Hvorfor må ikke barn se at voksne krangler?

[Gjest anonym]

Når jeg var liten var det ofte krangling som barn kunne se.

Voksne mente at det ikke skulle bli skjult for barn at voksne var uenig pga barn skjønner allikevel når det er uenighet mellom voksne. Så da er det bedre at barn ser foreldre sine ekte følelser -også når dem krangler. Og at det er bra for barna å se at foreldra blir venner igjen.

Men mange sier at det er skadelig for barna og at voksne bare kan krangle så ikke barn kan se eller høre det.

Hvorfor er det best at barna ikke ser krangling?Og hvilkene skader kan barn få når dem ser foreldre som krangler?

[Gjest AnonymBruker]

En og annen diskusjon er greit, men jeg synes ikke barn skal se skikkelige krangler eller hyppige krangler. Barn forstår ikke alltid hva det krangles om og skjønner ikke alltid at man kan krangle og være venner etterpå, de blir skremt av roping og negative ord og det er helt unødvendig for barn å oppleve. Barn ønsker trygghet og visshet om at foreldrene har det bra. Ingen barn får noen fordel av å se foreldre krangle, mange barn vil derimot bli svært lei seg og redde av det.

[Gjest lulua]

Det er sunt for barna og se foreldrene krangle INNIMELLOM,så lenge de bli venner igjen..

da lærer barna seg at man kan være uenige men alikavell ordner ting seg igjen og man blir venner..

Var litt dårlig forklart det der men

[FoxyFish]

Jeg synes diskusjoner er helt greit foran barna, men ikke krangling. Krangling er ofte krassere, mer usaklig og gjerne resultat av dårlig kommunikasjon ( i mine øyne). Man er gjerne heller ikke så rasjonell når man krangler, og jeg ser ingen grunn til å gjøre dette foran dem. Likevel er det selvfølgelig bra å kunne snakka med barna om uenigheter og krangling.

[MrsC]

Det er stor forskjell på det jeg vil definere som en krangel mellom voksne og en diskusjon. Toåringen her i huset har sett oss krangle en gang (høylydt diskusjon hvor det ble smelt med dører til slutt) og da så vi selv at hun ble redd og tok oss i det. Etter det er det ikke aktuelt å gjøre noe som helst av den type oppførsel foran henne eller andre barn. Oppførsel fra voksne som medfører at barn blir utrygge/ redde er noe man bør være voksen nok til å ta alene uten barn til stede.

Men diskutere gjør vi, men som andre påpeker i tråden, så foregår det på et helt annet nivå hvor stemmen ikke heves og man er saklig i sin argumentasjon. Og dette mener jeg må være greit at barn opplever. Det utgjør en del av hverdagen å kunne diskutere ulike saker og komme frem til enighet/ kompromiss.

[Gjest Constanze]

Vet ikke hvorfor så mange bestandig skal blande inn diskusjon når man snakker om å krangle.

Eksempel på diskusjon for meg er "Hva skal spise på lørdag"?, "Hvilket parti skal du stemme på"?, "Hvilken farge skal vi velge på den nye sofaen til kjellerstuen"? "Skal ungene få lov til å øvelseskjøre den nye bilen vår"? osv ... Man snakker om en sak og blir enige.

Krangel for meg er når man blir sint på den andre personen for noe mer alvorlig, eks. økonomi, sjalusi, osv ...

Og ja - jeg har opplevd foreldre som kranglet enkelte ganger - i motsetning til venninnen min som kom fra et hjem hvor det aldri ble hevet stemmen.Hun trodde jo rett og slett at alle levde i en rosa boble og at verden var lyserød. Mulig at hun hadde det greit sånn, men jeg har sannelig aldri tatt skade av å vite at mor og far kunne være veldig uenige om en sak og kunne krangle om dette. Allikevel så vokste jeg opp i et kjærlig hjem hvor mor og far aldri la skjul på at vi betydde alt for dem og at de elsket hverandre. Både mine og min venninnes foreldre er fremdeles gifte så ingen av dem ble skilte selvom de levde to vidt forskjellige ekteskap.

Når det gjelder meg og mannen min så har vi latt ungene vokse opp slik vi selv vokste opp - med foreldre som turde krangle og være høylytt uenige - selv i barnas påhør. De mest alvorlige kranglene har vi selvsagt tatt på tomannshånd.

Endret 26. mai 2010 av Constanze

[*Annie*]

Det kommer nok an på om det er diskusjon eller krangel... Jeg husker godt hvor fælt jeg syntes det var at mine foreldre kranglet da jeg var liten.

Tror barn har godt av å se på foreldrene som en trygg "mur" som holder sammen. Krangling kan rokke ved dette og skape usikkerhet. Men man skal jo selvsagt også lære at det er ok å være uenig.

[Gjest AnonymBruker]

Surhet mellom mor og far var vanskelig å forholde seg til, for meg som barn. Gråting markerte seg spesielt i hukommelsen, husker ennå at jeg var seks år, og min mor lå i sengen og gråt.

Så negative situasjoner tror jeg ikke gir noe til barna, annet enn utrygghet da.

Kjefting mellom voksne ovenfor små barn ser jeg på som negativt. Diskusjoner er noe annet.

[Gjest TS]

En og annen diskusjon er greit, men jeg synes ikke barn skal se skikkelige krangler eller hyppige krangler. Barn forstår ikke alltid hva det krangles om og skjønner ikke alltid at man kan krangle og være venner etterpå, de blir skremt av roping og negative ord og det er helt unødvendig for barn å oppleve. Barn ønsker trygghet og visshet om at foreldrene har det bra. Ingen barn får noen fordel av å se foreldre krangle, mange barn vil derimot bli svært lei seg og redde av det.

Husker sjøl at jeg ble redd av krangling og sinne mellom foreldra. Og at det verste var når jeg tenkte at det var min feil at foreldra var blitt sinte. For jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med det.

Husker ikke så mye fra når jeg var for liten til å skjønne grunnen til krangling selvsakt. (Da tenker jeg på før tre års alder -for når du sier det så kan jeg forstå at unger under tre år bare blir redd uten å skjønne hva som skjer).Men når jeg har blitt eldre så har jeg skjønt at: ofte skjønte jeg grunnen til kranglinga feil når jeg var fem -seks år...

Og at jeg kunne bli veldig forvirra på morgenen etter krangling på kvelden- når foreldra plutselig spiste forkost og var blide og snille med hverandre... For jeg skjønte ikke hva som hadde skjedd når dem plutselig ikke mente alvorlig lengre alt dem var sinte for i går...

Det var veldig underlig at: Først kunne moren min være veldig sinna for noe- som hun plutselig så helt mellom fingra med dagen etter. Da lurer man veldig på hva moren din EGENTLIG mener neste gang hun sier noe til deg.

Så jeg tror du har rett.

[Pooo]

barn ser på voksne de kjenner, spes foreldre som trygghetspersoner. jeg husker en gang mine foreldre krangla i bilen, og da ble jeg redd. jeg husker den dag i dag den redsel jeg kjente for at dette skulle gå galt. barn har godt av litt krangling, men det kommer ann på situasjon og ordene som kommer ut. da min mor sa"skal du slå meg nå" ble jeg automatisk livredd for at pappa skulle slå mamma. jeg vet godt den dag i dag at det ville han aldri gjort, det visste nok mamma og, men den redselen for at pappa skulle såre mamma var så sterk at jeg fortsatt husker det godt. å sette barna i en slik possisjon at de blir redd for sine foreldre er ikke bra. om foreldrene har en diskusjon om gressklipperen eller at noe ikke har blitt gjort, det er greit. men man skal passe seg for hva man sier forran barna.

[Gjest TS]

Vet ikke hvorfor så mange bestandig skal blande inn diskusjon når man snakker om å krangle.

Eksempel på diskusjon for meg er "Hva skal spise på lørdag"?, "Hvilket parti skal du stemme på"?, "Hvilken farge skal vi velge på den nye sofaen til kjellerstuen"? "Skal ungene få lov til å øvelseskjøre den nye bilen vår"? osv ... Man snakker om en sak og blir enige.

Krangel for meg er når man blir sint på den andre personen for noe mer alvorlig, eks. økonomi, sjalusi, osv ...

Det du sier er diskusjon her - det tenker jeg at er en samtale.

Men diskusjon det kan bli hvis man er uenig om hva som er riktig med å stemme på et parti:)

Men det du sier er krangling er jeg helt enig med deg i.

Og jeg tenker at mange blander inn diskusjon pga at dem ikke greier å fortsette med saklig diskutering men byner å bli følelsesmessig fornærma og sint- så da blir det krangel av å diskutere.

Derfor blander dem det inn:fordi det flyter sammen for dem i det virkelige livet

[Gjest imli]

Kjem an på kva ein kranglar om. Syns ikkje det gjer noko om ungane høyrer litt småkrangling om ufarlege ting innimellom, men større kranglar som handlar om alvorlegare ting, der det kan bli "høg temperatur", drittslenging osv, bør ikkje ungane høyre på.

[Gjest AnonymBruker]

Det er viktig at barn har en trygg oppvekst, og jeg husker selv da foreldrene mine kranglet ble jeg redd og fikk "vondt" i kroppen.

Det å diskutere og krangle mild av og til, så lenge man blir raskt venner. Og etter på kan man snakke med barna og fortelle dem at av og til er man uenig og må snakke sammen om det. At man er gla i hverandre for det. kommunikasjon er superviktig og prøve sette seg inn i hvordan det er for barna å være i nærheten av en krangel, og snakke med dem og være åpen om det er noe de vil snakke om.

Det som er skummelt med foreldre som krangler er at barn kan tro det er dems feil, og da er det viktig å forklare at det er det absolutt ikke.

Mer heftige krangler synes jeg barn ikke skal oppleve.

[Gjest Cho]

Jeg vil velge å ikke krangle foran mine fremtidige unger fordi jeg ikke vil gi de den utrolig ekle følelsen man får når man er liten og hører foreldrene krangle. Det handler ikke om å skjule selve kranglen, eller at man er uenige, for det er fint mulig å lære et barn at det er lov å si sin mening og å diskutere, uten å krangle.

Som sagt over her så synes jeg og at det i de aller fleste tilfeller er et uttrykk for dårlig kommunikasjon, og det er jo ikke akkurat noe man vil lære barna sine.

[Gjest Gjest]

Jeg har aldri hørt mine foreldre krangle. De har et utrolig flott forhold, selv om de ikke alltid er enige, så har de bare rolig og kort diskutert litt, og så ikke noe mer. Det er jo flott og trygt. Men samtidig føler jeg meg jo ikke like "bra" som dem, når jeg og min partner krangler.. fordi mine forhold ikke er like "ideelle" som mine foreldres..

Jeg har ikke opplevd kranglende foreldre, så jeg kan ikke uttale meg om hvordan det oppleves. Men jeg tenker utifra min erfaring at rolig uenighet en gang i blant ikke er skadelig for barna. Men skremmende oppførsel blir noe annet. Det går faktisk an å være sterkt uenig om viktige ting, og likevel snakke rolig om det.. men det er søren ikke alltid lett!

[Gjest AnonymBruker]

Barn har en skummel tendens til å legge skyld på seg selv, "det er min feil at mamma og pappa krangler, jeg er en fæl unge."

[Tulle]

Det er forskjell på barn, akkurat som det er forskjell på voksne. Noen er mer følsomme og vare, og andre tåler mer.

Jeg som barn ble skikkelig lei meg som liten da jeg overhørte at foreldrene mine kranglet/diskuterte. Det vet jeg datteren min også blir. Mange av barna klarer ikke å se lengre enn at de tror krangelen er deres skyld.

La barn være barn, og ikke la de bekymre seg over slike ting.

[Gjest AnonymBruker]

Ved noen anledninger når jeg var liten, kunne jeg høre krangling fra stua inne på rommet mitt. Hver gang ble jeg livredd og trodde at nå skal de skilles. Ikke noen god følelse.

[Konstantin]

Jeg har foreldre som ble skilt når jeg var 4. De kranglet etter jeg sovnet, som gjorde at jeg våknet å gråt til jeg sovnet igjen.

At foreldrene mine kranglet så mye har gjort at jeg blir ganske redd/ stresset hver gang noen krangler! Utover dette har jeg ikke noen andre problemer!

[Gjest konemor]

Vet ikke hvorfor så mange bestandig skal blande inn diskusjon når man snakker om å krangle.

Eksempel på diskusjon for meg er "Hva skal spise på lørdag"?, "Hvilket parti skal du stemme på"?, "Hvilken farge skal vi velge på den nye sofaen til kjellerstuen"? "Skal ungene få lov til å øvelseskjøre den nye bilen vår"? osv ... Man snakker om en sak og blir enige.

Krangel for meg er når man blir sint på den andre personen for noe mer alvorlig, eks. økonomi, sjalusi, osv ...

Og ja - jeg har opplevd foreldre som kranglet enkelte ganger - i motsetning til venninnen min som kom fra et hjem hvor det aldri ble hevet stemmen.Hun trodde jo rett og slett at alle levde i en rosa boble og at verden var lyserød. Mulig at hun hadde det greit sånn, men jeg har sannelig aldri tatt skade av å vite at mor og far kunne være veldig uenige om en sak og kunne krangle om dette. Allikevel så vokste jeg opp i et kjærlig hjem hvor mor og far aldri la skjul på at vi betydde alt for dem og at de elsket hverandre. Både mine og min venninnes foreldre er fremdeles gifte så ingen av dem ble skilte selvom de levde to vidt forskjellige ekteskap.

Når det gjelder meg og mannen min så har vi latt ungene vokse opp slik vi selv vokste opp - med foreldre som turde krangle og være høylytt uenige - selv i barnas påhør. De mest alvorlige kranglene har vi selvsagt tatt på tomannshånd.

Jeg er vokst opp som deg, har opplevd krangling og sett at det er mulig å være uenig uten at verden går under. Da snakker jeg om krangling av og til, ikke hele tiden, unger krangler og vi voksne krangler også. Mannen min er ikke vant til det, i hans oppvekst var alt dette skjult for han for unger skulle ikke se at de voksne var uenige, og han takler overhodet ikke uenighet. Han får hetta og trekker seg unna hvis jeg hever stemmen litt, og det er ikke ofte jeg gjør det. Han har også problemer med uenighet uten krangling, de er så perfekte hjemme hos han og kjølige.

Jeg tror de fleste par har sine krangler innimellom selv om ungene ikke ser det, vanlige krangler uten kasting av inventaret og slag og spark og hårrøsking er ikke farlige og det er fullt mulig å forklare ungene at mamma og pappa krangler de også, akkurat som søsken gjør. Og at dette ikke har noe med dem å gjøre.

Og for å presisere, det er ikke heltidskrangling jeg snakker om.