hadde full forståelse for dette, men han måtte akseptere det dersom han ville være sammen med meg.

jeg sa det bare som det var: dette er ikke min feil, det kommer aldri til å gå bort, jeg vil ha gode og dårlige perioder, jeg skal gjøre mitt for å dempe unødig "klaging", men det vil alltid vøre der uansett, og jeg kan ikke kontrollere om jeg blir bedre eller verre.

selv om det ikke er din feil, så går jo sykdommen utover forholdet. og han er en del av dette.

jeg ville "krevd" at han ble med på en terapitime for å snakke om hvordan dere sammen kan håndtere din situasjon i hverdagen.

[Gjest Gaga]

Jeg har vært sammen med en som var mye fysisk og psykisk syk. Var sammen i over åtte år. Hver eneste dag våknet jeg til et ansik som skrek av smerte, og hver kveld la jeg meg til det samme. Jeg prøvde så godt jeg kunne å forstå og var med på alle opp- og nedturene. Ofte var det mye klaging fra hans side, andre ganger bet han tennene sammen (men jeg så det var et påtatt smil).

For hvert legebesøk, forsøk med medisiner og hver psykologtime fikk jeg bare bekreftet det jeg visste innerst inne: smerten ville aldri forsvinne. Det var vondt å si det høyt til meg selv den første gangen. Selv etter den erkjennelsen forsøkte vi å leve sammen. Og jeg fortsatte å våkne og legge meg til det samme ansiktet...

Til slutt måtte jeg redde meg selv. Jeg maktet ikke å være i et forhold der grunnfundamentet var sykdom som sakte men sikkert spiste meg opp.

Tror mye av grunnen til at vi ble sammen i utgangspunket var at i ham møtte jeg for første gang en som forsto vanskelige ting jeg hadde gått gjennom i oppveksten. Vi forsto hverandre fordi vi begge visste hvor kjipt livet kunne være. I bunn og grunn blir et forhold basert på dette for depressivt for min del. Når jeg hadde lagt fortiden bak meg, ble jeg holdt tilbake av hans vedvarende smerte.

Sier ikke at det er slik for alle, men dette er min historie.

I dag er jeg lykkelig med verdens herligste mann. Han er stødig som et fjell og jeg kan ikke se for meg at noen andre enn han skal bli far til våre barn. Det er godt å oppleve at man selv kan bli tatt vare på. Og at man får noe igjen når man gir. Jeg elsker å våkne opp til et smilende ansikt. Hver eneste dag!

[Gjest SAS]

Hadde jeg vært din mann villle jeg tatt beina på nakke og løpe så fort jeg kunne.

Å bo med noen som stadig fortelle hvor sliten de er, hvor syk der og hvor vanskelig alt er fordi de har så liten egergi er ingen drømmesituasjon. Jeg gikk og det er jeg glad for. Det finnes faktisk en verden der man kan har et supert sosialt liv med masse venner og famile, finne på ting, drive med hobbyer og interesser, engasjere seg i jobb, være spontan og utnytte de mulighetne som kommer, uten en som hele tiden er i bakgrunnen og trekker deg ned. Uten hele tiden å få høre "orker ikke besøk", "orker ikke være med på kino", "orker ikke reiser påferie", "for sliten til det ene og det anre" ente dagt med ord, eller med kroppsspråk eller miner.

Jeg var, og er, faktisk så egoistisk at jeg tenker at man har kun etliv, og det vil ikke jeg tilbrunge i et klamt hjem med en som alltid skal være syk. Jeg vil oppleve det livet har å by på. Det kan godt være vi opplever sykdom i det forholdet jeg er i nå, men da er målet å bli bedre, ikke være i en konstant tilværelse av sykdom, slik det ofte er med kronikere. Det å binde en annen person til å forsake deler av sitt liv fordi du ikke orker og er så trøtt syns jeg ikke er rett. Dersom han følger seg for innestengt må du enten gi han all tid, penger og krefter han trenger på å kunne leve for å bo med deg, eller så må du innse at han kansje kommer til forlate deg.

Jeg valgt som sagt å gå, og har ikke angret en det. Det er så utrolig mye bra der ute som jeg hadde blitt avskåret fra om jeg ble. Sikkert mange som er uenig, men det er i allef all mine tanker.

[Gjest creds]

Hadde jeg vært din mann villle jeg tatt beina på nakke og løpe så fort jeg kunne.

Å bo med noen som stadig fortelle hvor sliten de er, hvor syk der og hvor vanskelig alt er fordi de har så liten egergi er ingen drømmesituasjon. Jeg gikk og det er jeg glad for. Det finnes faktisk en verden der man kan har et supert sosialt liv med masse venner og famile, finne på ting, drive med hobbyer og interesser, engasjere seg i jobb, være spontan og utnytte de mulighetne som kommer, uten en som hele tiden er i bakgrunnen og trekker deg ned. Uten hele tiden å få høre "orker ikke besøk", "orker ikke være med på kino", "orker ikke reiser påferie", "for sliten til det ene og det anre" ente dagt med ord, eller med kroppsspråk eller miner.

Jeg var, og er, faktisk så egoistisk at jeg tenker at man har kun etliv, og det vil ikke jeg tilbrunge i et klamt hjem med en som alltid skal være syk. Jeg vil oppleve det livet har å by på. Det kan godt være vi opplever sykdom i det forholdet jeg er i nå, men da er målet å bli bedre, ikke være i en konstant tilværelse av sykdom, slik det ofte er med kronikere. Det å binde en annen person til å forsake deler av sitt liv fordi du ikke orker og er så trøtt syns jeg ikke er rett. Dersom han følger seg for innestengt må du enten gi han all tid, penger og krefter han trenger på å kunne leve for å bo med deg, eller så må du innse at han kansje kommer til forlate deg.

Jeg valgt som sagt å gå, og har ikke angret en det. Det er så utrolig mye bra der ute som jeg hadde blitt avskåret fra om jeg ble. Sikkert mange som er uenig, men det er i allef all mine tanker.

Kunne ikke ha sagt det bedre selv. Jeg valgte også å gå - og har aldri snudd meg tilbake. Har ikke angret ett sekund!

[Gjest anonym]

Kunne ikke ha sagt det bedre selv. Jeg valgte også å gå - og har aldri snudd meg tilbake. Har ikke angret ett sekund!

elsket du personen du var sammen med? Selv har jeg opplevd å blitt psykisk og fysisk mishandlet fra jeg var liten til jeg ble voksen.Barndom og samboerskap... som jeg endelig kom meg bort fra.dette har satt sitt preg på livet mitt.Sliter med tunge perioder og har det vanskelig,sliten,men prøver jo så godt jeg kan å leve.vil jo være/gjøre ting som alle andre jeg også... Er det da slik at jeg er en person som "en ikke bør være sammen med p.g.a. vanskelige perioder eller kan andre mennesker se på meg og min personlighet og bli gla i meg/elske meg for den jeg er?? bare lurer..

[Gjest anonym]

slik har jeg også hatt det med min sykdom.

jeg har hele tiden vist forståelse for hans situasjon, og spurte ham direkte om problemet hans var at jeg klagde for mye, eller sykdommen i seg selv.

når han da sa at problemet var at han "så det" og merket det, så ble han først bekymret, så frustrert og tilslutt irritert.

jeg gjorde det da klart, uten å være sur - at jeg hadde full forståelse for dette, men han måtte akseptere det dersom han ville være sammen med meg.

jeg sa det bare som det var: dette er ikke min feil, det kommer aldri til å gå bort, jeg vil ha gode og dårlige perioder, jeg skal gjøre mitt for å dempe unødig "klaging", men det vil alltid vøre der uansett, og jeg kan ikke kontrollere om jeg blir bedre eller verre.

selv om det ikke er din feil, så går jo sykdommen utover forholdet. og han er en del av dette.

jeg ville "krevd" at han ble med på en terapitime for å snakke om hvordan dere sammen kan håndtere din situasjon i hverdagen.

Hvilket valg tok din mann? var dere på terapi for å redde forholdet?