Er det bare å gi opp?

[Gjest Frustrert]

Jeg og min mann har vært gift i noen år nå, men har vært separert et par år. Vi er ikke villig til å gi opp, så vi har forsøkt å ordne opp. Nå begynner jeg derimot å tvile.

For det første synes jeg at han er veldig lite flink til å stille opp. Vi har jo barn og alt ansvar faller på meg. Vi bor jo ikke sammen pga vi er separert, så det er naturlig at det blir litt mer ansvar på meg, men slik det er nå, blir alt på meg. Når han må gjøre noe, er han barnevakt..! Det er når jeg trenger fri til å gjøre ting jeg ellers ikke får tid til f.eks. gå til legen, må rekke ting som ikke kan gjøres på dagtid osv. Hvorfor er menn barnevakt for egne barn? Er det ikke deres ansvar også?

Ellers så har jeg inntrykk av at han liker at vi ikke bor sammen for da har han et sted å være. Da slipper han å bidra med noe.

Så for en stund siden ble han syk. Ikke noe alvorlig, men han måtte legge om livet litt. Herregud, skulle tro hele verden snurret i bane rundt han og hans liv! Etter det har han blitt ennå mer egoistisk. Nå kjører han fullstendig sitt eget løp. Han kommer og går som han vil, han stiller ikke opp på noe, han gjør ingenting! Alt kverner rundt at han må ta vare på seg selv.

Når vi får invitasjoner til å f.eks. spise middag hos foreldrene mine, vil han aldri være med. Jeg må gå alene. Hvis han skjønner at jeg blir sint for det, blir han vekke og holder seg borte til en dag eller to etter et slikt middagsselskap for da regner han med at da er det ikke mer å snakke om. Da skal det liksom skli forbi uten å engang nevnes.

Jeg har tatt hensyn nå som han har vært syk, men nå ser jeg at han bruker sykdommen til å slippe unna ting og kunne være lat.

Nå vurderer jeg å bare la han seile sin egen sjø og bryte med han for jeg er så lei. Jeg føler at jeg har forsøkt og forsøkt og at han ikke ofrer noe. Han kjører sitt løp uansett.

Må bare legge til at han ikke er ondskapsfull eller på annen måte stygg. Han har heller ikke andre damer. Det vet jeg med 100% sikkerhet. Han er bare veldig bedagelig anlagt (lat).

Noen som har noen forslag? Bør jeg la han seile sin sjø eller bør jeg prøve videre? Jeg har allerede prøvd å snakke med han og det har ikke ført noen vei.

[Gjest prikk1]

Det hørtes slitsomt ut! Har du tatt opp på en ordentlig måte hvor slitsomt det blir for deg når alt ansvaret hvilker på deg, og at du er nødt til å få hjelp med foreldrerollen?

Hadde han vært en sympatisk mann med litt empati ville han forstått at det er urimelig å stille opp så lite som han gjør. Jeg skjønner det er vanskelig, og det er nok mange som mener at du burde skilt deg. Personlig er jeg imot skilsmisse, både pga løftet man gav, g spesielt når man har barn sammen, men jeg skjønner det er en vanskelig situasjon

[Gjest Frustrert]

Ja, jeg har forklart han. Jeg har også vært sykemeldt flere ganger fordi jeg er utslitt.

Når jeg sier at han må stille opp mer, sier han at han må jo gå på jobb! Og det er jo greit. Jeg sier jo ikke noe for det, jeg snakker om etter jobb og i helgene. Det bør jo være mulig å hjelpe til litt når man er ferdig på jobb? Jeg jobber jo jeg og.

Jeg også synes det er vanskelig å "gi opp" pga løftene vi ga: til døden skiller oss. Og fordi vi har barn.

Vi krangler ikke noe særlig fordi han svarer jo ikke når jeg tar opp noe, så barna opplever ikke bråk og uro. Vi har det veldig fint når vi er sammen. Men innimellom sier jeg at det ikke er riktig at jeg skal gjøre alt. Og det sårer meg utrolig mye at han ikke vil være med til foreldrene mine. Og ihvertfall når han bare blir borte når vi skal dit for så å komme noen dager senere i håp om at jeg har kjølt meg ned i mellomtiden. Det er feighet!

Jeg har jo satt opp en pluss og minusside og det som veier veldig tungt for meg, er at han er trofast og en mann som aldri vil dumpe meg og finne seg en annen. Han vil heller aldri kalle meg stygge ting eller være voldelig. Når man veier frem og tilbake, så vil det alltid være noe som er negativt. I mitt tilfelle er det negativt at han gjør som han gjør. At han er så lat. Det kunne jo vært verre. Men er dette så ille at jeg ikke bør være her lenger?

[Gjest Syringa_Lilac]

La han seile sin egen sjø..

Om han vil være med deg får han gjøre noe for å "fortjene" deg, ved å slutte å være ein egoistisk fjott og faktisk ta sin del av ansvaret med barna deres, bl.a.

[Gjest I Grosny]

Han har ikke lyst til å besøke dine foreldre. La han slippe det.

At han ikke har lyst til å stille opp for barna sine er verre, men en stefar er kanskje enda verre.

At han er lat. Det motsatte av lat er foretaksom, og det er de foretaksomme som har mange damer(tror jeg).

Hvis den tiden dere har sammen er et gode, så kan dere jo fortsette å nyte den.

Han synes det er godt å være alene i lange tider. Det er mange som blir stresset av å bo med andre hele tiden.

Det med ekteskapsløftet. Det er jo delvis brutt i og med at han delvis har meldt seg ut.

Hvis du tenker etter , så synes du kanskje selv at det er greit å slippe å ha en lat mann i huset hele tiden, og heller nyte hans selskap mer tidsbegrenset.

[tøydokka]

Har han alltid vært lat? Var han sånn da du giftet deg med han? Viss du tenker etter, så var han kanskje det.. bare at du ikke har irritert deg så mye over det tidligere?

[Havbris]

Jeg ser jo at du har begynt å sette opp pluss- og minussider ved ham, og det kan være bra - selv om de kvalitetene en setter opp der selvfølgelig vil ha ulik tyngde - og kan ikke stå på en slik "liste" i et en-til-en forhold. F. eks ser det ut til at hans troskap veier tungt - mens det å ikke ville være med til dine foreldre kanskje ikke veier like tungt!

Hva kan du leve med - og hva kan du ikke leve med. Sett deg ned og skrive et brev/mail til ham, der du er helt ærlig på hvordan du har det, - at du er sliten og at du egentlig lurer på hvorfor han trenger deg. Da får du sagt det du ønsker å si. Dere vil uansett ikke kunne ha det slik dere hadde det før dere ble separert - dere kan ikke plukke opp igjen den tråden som om ingenting har skjedd. Hvis dere fremdeles føler at dere er kjærester og ønsker å være sammen, så er det trist hvis dere ikke kan forhandle dere frem til løsninger som begge to kan leve med. Har du noen gang tenkt på å hente profesjonell hjelp?

[Gjest Frustrert]

Takk for mange gode svar.

Ja, han har alltid vært bedagelig anlagt, men ikke så mye som nå. Han tok seg nok kraftig sammen før vi giftet oss.

Klart det er godt for meg og at vi ikke bor sammen når det er sånn fordi jeg slipper å rydde etter ham og. Men samtidig burde han jo stille opp med barna. Når han er her, er det jeg som lager mat til alle, vasker klær og alt annet som må gjøres. Noen ganger får han barna til sengs, men det er også alt. Siden han ikke er her så ofte, så blir det litt lite synes jeg. Han bruker hele uken på å sove og slappe av. Har kun seg selv å ta vare på utenom jobben. Det er jo ikke en famiiefar?

Jeg får sette opp en liste over hva jeg kan leve med og ikke.

[leirbål]

Har dere tatt kontakt med familievernkontoret?

Jeg ville bestilt time der og bedt om hjelp til å finne konkrete løsninger.

Når han er hos dere, sier du rett ut hva du ønsker at han skal gjøre? Konkrete ting.

Siden han er bedagelig anlagt er det lett for ham å lukke øynene for alle oppgavene som må gjøres.

[Gjest AnonymBruker]

Har dere en samarbeidsavtale vedr. ungene? Altså sånn at de er hos ham på jevnlig basis. Eller blir hans samvær med ungene når han er hos deg?

Er det det siste så har mannen det som plommen i egget. Fri tilgang på kone, sex(?) og ungene uten at han må bidra med å rydde, vaske, lage mat osv. I tillegg så kan han trekke seg tilbake til egen hule hver gang han føler for det.

-Unni-