jeg er en perfekt mamma

[Gjest laura]

dette mener "folk", da mener jeg familien, barnehagen, skolen til datteren min.

får mye skryt at jeg er flink med de..barnehagen beundrer meg.skolen verdsetter meg,familien mener jeg er den perfekte mamma.

men dette er alt uttat..

når jeg er i "hjemme" når ingen ser sliter jeg med mye forskjellige tanker, bekymrer meg mye.vist samboern er sur eller frekk med meg.vist jeg har mye å tenke på tåler jeg veldig lite fra barna, har aldri slått dem.

men jeg kjenne jeg noen gang holde på å "tilte", klikke.

da kan jeg være mye hardere enn de fortjener.

Jeg hater meg selv for dette.Angrer meg rett etter et "utbudd"

jeg prøver å telle til 10, men føler meg liksom ikke "tilfreds"

akkurat som om jeg slår meg, så må jeg si faen foreksempel, istede for "banan" liksom.

da blir jeg liksom tilfreds.men føler vist barna er slemme å jeg ikke "tar de" når jeg er i det "humøret". blir jeg liksom ikke ferdig med det..

om noen skjønner, vanskelig å forklare. men hva gjør dere når barnet har gjort noe det ikke skal , å du kjenne du holder på å eksplodere, hvordan avreagere?hvordan kan jeg slutte å være så voldsom?

[Gjest prikk1]

Barneoppdragelse er virkelig være en tøff oppgave! Jeg synes for det første det er kjempe bra at du går i deg selv såpass, og at du faktisk blir sur på deg selv når du har tatt for hardt i, det er jo et godt tegn!

Vel, for det første må du uansett huske at barn bare er barn, og at du ikke har kontroll på hva de sier og gjør enda. Før ville en unge med ADHD som ikke satt stille på stolen fått kjeft av lærer og foreldre, men i dag får han/hun heller hjelp fordi vi vet at et barn med ADHD er nødt til å prøve å konsentrere seg som alle andre, selv om den har mange mange andre tanker i hodet på engang.

Nå sier jeg ikke at barna dine har ADHD, ikke misforstå, men prøv å hele tiden unnskyld dem litt med at de faktisk er barn, under oppdragelsen. Det er viktig med en god oppdragelse, både til de skal på skolen, og til senere i livet, men et barn skal samtidig ikke være redd sine foreldre. De skal føle at de kan komme til dem når som helst, og være 100 % trygge. Når dem blir eldre vil dem nødvendigvis ikke huske HVA som ble sagt, men HVORDAN ting ble sagt på.

Lykke til!

[Stor&Sterk]

Vi har alltid fått høre fra barnehage og skole at "dere er drømmeforeldre"... Det er kjekt å høre, men tror egentlig at de mener at vi har oppdratt barna til å bli skikkelig folk som har omsorg og kan omgåes andre...

Ingen mennesker er "drømmeforeldre" og gjør alt riktig alltid. Er man foreldre så er man likevell et menneske. Det er bra for barn å se at foreldre gjør dumme ting, sier ting de ikke mener....det er også veldig bra for barn å oppleve at foreldre ber om unskyldning og er rettferdig.

Tror du TS er helt vanlig....ingen er perfekte. Bare sørg for at barna opplever deg som rettferdig og mennesklig på alle måter.

DE BESTE FORELDENE ER DE SOM LURER PÅ OM DET DE GJØR ER RIKTIG. (De foreldre som er "verdensmestre" på barneoppdragelse og har alltid rett, har et stykke igjen...)

[Gjest imli]

Ingen er perfekte foreldre. Å bli sliten og sinna på ungane, skjer vel med alle? Eg har i alle fall hatt den følelsen av å snart "klikke" veldig mange gonger, men trur ikkje eg er ei dårleg mor for det. Det er sikkert ikkje du heller TS.