Reunion fra u.skolen

[Gjest]

Jeg var på barneskole reunion i fjor sommer. Vet egentlig ikke helt hva jeg syntes om det, helt greit egentlig ettersom et par av de var naboer o.l. Men jeg var mobbeoffer da, og har ikke kommet meg noe særlig høyere oppå etter den gangen, så ikke noe å skryte av nei. Og gjør meg heller ikke noen verdens ting, for en del av de er deres skyld.

[Perelandra]

Om du ønsker å dra eller ikke TS er vel også litt avhengig av hvor glad du er i å være med på fest ellers, og hvor mye du pleier å drikke?

Selv trives jeg ikke noe særlig i sammenhenger med mye alkohol, og er nærmest avholds selv. Jeg var på 10-års gjensynsfest for videregående, og da var det helst de som er glad i å feste og drikke mye som kom. Mange av de som var mer måteholdne lot være å komme.

[The Kitten]

Da jeg gikk på barneskolen ble jeg kraftig mobbet av en gjeng gutter i klassen og parallellklassen.

På ungdomsskolen ble jeg selv en mobber, noe jeg angrer skikkelig på i dag. Det handlet kun om at jeg var redd for å igjen bli mobbet, offeret fortjente virkelig ikke å bli behandlet på den måten jeg behandlet ham.

På videregående havnet jeg igjen i klasse med flere av dem som hadde mobbet meg på barneskolen. I begynnelsen gikk jeg bare å ventet på et angrep fra dem. Etter en tid oppdaget jeg at det angrepet aldri kom. De hadde forandret seg. De var ikke lenger de drittungene de hadde vært, og jeg var heller ikke den drittungen jeg hadde vært på ungdomsskolen.

Om du ts, vurderer å dra på reunion bør du ha det i tankene at folk forandrer seg. Nå kjenner ikke jeg de du skriver om, og det kan være de fremdeles er noen drittsekker. Men sjansen er der for at det har blitt folk av dem også.

Synes ikke en reunion handler om å bevise at de ikke har klart å knekke deg. Jeg tenker at dersom du ennå mener du har noe å bevise overfor dem, så har de fortsatt makt over deg.

Det viktigste er at du selv er fornøyd med den personen du har blitt, dine verdier, tanker, mål og hva du har oppnådd i livet.

Personlig ville jeg neppe giddet å dra på en reunion. Jeg har allerede kontakt med de jeg ønsker å ha kontakt med.

[Gjest AnonymBruker]

Reunion pary er en typisk setting, der man må regne med å måtte fortelle om hvordan det har gått her i livet. Det er gjerne lenge siden man har sett hverandre, så slike spørsmål må man dessverre regne med å få. Det er ikke så gøy å kanskje være den eneste av de tredve som det gikk galt med.

En typisk samtale:

Per (selvsikker): Hei, Kari, hva driver du med for tiden?

Kari(usikker holdning): Ehh..jeg er uføretrygdet.

Per: Hvorfor det da? Du ser jo frisk ut...

Kari: (utilpass føler hun seg presset til å fortelle om nedturene og de psykiske problemene i livet).

Per: Åja...(merkbart utilpass av Karis historie)

Pinlig pause...

Kari: Hva driver du med da?

Per: Jeg er markedssjef hos Hansen & Hansen a/s. (Han gir et rimelig klart inntrykk av å ha mye ansvar på jobben, i tilegg til å gi uttrykk for å ha mange under seg i jobben)

Kari: Javel...det er sikkert spennende...

Pinlig pause igjen...

Per: Nei, jeg får vel gå og få meg en drink...Vi snakkes. (Noe de ikke kommer til å gjøre).

Kari: Ok.

Dette er et typisk eksempel på hvorfor noen av oss unngår reunions o.l. Samtalen er litt forenklet og satt på spissen selvsagt, men det er likevel en smakebit på en typisk samtale på reunion partyer. Og denne samtalen har Kari hatt med flere andre samme kvelden. Det er svært ubehagelig å være den eneste som står der og føler at man må fortelle om et mer eller mindre miserabelt liv, mens man har hørt diverse historier om hvor fint de andre har fått det. Man er ikke tvunget til å fortelle noe, men man føler automatisk at man må gi litt av seg selv. Det er jo litt derfor man er der, ikke sant? Folk er jo nysgjerrige på hvordan det har gått med de andre.

Jeg er som Kari. Den "mislykkede". Hvorfor gidde å utsette seg selv for slike ubehagelige situasjoner om man ikke må? Man drar jo bare hjem igjen med en enda større følelse av å være mislykket, enn før man dro på festen.

[mamma_mia]

Jeg var på reunion for et par år siden, og ærlig talt kunne jeg likså godt holdt meg hjemme.. jeg var også en "outsider" på ungdomsskolen, var aldri særlig mye med de andre i klassen av diverse årsaker. Grublet lenge på om jeg skulle gå eller ikke.

Det første jeg oppdaget da jeg kom dit var at alle satt i de samme klikkene som på ungdomsskolen, prøvde å snakke med folk men følte jeg ble oversett. Ble litt bedre når vi satte oss til bords, og utover kvelden når folk begynte å få litt mer innabords. Noen hadde forandret seg til det positive og var hyggelige.

En ting jeg reagerte på var at et par av guttene holdt tale om alle de fantastiske festene og turene vi hadde hatt osv, og glemte helt i farten at de fleste aldri hadde vært invitert på eller hørt om disse :gjeiper:

Tror det blir mye sammenligning av hvem som har kommet lengst i livet på sånne fester. Jeg var gift og tobarnsmor og vi hadde nylig kjøpt egen bolig så jeg var jo kommet ganske langt til å være 26. Hadde ikke vært så gøy hvis jeg enda hadde bodd hjemme feks. Var også stolt av at jeg var like slank igjen bare 3 mnd etter jeg fikk nr 2.. uff, vet det høres overfladisk ut men det blir lett til at en føler en må bevise noe :gjeiper: