bestemor som er mer glad i broren min enn meg

[usynlig]

jeg har en bestemor som er kjempesnill, og hyggelig. det finnes bare et problem med henne og det er at hun favoritiserer barnebarna sine.

når jeg og broren min er på besøk hos henne finnes jeg ikke. hun spør broren min om alt mellom himmel og jord "hvordan har du det på skolen", "hvordan går det på pianospillingen", "kan du ikke spille et pianostykke for oss da, vennen?"

mens jeg sitter igjen, og hører på. jeg har prøvd å ta intiativ å si at "jeg kan godt prøve å spille et pianostykke, hvis du vil". neida, det behøver jeg jo selvfølgelig ikke.

har flere eksempler også. noe som har såret meg veldig var da jeg og bror lå på gjesterommet hjemme hos henne, og hun gir begge oss en nattaklem. når hun klemmer broren min, sier hun "yndlingsbarnbarnet mitt" til han.

på konfirmasjonen til broren min begynte hun å gråte da hun sa "vi er så glad i deg". hun tok frem mange eksempler på artige ting han hadde gjort, og særtrekkene hans. jeg selv fikk kun en standar konfirmasjonstale om at nå er du ferdig med forordet, og da er det romanen igjen. ikke noe "vi er glad i deg" engang.

selv broren min merker dette, og irriterer seg over det.

jeg har ofte grått meg i søvn, for jeg føler meg ikke elsket, og føler at jeg må kjempe for å fa det som broren min får gratis.

kanskje jeg prøver for hardt?

hva synes du?

[Gjest asanti]

Jeg følger noen ganger at jeg en større favoritt enn de andre barnebarna. Men det merkes adri når vi er flere sammen. Føler at jeg er det siden jeg får så enorm oppmerksomhet fra min bestemor og vi kommer supert overens. Men det kan godt hende at hun er sånn med de andre og. Men som sagt selv om at jeg kanskje er det så vises det ikke for de andre. Å det er jo bra. For jeg mener at man selv om at man er familie kan velge hvem man liker best på samme måte som når det kommer til venner. Alle har jo en venn som man liker bedre enn noen av de andre sant?

Siden jeg har denne tankegangen så tar jeg meg ikke nær av at jeg feks synes mamma liker min bror og svigersøster bedre enn meg og min kjæreste. Mamman min og svigersøster kan ha de lange samtalene og alt er fint og flott, mens jeg og mamma sjeldent har en heart-to-heart samtale. Vi er like gamle jeg og svigersøster.

Men om du føler det sånn så ville jeg tatt det opp med henne. Du trenger ikke gå rundt å føle det sånn som du gjør. Det er bedre å si det rett ut enn å gå rundt å være lei deg. Lykke til!

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har fått høre fra bestemoren min at jeg er en skam for familien, mens hun eeeelsker alle andre barnebarna sine.. Når jeg har problemer så er det bare pinlig for henne, mens når andre har problemer så er hun forståelsesfull og snakker med de. Jeg er den eneste blandt 15 barnebarn som har det slik..

Men.. Jeg har også sett dette før. Farmoren til typen er sånn. Jeg ser det spesielt blandt de yngste. Der er det to søstre, der den yngste er "liten og søt" mens den eldste er en smule overvektig - hun er alikevel helt herlig etter min mening! Hun er glad og sprudlende men alikevel veldig voksen for alderen. Og det knuser hjertet mitt å se hvor lei seg hun blir hver gang hun blir behandlet som om hun ikke er "verdt" like mye. Bestemor har flere ganger sagt til yngstejenta at hun er lille jenta hennes, yndlingsbarnebarnet og hun får også masse kos og klemmer. Dette skjer mens den eldste ser ut til å trekke seg litt tilbake og virker lei seg. Er utrolig vondt å se på! Men hva kan man gjøre!?

[Avalon]

Kan kjenne meg litt igjen i dette.

Her er vi 6 søskenbarn, jeg er den yngste.

Det var veldig tydelig at farmor og farfar favorittiserte barnebarna, nå er både farfar og farmor døde.

Det var alltid mest stas med de eldste barnebarna. Vi andre ble satt til siden.

Nå var ikke farmor og farfar slike besteforeldre som gav klem, kos eller gjorde ting sammen med oss heller.

Selv om vi alltid var velkommen dit så ble aldri vi andre 4 satt stas på.

Farfar døde før farmor, og i farmors begravelse så skrev barnebarna noen setninger hver som vi satt sammen til et dikt.

Vi måtte dessverre skrive om på det diktet, det var en setning der som 4 av barnebarna ikke kjente seg igjen i som bare gjaldt de to eldste, "takk for at du var så tydelig stolt av oss". Vi 4 har aldri følt det.

Det var også vi 4 som var der mest etter at farfar døde, og etter at farmor ble syk. De to eldste viste ikke ansiktene sine annet i begravelser. De kom ikke på besøk eller noe, men allikevel var det de to som var stoltheten.

Vi lærte vel bare å leve med det.

Men, til TS om du orker og tror bestemoren din vil forstå så kan du jo ta det opp med henne.

Jeg aner ikke hvor gammel du er, men slikt er vondt uansett alder. Er du veldig ung, så kan du jo også snakke med foreldrene dine om det, at det plager deg og er vondt.

[Gjest gjest]

Slik er det i min familie også, og slik har det alltid vært. Bestefaren min gadd ikke komme å se meg før jeg var nærmere 2 mnd. gammel, til tross for at de bor 200 m. borte. Da søskenbarna mine ble født stilte begge opp på sykehuset. Allerede der begynte det. Jeg kan bare nevne utestengelse fra familiesammenkomster, familieturer til fjellet, løfter som alltid ble brutt, mindre konfirmasjonsagave enn de andre, ingen støtte til sertfikatet (slik de andre fikk), ingen telefon på bursdager, det var bare bestemoren min som konfirmasjonen min, og hun var tydelig misfornøyd hele tiden (det samme med søsteren min sin). Nå var de begge to i konfirmasjon hos det ene søskenbarnet vårt og storkoste seg hele tiden. Bryllupet vårt som er om ca. en måned orker de ikke komme i. Da er det for mye stress for gamle mennesker. Til tross for at bryllupet er mindre enn konfirmasjonen til søskenbarnet mitt.

Hva jeg og mine søsken gjorde galt når vi kom til verden er ikke godt å si. Men fryktelig galt må det ha vært..

[Gjest asanti]

Wow, viste ikke at det var så mange som føler det slikt. Men må innrømme at jeg har opplevd noe lignene i min samboers familie. Og grunnen der er at besteforeldrene er skilte og ikke klarer å se hverandre mer. Å det går sterkt utover barnebarna og deres egne barn merker jeg. Den ene kom ikke i dåpen til det nyeste familiemedlemmet pga den andre var der. Så nå er det faktisk slikt at man må velge hvem av dem som kommer til bursdager osv. Å det blir stort sett samme person siden den tar mest intinativ til å hjelpe til å sånt.

Det jeg skal frem til er at jeg tror at det i slike tilfeller som dere beskriver er pga foreldrene deres at det er som det er, ikke dere. Har å opplevd at en bestefar sluttet å føle sterk tilknytning til noen siden han bare var stebestefar, men hadde vært sammen med deres bestemor siden moren til barnebarna var små.

[Gjest AnonymBruker]

Tror neppe du kan få den gamle til å endre seg.

Har du tatt det her opp med foreldrene dine? De kanskje ser og skjønner og kan gi det et hvorfor.

[Piper]

Er du gammel nok til å ta egne valg, ville jeg sluttet å dra til henne. Jeg vil ikek tilbringe tid med mennesker som er slik, for det er så frekt og respektløst. Vil heller bruke tiden på mennesker som virkelig ønsker å ha meg rundt seg, og tydeligvis har hun emr enn nok med "ynglingsbarnebarnet".

Men ejg ville forkalrt mine foreldre hvorfor ejg valgte osm jeg gjorde, så fikk det bli opp til de om de ville gjøre noe med det eller ikke.

Jeg vet at i enkelte familier praktiseres det slik at eldste er favoritt, og det må de yngre bare akseptere. Kjenner en familie som bare har bilder av eldstemann på veggen, og yngstemann blir behandlet som luft. jeg spurte rett ut hvorfor de velger å få flere barn, go fikk da tils var at det er jo kjekt for eldste å ha et søsken når vi en gang er borte. Jeg ba de skaffe hjelp, for det behøvde de seriøst.

[Gjest Gjest]

Kjenner meg igjen her. I min familie har det lenge vært ett barnebarn som har vært favoritten, han har fått alt han ønsket seg, fått være med på turer både i Norge og utlandet, bestemor har alltid stilt opp som barnevakt - både når foreldrene har spurt og når hun har lyst til å ha ham der. Vi andre får bursdags- og julegaver, kort fra dem når de er på ferie, og stort sett bare høflighetsbesøk om hun ikke har noe annet å gjøre.

Det endte med at vi andre 5 barnebarna tok avstand og har ikke kontakt med bestemoren vår. Hun fikk beskjed om at hun fikk velge, og dersom han var viktigere enn alle 6, så fikk det være sånn. Hun valgte, så får vi se hvem som tjener på dette i lengden.

Han det gjelder synes det er trist at det skulle bli sånn, men har ikke gjort noe forsøk på å bedre det, så jeg tror han nyter oppmerksomheten og det å få alt han vil.

[Gjest -L-]

Enig med det siste svaret her. Det å favorisere andre spesielt når man er barn kan ha skadelig effekt og viser helt klart mangel på emosjonelle og sosiale antenner. Det er hun som oppfører seg dårlig og bør ta konsekvensene av det. Eg hadde ikkje holdt kontakt.