Noen som forstår?...

[lillesol20]

Finnes det noen andre der ute som har opplevd dette?

I en stressende livsfase, der dagene var fylt til randen, og du egentlig ikke hadde tid til å gjøre alt du ville, men kjempet deg fremover for å komme dit du ville- og plutselig en dag klikket det i hjernen din.

Du vendte fokusen mot deg selv- din kropp, og manglende sexappeal, foreksempel. (Selvpåført manglende, den ene som har tilgang klager ikke i det hele tatt) Sånne ting som du egentlig ikke hadde tid til å beskjeftige deg med i denne perioden. Utseendet, kroppen, det ble en måte å avreagere på. Plutselig tok avreageringen mer tid og krefter enn intensjonen var.

Plutselig visse du ikke lenger hva som var det viktige.

Alt var så klart, da- men det er det ikke lenger.

Noen med råd?

Jeg vil ikke miste sporet mitt.

Ville egentlig ikke legge ut dette, men trykket nå på "ok" likevel...

[Gjest Shivani]

Hei lillesol20.

Prøv å forklare litt mer om hva du mener, jeg vet ikke om jeg forsto deg riktig.

Mener du at i en stressa livsfase er det som om noe skjer med deg mentalt slik at du skifter fokus fra det du "gjorde", til noe som egentlig er irrelevant? Som om hjernen/psyken din ble så pressa at noe skjedde? Som om du skeier ut mentalt?

[lillesol20]

Som om du skeier ut mentalt?

Nettopp. Er streng med meg selv, og sier at *dette* vil jeg ikke begi meg ut på- men det hjelper ikke.

[Bertha]

Det er en naturlig stressreaksjon å komme "litt på siden av seg selv". Medisinen er enkel: roe ned tempoet. Da vil bitene falle på plass igjen av seg selv.

[Gjest Tristessa]

I fare for å gi folk dilla på en kjent landeplage: jeg får ofte slike "utadæsjælopplevelser" når jeg stresser mye. Da pleier jeg ikke nødvendigvis å vende oppmerksomheten mot meg selv og mitt eget utseende (er det det du mener?), men jeg føler at min kropp, skallet til Tristessas hjerne blir litt fremmed. Jeg ender opp med å gå inn i en merkelig modus hvor jeg sover lite, spiser lite og drikker litervis med kaffe. Det er ekstremsport med meg selv, men på mange måter føler jeg at jeg trenger disse periodene som gjør meg ekstremt kreativ, arbeidssom og klartenkt. Problemet er at jeg blir en plage for alle rundt meg, ettersom jeg blir litt Woody Allen av meg når dette står på.

Det verste med slike stressreaksjoner er vel at det tar evigheter å ha en diskusjon om noe, krangler blir et helvete å ha, og jeg klarer aldri å bestemme meg for krig eller fred. Merkelige greier, det der.

[lillesol20]

:-? :x

*sukk*

Peser videre...