Moren min kritiserer broren min for absolutt alt!

[Gjest AnonymBruker]

Long story short: Mamma er ei flott dame på mange måter (selv om det kanskje ikke kommer fram i denne tråden), men hun er svært konservativ, og har sterke meninger om hvordan folk bør være. Dette gjelder alt fra mannen sin (min far) til meg, broren min, venner, og øvrig slekt og familie.

Hun liker selv å tro at hun er rettferdig, men jeg synes hun er ganske dømmende og kritisk. Hun har noe negativt å si om de fleste, hun har en venninnegjeng som -elsker- sladder, og hver gang noen gjør noe hun ikke liker, er hun snar til å påpeke det. Jeg har flyttet hjemmefra, så jeg opplever ikke angrepene like sterkt som før, men det gjør broren min. Selv om jeg liker å tro at jeg har hevet meg over det verste av kritikken, og i dag tar mine egne valg, merker jeg at mammas konstante kritikk av klesstil (sååå utfordrende, det var snakk om et langt miniskjørt) til valg av venner og tidligere kjærester påvirker meg. Når jeg møter en ny fyr, tenker jeg alltid "hva vil mamma synes om ham?" Jeg har hatt kjærester mamma ikke har likt, og det har vært et mareritt, for å si det mildt. Hun har kritisert dem i hytt og pine bak deres rygg, og når de har vært der, har hun ofte svart svært kort og sagt lite. Lite gøy for dem det gjelder. Jeg slet lenge med mammas tanker og ønsker på mine vegne, men har de siste årene innsett at det er hun som er problemet, ikke jeg. Jeg må leve livet på mine premisser så godt jeg kan. Samtidig ser jeg jo at jeg føler at jeg må prestere ekstra for å "tekkes" henne. Har kommet svært langt karrieremessig for å være kun 22, tar krevende utdanninger (tok en periode to fag parallelt), bare for at hun ikke skulle ha noe å utsette.

Uansett, nok om meg, det er ikke det tråden handler om, men jeg tenker at den kanskje beskriver hvordan man kan bli farget av hennes oppførsel. Hun har alltid kritisert broren min også, men spesielt de 2 siste årene har dette blitt ille. Han får høre at alt fra valg av venner, til interesser, skoleresultater og kjærester ikke er godkjent i hennes øyne. I motsetning til meg gir broren min blaffen i hva hun mener, biter henne av, og distanserer seg fra henne. Han føler at livet hjemme er et evig mas, noe jeg skjønner utrolig godt. Samtidig ser jeg at han blir lei seg av kommentarene, og de gangene jeg er i nærheten, prøver jeg å forsvare ham.

Det verste er likevel det hun sier om ham bak ryggen hans. Ja, broren min har hatt mange kjærester (men han er 18!), han er veldig avslappet, og bør absolutt gjøre det bedre på skolen (han sliter med å få læreplass på grunn av dårlige skoleresultater), og ja, han henger mye sammen med jenter. Men han er utrolig snill, bryr seg om andre, og synes det er viktigere ting her i livet enn karriere. Han har kanskje ikke de dypeste forholdene til jenter, og de jentene han velger er for kjedelige eller lite pene i mammas øyne. Typiske kommentarer hun kan komme med er: "Hun er jo sååå kjedelig, jeg må dra ordene ut av munnen hennes." Kanskje de merker hvor anspent stemningen er, og derfor holder kjeft? Når hun begynner å høgge med pappa i nærheten, pleier jeg å si fra til ham at han jeg synes nok er nok. Da pleier han å be henne om å holde opp, men ikke en gang han når fram. Hun reagerer som regel med å bli sur og gå inn i et annet rom. JEG BARE HATER Å HA DET SÅNN. Hennes kritikk av alt og alle gjør det tidvis kjipt å være hjemme. Jeg liker ikke at hun sier at "broren min må ha en skrue løs som driver på med så mange jenter", at han "ikke klarer å holde på venner" og at "han må være syk som er sånn en rundbrenner." Når hun kommer med så sterke fraser sier jeg klart fra om at "det ikke var hyggelig sagt". Da ler hun det bort, og fortsetter å kritisere, riktignok i litt finere ordlag. Ofte bytter jeg tema for å unngå hele diskusjonen.

Hun har rett i mye av det hun sier (han bør gjøre det bedre på skolen, og ta det mer med ro på jentefronten), men han er snart 18, og han gjør som han vil. Ja, han bor fremdeles hjemme, men hun har ikke like mye makt lenger. Jeg tror heller ikke hun skjønner at jo mer hun kritiserer, jo mer lukker han ørene. Jeg har sagt at hun bør velge seg ut noen få områder som hun ber ham skjerpe seg på, hvis hun skal lykkes i å nå fram til ham. Sånn hun driver på nå, føler han at alt han gjør er feil uansett.

Noen som har opplevd lignende? Jeg trenger forslag til hvordan jeg kan forklare at oppførselen er uakseptabel, og at kommentarene hennes preller av på vann på gåsa, på en god måte. Hinting overser hun, og går vi for hardt ut, forsvinner hun bare ut av rommet, som sagt.

[Gunner]

Var jeg deg ville jeg bedt henne holde kjeft og sagt at alle her skjønner at det er hun som har problemer og bedt henne oppsøke hjelp!!!!!!For ikke bare driter hun seg ut men hun gjør det på en måte som belaster egne barn unødig mye med sine egne problemer.

Endret 22. mai 2010 av Gunner

[Gjest AnonymBruker]

Hvar jeg deg ville jeg bedt henne holde kjeft og sagt at alle her skjønner at det er hun som har problemer og bedt henne oppsøke hjelp!!!!!!

Tviler på at det hjelper, hun ser kun andres feil, ikke sine egne. Eller, det vil si, hun skjønner vel at hun ikke bør baksnakke sine egne barn, men hun glemmer det like fort som hun innrømmer det. Må være så ærlig at jeg lurer på hva hun sier om meg til broren min og pappa. Hun er for fasademenneske til å innrømme mange av svakhetene våre for andre enn den innerste familien.

[Gunner]

Tviler på at det hjelper, hun ser kun andres feil, ikke sine egne. Eller, det vil si, hun skjønner vel at hun ikke bør baksnakke sine egne barn, men hun glemmer det like fort som hun innrømmer det. Må være så ærlig at jeg lurer på hva hun sier om meg til broren min og pappa. Hun er for fasademenneske til å innrømme mange av svakhetene våre for andre enn den innerste familien.

Spørsmålet er bare om hun overfører egne tanker og følelser som hun selv ikke kan akseptere/vedkjenne hos seg selv, som hun så øser over på dere. I såfall er dette veldig lite modent og det kan i så fall være greit å vise at dere gjennomskuer det om dette er tilfelle.

Om du ikke vil gjøre dette tenker jeg at du uansett har gjort det veldig bra. For det første har du innsett at det er hun og ikke deg eller din bror som er problemet. Dette er veldig viktig og flott at du har klart. For det andre har du vært super flink som har klart deg godt på skolen til tross for masse kritikk. Det vitner om at du klarer å konsentrere deg og at du er intellektuelt begavet. Det bør du være stolt av. Bruk det til det det er verdt for det kan hjelpe deg langt på vei. For det tredje tenker jeg at det er flott at din bror også tar avstand og gir uttrykk for at det preller av, selv om det ikke alltid gjør det.

Dersom du ikke alt har gjort det så fortell din bror at du synes moren deres er problemet slik at han også kan forstå at det ikke er han det er noe galt med. Forstår at dette er vanskelig. Om du går på høgskolen kan du jo få noen råd fra psykologen der, eller snakke med rådgiver eller lignende på andre skoler.

Kritikk er vanskelig å leve med og det er bare de aller flinkeste barna som tåler dette i lengden. I henhold til undersøkelser er dette svært skadelig for alle andre barn og unge. Kanskje faller din bror inn under den siste kategorien og da kan veien være kort til kriminelle miljøer og rus. Tar du hans situasjon på alvor kan du faktisk kunne redde broren din fra å komme veldig skjevt ut, men også styrke deg selv når du opplever at du har kunnet hjelpe.

Synd at din far er så passiv, men han har kanskje gitt opp... Snakk med han og forlang at han tar deres trivsel og vekst muligheter på alvor. Stå gjerne opp for din snille bror om du orker. Husk at snille mennesker ofte er nærtagende og tar kritikk inn over seg selv, noe som lett kan lede til angst, og i værstefall liten livsvilje og depresjoner. Jo før du står opp for din bror, jo større sjanse er det for at det vil gå bra med han.

Bruk alle midler du har, onkler, tanter, helsesøster osv. Kanskje finner du større støtte enn du aner. Lykke til.

Endret 22. mai 2010 av Gunner