Faren min er en overgriper

[Gjest lene_38]

Hei,

Jeg trenger gode råd i en rådløs situasjon.

Vi er to godt voksne søstre (i 40 årene) med en familiebakgrunn med vold, fysisk og psykiske overgrep fra mor og far.

Jeg har ved hjelp av min mann kommet meg unna familien og har bare sporadisk kontakt med foreldrene mine.

Søsteren min har ikke greid det.

For 10 år siden kom det frem at hun hadde blitt utsatt for overgrep fra faren vår i 10-12 års alderen.

Moren vår vet om dette og støtter faren vår.

Søsteren min er psykisk syk, hun bor sammen med foreldrene våre sammen med sitt mindreårige barn.

Hun opplever daglig styggord, aggresjon fra faren vår, dytting, truing med at han skal drepe henne osv.

I dag fikk jeg vite at han har begynt å "tafse" på henne igjen - det har pågått i 5 mnd nå. Han kommer inn på soverværelset hennes om morgenen (barnet hennes ligger sovende ved siden av henne) og stryker på henne til hun våkner. Stryker henne på ryggen, rumpa osv. og når hun våkner spør han henne om hun syntes det er godt....

Hun har bedt ham gå hver gang og vekker barnet sitt, men er redd for at han skal gå lengre og besøkene hans blir hyppigere.

Jeg føler at hun er hans makt. At hun ikke har egen vilje og ikke greier å bryte ut.

Hun er ikke sterk nok til å flytte ut, hun har angst og går på antidepressiva. Hun har dårlig nettverk. Hun er redd for at barnevernet skal ta fra henne sønnen sin hvis hun går til det offentlige og ber om hjelp. Moren vår er på faren vår sin side og ville beskylde søsteren min for å fare med løgn hvis hun fortalte dette til noen bekjente av familien.

Hva kan jeg gjøre for å hjelpe søsteren min?

Jeg har lovet og ikke fortelle om dette til noen. Ei heller fortelle til faren min at jeg vet om hemligheten hans.

Hun vil ikke at jeg skal foreta meg noe. Men jeg syntes dette er helt for j..

Hvor kan jeg henvende meg i det offentlige systemet for å få hjelp?

Jeg håper noen kan gi meg noen råd.

[marylinm]

herregud..

du kan ikke bare se på at det skjer iallefall. søsteren din burde kommet seg ut.

Men få søsteren din å barnet inn på ett krise senter? (mulig barnevernet blir koblet inn, men kanskje hun trenger det om hun er så langt nede og lever som hun gjør?)

da har de ett sted og bo,å hun vil få hjelp.

og annmelde faren deres?

[Gjest Gjest]

Jeg synes du skal be søsteren din kontakte et krisesenter, så hun kan bo der for en periode og så få hjelp til å etablere seg for seg selv. Dersom søsteren din går til en psykolog, kan du også kontakte denne og fortelle om din bekymring. Det er viktig at noe blir gjort. For barnets beste må de flytte ut derfra.

[annemette]

Å fy faen!

Kjenner jeg blir så utrolig provosert av historien din. Også tenker jeg på dette mindreårige barnet, hva som faren deres utsetter dette barnet også for overgrep?

Og moren din støtter faren din? Hva slags familie er dette? Jeg blir helt satt ut. Er du sikker på at hun støtter han? Har dere snakket med henne om dette som foregår?

Søsteren din og barnet hennes MÅ ut av huset. Å være der gjør bare ting verre for henne. Huff. jeg vet ikke hva jeg skal si jeg, jeg blir bare så utrolig sint.

[Ellsworth]

Hvor kan jeg henvende meg i det offentlige systemet for å få hjelp?

Psykiatritjenesten i kommunen din. Evt. få et møte med hennes behandlende lege. H*n kan sette i gang apparatet, dersom det er grunnlag for det.

Situasjonen er vanskelig dersom hun er myndig og ikke vil ha hjelp, men man bør jo selvsagt prøve alt.

Til slutt har jeg lyst til å nevne at omsorgsovertakelse er en lang og omstendelig prosess, som kun benyttes som siste utvei. Så hun trenger ikke være redd barnevernet.

Lykke til. Virkelig.

[Brunette88]

Jeg forstår ikke hvordan din søster fremdeles bor med deres foreldre den dag idag, med et barn i tillegg. At din mor har støttet din far er jo igjen enda verre enn de mødrene som er likegyldige når de vet at deres mann foregriper seg på deres barn, noe som gjør dem medskyldig.

Overhodet ikke rart at din søster har angst og går på antidepressiva, å komme seg ut fra det forferdelige hjemmet burde hun virkelig ha fått hjelp til MYE tidligere. At dette her begynte i 10-12 års alderen, og at hun fremdeles som 40 åring bor i det samme hjemmet?! Jeg forstår ingenting...

Er det ikke ganske tydelig at noe bør gjøres? Jeg skjønner ikke hvordan du kan love å ikke fortelle dette til noen, eller fortelle din far hva du vet. I en slik situasjon burde jo det være klinkende klart at noe MÅ skje, slikt holder man bare ikke tett om.

Ville tatt kontakt med politi, barnevern, krisesenter, osv.

[Piper]

Jeg personlig hadde reist og hentet min søster på flekken, så fikk hun bo hos meg til hun eventuelt fant en annen mulighet. jeg hadde ikke hatt samvittighet, til å la henne og barnet bo der.

Ellers kan du be henne ta kontakt med et krisesenter, for de er til for å hjelpe i slike situasjoner.

[*Mocca*]

Det aller første jeg ville gjort var å tatt reist, tatt med gubben din.

Hjulpet henne å pakke ALT, ta henne og barnet med hjem til dere. Deretter kontakt det hun trenger av støtteapparat.

Det viktigste må være å få henne bort fra denne situasjonen...

Hun blir hvertfall ikke bedre psykisk av å leve slik. Selv om det blir dårlig plass kanskje hos dere må det være bedre enn slik forholdene er nå...

[Gjest lene_38]

Psykiatritjenesten i kommunen din. Evt. få et møte med hennes behandlende lege. H*n kan sette i gang apparatet, dersom det er grunnlag for det.

Situasjonen er vanskelig dersom hun er myndig og ikke vil ha hjelp, men man bør jo selvsagt prøve alt.

Til slutt har jeg lyst til å nevne at omsorgsovertakelse er en lang og omstendelig prosess, som kun benyttes som siste utvei. Så hun trenger ikke være redd barnevernet.

Lykke til. Virkelig.

Takk for gode råd.

[Antoinette]

Herregud hva er det du lurer på, ta med mannen din, hent søstern din og ta det derfra.

Dette er nok bare troll men uansett..... hvor treg kan man bli.

[Gjest this weeded]

Det aller første jeg ville gjort var å tatt reist, tatt med gubben din.

Hjulpet henne å pakke ALT, ta henne og barnet med hjem til dere. Deretter kontakt det hun trenger av støtteapparat.

Det viktigste må være å få henne bort fra denne situasjonen...

Hun blir hvertfall ikke bedre psykisk av å leve slik. Selv om det blir dårlig plass kanskje hos dere må det være bedre enn slik forholdene er nå...

Det er klart vi ville gjort det hvis hun ville latt oss hjelpe henne.

Men hun vil ikke - hun vil ikke at dette skal komme ut - hun vil ikke at jeg skal konfrontere foreldrene våre. Første gang - for 10 år siden - da det kom frem for første gang dette med overgrep. Konfronterte jeg foreldrene våre, jeg ville ha henne til å bryte med de. Det endte med at hun kuttet ut meg og stod sammen med foreldrene våre. Hun så det som et svik at jeg den gangen røpet det hun hadde fortalt meg i fortrolighet.

Så denne gangen vil jeg ikke bryte denne tilliten vi igjen har fått opparbeidet.

Det er vanskelig det her.

Det står ikke på hjerterom eller husrom fra vår kant.

[Gjest AnonymBruker]

Som voksen i denne familien er det ditt fremste ansvar å sørge for at barnet i denne situasjonen er trygt.

Din søster kommer faktisk i andre rekke, selv om hun er et offer, har blitt psykisk syk og har vanskeligere for å ta ansvar for seg selv og sitt barn enn hun skulle hatt.

Enten bestefar rører barnet eller ikke, er det skadelig for barnet å vokse opp med en mor som er i en så kuet og truet situasjon, og det får sannsynligvis med seg større eller mindre deler av hva som foregår.

Du må innse at du er den mest oppegående personen i denne situasjonen. Det er vanskelig å gå mot et voksent familiemedlem som er unormalt sårbart, men du kan ikke la hennes sårbarhet gå foran barnet. Hvis hun ikke har mot til å samarbeide om å komme ut av denne situasjonen, inkludert hjelp til løsrivelse og flytting, så må du gjøre det mot hennes vilje.

Barnet er avhengig av deg. Det føles nok som at hun også er avhengig av deg, men hun er et voksent menneske, og har rett til å takke nei til hjelp for sin egen del. Hun har derimot ikke rett til å å takke nei til at barnet skal vokse opp i en forsvarlig situasjon.

Ta kontakt med barnevernet og din søsters lege.

[Gjest AnonymBruker]

Hvis din søster ikke vil ha hjelp, er det opp til deg å beskytte barnet hennes. Hun har tydeligvis tatt skade til det punktet hvor hun ikke kan se hva som er det beste for sitt eget barn.

Kontakt først din søster, forklar at du vil hjelpe dem begge. Nekter hun dette må du forklare henne at du uansett kommer til å ta handling overfor barnet.

[Gjest lene_38]

Hei,

Jeg trenger gode råd i en rådløs situasjon.

Vi er to godt voksne søstre (i 40 årene) med en familiebakgrunn med vold, fysisk og psykiske overgrep fra mor og far.

Jeg har ved hjelp av min mann kommet meg unna familien og har bare sporadisk kontakt med foreldrene mine.

Søsteren min har ikke greid det.

For 10 år siden kom det frem at hun hadde blitt utsatt for overgrep fra faren vår i 10-12 års alderen.

Moren vår vet om dette og støtter faren vår.

Søsteren min er psykisk syk, hun bor sammen med foreldrene våre sammen med sitt mindreårige barn.

Hun opplever daglig styggord, aggresjon fra faren vår, dytting, truing med at han skal drepe henne osv.

I dag fikk jeg vite at han har begynt å "tafse" på henne igjen - det har pågått i 5 mnd nå. Han kommer inn på soverværelset hennes om morgenen (barnet hennes ligger sovende ved siden av henne) og stryker på henne til hun våkner. Stryker henne på ryggen, rumpa osv. og når hun våkner spør han henne om hun syntes det er godt....

Hun har bedt ham gå hver gang og vekker barnet sitt, men er redd for at han skal gå lengre og besøkene hans blir hyppigere.

Jeg føler at hun er hans makt. At hun ikke har egen vilje og ikke greier å bryte ut.

Hun er ikke sterk nok til å flytte ut, hun har angst og går på antidepressiva. Hun har dårlig nettverk. Hun er redd for at barnevernet skal ta fra henne sønnen sin hvis hun går til det offentlige og ber om hjelp. Moren vår er på faren vår sin side og ville beskylde søsteren min for å fare med løgn hvis hun fortalte dette til noen bekjente av familien.

Hva kan jeg gjøre for å hjelpe søsteren min?

Jeg har lovet og ikke fortelle om dette til noen. Ei heller fortelle til faren min at jeg vet om hemligheten hans.

Hun vil ikke at jeg skal foreta meg noe. Men jeg syntes dette er helt for j..

Hvor kan jeg henvende meg i det offentlige systemet for å få hjelp?

Jeg håper noen kan gi meg noen råd.

[lulle]

Du må fortelle søsteren din at dersom hun ikke tar imot hjelp, eller i det minste flytter ut, må du ivareta barnet hennes. Det er faktisk din plikt som tante.

Hvorfor er du så redd for å gå på tvers av det søsteren din liker, og hva spiller det for noen rolle om familien din fryser deg ut. Det er ganske prikære familieforhold du beskriver.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg ble selv utsatt for overgrep av min far som barn/ungdom, hvor mor visste om det.

I perioder, etter det ble kjent, var også jeg fylt med irrasjonelle tanker om at det f.eks var jeg som var årsaken til at jeg ødela familien, at jeg mått gjøre nye forsøk på å samle den etc. Med bakgrunn i dette skjønner jeg at både du og din søster kan ha tanker rundt situasjonen som kanskje ikke andre kan klare å skjønne, som det at hun ikke vil ha hjelp, og at du ikke ønsker å bryte inn mot hennes ønske. Men jeg frykter dette ikke er reelle inderlige tanker, men at resultat av deres vonde opplevelser.

Når jeg tenker tilbake på mitt, blir jeg fylt med et ønske om at noen turte å ta orde for folks mistanker. For det er faktisk det som er de voksnes ansvar.

Så vær så snill: la din mann eller andre du stoler på hjelpe deg til å få din søster og hennes sønn ut fra det hjemmet. Se til at overgrepene tar slutt, selv om hun gir uttrykk om at hun ikke ønsker det. Du er nok den eneste som kan gjøre dette. La det få en slutt...

[Gjest AnonymBruker]

Stor klem til TS... Først vil jeg si til deg at DU må kontakte et krisesenter. Da kan du få snakke med mennesker som har opplevd det samme som deg, og de vil ha ulike tilbud som du kan benytte deg av. Før du kan hjelpe søsteren din må du hjelpe deg selv. Jeg kjenner selv en kvinne som har vært utsatt for overgrep av sin far opp gjennom barndommen. Moren er skilt fra faren, men har likevel valgt å støtte faren selv om hun vet. Hun har flere brødre hvor det er mest sannsynlig bare en av dem som har opplevd overgrep. Fra foreldrenens side er alt bare løgn og at de som har opplevd overgrep er bare "gal" og lyger.... Det er forferdelig vanskelig når ens familie lyger og velger å se forbi overgrep og fornekte hva som har skjedd.

På krisesentre får du gode råd ang deg selv og din søster. Lykke til, uannsett hva du velger å gjøre !

[Sasha Sasha]

Huff vanskelig sitvasjon det her du burde jo så absolutt få henne vekk derfra men samtidig vanskelig når hun ikke vil. Synes ikke du skal gå bak ryggen hennes for å få hjelp til henne.

Men hva med å legge mer press på henne si at du så gjerne vil se henne og barnet mer og at du så gjerne vil ha henne og barnet hennes hos dere osv osv. Ikke fordi at du synes synd på henne men ringe og si at du savner henne osv. Ringe henne ofte si at du så gjerne vil ha henne og barnet hennes hos dere og nevne ting dere kunne gjort i lag, noe du tror hun ville likt.

Jeg klarer ikke helt og leve meg inn i sitvasjonen hennes. Kan jo være at hun føler seg til bry for deg på en eller annen måte om hun skal bo hos deg kanskje det er litt derfor.. Vet hvetfal at mange gjør alt for å slippe å være til bry for de de er glade i.

Lykke til

[Gjest lene_38]

Jeg vil bare takke for alle gode råd og det har vært godt å få tilbakemeldinger fra dere.

Jeg har kontaktet fastlegen til søsteren min som har sendt henvisning videre for at hun skal komme inn i psykiatrien.

Jeg har tilbudt å hjelpe henne økonomisk slik at hun og sønnen kan komme i egen bolig. Hun har ikke takket ja ennå.

Jeg har tilbudt henne å bruke hjemmet vårt som sitt eget slik at de kan komme til oss i helgene og når skoleferien begynner. Hun har ikke takket ja til det ennå heller, men kanskje det må bearbeides først.

Selv har jeg booket time hos en organiasjon som dealer med slike ting for jeg ser jo at mitt reaksjonsmønster ikke er normalt. At jeg på en måte fortsatt er i mine foreldres "makt". Jeg trenger profesjonelle råd hvordan jeg best kan hjelpe henne og meg selv.

Jeg har snakket med bekjente i politi og min egen fastlege og så lenge sønnen fungerer i skolen og hun ikke vil innrømme overgrep så er det ikke så mye det offentlige kan foreta seg.

Så jeg håper hun ser en mulighet til å tørre å bryte tausheten og ta tilbake kontrollen fra faren vår.

Jeg leste en bok i går som heter "Fra synd Fra sorg Fra fare" av Reimunn Førsvoll vedrørende seksuelle overgrep. En sterk og opplysende bok.

Jeg prøver å forstå og se ting fra hennes side.

Det vanskelige oppi her er barnet. Hvis hun nå ikke gjør noe med situasjonen.

Hvis jeg ringer barnevernet blir det da som en bekymringsmelding fra en pårørende?

Hva gjøres egentlig da?

[Gjest :-) anna]

Hadde jeg vært deg hadde jeg sagt til søsteren din at hun og sønnen skal bort derifra. Koste hva det ksote vil. At du nekter å se på at et barn til må vokse opp i det huset.

Si at enten så kommer hun flyttende og tar imot den hjelpen du tilbyr. Eller så kontakter du barnevernet med en bekymringsmelding. Du er faktisk forpliktet til å gjøre noe når du vet at et barn vokser opp omgitt av slikt.

Spør henne om hun tror du kan leve med at sønnen hennes i voksen alder spør deg hvorfor du ikke gjorde noe, når du visste hva som skjedde. Hva han kanskje er vitne til.

Si til henne at om hun absolutt vil bli der, så er det hennes valg, men da må sønnen flytte til deg. For barnet

SKAL bort derifra. Om sønnen har en far som er i livet hans bør vedkommende varsles.