Reunion fra u.skolen

[Gjest AnonymBruker]

Hei!

Nå er det da tid for min ungdomsskole-reunion.

Jeg ble veldig mobbet på ungdomsskolen, og var ikke så pen på den tiden.

Man kan vel si jeg var den stygge andungen, for nå er jeg "fin".

Skal jeg gå eller drite i det?

Jeg orker ikke å bli hakket på mer, har angst og er redd for at denne kvelden skal bli et mareritt. (Selv om det er ca. 10 år siden vi gikk ut av 10.ende.)

Hva er deres erfaringer?

Har dere noen tips?

[Gjest AnonymBruker]

Hei!

Nå er det da tid for min ungdomsskole-reunion.

Jeg ble veldig mobbet på ungdomsskolen, og var ikke så pen på den tiden.

Man kan vel si jeg var den stygge andungen, for nå er jeg "fin".

Skal jeg gå eller drite i det?

Jeg orker ikke å bli hakket på mer, har angst og er redd for at denne kvelden skal bli et mareritt. (Selv om det er ca. 10 år siden vi gikk ut av 10.ende.)

Hva er deres erfaringer?

Har dere noen tips?

Din historie hørets ganske lik ut som min! Jeg gikk og ut for snart 10 år siden, og jeg var nok og den stygge andungen som vokste seg pen til slutt Venninna min snakker mye om reunion, hun tror ikke det er noen som blir å gidde å arrangere et for min klasse, og det jeg tenker er "det er like greit så slipper jeg å ta stilling til det" Blir nok å gå, da jeg kom meg fram i livet, flyttet fra plassen og tok høyere utdannings, mens mange av mobberne fremdeles bor der,uten store utdanningen med både et og to barn. Er jeg som blir å fremstå som vinneren da, og det tror jeg hadde vært litt deilig

[Pinkyh]

Jeg var i samme situasjon for endel år tilbake.

Det kommer helt ann på om du tror du vil få noe ut av det. Jeg hadde et par venninner som jeg ikke har kontakt med i det hele tatt, vi var litt utskudd i klassen, så jeg ville gjerne hilse på de. I tillegg var det vel en liten djevel i meg som ville vise de hvor bra jeg har klart meg.

Alt i alt føler jeg at det var bra jeg dro, da jeg på en måte kom litt videre i forhold til issuene mine fra ungdommskolen. Jeg fant ut at de var normale mennesker nå, og at faktisk mange av de værste mobberne var såkalte tapere i samfunnet nå. (Godtet meg litt over det skal jeg innrømme.... ) I tillegg var det koselig å snakke med et par av de. Jeg dro tidlig fra festen (heldigvis var den i sentrum) etter å ha tatt noen øl, og dro å møtte venner av meg som var ute også.

[lillemia]

Jeg syns du skal gå og dermed vise dem at de ikke har klart å knekke deg! De fleste har nok forandret seg en del, og det er heller tvilsomt at du vil bli mobbet nå etter alle de årene. Tipper en del kanskje vil skamme seg, fordi de vet hva de har gjort.

Siden du gruer deg fælt, kan du avtale med en venninne at hun kan ringe deg, slik at du har en unnskyldning til å forlate festen, hvis det skulle bli for vanskelig for deg.

Gå dit med hevet hode og vær hyggelig, så skal du se at de fleste vil være hyggelige tilbake. Lykke til (og fortell gjerne hvordan det evt gikk )!

[Gjest AnonymBruker]

Jeg dro på reunion, og det var ikke verdt det. Alle ble plutselig 15 år i hodet igjen, og alle fikk de samme rollene som de hadde på skolen. Pyton.

[Daria]

Jeg hadde ikke giddet å dra. Hvorfor bruke tid nå på folk som oppførte seg som duster den gangen de var i livet ditt?

[Gjest AnonymBruker]

Snakker dere om GJENFORENING?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg ble også invitert på reunion for noen år siden. Vurderte en stund om jeg skulle gå. Det ble til at jeg ikke gikk, av den grunn at jeg ikke ønsket å feire og mimre om en tid jeg ikke på noen måte opplevde som positiv. Jeg var den usynlige jenta, som ingen så, utenom de gangene noen av de fant det for godt å slenge dritt til meg. Dessuten har jeg svært lite kontakt med noen fra klassen den dag i dag. For meg er de i bunn og grunn en flokk med fremmede mennesker jeg ikke er nevneverdig interessert i.

Jeg synes du skal tenke deg godt om, ts. Kjenn på magefølelsen, om dette er noe du egentlig vil.

[Gjest AnonymBruker]

TS her, mange tusen takk for gode svar!

Jeg har dessverre vært syk etter vgs, og har ikke fått fullført noen utdannelse. Jeg er midt i en bachelor nå, men det er innen noe som er langt ifra et statusyrke. Jeg bor også hjemme pga sykdommen, så jeg kan ikke slenge i bordet at jeg har flyttet ut til en dyr, stor leilighet på beste side av byen, og at jeg tjener 1 million i året.

Alt jeg har er utseende og personlighet...

Tror ikke jeg går.

[Gjest AnonymBruker]

Men er det noen med erfaring her?

[Perelandra]

Her er mine erfaringer:

For tre år siden var det 20-års jubileum for avslutningen av ungdomsskolen, og nå har det vært jubileum for videregående. Jeg har vært veldig i tvil, men valgte likevel å ikke dra på noen av dem.

Har alltid vært en sosial outsider, og har slitt mye psykisk gjennom livet. På ungdomskolen ble jeg mobbet og hadde vansker med å få venner, men på videregående gikk det mye bedre. Jeg var skoleflink, og gikk i en klasse hvor det ga status å gjøre det godt faglig.

Da vi hadde jubileum for ungdomskolen var jeg i en veldig vanskelig periode av livet. Jeg hadde nylig mistet jobben min, og var i ferd med å begynne på attføring. Hadde jubileet skjedd et par år tidligere mens jeg var i jobb, tror jeg det hadde gått bedre å være med.

Det har blitt stadig vanskeligere for meg å fungere i sosiale sammenhenger hvor de fleste er godt etablert med egen bolig og barn. Da har jeg rett og slett ikke noe å snakke med de andre om. Jeg så for meg denne situasjonen på jubileumsfesten:

Klassekamerat: Hei, lenge siden sist! Hva jobber du med?

Meg: Jeg jobber ikke, er arbeidsledig og skal begynne på attføring

Klassekamerat: Har du barn?

Meg: Nei, det har jeg ikke.

Klassekamerat: Er du gift/samboer?

Meg: Nei, jeg er singel

Det hadde kanskje gått bedre på jubileet for videregående. Nå holder jeg på med en masterutdanning i forbindelse med attføringen, og har gjort det veldig godt faglig. Jeg har også på tross av sosiale problemer, og etter å ha vært singel det meste av livet, klart å få meg en kjæreste som jeg har det veldig bra sammen med. På mange måter har livet gått adskillig bedre de siste årene. Likevel orket jeg ikke å dra. Studiet mitt er svært krevende og jeg har vært sliten og deprimert i perioder. Jeg er redd at slike jubileumsfester kan vekke opp gamle minner som jeg ønsker å legge bak meg, og som kan gjøre meg mer deprimert.

Når det gjelder deg TS, vil jeg ikke råde deg verken fra eller til.

Ønsker deg lykke til uansett!

[Gjest AnonymBruker]

Ser ingen poeng i å kaste bort tiden min på reunion. Vennene mine har jeg valgt selv, livet mitt er bra nok for meg, hva skal jeg med en "statusmålingsfest" med en haug med folk jeg ikke likte på skolen og ikke har noen ønsker om å bli kjent med heller? No thanks

[Bohemia]

Reunion ja Hvem drar på slike ting? Reunion passer nok best for de som enten vil treffe igjen venner fra skoletida, eller kanskje aller best for de som vil vise frem hvor vellykkede de har blitt. De som ikke hadde det greit i skoletida, eller de som ikke er opptatt av å vise frem til fremmede mennesker hvor vellykkede de er, har sikkert bedre ting å gjøre enn å dra på reunions.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg hadde dradd!

Nå er jeg litt for ung til reunion, gikk ut av ungdomsskolen for bare 6 år siden, men det kommer vel om noen år tenker jeg...

Jeg var en stille, dødssjenert grå mus som verken var populær blant jenter eller gutter. Hadde knapt venner og ble holdt utenfor. En sosial kløne og ikke særlig pen.

Nå derimot er jeg meget pen, jobber som modell og har en hale med gutter etter meg på enhver fest. Gjør det bra på studiene, har kjæreste osv.

Jeg gleder meg til den festen for å vise at jeg er 10 ganger penere enn alle den dag i dag. Alle de jentene som trodde de var såå kule og pene! De få jeg har møtt i ettertid fra klassen og parallellklasser har enten ikke husket meg igjen eller fått hakeslepp. Første kommentaren til alle er ang. utseende. Jeg nyter det, nettopp pga jeg var nederst på rangstigen i ungdomsskoletiden.

Så TS, gå! :D

Jeg elsker når mobbeofre kommer tilbake senere og er mye penere og bedre enn andre! Vår lille hevn på en måte:)

[Vera Vinge]

Jeg syns du skal følge magefølelsen din. Hvis du har et ønske om å vise deg fram, at du har blitt penere og mer selvsikker, så ser jeg på den ene siden at det kan være en seier for deg. Samtidig tenker jeg at hvis du egentlig ikke har lyst - hvor mye taper du egentlig på å ikke få gått og vist fram ditt "nye jeg"? Hvorfor bry seg om hva de som mobbet deg mener, da jeg vil tro de egentlig spiller en liten rolle i ditt liv i dag (?). Det viktigste er vel hva du selv tenker om deg selv og hvordan du har det med de nærmeste rundt deg?

Jeg ser ingenting galt i å gå, om man har blitt mobbet eller ikke. Men jeg syns samtidig det virker litt unødvendig å presse seg når man ikke egentlig har lyst, fordi man har en tanke om eller får høre av andre at man burde benytte sjansen til å vise at man har blitt pen/selvsikker.

Så, til mine erfaringer fra gjenforening med ungdomsskolen. Jeg ble ikke mobbet, så jeg hadde ikke det problemet. Men jeg var ikke heller i noen spesielt kul gjeng, og syns det var en del kjepphøye folk jeg ikke hadde noe spesielt behov for å treffe igjen. Så jeg hadde egentlig ikke tenkt til å gå. Men så ombestemte jeg meg, fordi det tross alt ville komme en del jeg ikke hadde hatt kontakt med siden, som jeg var mye sammen med på den tiden.

Og jeg må si jeg ble positivt overrasket. De fleste som virket veldig opptatt av sin "kulhetsstatus" ti år tidligere, så nå ut til å være omgjengelige og hyggelige folk. Det bør vel nevnes at det var ett vesentlig unntak som virket like ufordragelig som i skoletiden, men ellers syns jeg det var direkte koselig å snakke med folk jeg den gang ikke hadde så mye til overs for.

Jeg nevner det fordi det ikke alltid trenger å være sånn at de gamle mønstrene opprettholdes, og at de fleste utvikler seg fra ungdomsskole til voksen alder. Samtidig er det noe med hva man skal utsette seg for, og hva man får igjen for det. Ble man mobbet og slet mye med det da og i ettertid, er det ikke sikkert det er verdt å skulle grue seg masse på forhånd og lide seg gjennom en hel kveld. Eller, kanskje blir det en seier. Det er det vel bare en selv som kan vite best. Og så er det jo stor forskjell på om man kommer til å dra alene, eller om man kan alliere seg med gamle kjente man har god kontakt med.

[Tulle]

Jeg var på reunion for et par år siden. Var blant de populære i klassen, og jammen var det samme greia da også. De populære var de peneste, høyst utdanning, osv. Tror det er sånn over alt. Raringene var fortsatt rare..

[Gjest AnonymBruker]

Jeg dro på reunion, og det var ikke verdt det. Alle ble plutselig 15 år i hodet igjen, og alle fikk de samme rollene som de hadde på skolen. Pyton.

Det der har jeg også erfart.

Utrolig hvor fjortis en gjeng voksne mennesker i midten av 20-årene kan oppføre seg. Men det var hyggelig, for all del. Det var ingen som var barnslige på en ubehagelig måte, det ble bare litt rart. Det virket som alle brått tok på seg samme rolle som den gangen, bare bittelitt mer voksen. Ingen ble mobbet eller plaget på noen måte, men jeg har i ettertid hørt om flere som syntes det var ubehagelig å plutselig møte seg selv som 15-åring i døra.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg var på reunion for et par år siden. Var blant de populære i klassen, og jammen var det samme greia da også. De populære var de peneste, høyst utdanning, osv. Tror det er sånn over alt. Raringene var fortsatt rare..

Ok, hos oss vet jeg at det ikke er tilfelle mtp utseende og høy utdanning, for de peneste på den tiden er ikke særlig pene nå, og flertallet har ikke tatt skole utover vgs...

Det er vel bare det at de som var midt på treet er de som har kommet seg opp. Heldigvis!

Og de som hadde rike foreldre har flyttet til Oslo for å gå på BI...

[Gjest Ciara*]

Hvorfor gå på noe du ikke tror blir gøy?

[stjernekyss]

Tror man bare må føle på det der selv. Jeg dro på reunion, bestekompisen min gjorde det ikke. Det var en helt surrealistisk opplevelse. Plutselig var alle sammen samlet under samme tak, ti år eldre. Folk var hyggelige, de "populære" var dørgende kjedelige og hang igjen i ungdomsskolen.

Desverre ble jeg sittende ved siden av noen som ikke ville slutte å prate om noe som var dypt personlig for meg, som jeg ikke var det minste interessert i å snakke om i en slik anledning, og som vedkommende kun visste om via via, altså ikke noe jeg bragte på bane selv. Jeg sa i fra at jeg ikke orket å snakke om det, og skaden var alt skjedd og jeg var blitt ganske satt ut. Min andre bordkavaler fylte opp i glasset mitt hver eneste gang jeg tok en slurk av det, og jeg endte opp med å bli så sørpe full at jeg måtte ta en tidlig kveld.

Ryktene sa at det ble en bra kveld, og jeg tror jeg sikkert hadde kost meg, hadde jeg ikke blitt så full, men det var sannelig godt å komme hjem til sofaen min i livet jeg lever i dag.

Nå skal vi ha vgs-reunion og den gleder jeg meg til

Hvis du ikke vil gå, la være! Tror du at du vil angre, så gå. Blir det for ille kan du alltids snike deg ut, been there done that